Isabella 1 kristnet Spania med vold

Muslimene i Granada ble riktignok fortalt at de kunne fortsette å utøve sin religion, men det var bare et tidsspørsmål før kongeparet skulle glemme dette løftet.

Først ville de løse jødespørsmålet én gang for alle. Den jødiske befolkningen – som hadde bodd i området siden romertiden – ble stilt overfor et ultimatum: enten konvertere til kristendommen eller rømme landet.

Men heller ikke de som lot seg døpe var trygge. De levde i stadig angst for å bli stilt for inkvisisjonen, en religiøs domstol som hadde til oppgave å avsløre og straffe alle avvik fra den katolske læren.

Dronning Isabella I av Castilla var en dyktig hersker som greide å styrke sentralmakten i det splittede riket hun hadde arvet.

Gjennom ekteskapet med Ferdinand av Aragón la hun grunnlaget for et forent Spania. Men hun gjennomførte også en omfattende etnisk og religiøs rensning.

Forvisningen av jødene fikk følger over hele Europa, og den spanske inkvisisjonen kom i århundrer framover til å drive klappjakt på alle som man mente avvek fra den katolske troen.

Overtok sin halvbrors trone

Isabella ble født i 1451 som datter av kong Johan II av Castilla og Leon. Hun var bare tre år da faren døde og ble etterfulgt av hennes halvbror, kongens sønn fra et tidligere ekteskap, Henrik IV.

Den nye kongen var lenge barnløs og gikk derfor under økenavnet «Henrik den impotente». Da hans andre kone omsider fikk en datter, var det en utbredt oppfatning at barnet var et resultat av dronningens forhold til en kammerherre som het Beltran de la Cueva.

Jenta ble kalt Joana «la Beltraneja», og mange mente at hun som antatt løsunge ikke hadde noen rett til tronen. Ved Henriks død i 1474 var det derfor to tronpretendenter: Joana og kongens halvsøster, Isabella.

23-årige Isabella tok resolutt saken i egne hender. Allerede dagen etter Henriks død lot hun seg utnevne til dronning, uten å vente på at arvefølgen skulle bli avgjort ad juridisk vei.

Hennes mann, Ferdinand, var arvtaker til det tilgrensende kongedømmet Aragón. Paret hadde giftet seg i 1469, mot kong Henriks vilje, og selv om de var monarker over hvert sitt rike, kom de til å fungere som sam­herskere over nesten alt det som nå er Spania.

Gikk hardt til verks

Isabellas maktovertagelse førte til en fem år lang krig med Portugal, som støttet de gruppene som ville ha Joana som dronning.

Ferdinand gjorde en stor innsats som hærfører i kampene, og i 1479 ble det inngått fred til Isabellas fordel.

Det var et splittet rike hun hadde overtatt. Både faren og halvbroren hadde vært mer opptatt av falkejakt og forlystelser enn av å styre landet, og mange av Castillas adelsmenn og religiøse ordener styrte sine områder som deres egne små kongedømmer.

Den første utfordringen ble derfor å styrke kronens innflytelse. Isabella rev mange av adelsmennenes borger og forlangte høye skatter av dem.

Hun innførte en mer enhetlig lovgivning og valgte sine rådgivere og embetsmenn på grunnlag av utdanning og dyktighet i stedet for å begunstige personer med fjonge adelstitler.

Isabella var dypt troende, og med religionen som samlingspunkt innledet hun sammen med Ferdinand en krig på alle fronter mot avvik fra det de oppfattet som den rette katolske læren.

Levde side om side

Helt siden romertiden hadde det vært en stor jødisk befolkning i de spanske områdene. På 700-tallet var halvøya blitt invadert av muslimske berbere og arabere fra Nord-Afrika, de såkalte maurerne.

I lange perioder levde kristne, muslimer og jøder noenlunde harmonisk sammen, og den fruktbare utvekslingen gruppene imellom gjorde byer som Córdoba, Toledo og Granada til viktige sentra for kultur og vitenskap.

Etter hvert som de kristne gjenvant makten over store deler av landet økte spenningen mellom de ulike gruppene.

Verst utsatt var jødene. Som den mest velutdannede og økonomisk suksessrike minoriteten vakte de misunnelse hos den kristne befolkningen.

I middelalderen var det flere utbrudd av regelrette massakrer av jøder, og det ble innført lover som begrenset deres rettigheter.

De fikk ikke bære våpen, ikke bo hvor de ville, ikke praktisere visse yrker, og de måtte gå med spesielle merker.

For å unngå diskriminering konverterte stadig flere til kristendommen. Mange giftet seg inn i kristne familier og fikk høye stillinger ved hoffet og innen kirken og forvaltningen.

Fire av Isabellas biskoper og flere av hennes kongelige sekretærer kom for eksempel fra jødiske familier som hadde konvertert til kristendommen.

Jaktet på kjettere

Blant de såkalte gammelkristne var det en utbredt mistro til disse conversos, som ofte ble anklaget for å praktisere sin gamle religion i all stillhet.

Etter gjentatte angrep på jøder og nykristne i en rekke spanske byer mente Isabella at noe måtte gjøres. I 1478 søkte kongeparet derfor om pavens tillatelse til å opprette inkvisisjonsdomstoler i Castilla.

Inkvisisjonen var ingen ny oppfinnelse. Den første var blitt grunnlagt i Frankrike allerede på 1200-tallet for å avsløre kristne kjetterbevegelser. Men den gang hadde direktivet kommet fra kirken i Roma.

Nå ga paven Isabella og Ferdinand myndighet til selv å ta hånd om domstolene. Den spanske inkvisisjonen kom derfor til å bli drevet som en rent statlig institusjon.

Tortur og henrettelser

Inkvisisjonen skapte en bølge av angiveri, tortur, tvungne bekjennelser og henrettelser.

For at en konvertert jøde skulle stilles for retten var det tilstrekkelig at noen påsto at vedkommende hadde spist kjøtt på fredag (de kristnes fastedag) eller var tatt på fersk gjerning uvirksom og finkledd på en lørdag (jødenes sabbat da ikke noe arbeid måtte utføres).

Blant de alvorligste lovbruddene som ble tillagt de nykristne var å skjende nattverdsbrødet eller å bortføre og drepe kristne barn for å bruke dem i påståtte offerritualer.

Milde forseelser ble straf­fet med botsøvelser av forskjellig slag mens alvorligere lovbrudd førte til dødsstraff.

Den som nektet å tilstå, ble brent levende på bålet mens en tilståelse kunne mildne dommen til henrettelse ved henging før kroppen ble brent.

Også konverterte muslimer, såkalte moriscos, ble ført fram for inkvisisjonen, men i begynnelsen i mindre utstrekning.

Siden de ofte ikke hadde like høye stillinger i samfunnet, ble de ikke betraktet som en like stor trussel mot de gammelkristnes interesser.

Isabella og Ferdinand så det som sitt mål å samle hele Spania til en kristen nasjon. Det eneste området som fremdeles var under muslimsk styre var kongedømmet Granada, der Nasrid-dynastiet hadde hersket siden 1200-tallet.

Startet angrepskrig

I 1482 startet konge­paret en angrepskrig hvor de gradvis erobret byene i det mauriske riket. Siden Konstantinopel falt for osmanene i 1453 hadde hele Europa stått sammen om frykten for islams ekspansjon.

Mange fryktet at de spanske maurerne ville få hjelp av sine tyrkiske trosfeller. Paven tillot derfor Isabella å innføre en ekstra «korstogsskatt” for å betale for krigen.

Kampen mot en felles fiende var med på å styrke samhørigheten mellom de kristne fra ulike spanske landsdeler. Dette ble kommentert av en italiener som besøkte fronten i 1487:

«Hvem skulle ha trodd at galicierne, de ville asturierne og de ignorante innbyggerne i Pyreneene, menn som hadde vært vant til fryktelige voldshandlinger og krangler om den minste ting, kunne omgås så vennskapelig, ikke bare med hverandre, men også med menn fra Toledo og La Mancha og de slu og misunn­elige andalusierne! Alle lever sammen som i en stor familie, i harmonisk lydighet mot øvrigheten.»

Etter et tiår med blodige kamper, beleiringer og en rekke inngåtte og brutte avtaler måtte den muslimske emiren Boabdil til slutt kapitulere. Det skjedde den 2. januar 1492.

Utviste långivere

Ifølge et edikt som ble skrevet i Alhambra den 31. mars 1492 fikk de jødene som nektet å konvertere til kristendommen fire måneder på seg til å forlate landet.

Tradisjonelt har forvisningen av jødene vært tillagt Isabellas religiøse renhetsstrev, men det lå også økonomiske motiver bak beslutning­en.

Jødene fikk ikke ta med seg verken sølv eller gull, så staten kunne beslaglegge deres rikdommer.

Både kongehuset og mange av landets aristokrat­er hadde store lån hos jødiske bankierer, gjeld som de nå ble av med på en letthåndterlig måte samtidig som jødiske forretningsvirksomheter kunne overtas for småpenger.

Ti år senere ble også Castillas gjenværende muslimer landsforvist, tross kongeparets løfte om religionsfrihet.

Nå hadde Isabel­la og Ferdinand nådd sitt mål om å skape et helt kristent land. Deres håp var å etter hvert forene sine to kongedømmer under samme hersker.

Dette forutsatte imidlertid at man fikk en mannlig tronarving, siden Aragón ikke tillot kvinner i arverekken. Håpet var derfor knyttet til Johan, den eneste gutten blant deres fem barn.

Men til tross for at Ferdinand og Isabella arrangerte en rekke strålende ekteskap for barnas regning, skulle det neste tiåret komme til å stå i tapets og sorgens tegn.

Den eldste datteren, Isabella, døde i barsel i 1498. Samme år døde sønnen Johan i en febersykdom. «Deres majesteter gjør sitt beste for å skjule sin sorg», skrev en iakttag­er, «men alle kan se at de er rammet overveldende hardt.»

På slutten av 1400-tal­let engasjerte Ferdinand seg stadig mer i utenrikspolitiske anliggender. Men mens han var opptatt med krig på den italienske halvøya skrantet Isabellas helse.

De tragiske dødsfallene i familien hadde tæret hardt på dronningen, og det berettes at hun aldri tok av seg sørgeklærne etter de to eldste barnas død.

Isabella døde den 26. november 1504. I sitt testament ga hun uttrykk for sitt ønske om å bli begravd ved siden av Ferdinand «slik at våre kropper under jorden kan symbolisere og nyte den nærhet vi hadde glede av i livet».

Ble betraktet som sinnssyk

Det ble den eldste datteren Johanna som arvet Castillas krone. Men hun ble betraktet som sinnssyk og ble sperret inne på en festning mens mannen hennes, Filip av Habsburg og Burgund, gikk inn som regent.

Ved sin død i 1506 ble han etterfulgt av Ferdinand, som regjerte Castilla i datterens sted fram til sin død i 1516.

Om Johanna virkelig var syk, eller om hun ble offer for politiske intriger, er fremdeles et åpent spørsmål. Hun ble uansett holdt innesperret til sin død i 1555 og har gått over i historien som Juana la Loca (Johanna den vanvittige).

Ikke lenge etter Isabellas død giftet Ferdinand seg igjen i håp om å få en mannlig tronarving. Hans kone fødte en sønn som døde rett etter fødselen.

Da Ferdinand døde den 23. januar 1516, ble han begravd ved siden av Isabella i Granada-katedralen.

Året etter steg Johanna og Filips 17-årige sønn Karl i land i Spania for å gjøre krav på arven etter sine besteforeldre.

Han var oppvokst hos farens familie i Flandern og kunne ikke et ord spansk. Under hans styre ble Castilla og Aragón samlet til ett rike.