Det er fullt hus i den britiske offisersklubben Gold-schmidt House i Jerusalem. Mens freden senker seg over byen på den jødiske sabbaten denne lørdagen i mars 1947, nyter britene å kunne slappe av etter ukens blodige begivenheter med en liten matbit og en drink.
Et dumpt brak bryter idyllen. Bygningen rister, glasset i vinduene knuser, mens flaskene i baren deiser i gulvet. Veggene svaier før de faller sammen i et kaos av støv og murblokker. En sirene begynner å hyle. Menneskene kjemper seg vei ut av bygningen.
Storbritannia reagerer med sjokk og raseri da tapstallene blir kjent: 20 mennesker er drept. I to måneder har de britiske troppene i Jerusalem nærmest befunnet seg i beleiringstilstand.
De har forskanset seg i “sikkerhetssoner”, der hele kvartaler har blitt stengt av for omverdenen – gjemt bort bak bevæpnede vaktposter, gjerder og piggtråd.
Offisersklubben lå i en av de best bevoktede sonene. Likevel har jødiske terrorister klart å trenge forbi vaktpostene og inn i bygningen, der de har satt fra seg tre ryggsekker med 30 kilo sprengstoff i hver.
Avisen “Sunday Express” uttrykte det mange briter tenkte: “Skap ro, eller forlat landet.”
Britene lovet en jødisk stat
Det hele hadde begynt så lovende. Etter Det osmanske rikets sammenbrudd hadde Palestina blitt britisk mandatområde i 1920.
I begynnelsen av mandatperioden fantes det bare noen få jøder i Palestina. De fleste hadde flyttet til området fordi en bølge av europeiske jødeforfølgelser på 1800-tallet hadde skapt en lengsel etter en selvstendig jødisk stat.
Og siden det jødiske samfunnet alltid hadde følt en åndelig tilknytning til Palestina, der jødene ifølge Det gamle testamente hører hjemme, ønsket de fleste at det nye hjemlandet skulle ligge her.
Innvandringen begynte, og fra 1882 til 1914 slo nærmere 37 000 jøder seg ned i Palestina. Etter den russiske revolusjon i 1917 kom flere til, og da det ble britisk mandatområde i 1920 hadde 80 000 jøder bosatt seg i “det hellige land”.
Tre år tidligere hadde britene i den såkalte Balfour-deklarasjonen lovet jødene et “nasjonalt hjem” i Palestina for å sikre seg deres støtte under 1. verdenskrig. Men for å bevare et godt forhold til araberne også, så britene seg nødt til å begrense innvandringen.
De britiske soldatene forsøkte å bevare freden i Palestina, men med tiden ble det en umulig oppgave.
Araberne gjorde opprør
Med Hitlers maktovertakelse i Tyskland og den åpenlyse antisemittismen i Øst-Europa, ble situasjonen imidlertid komplisert. Presset på grensene økte.
Med støtte fra sionistiske organisasjoner kom tusenvis av jøder illegalt til Palestina – transportert i gamle utrangerte skip. Ofte hadde fartøyene opptil ti ganger flere passasjerer enn de var beregnet til.
I årene 1937 til 1940 kom det til sammen 24 000 illegale immigranter. For mange av dem var skipene siste mulighet for å slippe unna forfølgelsene i Europa. Nå hadde den jødiske befolkningen i Palestina økt til nesten 450 000.
Araberne som allerede bodde i Palestina, følte seg presset og gjorde opprør. Samtidig var Storbritannia smertelig klar over at den arabiske støtten var viktig i en kommende krig mot Nazi-Tyskland. De ville for enhver pris legge lokk på den ulmende utilfredsheten i Palestina.
Hvitbok skulle stoppe konflikt
Den britiske regjeringen lanserte i mai 1939 en ny strategi for Palestina – den såkalte “Hvitboken av 1939”. Den førte til stor misnøye blant jødene ettersom den “utvetydig” erklærte at “en jødisk stat i Palestina ikke er en del av vår politikk”.
Videre la hvitboken en kraftig begrensning på jøders rett til å kjøpe jord i området og satte et tak på 15 000 jødiske immigranter i året for de neste fem årene.
Det var særlig lederne i Jewish Agency som følte seg sviktet og ført bak lyset. Organisasjonen hadde blitt opprettet i 1929 som et slags lokalråd for jødiske immigranter.
Det sto for salg av jord, drev sykehus og skoler og administrerte de upopulære immigrasjonsreglene. Formannen, David Ben-Gurion, hadde bodd i Palestina i flere år og tilhørte venstrefløyen blant sionistene.
Han la vekt på samarbeid med britene og hadde hatt grunnleggende tillit til at Storbritannia ville holde løftet om et “nasjonalt hjem” for jødene. Med hvitboken fikk denne tilliten seg en alvorlig knekk, og britene ble en forhatt fiende.
Allerede før den britiske strategiplanen hadde Jewish Agency organisert en milits, Hagana (“Forsvaret”), som hadde kjempet mot araberne i 1930-årene. Opprinnelig var den en sammenslutning av noen få hundre private vektere som holdt oppsyn med jødiske eiendommer.
Men etter hvert som konflikten mellom jødene og araberne tok til, fikk korpset stadig flere medlemmer. Etter hvitboken satte lederne av det jødiske samfunnet Hagana inn mot britene.
Angrepene konsentrerte seg om mål som hadde direkte forbindelse til den forhatte immigrasjonspolitikken. Foruten immigrasjonskontorer gikk Hagana også etter kystvaktskip som hadde til oppgave å holde øye med de illegale immigrantskipene.
Militsen forsøkte også å sabotere skip som skulle seile avviste immigranter til Mauritius.
Irgun til angrep
Fra første stund fikk Hagana konkurranse av gruppen Irgun, som var grunnlagt av utbrytere fra Hagana og ledet av den karismatiske Ze’ev Jabotinsky.
For Jabotinsky, som under oppveksten i Øst-Europa hadde opplevd jødeforfølgelsene på nært hold, var tålmodighet en overvurdert dyd.
Han mente at en selvstendig jødisk stat bare kunne sikres med våpen, og han havnet snart i opposisjon til den dominerende linjen innenfor det offisielle jødiske samfunnet.
Samtidig falt det ham også tungt for brystet at Jewish Agency favoriserte Arbeiderpartiets unge medlemmer ved utdelingen av immigrasjonstillatelser.
Jabotinsky hadde allerede i 1923 opprettet sin egen ungdomsorganisasjon, Betar, men i motsetning til Ben-Gurion var ikke Jabotinsky interessert i å rekruttere bønder. Han ville ha soldater. Og i Betars hemmelige leire fikk de unge både militær og politisk opplæring.
Samtidig opprettet Jabotinsky sin egen avdeling for illegal immigrasjon og begynte å sjartre skip.
Irgun reagerte umiddelbart på britenes nye strategi. Samme dag som den ble offentliggjort, angrep militsen en britisk-kontrollert radiostasjon.
Angrep på elektrisitetsverk, telefonlinjer og posthus fulgte. Irgun gjennomførte også et attentat mot lederen av den avdelingen av det britiske politiet som etterforsket militsenes aktiviteter – en terroraksjon som fikk britene til å rase.
Mange jøder forsøkte å komme seg inn i Palestina på ulovlig vis, i gamle overfylte skip.
Hjelp fra militsene
Snart skulle større begivenheter overskygge konflikten om strategiplanen; 1. september 1939 brøt 2. verdenskrig ut, og det endret spillereglene i Palestina for en stund. De jødiske militsene havnet i et dilemma: Skulle de fortsette angrepene på britene eller støtte dem i kampen mot Hitler?
Hagana løste problemet – i hvert fall på papiret – ved å erklære at “vi skal utkjempe krigen mot Hitler som om det ikke fantes noen hvitbok, og bekjempe hvitboken som om det ikke fantes noen krig”.
Mange Hagana-folk gikk aktivt inn i krigen på britisk side, og sammen med britene mobiliserte de et jødisk elitekorps, Palmach, som kunne settes inn der det måtte oppstå uroligheter i regionen. Også Irgun fulgte etter og samarbeidet med britene.
Denne strategien hadde ikke Avraham Stern mye til overs for. Han var fra Polen og hadde i årene opp til 2. verdenskrig vært høyt plassert i Irgun. Stern forente revolusjonær iver med intellektuell finesse.
Han hadde studert klassiske språk og litteratur i Firenze, skrev dikt og var alltid ulastelig antrukket. Han var også levende opptatt av skytevåpen og hadde vært med på å utarbeide skriftet “Pistol” – den første hebraiske brukerhåndboken for skytevåpen.
I 1940 forlot han Irgun i protest mot at militsen hadde stilt terrorhandlingene i bero. Britene var en større fiende enn Hitler, mente Stern. Han opprettet sin egen milits, Lehi.
Den spesialiserte seg på personlig terror i form av attentater mot britiske soldater og politifolk samt jødiske “kollaboratører”. For å kunne kjøpe våpen og finansiere aksjonene sine, utførte gruppen ran ved høylys dag.
I januar 1942 gikk det ut over en bank eid av den jødiske fagbevegelsen, Histadrut. De ansatte nektet å utlevere pengene, og Lehi skjøt og drepte to bankmenn. Britene kom raskt på sporet av morderne, men militsen bombet politikontoret og drepte de fleste som arbeidet med saken.
Britene innledet en intensiv jakt på Avraham Stern, og etter en måned ble han pågrepet i et klesskap i en leilighet. Politifolkene førte ham til hovedkvarteret og ringte til Geoffrey Morton, en av politifolkene som hadde overlevd Lehis bombeangrep.
Han sendte de andre politifolkene bort slik at han var alene med Stern og en annen betjent. Snart ble militslederen båret ut på gaten med et blødende skuddsår i hodet, og erklært død like etter. Stern hadde forsøkt å flykte gjennom vinduet, hevdet Morton.
Jaktsesongen begynner
For Lehi var Avraham Sterns død snarere begynnelsen enn slutten. Mange ble tiltrukket og fascinert av myten om den unge martyren, og militsen manglet aldri frivillige til sine blodige aksjoner.
To av dem, Eliahu Hakim og Eliahu Bet-Zouri, begge i 20-årene, markerte seg for alvor i mandatets blodige historie da de skjøt og drepte Walter Guinness, den britiske ministeren for Midtøsten, i Kairo. De to ble raskt pågrepet, og viste ingen anger:
“Vi kjemper for vår frihet. Hvis vi har grepet til våpen er det bare fordi vi har blitt presset til det,” erklærte Hakim.
Guinness var en personlig venn av Winston Churchill, og statsministeren var rasende. I en tale i parlamentet ba han om at rettferdigheten skulle skje fyldest så snart som mulig, og på en måte som ville statuere et eksempel. Kort tid etter ble Hakim og Bet-Zouri hengt.
Etter attentatet på Guinness innledet britene en klappjakt på både Lehi og Irgun. Britene fikk full støtte til kampanjen – som fikk kodenavnet “jaktsesongen” – fra Hagana og Jewish Agency.
De hjalp til med å forfølge Irgun, mens de stort sett ignorerte Lehi, som de anså for å være for ekstrem til å utgjøre en politisk trussel mot Ben-Gurion og de andre tradisjonelle lederne av det jødiske samfunnet.
I perioden, som varte frem til juni 1945, ble Irgun- og Lehi-folk fjernet fra skoler og arbeidsplasser. Mer enn tusen ble overlevert til britene, mistenkt for å være terrorister. Mange ble utsatt for tortur, utført av Hagana.
Irgun hevnet seg aldri. Siden 1942 hadde gruppen vært ledet av Menachem Begin, en polsk jurist som hadde gjort lynkarriere i militsen. Begin var fast bestemt på at “jaktsesongen” ikke skulle utvikle seg til en borgerkrig.
Snart begynte kampanjen å vakle. Stadig flere menige medlemmer av Hagana skammet seg over det de var med på, og samtidig var det åpenlyst for dem at Storbritannia fortsatt ikke lot til å ha noen konkrete planer om en jødisk stat.
Angrep på hotell
Skuffelsen hos Hagana og Jewish Agency ble enda større da den nye britiske statsministeren, Clement Attlee, og hans regjering i raskt tempo løp fra de pro-sionistiske løftene de hadde gitt før valget.
Sammen med Irgun og Lehi dannet Hagana nå “Den jødiske motstandsbevegelsen”, som utførte en rekke terror-aksjoner. Den mest blodige var angrepet på King David Hotel den 22. juli 1946.
I siste halvdel av 1940-årene var King David Hotel i Jerusalem samlingspunkt for den britiske administrasjonen. Her hadde høykommissæren sitt kontor, og i et av tilbyggene holdt det britiske militærpolitiet til.
Hotellet var omgitt av piggtråd, og rundt bygningen hang det et nett som skulle beskytte mot håndgranater. Resten av hotellet var samlingspunkt for byens sosiale elite. Her kunne britiske ladyer i aftenkjoler nippe til en cocktail, mens diskrete tjenere serverte delikatesser tilberedt av sveitsiske kokker.
Og det var nettopp kjøkkenet som skulle vise seg å være King David Hotels akilleshæl. Gjennom kjøkkeninngangen fikk de jødiske terroristene brakt sju melkespann fylt med sprengstoff inn i hotellet. De plasserte dem rundt de bærende søylene i den sørvestlige delen av bygningen og forlot raskt området.
I høykommissariatet begynte staben å pakke sammen for å gå til lunsj, og i restauranten var en kelner akkurat ferdig med å fylle fruktskålene idet bygningen ble rystet av en kraftig eksplosjon.
Klokken viste 12.37 da alle de elektriske urene i bygningen gikk i stå. Murene bulte utover, og bygningen klappet sammen – etasje for etasje.
Gjennom et inferno av skrik og lyden av stålbjelker som ble bøyd, og glass som ble knust, vaklet sårede folk ut av restene av bygningen – dekket av blod og hvitt støv.
Først 4. august hadde myndighetene oversikt over tapene: 91 drepte og 45 sårede.
Britene forlot Palestina i 1948, og kort tid etter brøt det ut blodige kamper mellom jødene og araberne.
Britene forlater Palestina
Aksjonen hadde vært planlagt i fellesskap av militsene i Den jødiske motstandsbevegelsen, men Irgun sto for den praktiske utføringen. Da tapstallene ble kjent, trakk Hagana seg forskrekket ut av samarbeidet. Deretter fortsatte militsene kampen mot britene hver for seg.
Palmach – elitestyrken som hadde kjempet for britene under 2. verdenskrig – bisto nå skip med illegale immigranter.
I de første månedene av 1947 angrep Irgun gjentatte ganger britiske militærleire, konvoier og kjøretøy – og i mars 1947 gikk det utover offisersklubben i Goldschmidt House.
Etter en blodig sommer, der to britiske soldater ble hengt som hevn for henrettelsen av tre Irgun-folk, kom nyheten som terroristene hadde ventet på: Britene erklærte at de ville forlate Palestina i 1948.
I november 1947 foreslo FN en delingsplan for Palestina. Verken araberne eller jødene kunne godta ordningen, og det brøt ut en blodig borgerkrig mellom de to gruppene. Begge sider brukte terror mot sivile, og de jødiske militsene spilte igjen en aktiv rolle i kampene.
I april 1948 gikk Lehi og Irgun til angrep på en arabisk landsby, Deir Yassin, på veien mellom Jerusalem og Tel Aviv. Landsbyen lå på et høydedrag, og militsgruppene mente at den utgjorde en alvorlig sikkerhetstrussel for trafikken mellom jødenes to store byer.
Angrepet utviklet seg til en massakre, og endte med at mer enn 100 menn, kvinner og barn ble drept. Hendelsen satte en alvorlig støkk i den arabiske befolkningen, og ble starten på en masseflukt fra området.
Israel opprettes
Israel erklærte sin uavhengighet 14. mai 1948 – dagen før britenes avgang. Med selvstendigheten befestet de “tradisjonelle” sionistene med Ben-Gurion i spissen sine maktposisjoner. Hagana ble omdannet til den offisielle hæren, der også Irgun og Lehi inngikk.
Selv om Israel var opprettet, var det ikke slutt på jødisk terror. Riktignok var Lehi blitt oppløst da Israel formelt ble en stat, men militsen hadde fortsatt en aktiv celle i Jerusalem.
Den gikk til aksjon da FNs fredsmegler, Folke Bernadotte, i september 1948 fremsatte et forslag til en løsning av den israelsk-arabiske konflikten.
Forslaget gikk ut på at FN skulle fastsette grensene mellom arabisk og jødisk territorium og sikre arabernes menneskerettigheter. Dagen etter ble Bernadotte skutt i Jerusalem av tre Lehi-folk.
Mordet på Bernadotte, som i slutten av 2. verdenskrig hadde vært med på å befri jøder fra konsentrasjonsleire, illustrerte at freden langt fra hadde senket seg over Palestina.
Tvert imot var det skapt en ny konflikt om det hellige land.