Jakten på den hellige gral

Ifølge legenden er den hellige gral det samme begeret som Jesus drakk av under den siste nattverden. Senere ble begeret brukt til å samle Kristi blod da han hang på korset. Fordi gralen visstnok skal ha inneholdt rester av blodet fra Guds sønn, har begeret ifølge legenden guddommelige egenskaper og vil bringe eieren rikdom, lykke og et evig liv.

Derfor har gralen vært ettertraktet i snart 2000 år, og de mest iherdige skattejegerne mener at begeret befinner seg flere tusen kilometer unna det tørre og solfylte Jerusalem. I stedet har de vendt sine håpefulle blikk mot det kjølige og frodige klimaet i Sør-England.

Det kan virke litt pussig at gralen skulle havne så langt fra Golgata, høyden hvor Jesus ble hengt på korset. Særlig i en tid da lange reiser over havet var uvanlige og strabasiøse. For gral-jegerne finnes imidlertid forklaringen i gamle sagn og tekster, samt i en litt mindre kjent figur fra Bibelen, Josef fra Arimatea.

Hemmeligheten finnes i evangeliene

Ifølge Det nye testamente var Josef en velstående mann som fikk tillatelse av romerne til å ta Jesus ned fra korset og bisette ham i et eget gravsted.

Josef er omtalt i alle de fire evangeliene og var muligens onkelen til Jesus. Historien forteller at soldaten Longinus stakk Jesus i siden med en lanse, og at Josef deretter samlet blodet i et beger.

Selv om dette ikke er nevnt i samtidige kilder, kan historien være sann. Ifølge jødisk tradisjon på denne tiden skulle nemlig den dødes kropp helst begraves hel, også med blodet.

Så hvis Jesus ble spiddet, slik Bibelen forteller, ville det fra et historisk perspektiv vært naturlig for disiplene å prøve å bevare så mye blod som mulig. Umiddelbart etter korsfestelsen møtte kulten rundt
Jesus motgang. Romerne, som regjerte i Palestina, var ikke begeistret for nye religiøse bevegelser i det urolige området. Kristne ledere valgte derfor å flykte. Noen av dem, som Josef fra Arimatea, tilbrakte ifølge bibelhistorier en periode i fengsel.

Da Josef slapp ut av fengselet, bestemte han seg for å forlate Palestina, der det var umulig å forkynne den kristne tro. Og graljegerne antar – uten snev av bevis – at Josef har ønsket å bringe gralen så langt vekk fra Palestina som mulig – helt til Glastonbury i England. Dette til tross for at reisen for 2000 år siden både må ha vært farlig og tatt lang tid.

Hvis man leker litt med tanken, er valget av England som Josefs tilfluktssted ikke helt ulogisk. Bibelen forteller at Josef var en velstående kjøpmann, og dermed kan han faktisk ha vært på handelsreiser så langt unna som England.

Glastonbury i Somerset i Sør-England ligger naturlig til hvis man kommer sjøveien fra sør, og det har vært et hellig sted i flere årtusener. For en kjøpmann på flukt ville det hellige området i utkanten av Romerriket vært et naturlig gjemmested for en av kristendommens viktigste relikvier.

En som har studert gralhistoriene inngående, er universitetslektor Gordon Strachan, og han har oppdaget flere spor som han mener kan tyde på at Josef har vært i Glastonbury. Først og fremst at det finnes en rekke like og iøynefallende steinmonumenter både i Glastonbury og Midtøsten, og fordi navnene faktisk også er sammenfallende.

Josef er sannsynligvis født nær et sted i Israel som het Ayalon, påfallende likt «Avalon», som er en gammel betegnelse på Glastonbury-området. Det skal likevel sies at de sammenfallende navnene og steinmonumentene er den eneste koblingen man finner mellom gralen, Josef, Israel og England.

Mystisk busk blomstrer til jul

Ikke nok med at ingen skriftlige kilder nevner gralen: Arkeologer har heller ikke funnet spor av Josef fra Arimatea i England. Derfor må gral-jegerne i første omgang sette sin lit til mytologi og overtro.

Legenden forteller at da Josef nådde Glastonbury, vokste det plutselig opp en hagtorn, og det tok han som tegn på at han var kommet til et sted utvalgt av Gud. Sant er det i hvert fall at det vokser en type hagtorn som ikke finnes andre steder enn rundt Glastonbury, og at denne i motsetning til vanlig hagtorn, blomstrer to ganger i året – ved juletider og rundt påske.

Plantens usedvanlige oppførsel er et mysterium, men det kan muligens ha noe med det milde klimaet i området å gjøre. Flere forsøk på å få arten til å vokse andre steder har vært mislykket.

Hvis vi aksepterer ideen om at Josef faktisk nådde helt til Glastonbury, ville han sannsynligvis ha begravd gralen ved Glastonbury Tor. Glastonbury Tor er en ås som kneiser over området. Helt siden kelternes tid har den vært forbundet med hellige krefter, og det er grunnen til at skattejegere i over 100 år har gravd rundt denne toppen i Sør-England.

Kornhandler snøt pressen

Utgravingene nådde et høydepunkt omkring år 1900. Da gjorde skatte-jegere seg store anstrengelser for bokstavelig talt å komme til bunns i saken.

Gjennombruddet kom i 1906, da kornhandleren og eksentrikeren Wellesley Tudor Pole fikk et syn som fortalte ham at gralen lå på bunnen av en brønn nær Glastonbury Tor.

I brønnen fant Pole og hjelperne hans på nesten guddommelig vis et gammelt blått glassbeger dekorert med små kors. Gjenstanden ble undersøkt av arkeologer og prester, som ikke kunne avvise at dette var den ekte gralen.

20. juli 1907 presenterte en begeistret Wellesley Tudor Pole gralen for verdenspressen, som måpende beundret begeret fra Jesu korsfestelse.

I flere måneder var funnet en sensasjon, men langsomt stilnet euforien. Etter å ha overvært en fremvisning av begeret skrev selveste Mark Twain en syrlig kommentar:

«Jeg er glad for å ha opplevd denne halvtimen – en helt enestående halvtime, helt ulik alle andre halvtimer i mitt liv. Flere av de tilstedeværende var overbevist om at dette var begeret som i all hemmelighet var blitt smuglet bort i nattemørket for nesten nitten århundrer siden etter at universets skaper hadde ofret sitt liv på korset», skrev Twain, før han ga den gode Poles unike funn et par linjer til.

«Begeret som den plettfrie Sir Galahad så ridderlig hadde lett etter på kong Arthurs tid, den samme koppen som fyrstelige riddere i svunnen tid hadde gitt sitt liv for å finne. Her var den endelig. Gravd opp av en kornhandler uten nevneverdig slit eller svette. Tilsynelatende var det heller ikke noe krav til finnerens åndelige renhet, ikke mer enn den gjennomsnittlige renheten vi venter å finne hos en kornhandler. Ikke et fornemt navn skulle til engang – ingen sir Galahad. Ingen sir Bors de Ganis. Ingen sir Lancelot. Bare ganske enkelt herr Pole.»

Begeret til Wellesley Tudor Pole viste seg å være et falsum. Etter grundige undersøkelser erklærte et forskerpanel – også eksperter på glasstyper – i januar 1908 at gjenstanden var «forholdsvis moderne».

Ytterligere undersøkelser viste at begeret var kjøpt i Bordighera i Italia på 1890-tallet og var blitt lagt i brønnen av en annen eksentriker, doktor John Goodchild.

Flere utgravninger fulgte i løpet av 1900-tallet, ikke minst i klosterruinen Glastonbury Abbey nær Glastonbury Tor. Der gjennomførte arkeologer minst 36 utgravninger mellom 1904 og 1979. Arbeidene avslørte viktige detaljer om klosterets historie, men ingen gral.

Chalice Well, en annen brønn nær åsen, har også blitt endevendt uten resultater, men utgravningene har vist at brønnen har vært i bruk i over to tusen år. Samtidig har vannet fra Chalice Well en svakt rødlig farge, som ifølge myten skal minne om Jesu blod. Vitenskapelige undersøkelser har fastslått at rødfargen skyldes avleiringer fra kildens underjordiske løp.

Når gralen ikke er funnet i Glastonbury, kan forklaringen – ut over den åpenlyse at den aldri har eksistert – være at det hellige relikviet har forsvunnet sammen med tempelriddernes skatt. Enkelte spor tyder nemlig på at tempelridderne faktisk på et tidspunkt var i besittelse av et relikvie som brødrene mente var gralen.

Tempelriddere hadde fingrene i gralen

Fortellingene skal ha det til at ridderne i løpet av ordenens første år i Jerusalem lette iherdig etter gralen under Tempelhøyden. Høyden ligger i nærheten av stedet hvor Jesus spiste sitt siste måltid og der han ble korsfestet.

Hvis Josef fra Arimatea ikke hadde tatt med seg den hellige gral til England, var Tempelhøyden det mest sannsynlige stedet hvor den kunne være gjemt.

I 1867 oppdaget den britiske løytnanten Charles Warren hemmelige tunneler under høyden som muligens kan være gravd ut av tempelridderne.

Tunnelene kan være bevis for brødrenes arkeologiske anstrengelser, og Warren konkluderte med at jakten på gralen og andre relikvier var den egentlige årsaken til at ridderne ønsket å ha hovedkvarter på Tempelhøyden, som de også tok navn etter.

“Tempelriddernes mulighet for å finne den hellige gral i Palestina underbygges dog kun av én historisk kilde: Pilegrimen Arculf, som på 600-tallet reiste rundt i Midtøsten og beskrev sine opplevelser.”

«Mellom kirken på Golgata og retterstedet ligger det et kapell hvor Herrens beger står. Han velsignet begeret med sine egne hender og ga det til apostlene da han spiste sammen med dem dagen før sine lidelser. Arculf så begeret og rørte det med sin hånd. Alle byens borgere samlet seg rundt det med stor hengivenhet.»

Ingen andre kilder nevner en gral i Midtøsten etter 600-tallet, så enten lyver Arculf eller så er relikvien blitt gjemt.

Enorme verdier forsvant sporløst

Hvis ridderne virkelig fant gralen i Jerusalem, gir det mening at brødrene brakte begeret til Vest-Europa på begynnelsen av 1100-tallet. Tidspunktet sammenfaller faktisk med perioden da gralen første gang opptrer i litteraturen.

På slutten av 1100-tallet oppsto det en litterær motebølge startet av den franske forfatteren Chrétien de Troyes, og han skrev om en hellig gral med magiske egenskaper.

Mange andre forfattere fulgte etter, og fortellinger om gralen ble en av middelalderens store kassasuksesser. Mange fine familier i Europa hadde pent innbundne gral-romaner stående i bokhyllen.

Ryktene om ridderne som voktere av den hellige gralen florerte i middelalderen. Hvis historiene er sanne, forsvant gralen sammen med resten av tempelriddernes skatter under arrestasjonene i 1307.

Historikere vet med sikkerhet at ordenen hadde store verdier. Rikdommene stammet blant annet fra fromme stormenn og fyrster, som rundhåndet donerte til ordenen i takknemlighet over innsatsen de gjorde med å forsvare kristendommen i Det hellige land.

Ordenen tjente også enorme summer på finansielle aktiviteter. De oppbevarte for eksempel verdier mot betaling, og ikke minst lånte de meget velvillig penger til regenter i økonomiske vanskeligheter. Felles for tempelriddernes skatter er at samtlige verdier var søkk vekk da ridderne ble arrestert i 1307.

Kong Filip den smukke av Frankrike, som mest sannsynlig sto bak konspirasjonen mot ordenen, hadde nok håpet å finne fylte skattkister i de mange husene og festningene ordenen hadde rundt om i Vest-Europa. Alt han fant var tempelriddere.

Mystisk beger stammer fra Jesu tid

Den hellige gral ville med sikkerhet ha blitt gjemt hvis den virkelig var i riddernes eie. Ordenen hadde ikke tålt å miste kristendommens viktigste gjenstand. Men hvor gralen faktisk ble av, er et mysterium.

Kanskje eksisterer den fremdeles, for atskillige kirker og klostre gjør i dag krav på å være i besittelse av den ekte gralen. Flere enn 200 forskjellige kopper, kanner og begre skal visstnok være den ekte gralen – likevel har få kirker latt relikviene bli undersøkt.

Ett av unntakene er katedralen i Valencia, der relikvien Santo Cáliz står på utstilling i et sidekapell. Santo Cáliz er en enkel mørkerød skål av halvedelstenen agat.

Selve skålen, som er cirka syv centimeter høy og ni centimeter bred, er skåret ut av et stykke agat. Foten er smykket med juveler og arabiske skrifttegn, men hva tegnene betyr, er fortsatt omdiskutert blant forskere.

Derimot vet vi at foten er lagd i middelalderen, men selve skålen blir vurdert å være langt eldre.

Agat er vanskelig å tidfeste, men ut fra måten den er lagd på, mener historikere at skålen er cirka 2000 år gammel. Den spanske professoren Antonio Beltrán har datert den til å være fra mellom år 100 og år 50 før vår tidsregning. Håndverket tyder på at den med stor sannsynlighet er lagd i et palestinsk eller egyptisk verksted.

Derfor er vi ganske sikre på at skålen i katedralen i Valencia stammer fra Kristi tid – i motsetning til nesten alle andre relikvier med påståtte forbindelser til Jesus.

“Til tross for alderen er den tidligste referansen til Santo Cáliz fra 1134, der det nevnes i et dokument over gjenstandene i klosteret San Juan de la Peña og beskrives som begeret, “hvor Kristus viet sitt blod”. I 1399 forteller et dokument at klosteret overdro relikviet til kong Martin av Aragón i bytte for en gullkanne.

Kongene av Aragón har tilsynelatende hatt en særlig interesse for gralen, idet historikerne vet at en annen konge, Jakob 2., i 1322 skrev til sultanen av Egypt og ba om “å få tilsendt begeret som Jesus drakk av under den siste nattverden”. Jakob 2. ga også amnesti til en rekke tempelriddere etter oppgjøret i 1307.

Dette er sannsynligvis ren ønsketenkning, men den håpefulle kan trøste seg med en populær legende som forteller at Santo Cáliz ble brakt til Roma av apostelen Peter i det første århundret og i år 256 ble gitt videre til diakonen Laurentius av pave Sixtus 2.

Laurentius fikk relikviet smuglet til sin hjemby Valencia, hvorfra skålen endte i klosteret San Juan de la Peña. Santo Cáliz er fortsatt en attraksjon for pilegrimer, og flere paver har også beundret relikviet; blant annet brukte Benedikt 16. Santo Cáliz i en messe i Valencia-katedralen i 2006.

Gralen var kongelig blod

Santo Cáliz er nok vår tids mest troverdig kandidat til å være den ekte gralen – hvis gralen faktisk er en fysisk gjenstand. Ifølge én teori er den hellig gral nemlig verken et beger eller fat, men Jesu etterkommere.

Teorien, som er godt kjent fra Dan Browns bestselger «Da Vinci-koden», går ut på at Jesus var gift med Maria Magdalena, en kvinne som ifølge Bibelen var til stede ved korsfestelsen.

Ifølge teorien var Maria gravid og flyktet til Frankrike etter at Jesus ble henrettet. Der fødte hun en pike som senere ble stammor til den merovingiske kongeslekten. Merovingerne mistet makten på 700-tallet, men slekten ble ført videre, og etterkommere finnes fortsatt.

Teorien om at den hellige gral i virkeligheten er en kongeslekt, bygger blant annet på at den franske betegnelsen for gral ble lest feil. Den hellige gral skrives «san greal» – hellig kar – på middelalderfransk.

Men ifølge teorien hører g-en egentlig til det første ordet, og da blir ordet for gral annerledes. Det blir «sang real» – kongelig blod.

Ifølge teorien finnes det flere steder i litteraturen og kunsten hemmelige hentydninger til Jesus’ ektestand – ikke minst i det berømte maleriet «Nattverden» av Leonardo da Vinci.

Her er ikke personen på høyre side av Jesus apostelen Johannes, men Maria Magdalena. Figuren har feminine trekk, og V-formen som blir dannet mellom Jesus og Maria skal være en hentydning til Marias livmor og graviditeten.

Formen er samtidig en referanse til gralen. Og hvis den feminine figuren flyttes over på venstre side av Jesus, vil hodet til vedkommende hvile på skulderen hans, noe som vil være naturlig for ektefolk.

De kongelige etterkommerne av Jesus beskyttes etter sigende av en organisasjon kalt Sionordenen, som ble grunnlagt i Jerusalem i 1099. Kort tid senere etablerte ordenen tempelridderne som sin militære enhet.

Opp gjennom tidene har ordenen hatt en imponerende liste stormestere. Den omfatter vitenskapelige og kunstneriske genier som Claude Debussy, Isaac Newton og Leonardo da Vinci. I egenskap av å være stormester skal da Vinci ha kjent sannheten, og derfor malte han «Nattverden» slik han gjorde.

Teorien er ikke Dan Browns egen. Forfatteren har lånt den fra boken «Hellig blod, hellig gral», som kom ut første gang i 1982.

Boken ble en internasjonal bestselger, og teorien om den hellige gral fikk en enda større tilhengerskare da Dan Brown sendte Robert Langdon ut på jakt etter den hellige gral.

Forfattere lurte hele verden

Problemet er bare at det er nesten ingenting i teorien som holder vann. Gjennom grundige analyser, særlig franske, har forskere plukket tesene i «Hellig blod, hellig gral» fra hverandre.

Ingen spor av Jesu etterkommere eksisterer i historiske kilder, og det er lite som taler for at Maria Magdalena kom til Frankrike. Kunsthistorikere avviser også at hun er avbildet på maleriet «Nattverden». Johannes fremstilles gjerne med feminine trekk, og hvis figuren skulle være Maria, er det bare 13 personer i bildet – og da mangler Johannes.

Ikke engang ordspillet om at «san greal» (hellig gral) blir til «sang real» (kongelig blod), holder. I middelalderen ble den hellige gral skrevet «graal», og på middelalderfransk het ikke blod «sang», men «sanc», hvor c-en ble uttalt som en k.

Sionordenen – Prieuré de Sion – ble heller ikke grunnlagt i 1099. Organisasjonen eksisterte, men den ble ikke stiftet før 7. mai 1956 i den franske byen Annemasse, nær grensen til Sveits, og det var en forening som hadde til formål å bekjempe boligspekulasjon.

Etter alt å dømme er teorien om at Jesu etterkommere er den hellige gral, bare oppspinn, men jakten på den fysiske gralen går ufortrødent videre i Glastonbury og andre steder. Skattejegerne har ikke gitt opp å finne relikvien eller tempelridderskatten, som visstnok skal ligge begravd under en gammel festning et sted i Europa.

Kanskje dukker gralen opp en dag og skjenker finneren umåtelige rikdommer, men før det skjer, har myten om den hellige gral kun gitt én person rikdom og berømmelse – nemlig Dan Brown.