Palmesøndag ankom Jesus og disiplene hans Jerusalem. Her ble de mottatt av en stor menneske-mengde som hyllet Jesus som jødenes frelser.

Jesus gikk i lære hos ekstremist

Det er år 30 e.Kr. Palestina koker av frustrasjon over romernes okkupasjon. Forkynnere kjemper for å samle befolkningen rundt Gud og opprør, men en skiller seg ut: Jesus fra Nasaret, elev av den berømte og beryktede Johannes døperen. Lidenskapelige ord får massene til å flokke seg om Jesus – mens romerne holder mistenksomt øye med ham.

11. desember 2009 av Else Christensen

Oljeberget er en fredfylt plett. Utsikten over Jerusalems murer og tårn er fengslende, og om kvelden er luften ren og full av dufter. Men Jesus enser verken skjønnheten eller freden. En mørk og kald følelse av gru griper ham rundt hjertet. Redselen vokser mens han vandrer langs de kronglete stiene gjennom natten. Selv om han har følge av tre av sine nærmeste venner, kryper ensomheten inn over ham.

«Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» ber han inntrengende. Han går et stykke unna for å be en siste desperat bønn til Gud om å slippe det han vet skal skje. Tanken på seigpining og døden på korset er nesten ikke til å holde ut. Da han kommer tilbake, sover de andre. Natten er på hell.

Rundt Jesus koker Jerusalem av frykt og forventning. Byen feirer den jødiske påskehøytiden, og gatene vrimler av pilegrimer fra fjern og nær. Romerne, som kontrollerer Palestina, er på vakt for ethvert tegn på uro, og holder særlig skarpt øye med denne Jesus. Tømreren fra Nasaret har den siste tiden tiltrukket seg romernes oppmerksomhet. Han samler foruroligende mange mennesker rundt seg, og oftere og oftere hører folk tilhengerne hans si at deres gud har valgt ham ut til å befri Palestina. Den slags snakk liker ikke romerne.

Jesus vet at hans dager er talte. Han – som for bare et års tid siden hutlet seg gjennom landet med følget sitt av fiskere og utskudd fra samfunnets lavere sosiale lag – blir nå regnet som en trussel mot det mektige Roma. Straffen er en pinefull død på korset. I en fredfylt lund på Oljeberget forsøker han nå å forsone seg med sin uunngåelige skjebne.

Jesus nevnt i historiske kilder

Ifølge Bibelen kunne ikke Jesu liv ha endt annerledes. Alt i livet hans peker frem mot en spesiell, guddommelig skjebne. Evangeliene i Det nye testamente forteller at engler viste seg da det vesle Jesusbarnet kom til verden, og at konger hyllet den nyfødte med kostbare gaver. Senere besøkte Jesus som 12-åring Jerusalem sammen med foreldrene sine, og forsvant for å diskutere de hellige skrifter med de lærde i tempelet.

Ingen historikere har greid å finne belegg for dette. At Jesus har levd, er imidlertid de færreste i tvil om. I tillegg til Bibelen nevnes han både av en romersk og en jødisk kilde fra første århundre. Den jødiske historikeren Josefus beskriver en lærer og mirakelmaker ved navn Jesus, mens romerske Tacitus beretter om «Kristus» som «i Tiberius' embetstid ble henrettet av stattholderen Pontius Pilatus». Ut fra de historiske begivenhetene som evangeliene nevner, vet historikerne også noenlunde når Jesus ble født, men bortsett fra det er det lite de kan si om Jesu fødsel og barndom.

Forskere regner det som sannsynlig at Jesus ble født i Nasaret, der foreldrene bodde. Ifølge Lukasevangeliet og Matteusevangeliet, imidlertid, ble Jesus født i Betlehem, dit foreldrene hadde dratt i forbindelse med en folketelling, fordi de «var av Davids hus og ætt». Historikere regner denne tradisjonen som mindre sannsynlig. En folketelling fant riktig nok sted i perioden rundt Jesu fødsel, men den var lokal, og gjaldt ikke området Galilea, der Nasaret lå. Dessuten tviler historikere på at jøder skulle være forpliktet til å reise til en by langt borte, der forfedrene deres levde for mange generasjoner siden. Romerne talte Palestinas innbyggere for å beskatte dem, derfor var det bare nåværende oppholdssted som var av interesse.

Jødene ble holdt i et jerngrep

At Jesu fødsel er plassert i Betlehem – kong Davids fødeby – skyldes ifølge forskere at evangelistene ønsket å knytte Jesus sammen med David. Ifølge tradisjonen hadde den mektige kongen rundt tusen år før Jesu fødsel samlet områdets tolv stammer og skapt et mektig rike. Israel under kong David var sterkt og rikt, og innbyggerne lykkelige. På Jesu tid var anseelse tett knyttet til herkomst, og ved å plassere Jesus i samme ætt som kong David, ga evangelistene Guds sønn den beste stamtavlen noen kunne ønske seg.

Jesus regnes ikke som i slekt med David, men var trolig som folk flest i sin samtid opptatt av Israels legendariske konge, som var blitt et frihetssymbol for jødene. 500 år etter Davids død hadde riket hans falt fra hverandre på grunn av indre strid, og stormaktene sto på spranget for å få fingrene i det fruktbare landet. Mange herskere kom og gikk, mens de fylte opp matlagrene sine med korn, dadler, fikener og andre godsaker fra Davids land.

På Jesu tid var det de mektige romerne som styrte Palestina. De hadde gått inn i landet omtrent 60 år tidligere og holdt befolkningen i et jerngrep. I den sørlige delen av Palestina styrte en romersk landshøvding – en slags guvernør. Ved å la ham alliere seg med mektige grupper blant jødene – de rike og de geistlige – opprettholdt romerne fred og ga jødene en viss grad av innflytelse. Den nordlige delen av Palestina – der Jesus stammet fra – var ikke direkte underlagt romerne, men ble styrt av et lokalt overhode som i praksis fungerte som romersk marionett. Som i de sørlige områdene hadde mesteparten av befolkningen – de 85-95 prosentene som verken hadde økonomisk eller religiøs makt – ingenting de skulle ha sagt. Det gjaldt også Jesu familie, som etter alt å dømme verken var velstående eller mektig.

Beskatningen av jødene var hard, og romerne konfiskerte uten varsel korn, dyr og lagre, og inndro hester og vogner til transport. Tyveri av personlige eiendeler og voldtekt av jødiske kvinner var heller ikke uvanlig. I tillegg kom de religiøse krenkelsene – som når romerske soldater bar dekorerte standarter i gatene, og dermed overtrådte det jødiske bildeforbudet.

Like utenfor Palestinas grenser sto 25 000 legionærer klar til å slå ned ethvert opprør. Ingen var i tvil om at jødene var svært langt fra å være herre i eget hus. For enhver som vokste opp under disse forholdene, utløste ordet «romer» en følelse av frykt og ydmykelse. Raseriet kokte, og flere og flere begynte å snakke om at Israel trengte en ny kong David som kunne kaste romerne ut og gjøre jødene fri igjen.

Gud ville hjelpe folket sitt

Johannes døperen tordnet mot ikke-troende i talene sine, og truet med at de skulle «kastes på ilden».

Hva den unge Jesus tenkte om romerne vet ikke historikerne sikkert, for det fins ingen troverdige kilder til Jesu liv hans før han er i slutten av 20-årene. I Palestina på den tiden krydde det imidlertid av religiøse bevegelser som forkynte store forandringer. Ifølge jødisk tradisjon ville Gud alltid hjelpe sitt folk, så lenge det holdt seg til ham, og på den måten ble motstanden mot romerne knyttet tett til religiøs vekkelse. Håpet om en ny, sterk konge ble knyttet til de hellige skriftenes profetier om en som skulle «knuse slangens hode» og gjenopprette jødenes frihet og velstand.

Overalt i Palestina forkynte lekpredikanter på hver sin måte Messias' snarlige komme og Guds frelse. Budskapene var besnærende, og mange ble tiltrukket av de ofte karismatiske personene som sto i spissen for de religiøse bevegelsene. Også Jesus lot seg rive med. Da han nærmet seg 30-årene, sluttet han seg til en mann som under navnet Johannes døperen misjonerte på landsbygden i Palestina.

Etter vår tids målestokk var Jesu læremester og inspirasjonskilde en ekstremist. Han kledde seg strengt asketisk – i en kappe av kamelhår og et lærbelte rundt livet – og levde i naturen «av gresshopper og villhonning», forteller evangeliene. Prekenene Johannes holdt for Jesus og resten av tilhengerskaren sin, avslørte ham som en kompromissløs vekkelsespredikant. Guds rike var nær, forkynte Johannes, og avviste uverdige tilhengere med rop om at de var «ormeyngel» som kunne komme tilbake når de hadde angret sine synder. Han stilte strenge krav om solidaritet blant tilhengerne sine med ordene: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme» (Lukas 3:11). Johannes la ikke skjul på at det ville gå dem ille som ikke holdt seg på den rette vei. Forbered dere på den kommende vrede, tordnet Johannes, for «hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden» (Matt. 3:10).

Jesu karriere varte bare et år

Ifølge evangeliene lot Jesus seg døpe av Johannes. Jøder vasket seg alltid før de besøkte tempelet, men dåpen som overgang til et nytt og mer gudfryktig liv, ble oppfunnet av Johannes, som dukket tilhengerne sine under vann i Jordanelva.

Ikke lenge etter begynte Jesus selv å forkynne rundt omkring i Galilea. Som mange andre av tidens vekkelsespredikanter gikk han fra by til by og talte i de lokale synagogene, der folk møttes, spiste sammen og diskuterte.

Forskerne vet ikke hvordan Jesus så ut eller snakket, bortsett fra at morsmålet hans var arameisk. Den sterke utstrålingen hans og de gode evnene som taler, skaffet ham imidlertid snart en liten flokk disipler som fulgte ham på vandringene rundt i landet. Ifølge Bibelen forlot di-siplene sitt tidligere liv, familie og yrke for å følge Jesus straks de så ham. Historikerne mener imidlertid at Jesus allerede hadde skaffet seg et visst omdømme da han ved Genesaretsjøen møtte sine første disipler: fiskerne Simon og Andreas, som slapp garnene sine for å bli «menneskefiskere» sammen med Jesus.

Ingen vet nøyaktig hvor lenge Jesus forkynte i denne perioden, men historikerne gjetter på at det må ha vært omtrent et år. Alt tyder nemlig på at bevegelsen ikke kom så langt som til å bli organisert. Jesus og disiplene hans levde fra hånd til munn, sov der de kunne få husly, og spiste hos dem som tilbød et måltid. Hadde
Jesus vært på farten mer enn et år, ville han ha organisert seg bedre, mener forskere, som også peker på at verken han eller disiplene, som besto av småkårsfolk, ville ha kunnet klare seg særlig mye lenger uten inntekt.

Kritikken av romerne var mild

Kort tid etter Jesu dåp ble Johannes arrestert av romerne og henrettet. Ifølge evangeliene hadde Johannes beskyldt den lokale fyrsten for umoral. Det er mer sannsynlig – som historikeren Josefus påpeker – at Johannes ble drept fordi han med sine skarpe meninger og gode talegaver utgjorde en trussel mot romerne. Okkupasjonsmakten visste at religion kunne være politisk sprengstoff, og Johannes' løfter om et gudsrike kunne enkelt tolkes som en oppfordring til opprør.

Det er ingenting som tyder på at Jesus på dette tidspunktet gjorde romerne mistenksomme. I så fall kunne de lett ha stoppet ham. Jesu budskap var på mange måter det samme som budskapet til Johannes: Guds rike var nær, og tiden var kommet til å omvende seg og følge hans bud. Og i likhet med Johannes hadde også Jesus et sterkt sosialt budskap: I Guds rike hersket likhet, og de samme prinsippene burde gjelde her på jorden. Mennesker tjener Gud ved å hjelpe samfunnets svakeste, var budskapet.

Også på andre områder satte Jesus seg opp mot den eksisterende orden. Da familien hans – ifølge Markusevangeliet – prøvde å få ham ut av den religiøse vekkelsen fordi de mente at han var «ved siden av seg selv» – altså led av en form for psykisk sykdom – slo han hånden av dem. Han nektet å slippe dem inn, og kalte disiplene sin sanne familie. Dette har verken vært en enkel eller populær gest i et samfunn som holdt strengt på budet om at man skal hedre sine foreldre.

I andre henseender var Jesus mer avslappet enn de fleste. Han elsket god mat og et glass vin i festlig lag – til og med i en slik grad at det fikk motstanderne hans til å stemple ham som en umoralsk levemann. «For Johannes (døperen, red.) kom; han verken spiste eller drakk, og folk sier: ‹Han er besatt›. Menneskesønnen kom; han spiser og drikker, og de sier: ‹Se, for en storeter og vindrikker›», uttaler Jesus, tydeligvis lei av å bli sammenlignet med den asketiske Johannes (Matt. 11:18-19).

I politiske forhold, derimot, forekom Jesus nærmest ufarlig, selv om han på underfundig vis kritiserte romerne og gjorde dem til latter. Jesu prekener var for eksempel fulle av referanser til forskjellen mellom det jordiske og det himmelske rike, der det jordiske – som for en jøde på Jesu tid var synonymt med Romerriket – var vondt, urettferdig og overfladisk, mens Guds rike var det motsatte.

Et eksempel på den indirekte kritikken av romerne fins i Markusevangeliet, der Jesus skal drive ut en flokk onde ånder fra en mann. Ifølge beretningen overfører Jesus åndene til en flokk griser som deretter kaster seg ut fra et stup. Da Jesus spør åndene hva de heter, svarer de: «Mitt navn er Legion, for vi er mange». Ifølge bibelforskeren John Dominic Crossan, som særlig har beskjeftiget seg med den historiske Jesus, kan beretningen leses som en anti-romersk lignelse, ettersom Legion i Jesu samtid var en åpenlys referanse til de romerske legionene. Lest ut fra en slik teori kan historien, som ender med at grisene – et urent dyr – drukner i havet, tolkes som en særdeles skarp meningsytring om okkupasjonsmakten – godt pakket inn i en tilforlatelig historie om mirakuløs helbredelse.

Det samme gjelder Jesu svar på et spørsmål om hvorvidt jøder bør betale romerne skatt. «Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er», svarer Jesus (Matt. 22:21). Et svar som i beste fall er tvetydig, for hva kan – i en troendes øyne – tilhøre keiseren som ikke tilhører Gud?

Fariseerne var de kristnes konkurrenter

I et års tid vandret Jesus fra by til by i Galilea. I løpet av denne tiden ble følget av tilhengere bare større og større.

Jesus avsto imidlertid fra direkte kritikk av Roma, og ingenting tyder på at talen hans om et gudsrike var en oppfordring til opprør. Selv om Jesus oppfordret til politisk og sosial forandring, forventet Jesus at omveltningene skulle komme fra Gud og ikke fra mennesker, mener historikerne. Dessuten var Jesus alltid imøtekommende overfor Romerrikets representanter, og understreket at man skulle elske alle – også sine fiender. Jesus spiste sammen med tollere, Romerrikets forhatte representanter, og nølte ikke med å hjelpe til da en romersk offiser ba om hjelp til sin syke tjener (Matt. 8:5-10).

Politiske ambisjoner avviste Jesus blankt med ordene: «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene». Dersom jødene hadde håpet på – og romerne fryktet – en Messias med flammesverd i hånd – gjorde Jesus begge gruppenes forventninger til skamme.

Historikerne mener at Jesus så på seg selv som en rettroende jøde. Han holdt fast ved de ti bud som ifølge jødisk tro var overdratt fra Gud til menneskene, og overholdt budet om å rense seg før påskefester, ofringer og lignende. Bibelens mange beretninger om andre jøder som fordømte Jesus for å ta lett på forskriftene, er derfor ikke sanne, påpeker blant andre religionshistorikeren E.P. Sanders.

Mange av historiene handler om at ledende jøder – særlig de skriftlærde – kritiserte Jesus for ikke å overholde skriftens bud. For eksempel påstår et av evangeliene at fariseerne – en gruppe jøder som evangelistene henger ut som skinnhellige – vil drepe Jesus fordi han helbreder en mann med en vissen hånd på en sabbat, jødenes helligdag. Historikerne påpeker at forskriftene bare forbyr jøder å arbeide på sabbaten, og at Jesu helbredelse – som foregår ved at han ber mannen strekke ut hånden – neppe kan ses på som arbeid.

E.P. Sanders mener at evangelistene har fordreid historiene. Jesus har sannsynligvis hatt livlige diskusjoner med andre jøder, men uenigheten har trolig holdt seg innenfor rammer som de fleste rettroende jøder kunne akseptere. Ifølge religionsforskeren Catherine D. Murphy var fariseerne langt mer tolerante enn det evangelistene gir uttrykk for, mens «de skriftlærde» var en sammensatt gruppe av teologer, skrivere og lovkyndige, som neppe kan tillegges noen samlet makt og innflytelse som gruppe.

Evangelistenes forsøk på å gjøre jødene til Jesu fiender, som vil hindre ham i å spre den sanne lære, skyldes – mener E.P. Sanders – at jødene i perioden da evangeliene ble nedfelt, var de kristnes argeste teologiske konkurrenter.

Jesus ble mottatt som frelser

I løpet av det året Jesus vandret og forkynte, vokste følget hans jevnt og trutt. Blant de utallige predikantene som lovet Guds frelse og befrielse fra trelldom, hadde Jesus snart markert seg som en karismatisk ener. Budskapet hans om Guds grenseløse kjærlighet og tilgivelse appellerte til nesten alle, og Jesu veltalenhet gjorde at mange foretrakk å høre på de medrivende beskrivelsene hans av Guds rike fremfor de tradisjonelt lærdes mer abstrakte utlegninger av de hellige skrifter. Jesu ord ga håp til de mange som drømte om en frelser som kunne befri dem fra romernes undertrykkelse, og tusener møtte opp når han holdt sine flammende taler.

Selv om flere andre av Johannes døperens disipler også begynte å forkynne, var det ingen av dem som oppnådde en popularitet som var i nærheten av å kunne måle seg med Jesu gjennomslagskraft.

Da Jesus møtte opp til påskefest i Jerusalem, tilspisset den allerede anspente situasjonen seg enda noen hakk. Mange av pilegrimene i byen hadde hørt om Jesus, og hos romerne ble nervøsiteten stadig mer påtrengende. Ifølge evangeliene hadde romerne god grunn til frykt, for Jesus ble mottatt ved at «mange i folkemengden bredte kappene sine ut over veien, andre skar grener av trærne og strødde dem på veien. Og mengden (...) ropte ‹Hosianna, Davids sønn!›», forteller evangelisten Matteus.

Historikerne er i tvil om hvorvidt Jesus dro til Jerusalem fordi han bare ville feire dagene som andre rettroende jøder, eller om han forventet at Gud ville la sitt rike komme under denne symbolske festen. Basert på evangeliene mener de fleste historikere at det siste er tilfelle. I alle fall må kombinasjonen av en stor folkemengde og navnet David ha gjort romerne nervøse.

Jesus var klar over at romerne ikke kunne tolerere bevegelsen hans særlig mye lenger, og samlet disiplene sine til et siste måltid. Deretter gikk han med sine mest betrodde disipler opp på Oljeberget for å finne indre ro i den fredfylte lunden og forsone seg med sin skjebne. Mens han gikk fortvilet rundt der oppe, skjedde det Jesus hadde forutsett: En skare menn med alvorlige ansiktsuttrykk omringet ham.

Pilatus henrettet uten å blunke

Ifølge Matteusevangeliet kom det en «stor flokk som var væpnet med sverd og stokker, de kom fra overprestene og folkets eldste» og førte Jesus bort. En av Jesu egne disipler, Judas Iskariot, hadde pekt ut hvem de skulle pågripe. Historikere mener at historien med Judas kan være sann, fordi det ikke var i evangelistenes interesse å finne på en så pinlig historie om forræderi i egne rekker.

Det er vanskelig å si noe om hvilke motiver Judas hadde. Ifølge noen teorier var han skuffet over at Jesus ikke bekjempet romerne mer direkte, og derfor ønsket han å fremprovosere en konfrontasjon. Andre mener at Judas anga læremesteren sin av simpel grådighet – evangeliene forteller at han ble betalt med 30 sølvpenger.

Den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus lot seg – ifølge evangeliene – overtale av de jødiske lederne til å henrette Jesus. Oppildnet av raseri over at Jesus hadde avslørt hykleriet deres, anklaget de ham for gudsbespottelse, forteller Bibelen. En folkemengde av vanlige jøder støttet lederne, og samme hvor mye Pilatus forsøkte, ville de ikke la Jesus slippe. Frustrert vasket Pilatus hendene som tegn på at han tok avstand fra dommen over Jesus.

Denne beretningen passer ikke med det historikerne vet om maktforholdene i det romerskokkuperte Palestina. Vel ville romerne gjerne stå på god fot med den jødiske eliten, men makten lå i siste instans hos romerne. Jødenes skyld i Jesu død er derfor svært begrenset, og mest av alt et uttrykk for at det lokale aristokratiet prøve å tilpasse seg virkeligheten i Palestina rundt år 30; et jødisk opprør ville gå utover alle, og i et forsøk på å avverge romernes raseri gikk de med på å la Jesus arrestere.

Denne versjonen bekreftes også i Johannes-evangeliet av en jødisk overprest. Like før Jesus dro til Jerusalem, møttes øverstepresten med ledende jøder og diskuterte faren ved at Jesus hadde fått så mange tilhengere. «Det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne», bemerket han (Joh. 11:50). De bestemte seg deretter for å stille seg på romernes side for ikke å sette freden og de privilegerte posisjonene sine på spill for en forkynners skyld. At en gruppe jøder pågrep Jesus, er derfor sannsynligvis sant.

Bildet av Pontius Pilatus som en godhjertet og litt usikker embetsmann stemmer heller ikke med andre kilder. Pilatus var kjent som en hensynsløs landshøvding, som fikk folk henrettet uten rettergang. For eksempel fikk han noen få år etter Jesu død drept en forsamling pilegrimer i Palestina – en handling som gjorde at han fikk sparken som landshøvding. At evangeliene tegner et så mildt bilde av Pilatus – og av romernes rolle i Jesu død i det hele tatt – skyldes ifølge historikere at de kristne i det første århundre e.Kr. hadde behov for å stå på god fot med romerne, mens jødenes rolle som maktfaktor i Palestina stort sett var utspilt.

Jesus døde fortvilet

«Han var Kristus, og da Pilatus (...) hadde dømt ham til korset, ble han ikke sviktet av dem som elsket ham», skriver Josefus om Jesu henrettelse. Historikerne kjenner ikke til detaljene rundt korsfestelsen, men standardprosedyren var at den dømte fikk hender og føtter naglet til korset, slik at han hang med vekten på skuldrene. Stillingen gir et så stort trykk på ribbeina og mellomgolvet at den dømte etter en stund blir kvalt. Denne formen for død ble betraktet som ydmykende, og var oftest forbeholdt utstøtte som slaver, opprørere og simple tyver. Historikerne mener at Jesus trolig ble dømt etter paragrafen om å skade Romas omdømme – altså en politisk dom – hvis stattholderen da gjorde seg umake med å henvise til en paragraf.

Dødskampen kunne vare flere døgn, men Jesus slapp nådig. Han døde etter noen timer, mens han ifølge evangeliene utbrøt: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Noen historikere mener setningen er en senere tilføyelse. Andre ser den som bevis på at Jesus ikke hadde trodd at han skulle dø på korset.

Enten Jesu skjebne var forutbestemt eller han bare var på feil sted til feil tid, endret korsfestelsen historiens gang. Romerriket hadde knust mennesket Jesus. Til gjengjeld hadde romerne nå banet vei for en religiøs bevegelse med en styrke de aldri hadde forestilt seg.

Kanskje du er interessert i