Judas: Forræderen ingen kan tilgi

Det var en referanse til kristenverdens Judas, som antakelig har vært det sterkeste skjellsordet i den kristne kulturen i 2000 år; et synonym på noen som svikter alle sine prinsipper – nøyaktig det som disippelen Judas gjorde da han ifølge Bibelen beseglet Jesu skjebne i Getsemane med et kyss.

Men selv den usleste forræder har tilhengere – det viser historien om Judas.

I kristendommens første århundrer hadde han sin egen menighet, og han ble sågar hyllet i et skrift kalt Judas-evangeliet. Her utropes han til den viktigste av alle Jesu disipler.

Kort før sin martyrdød på korset skal Jesus i en fortrolig samtale til og med ha sagt at Judas overskygget alle andre i flokken av disipler.

Judas var valgt med omhu

Til tross for den flittige bruken av Judas' navn som et skjellsord, vet religionshistorikerne i dag ganske lite om den falne disippelen fra Det nye testamente. Hans tilnavn – Iskariot – er sannsynligvis en referanse til det faktum at han kom fra Kerioth, en by i det sørlige Judea.

Bibelen forteller ikke noe om hvordan Judas havnet blant disiplene, men Jesus valgte ut sine følgere omhyggelig.

Av beretningene fremgår det at Jesus på guddommelig vis visste hvem han skulle henvende seg til. På samme måte visste de utvalgte at de skulle følge ham.
Bibelen beretter hvordan Jesus møtte de to brødrene Andreas og Simon (senere kalt Simon Peter), som var i ferd med å fiske i Genesaretsjøen.

Han ba dem om å legge vekk fiskegarnet.

"Kom, følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere", sa han.

Ifølge evangelisten Matteus (kapittel 4, vers 19-20), forlot de to brødrene garnene og familiene sine for å følge ham.

Judas dukker opp i evangeliene rundt regnet 40 ganger, og i likhet med de andre disiplene sluttet han seg til den omreisende forkynneren Jesus, som underviste dem.

"Han pekte ut tolv, som han også kalte apostler, for at de skulle være sammen med ham, og for at han kunne sende dem ut for å forkynne og ha makt til å drive ut de onde åndene," som det heter hos Markus (kapittel 3, vers 14-15).

Judas stjal av kassen

På Jesu tid var de jødiske områdene Judea og Galilea okkupert av romerne, som ikke blandet seg så mye inn i livet i provinsen Palestina men i stedet belastet innbyggerne med skatter som drev hele familier ut i bunnløs gjeld.

Mange unge menn som var blitt berøvet alle fremtidsutsikter sluttet seg til de omvandrende predikantene som i disse årene dro gjennom landet. Mennene forlot familiene sine og fraskrev seg all arv; i stedet ble sekten et familiært fellesskap der de levde sammen og delte det de hadde.

Jesu lille skare fungerte også på denne måten, og rollen som kasserer falt på Judas.

Opplysningen om hans spesielle oppgave hører til de ganske få detaljene Bibelen gir om Judas – og opplysningen brukes utelukkende for å beskrive hans slette karakter. Disippelen stjal nemlig fra kassen!

Evangelisten Johannes beretter at Jesus og disiplene i uken før den skjebnesvangre påskefesten rundt år 30 e.Kr. ble invitert til en middag i Betania, som i dag er en forstad til Jerusalem.

Før måltidet smurte en kvinne Jesu føtter inn med en velduftende olje. Handlingen var et tradisjonelt tegn på hengivenhet, men kvinnen ødslet med oljen, mente Judas, og han ble opprørt.

Huset fyltes med duften av den velluktende oljen. Judas Iskariot, en av Jesu disipler, han som skulle forråde ham, sa da: "Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?" refererer den mest Judas-fiendtlige evangelisten Johannes: “Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv.

Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den". (Johannes, kapittel 12, 3-6).

Men smånasking som dette var ikke lenger nok for den grådige Judas.

Judas vekslet inn Jesus mot 30 sølvmynter

Da Jesus red inn i Jerusalem på et esel for å feire pesach (den jødiske påsken, red.), yppet han målbevisst til strid med de jødiske yppersteprestene i byen.

Allerede dagen etter sin ankomst veltet Jesus bodene i tempelets forgård overende og talte deretter til folket for å advare mot de skriftlærde.

Judas visste at yppersteprestene i tempelet var ganske lei den religiøse oppvigleren – og han øynet en mulighet til å tjene en slump penger.

"Han gikk av sted og snakket med overprestene og offiserene ved tempelvakten om hvordan han kunne utlevere Jesus til dem," skriver Lukas (22, 4).

Yppersteprestene talte opp 30 sølvpenger – ingen stor sum i antikkens Jerusalem; for de pengene kunne han kjøpe en slave eller et lite stykke jord – men Judas var fornøyd med avtalen, "og fra da av søkte han en anledning til å forråde ham." (Matteus, 26, 15-16).

Muligheten bød seg da Jesus og disiplene spiste nattverd på skjærtorsdag.

"Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg," erklærte Jesus ifølge Matteus (26, 21).

Som for å avvise mistanken, spurte Judas fromt: "Det er vel ikke meg, Herre?"

Judas visste at Jesus senere ville dra til Getsemane-hagen for å be. Derfor forlot han selskapet tidlig og hentet mennene som skulle pågripe ham.

Mens Jesus ba, falt disiplene gjentatte ganger i søvn. Da han vekket dem for tredje gang, var det med fortvilte nyheter: "Stå opp, la oss gå! Han som forråder meg, er nær.» ...". (Markus, 14, 42).

Før Jesus rakk å fullføre setningen, trådte Judas fram og hilste ham med et kyss.

Den kjærlige gesten var et avtalt tegn – nå trådte menn bevæpnet med klubber og sverd ut av mørket. De tok med Jesus til forhør først hos yppersteprestene og deretter den romerske prefekten i Jerusalem, Pontius Pilatus, som sendte ham i døden.

Men Judas fikk ingen glede av sine 30 sølvpenger. Mens Jesus døde på korset langfredag, endte Judas livet i skam. Han angret på sin handling og vendte tilbake til tempelet for å gi tilbake pengene.

"Jeg har syndet da jeg forrådte uskyldig blod!," beklaget Judas, men yppersteprestene svarte: "Hva kommer det oss ved? Det blir din sak”.

I desperasjon kastet Judas pengene inn i tempelet.

Yppersteprestene plukket dem opp, men nektet å legge dem i tempelkassen. Det var blodpenger.

Judas tok konsekvensen av sin skyld, og det heter i evangeliet i sin helhet: "Da kastet han sølvpengene inn i tempelet, og gikk bort og hengte seg." (Matteus-evangeliet, kapittel 27).

Kampen om den rette lære

Ifølge Det nye testamentet gjenoppsto Jesus på den tredje dag (1. påskedag) og viste seg for disiplene. De neste 40 dager gikk med til religiøse belæringer, før Guds Sønn kunne dra opp til himmelen.

Men tiden rakk ikke til for å etablere en fullt utviklet religion, og de neste tiårene dukket det opp en mengde tolkninger av Jesu ord og handlinger. Personer som hadde møtt Frelseren –eller bare hørt om ham – ga hver sin tolkning av den kristne læren.

Blant dem var Simon med tilnavnet "Magus".

Rundt år 60 e.Kr. vakte Simon oppsikt med sine mirakler (eller trolldom) i byen Samaria nord for Jerusalem. Innbyggerne var så imponert at de kalte ham "Guds kraft".

På denne tiden hadde Jesu disipler døpt de første innbyggerne i byen. Peter og Johannes gikk derfor for å legge hendene på de døpte.

"Trollmannnen" skjønte raskt at disiplene med Den hellige ånd satt på et triks langt mer spektakulært enn hans, og han forsøkte å kjøpe ånden:

"Gi meg også en slik makt, så den jeg legger hendene på, kan få Den hellige ånd!"

Ifølge Apostlenes gjerninger (8, 18-21) avviste disippelen Peter ham:

"Måtte pengene dine gå til grunne sammen med deg, du som tror at du kan kjøpe Guds gave for penger! Du har ingen arvelodd eller del i dette, for ditt hjerte er ikke oppriktig mot Gud”.

Ordene var mer profetiske enn Peter kunne vite, for Simon "Magus" blir oppfattet av dagens religionshistorikere å være den første kjente "gnostiker". Begrepet er avledet fra gresk og betyr innsikt. Med sin spesielle innsikt hadde gnostikerne regnet seg frem til at det måtte være to guder:

• Gud fra Det gamle testamente, som hadde skapt Jorden. Fordi denne guden hadde skapt en slik fordervet verden full av urettferdighet, sult og sykdom, måtte han være ond, mente de første gnostikerne.

• Den andre, den sanne Gud, hadde skapt universet. Gnostikerne strebet etter å forlate sitt jordiske hylster for å nå denne opphøyde guden.

Akkurat som disiplene i årene etter Jesu død lyktes i å spre sin lære i deler av Palestina, Tyrkia og Hellas, vant også gnostikerne en økende skare tilhengere. Og noen av dem kunne likefrem bruke Judas i sin tro.

Judas gjenoppsto som Jesu venn

Gnostikernes oppgave var å bekjempe den onde guden og alt han hadde skapt. Blant hans kreasjoner var de ti budene, som bl.a. forbød jødene å spise svinekjøtt, begå drap og bedrive hor.

I henhold til gnostikernes logikk var de ti budene nærmest et arsenal av våpen de kunne rette mot den onde guden – det vil si at de mest rabiate medlemmene av trosretningen spiste svinekjøtt med stor lyst, slo mennesker i hjel og henga seg til sexorgier for å nå gud.

I Tanak (jødenes gamle testamente) fant gnostikerne allierte i kampen mot den onde skaperguden; bl.a. slangen som fristet Eva i paradisets hage, og Korah, som forsøkte å gjøre opprør mot Moses da jødene flyktet fra slaveriet i Egypt.

Den svikefulle Judas hadde en spesiell plass hos gnostikerne, for han hjalp Jesus ut av sitt jordiske hylster. Mange gnostiske sekter fant veien til den store egyptiske havnebyen Alexandria, som forsynte Roma med korn.

Byen hadde huset et universitet og et gigantisk bibliotek siden kong Ptolemaios' dager (rundt 280 f.Kr.). Det vrimlet derfor av lærde i Alexandria som ønsket enhver ny filosofisk tanke velkommen.

I havnebyen fant gnostikerne fred mens kristendommen slo sprekker: Knapt et århundre hadde gått siden Jesu død, og hans etterfølgere lot til å være splittet i et vell av uforsonlige sekter og fraksjoner som skrev sine egne evangelier og kriget mot hverandre. Hva som var sanne ord fra Jesu munn, og hva som var diktet opp, hadde blitt utvisket.

På denne tiden begynte menighetene å velge sine første prester og biskoper; en av dem påtok seg oppgaven å redde den rette lære: Ireneus, som var biskop i den romerske byen Lugdunum (i dag Lyon) skrev ca. 180 e.Kr. et fembinds verk om kjetterne.

Han listet opp hundrevis av grupperinger – bl.a. karpokratianerne, som tilba et bilde av Jesus som – hevdet de – var malt av selveste Pontius Pilatus.

Med i Ireneus' kjetterverk var også den gnostiske sekten kainittene, som tilba brodermorderen Kain.

"De påstår at en engel oppfordrer dem til alle slags syndige og avskyelige handlinger," skrev Ireneus. Inspirasjonen til sin tvilsomme livsførsel fikk Kains tilhengere fra disippelen Judas, mente biskopen:

“De hevder at Judas, forræderen, visste noe, at han alene fremfor de andre visste sannheten og derfor tok hemmeligheten ved forræderiet på seg. De sier at alle ting i Himmelen og på Jorden er blitt forløst. Til støtte for sin tese siterer de en oppdiktet historie som de kaller Judas-evangeliet”.

Ireneus' beskrivelse av evangeliet er et av få spor religionshistorikerne har etter kulten rundt Judas, som snudde troen på hodet ved å tilbe den verste forræderen i kristendommen.

Men til tross for kirkens inderlige advarsler klarte kainittene å vinne nye tilhengere. Så sent som på 300-tallet måtte biskopen i Salamis på Kypros, Epifanius, advare mot deres innflytelse:

“De hevder at Judas visste alt om disse sakene. De gir også inntrykk av at han var en av familien. Han hadde, trodde de, nådd et høyere lag av erkjennelse. De har gått så langt som til å publisere et skrift som de kaller Judas-evangeliet”.

Spillet er over, Judas

Først på slutten av 300-tallet ble de kjetterske gnostikerne brakt til taushet med trusler og dødsdommer. Som et siste redningsforsøk gravde gnostikerne sine skrifter ned i Egypts ørken eller stuet dem bort i fjellgrotter. Et eksemplar av Judas-evangeliet havnet i et gravkammer nær landsbyen Qarara 250 km sør for Alexandria.

Her skulle det dyrebare manuskriptet ligge inntil verden var klar til å forstå Judas. Men den dagen kom aldri, og snart kunne ingen huske hvor gjemmestedet var lenger. Og i de neste 15 århundrene inntok Judas rollen som kristendommens øverste skurk. Leo 1, som satt på pavestolen midt på 400-tallet, omtalte Judas som "den ondeste og mest ulykksalige mann som noensinne har levd."

I middelalderen var Judasfiguren et hyppig motiv i fresker og i pasjonsspill –de kirkelige opptrinnene som viste Jesu lidelse og død.

Og i den italienske dikteren Dantes verk "Den guddommelige komedie" – en fortelling om Himmelen, Helvete og skjærsilden skrevet på 1300-tallet – befinner Judas seg i Helvetets aller nederste del.

Intet tydet på at Judas' forræderi noensinne kunne tilgis, men så kom nyheten som ingen hadde forventet.

Det tapte Judas-evangeliet funnet

Den 9. april 2006 ble det tapte Judas-evangeliet publisert uten forvarsel i det amerikanske tidsskriftet National Geographic. Eksperter hadde brukt flere år på å restaurere og oversette de gulnede papyrusarkene fra gravhulen i Qarara – og endelig fikk Judas komme til orde:

"Dette er den hemmelige beskjeden som Jesus meddelte Judas Iskariot over en periode på åtte dager, tre dager før han feiret den jødiske påsken," heter det i innledningen til evangeliet.

Skriftet farer med harelabb over de årene Jesus tilbrakte sammen med sine disipler som en omvandrende predikant.

Det avgjørende er hva som fant sted mellom Jesus og Judas de siste dagene. Ifølge evangeliet valgte Jesus ham ut til å ta del i en spesiell visdom. I motsetning til de andre disiplene, som Jesus gjør narr av, kjenner Judas Jesu sanne natur; han vet at Jesus er knyttet til det guddommelige.

Og Jesus svarer: "Gå med meg, bort fra de andre, så vil jeg innvie deg i rikets mysterier".

Jesus ba Judas om hjelp til sin død

Under samtalene beretter Jesus om en "stor og usynlig ånd som ingen øyne har sett, intet hjerte har forstått, og som ennå ikke er blitt kalt ved navn."

Han lar Judas forstå at mennesket siden Adam og Eva har ikledd seg kroppen som et jordisk hylster som lever en begrenset tid. Bare den som har visdom og kjenner mysteriene, kan frigjøre seg fra det kjødelige hylsteret for å bli til ren ånd.

Jesus er altså rede til å forlate sitt jordiske legeme men trenger Judas for å bli forløst. Oppgaven vil gi Judas en spesiell posisjon blant disiplene.

"Du vil overskygge dem alle, for du kommer til å ofre det mennesket som jeg har iført meg," sier Jesus, som imøteser sin død med den største sinnsro.

Men Jesus legger ikke skjul på at andre ikke vil bifalle Judas' handling. "Du vil bli forbannet," sier han. Og i en drøm ser Judas hvordan han blir steinet av disiplene.

Evangeliet ender med at Judas forlater Jesus for å begi seg til tempelet. Her møter han noen skrivere som spør om han ikke er en av Jesu disipler:

"Deretter fikk Judas noen penger og overleverte ham til dem."

Judas ble forrådt av sitt eget evangelium

Judas-evangeliet var en sensasjon i 2006. Mange så skriftet som en alternativ bibel som ville bidra til en helt ny forståelse av Jesu lære og påskens hendelser. Men det var noe som skurret:

Omtalen av den innsikten som Judas angivelig hadde, og at Jesu kropp var et forgjengelig hylster, viste at det var snakk om et gnostisk skrift. Ingen av Jesu ord kunne derfor tillegges noen verdi.

Da nyhetens interesse hadde lagt seg, var Judas tilbake i sin rolle som skurk.