Juleevangeliet – fakta eller fri fantasi?

Like sikkert som amen i kirken vil presten lese fra juleevangeliet (Lukas kapittel 2) under julegudstjenesten. Den stemningsfulle beretningen gjør fortsatt inntrykk – mer enn 2000 år etter at hendelsene angivelig fant sted. Men stemmer evangeliet med kunnskapen som arkeologer, historikere og andre forskere har samlet om den første julen i Betlehem?

Lukas skriver: «Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria.»

Alle barn vet at vi feirer Jesu fødselsdag 24. desember. Men Bibelen nevner faktisk ikke med ett eneste ord at Guds sønn kom til verden i desember – og fødselsåret er omstridt.

Når kristne over hele verden feirer jul i årets siste måned, er det fordi kirkefedrene på 300-tallet fastsatte Jesu fødsel til 25. desember. Denne datoen hadde romerne reservert til midtvinterfesten, da de feiret guden Sol Invictus.

Ved å feire Jesu fødsel på nettopp denne dagen håpet de kristne å erstatte solguden. Og planen lyktes: I 391 forbød keiser Theodosius alle de hedenske gudene i riket og gjorde kristendommen til den eneste tillatte religionen.

Historiske kilder bekrefter at Jesus var en virkelig person – blant dem den greske historikeren Thallus i 55 e.Kr. Og den syriske filosofen Mara bar Serapion skrev i 73 e.Kr. om henrettelsen av «jødenes vise konge». Men hvilket år Jesus kom til verden, er uklart. Vår tidsregning angir at det er 2022 år siden, men munken Dionysius Exiguus, som fant opp vår tidsregning på 500-tallet, var litt unøyaktig da han fastslo året for Jesu fødsel.

I stedet kan juleevangeliet gi et hint med opplysningen om at det skjedde i dagene da Augustus beordret folketelling.

Augustus, som var Romerrikets første keiser (27 f.Kr.–14 e.Kr.), gjennomførte folketellinger slik at han visste hvor mange undersåtter han hadde – og hvor mye skatt han kunne kreve inn.

Ifølge evangelisten Lukas fant opptellingen sted mens stattholderen Kvirinius tjenestegjorde i den romerske provinsen Syria, noe som peker på år 7 e.Kr. Men i dag har historikere større tro på evangelisten Matteus, som forteller at Jesus ble født kort tid før kong Herodes’ død – altså i år 4 f.Kr. – noe som innebærer at Jesus ganske overraskende ble født fire år før fødselsdagen sin.

Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by. Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn.

Selv om det er godt dokumentert at romerne gjennomførte flere folketellinger i årene rundt Jesu fødsel, nevner de historiske kildene ingenting om at innbyggerne måtte la seg telle i fødebyen sin. Kravet virker også ulogisk fordi det kunne resultere i lange reiser.

Mellom Nasaret og Betlehem i Judea er det ca. 100 km – en betydelig strekning, uansett om de reisende tilbakela turen til fots eller på eselrygg. For den høygravide Maria ville reisen vært nesten uoverkommelig.

Den amerikanske bibelforskeren Bruce Chilton har sammen med arkeologen Aviram Oshri lagt frem en teori som løser reisens utfordringer: De påpeker at det er to byer med navnet Betlehem. Hvis Jesus ble født i Betlehem i Galilea, måtte Maria bare ri vel 10 km fra hjembyen Nasaret.

De to forskerne står imidlertid alene med teorien sin, som heller ikke finner støtte i den kristne tradisjonen.

Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.

«Et barn er født i Betlehem», synger vi høytidelig på julaften, men i det eldste av evangeliene, Markusevangeliet, kalles hovedpersonen «Jesus fra Nasaret». Arkeologer anslår at Nasaret på Jesu tid var en provinsby med høyst 1200 innbyggere.

Det var først noen tiår senere at Betlehem ble nevnt som Jesu fødested. Nettopp Betlehem betraktes i jødedommen som sagnkongen Davids fødeby – og profeter hadde spådd at jødenes frelser skulle bli født her.

Som Josefs sønn var Jesus, ifølge Matteus, kong Davids etterkommer i 14. generasjon. Det antas at både Lukas og Matteus, som en slags eldgamle spindoktorer, flyttet fødestedet hans fra Nasaret til Betlehem for å gjøre Jesu rolle tydelig for alle.

Historikere vet ikke mye om Maria – i de kristne tekstene står det bare at Jesus ble «født av en kvinne», og at hun ble gravid som jomfru. Ingen kjenner detaljene rundt Jesu unnfangelse, og evangelistene er seg imellom uenige om forløpet.

Ifølge Matteus og Lukas ble Maria gravid ved Den hellige ånd og var derfor en ærbar jomfru da hun fødte Jesus. Johannes, derimot, omtaler Josef som Jesu far.

Ser vi bort fra muligheten for et mirakel, kan fortellingen om jomfruunnfangelsen dekke over følgende scenarioer: at Maria og Josef hadde hatt sex før de ble gift, og at unnfangelsen derfor var illegitim – eller at Maria hadde vært utro mot Josef, noe som i datidens samfunn ville bety at Maria var en skjøge. I begge tilfeller var Jesus i samfunnets øyne et «uekte» barn, en horunge.

En tredje mulighet er at Maria ble voldtatt av en romersk soldat.

De kristne insisterte imidlertid på Marias jomfruelighet. Forskerne anslår at evangelistene hadde en brennende interesse av å spre læren om en jomfrufødsel fordi den gjorde Jesus langt mer akseptabel. I oldtidens Romerriket og Hellas hersket det en forestilling om at store personligheter ble til ved møtet mellom en gud og en jomfru.

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel.

Betlehem lå i den romerske provinsen Judea mellom Middelhavet og Dødehavet. Dette området hadde ingen økonomisk betydning for Roma, og innbyggerne fikk derfor i stor grad klare seg selv.

Det jødiske samfunnet var skarpt oppdelt og besto av en underklasse, en middelklasse og en overklasse. Gjeterne, som sov på bakken store deler av året, hadde den kummerligste jobben. Sammen med småbønder, dagarbeidere, fiskere og tollere hørte de til på bunnen av samfunnet.

Fiskere kunne imidlertid stige til middelklassen hvis de selv eide en båt. Overklassen besto av for eksempel skriftlærde som fungerte som både teologer og jurister.

Når hyrdene var de første som ble informert om Frelserens fødsel, er det sannsynligvis fordi ordet «hyrde» har en sterk symbolsk kraft: David var ifølge Det gamle testamentet en sauegjeter, men endte med å bli jødenes konge – han tok med andre ord et enormt sprang oppover den sosiale rangstigen.

Historien om sosial oppstigning er tydeligvis en slager – og like populær for 2000 år siden som i dag, når et avisbud angivelig kan ende som president.

Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!»

I vår forestilling kom Jesus til verden i en stall – ikke minst fordi den trygge, stemningsfulle scenen med Maria, Jesusbarnet, Josef samt et esel og en okse er gjengitt i enhver julekrybbe.

Men verken Lukas eller Matteus omtaler et esel eller en okse – dyrene figurerer først i en tekst fra 600-tallet. Evangelistene nevner ikke engang at Jesus ble født i en stall – Lukas og Matteus er imidlertid enige om at han ble lagt i en krybbe.

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre:

«La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.»

I juleevangeliet kan det høres ut som om Betlehem var en storby med herberger og et yrende liv, så gjeterne måtte gå fra hus til hus for å finne den nyfødte. Men de arkeologiske funnene viser at byen rundt Jesu fødsel var en ubetydelig bosetting med svært få hus og høyst 300 innbyggere (i dag bor det ca. 28 000 der).

Spor etter byens innbyggere fra bibelsk tid dukket opp i bl.a. 2016.

«Vi gravde ned til de tidlige lagene, og vi har – uten tvil – funnet potteskår fra Jesu tid», forklarte arkeolog Shimon Gibson, som er professor ved University of North Carolina.

På Jesu tid hadde Betlehem ingen handelsmessig betydning, og ingen karavaneruter gikk gjennom byen. Historikere stiller derfor spørsmål ved om byen overhodet hadde grunnlag for å drive et herberge – ikke minst fordi den betydelig større byen Jerusalem var bare 9 km unna.

Et blikk på Lukasevangeliet viser at han ikke brukte ordet «herberge», men det greske kataluma, som betyr gjesterom eller sted å hvile seg.

I oldtiden besto et hus på landsbygda av ett stort rom hvor både mennesker og dyr oppholdt seg. Et eget rom ble brukt til gjester. Her kunne familie eller venner bo for en kortere eller lengre periode.

Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.

Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem. Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv.

Her slutter Lukas’ beretning om julens mirakel, men han er ikke den eneste av de fire evangelistene som fortalte om Jesusbarnet – Matteus behandlet også temaet. Historikerne mener at hans evangelium ble skrevet rundt år 85 e.Kr. og dermed før Lukasevangeliet, som ble forfattet ca. år 100 e.Kr.

Matteus interesserer seg ikke så mye for fødselsøyeblikket. Han forteller om tiden før – da Josef hadde mest lyst til å slå opp med Maria fordi hun bar en annen manns barn. Bare en engel klarte å overtale ham til å la være. Like etter lar Matteus vismennene tre inn på scenen (kapittel 2):

Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte:

«Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.»

Jesusbarnet fikk besøk av tre vismenn – det vet alle. Men du verden … ifølge Matteus dreide det seg ikke om tre, men «noen» vismenn. Antakelig er antallet i den kristne tradisjonen satt til tre fordi de hadde med seg tre gaver: gull, røkelse og myrra.

Hvem vismennene var, er ukjent – Matteus forteller bare at de kom fra øst for å tilbe jødenes nye konge.

Evangeliene er skrevet på gresk, og det greske ordet for mennene er magoi, som betyr «magere», dvs. stjernetydere eller spåmenn. Magerne brukte sin magiske innsikt til å forutsi og kontrollere den fremtidige skjebnen.

Navnene deres – Melkior, Kasper og Baltasar – stammer fra en gresk legende fra rundt 500 e.Kr.

Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham. Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias ville bli født.

«I Betlehem i Judea», svarte de, «for slik står det skrevet hos profeten:

Du Betlehem i Juda land, er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda. For fra deg skal det komme en fyrste som skal være hyrde for mitt folk Israel.»

Senatet i Roma utnevnte i år 40 f.Kr. Herodes som konge av Judea. Ved hjelp av romerne erobret han Jerusalem i år 37 f.Kr., og gjennom hele sin regjeringstid var «Herodes den store» romernes lojale håndlanger i Midtøsten.

Selv om han klarte å forene Palestina til ett storrike som opplevde et enormt økonomisk oppsving under hans styre, ble Herodes aldri akseptert som en legitim jødisk konge av sine undersåtter.

I sin iver etter å vinne popularitet gjennomførte han et omfattende byggeprogram som bl.a. inkluderte en ny middelhavshavn, Caesarea Maritima, festningen Masada ved Dødehavet og en storstilt utvidelse av Jerusalems tempel.

Pengene skaffet han ved å kreve inn skatt – og det gjorde ham ikke populær blant befolkningen. Herodes var også forhatt fordi han brukte vold og undertrykkelse for å opprettholde makten. Og i forholdet til sine nærmeste var han en grusom tyrann: Herodes fikk i et anfall av sjalusi henrettet sin kone, Mariamme, og av frykt for opprør skaffet han flere av sine slektninger av veien – inkludert sine to sønner med Mariamme.

I løpet av sin regjeringstid ble Herodes stadig mer paranoid. Hans siste leveår var i tillegg preget av sykdom – den jødiske historikeren Josefus forteller i detalj hvordan Herodes led av feber, uutholdelig kløe, konstante smerter, hovne bein, betennelser, pustevansker og kramper samt mark som krøp ut av underlivet hans.

Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.

Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede.

Vismennene fulgte Betlehemsstjernen til Jesu krybbe. Men hva var det egentlig mennene så på himmelen?

Det spørsmålet har astronomer ivrig diskutert helt siden da – og selvfølgelig også studert det vitenskapelig, fordi posisjonen til stjernene og planetene på himmelen er forutsigbare. Astronomer kan derfor gå tilbake i tiden og beregne hvordan stjernehimmelen så ut på et gitt tidspunkt.

Disse beregningene gir ikke forskerne belegg for å si at en spesiell, lyssterk stjerne viste seg over Betlehem. På den annen side kjenner historikerne til noen observasjoner som kinesiske vitenskapsmenn gjorde i år 5 f.Kr.: De så en rekke kometer som kan være opphav til historien om Betlehemsstjernen.

En sverm av stjerneskudd eller en eksploderende stjerne (en supernova) er også kandidater til det som så ut som en lysende stjerne over Betlehem. Forskernes beste gjetning er imidlertid at vismennene var vitne til et kosmisk stevnemøte, en såkalt konjunksjon.

En konjunksjon er en optisk illusjon som oppstår når to planeter – i dette tilfellet Venus og Jupiter – krysser hverandres baner. Fra jorden ser det ut som om planetene smelter sammen til ett lysende punkt.

De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land.

Da de var dratt bort, viste Herrens engel seg for Josef i en drøm og sa: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.»

Han sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt av sted til Egypt. Der ble han til Herodes var død. Slik skulle det ordet oppfylles som Herren har talt gjennom profeten:

«Fra Egypt kalte jeg min sønn.»

Da Herodes forsto at vismennene hadde narret ham, ble han rasende. Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den tiden han hadde fått vite av vismennene.

Enhver god historie bør ha en skurk – og Herodes har fått den rollen gang på gang. Fortellinger om drap og intriger kleber seg til ham. I Det nye testamentet beskrives kongen som kynisk, grusom og sykelig mistenksom overfor alle han mistenkte for å ville avsette ham.

Men om Herodes faktisk organiserte et landsdekkende barnemord for å få has på Jesus, er ytterst tvilsomt. Massakren er ikke nevnt i noen annen kilde og anses av de fleste forskere som oppdiktet. Hadde et massedrap på uskyldige spedbarn funnet sted, ville det ha vakt oppsikt i hele den antikke verden.

Historien i Matteusevangeliet er muligens avledet av det faktum at Herodes fikk sine egne sønner henrettet. Fortellingen om et omfattende drap på guttebarn er også kjent fra Det gamle testamentet – antakelig har Matteus latt seg inspirere av historien om spedbarnet Moses: Ifølge 2. Mosebok ville egypterne drepe alle nyfødte israelittiske gutter, men Moses overlevde ved å bli satt ut på Nilen i en kurv.

Samlet sett kan forskerne ikke finne mye informasjon i juleevangeliet og hos Matteus som kan bekreftes av samtidige kilder eller arkeologiske funn. Bibelen må forbli et spørsmål om tro.

Men med Matteus får historien om Jesusbarnet en lykkelig slutt: Maria og hans jordiske far, Josef, brakte ham til Egypt, hvor den lille familien ble til Herodes døde. Helten overlevde, en stund, og ble kristendommens sentrale figur og hele årsaken til at mange av oss snart kan kaste oss over julemat, gå rundt treet og dele ut gaver.