Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Kampen om Tempelhøyden

Høyden i Jerusalems gamle bydel fyller bare en halv km2, men dens betydning er enorm. I århundrer har jøder, muslimer og kristne kjempet om Tempelhøyden, som de alle betrakter som sin helligdom.

Shutterstock

Stein, stoler og søppel flyr gjennom luften mot de israelske sikkerhetsstyrkene da de torsdag 28. september år 2000 eskorterer den jødisk-israelske opposisjonslederen Ariel Sharon ned fra Tempelhøyden i Jerusalem.

Soldatene må avfyre tåregassgranater og gummi-­kuler for å spre den opphissede palestinske menneskemengden.

Kort tid før har Sharon proklamert fra Tempelplassen: «Tempelhøyden er på våre hender, og den vil forbli på våre hender.

Tempelhøyden er jødedommens helligste sted, og det er enhver jødes rett å besøke Tempelhøyden».

Uttalelsen provoserer Jerusalems muslimske innbyggere, og dagen etter kaster en gruppe unge palestinere stein mot de bedende ved et av jødedommens helligste steder: Vestmuren, også kjent som Klagemuren.

Israelske sikkerhetsstyrker svarer med skarpe skudd og dreper fire unge menn.

Dermed eskalerer et nytt palestinsk opprør mot staten Israel – kalt den andre intifadaen.

De neste fem årene setter Israel inn stridsvogner og helikoptre, mens palestinske opprørere svarer med stein og selvmordsbomber.

Voldelige sammenstøt er imidlertid ikke noe nytt på Tempelhøyden.

Høyden midt i Jerusalem er antagelig historiens mest omstridte område.

Tre verdensreligioner – jødedommen, kristendommen og islam – har i mer enn to årtusener kjempet om retten til den lille jordflekken.

Jerusalem

Byen ble viktig da kong David gjorde den til sin hovedstad rundt 1000 f.Kr. Bymuren omkranset den gamle bykjernen.

Herodes’ tempel

Byggingen av det andre tempel ble påbegynt av kong Herodes rundt 20 f.Kr., men sto først ferdig rundt 80 år senere.

Tempelhøyden

Ifølge den tidlige jødedommen var Guds ånd til stede nettopp her. Derfor var området hellig.

Kong Davids Grav

Jødisk tradisjon forteller at kong David ligger begravd her. De fleste arkeologer og historikere er skeptiske til denne tolkningen, men for mange jøder er stedet hellig.

Kong David valgte Tempelhøyden

Funn av potteskår i den østlige delen av Jerusalem viser at området var bebodd allerede 4000 år før Kristi fødsel.

På 1800-tallet f.Kr. levde folkeslaget kanaanittene her omgitt av en bymur.

Festningen holdt i 800 år, til den is­rae­­li­­ttiske kong David inntok byen og gjorde den til hovedstad i et rike som ifølge Bibelen forente Israels tolv stammer.

Historikere har ennå ikke funnet bevis på at kong David har levd – men Bibelen forteller at han ville vise sin takknemlighet overfor Gud, som hadde lovet ham at kongedømmet ville bestå til evig tid.

Etter erobringen fant kongen en høyde nord for Jerusalem, der han ville anlegge en helligdom.

Davids forgjenger, Saul, var Israels første konge.

Før hans tid hadde israelittene levd i et løst fellesskap uten en egentlig leder.

David ønsket å binde stammene sammen ved å bygge et tempel og forene dem rundt en felles gudsdyrkelse.

Kongen hevdet sin makt ved å demonstrere en tett samhørighet med sin gud. David rakk imidlertid aldri å bygge tempelet – det ble reist av hans sønn og etterfølger, Salomo.

Ingenting er bevart av det første tempelet, men Det gamle testamentet forteller at det var enkelt og bygd i stein og tre.

Inne i bygningen plasserte Salomo paktens ark – den store kisten som angivelig rommet tavlene med De ti bud, som Gud ifølge Bibelen ga til Moses da jødene utvandret fra Egypt.

Dersom jødene pliktskyldig overholdt disse budene, ville Gud holde hånden over dem til evig tid, lovet Herren.

Mange troende mente derfor at det var Guds straff som rammet dem da babylo­ner­nes konge Nebukadnesar i år 587 f.Kr.

inntok Jerusalem og ødela tempelet. Kongen sendte befolkningen i landflyktighet i Babylon (som ligger i dagens Irak).

Tempel skulle imponere jødene

Først 48 år senere – i år 539 f.Kr. – fikk jødene lov til å vende hjem igjen.

De begynte straks å bygge et nytt tempel, som sto ferdig i 515 f.Kr.

De neste århundrene var Jerusalem underlagt forskjellige regionale makter, og i år 63 f.Kr. ble byen erobret av den romerske hærføreren Pompeius.

Dermed var Tempelhøyden blitt en brikke i maktspillet mellom Roma og jødene.

De politiske manøvrene kom jødene til gode rundt år 20 f.Kr., da Herodes – en lydkonge innsatt av romerne – bestemte seg for å vinne popularitet blant sine undersåtter og samtidig imponere romerne ved å bygge ut det eksisterende tempelet i Jerusalem.

Byggingen var da også verdt å skryte av.

For å få plass til det enorme, nye tempelet måtte Herodes nemlig bygge ut den opprinnelige høyden, kalt Tempelhøyden.

Tonnevis av jord og stein ble fraktet dit slik at han kunne anlegge den nye, mye større Tempelplassen.

For å holde sammen den nye høyden måtte den omkranses av en mur, som den dag i dag gir form til komplekset.

I løpet av det første århundret etter Kristi fødsel ble jødene mer og mer misfornøyde med de romerske herskerne, og til slutt gjorde de opprør.

Romerne svarte med å jevne byen med jorden og rive tempelet.

Muslimer overtok de hellige stedene

Etterpå lå Tempelhøyden øde. Det kristne Bysantinske riket, som overtok kontrollen med de østlige delene av Romerriket, foretrakk å beholde ruinene til minne om jødenes nederlag.

Området ble først bebygd igjen da en muslimsk hær erobret Jerusalem i år 637.

Muslimene kalte fjellet Haram al-Sharif (Det hellige fristed), og det hadde stor religiøs betydning for dem.

Islams stifter, profeten Muhammed, hadde ifølge overleveringen foretatt en nattlig himmelfart til Guds rike fra Tempelhøyden.

Etter erobringen bygde muslimene derfor en helligdom på stedet, som fikk navnet Klippedomen.

I år 705 bygde de nok en helligdom, al Aqsa-moskeen, på Tempelhøydens sørvestlige hjørne.

Klippedomen

Al-Aqsa-Moskeen

Korsriddere i Davids fotspor

Mange kristne i Europa følte at muslimene urettmessig hadde tatt herredømmet over den hellige Tempelhøyden, der Jesus hadde preket.

Disse følelsene utnyttet pave Urban 2. og den katolske kirken da han i 1095 kalte til hellig krig for å befri Jerusalem fra de vantro muslimene.

  1. juli 1099 lyktes planen, da Jerusalem falt til korsfarerhæren.

Soldatene gikk straks i gang med å myrde byens innbyggere og plyndre Tempelhøydens helligdommer. Erobrerne gjorde Klippedomen til en kirke, mens al-Aqsa-moskeen fikk navnet Templum Salomonis – Salomos tempel.

Korsfarerne gjorde alt de kunne for å viske ut minnet om de muslimske og bysantinske herskerne, fordi de så seg som arvtagere til det bibelske Jerusalem.

Tempelmur ble brennpunkt

De kristnes glede ble kortvarig. Den 2. oktober 1187 gjenerobret den muslimske hærføreren Saladin Jerusalem.

Han fjernet straks korset som korsfarerne hadde satt opp på Klippedomen, og erstattet det med en forgylt halvmåne.

Med unntak av årene 1229-1239, da kristne korsfarere fikk kontroll med byen, forble Tempelhøyden på muslimske hender helt til det 20. århundre.

Ved slutten av første verdenskrig i 1918 så verden plutselig helt annerledes ut.

Det muslimske osmanske riket, som siden 1517 hadde hersket over Jerusalem og Tempelhøyden, falt fra hverandre, og restene av det veldige riket ble satt under administrasjon av krigens vesteuropeiske seierherrer.

Storbritannia fikk det såkalte Palestina-mandatet, som blant annet omfattet Jerusalem.

Forholdene i byen ble raskt anspent igjen, for på grunn av forfølgelse i Europa emigrerte mange jøder til de gamle jødiske områdene.

Lokale palestinere protesterte kraftig mot innvandringen, og de to gruppene støtte hyppig sammen ved Tempelhøyden, som snart ble et stridspunkt.

En lov fra Det osmanske rikets tid forbød jøder å sette opp benker, stoler og andre konstruksjoner ved Vestmuren (den siste gjenværende levningen av Herodes’ gamle tempel).

Da en gruppe jøder i september 1928 åpenlyst brøt den gamle loven ved å sette opp skjermer for å skille kvinner og menn fra hverandre under bønnen, måtte britiske styrker rykke inn.

Episoden førte til håndgemeng mellom briter og jøder, og året etter eskalerte konflikten, som skulle koste 133 personer livet.

Etter andre verdenskrig forsøkte FN å dele mandatområdet mellom palestinere og jøder, men begivenhetene kom diplomatene i forkjøpet.

Den 14. mai 1948 proklamerte Det jødiske folkerådet opprettelsen av staten Israel.

Det østlige Jerusalem med Tempelhøyden forble imidlertid på muslimske hender til israelerne erobret området under en krig i juni 1967.

Gravkirken

Ifølge kristen tradisjon er kirken bygd på stedet der Jesus ble gravlagt.

Via Dolorosa

Navnet betyr «Smertens vei» og angir strekningen Jesus bar korset. Forskerne er uenige om ruten, men tradisjonelt har de ment at startpunktet lå ved Antonia-festningen nord for Tempelhøyden.

Getsemane

Hagen der Jesus overnattet med sine disipler natten før korsfestelsen.

Oljeberget

Ifølge kristendommen steg Jesus til himmels fra toppen av fjellet.

Folkeslagene kjemper fortsatt

Tempelhøyden ligger nå på israelsk-kontrollert jord, men blir i henhold til en gammel avtale helt fra Saladins tid styrt av et muslimsk råd som kalles Waqf.

Rådet har nektet arkeologer adgang til å grave på Tempelhøyden, bortsett fra en kort periode på 1930-tallet.

I 1990-årene tillot rådet imidlertid bygningsarbeidere å fjerne store mengder jord under renoveringen av en moské på høyden, som forskere så fikk adgang til. Israelske arkeologer protesterte, fordi de mente at den manglende utgravningen på høyden skyldtes at palestinerne ville benekte at det hadde stått et jødisk tempel der.

Konflikten om retten til å grave blekner likevel i forhold til områdets væpnede konflikter. Etter Ariel Sharons besøk på Tempelhøyden i februar 2000 døde rundt 2000 mennesker på begge sider, før en fred ble inngått i 2005.

Avtalen har ikke stoppet uroen helt, og ennå går flere hundre liv tapt hvert år i kampen om den vesle haugen i Jerusalem.

Striden om Tempelhøyden er ikke over.

Jødene

Ifølge Bibelen førte Moses israelittene ut av Egypt, der de var blitt holdt som slaver av faraoen.

Underveis ga Gud Moses to steintavler med De ti bud.

Hvis israelittene overholdt budene, ville Gud alltid passe på dem, lovet Herren Moses.

Rundt år 1000 f.Kr. inntok israelittenes kong David byen Jerusalem og gjorde den til sin hovedstad.

En profet fortalte at Gud ville skjenke kongen og hans etterkommere riket for evig.

I takknemlighet bestemte David seg for å bygge et tempel til Guds ære i byen.

De ti bud holdt israelittene sammen

Ca. 1400-1200 f.Kr.

Arkeologiske funn viser at mange av de tidlige israelittene tilba bilder av flere guder – en skikk de hadde vansker med å oppgi.

Det store oppgjøret med jødenes flerguderi kom rundt 1400-1200 f.Kr.

Ifølge 2. Mosebok skjedde det ved at Moses mottok De ti bud fra Gud på Sinai-fjellet.

Allerede i første bud står det at israelittene bare skal ha én gud.

De øvrige budene er enkle grunnregler som er nyttige i oppbyggingen av et samfunnsfellesskap.

Det første tempelet huset paktens ark

Ca. 950 f.Kr.

Kong David rakk aldri å reise et tempel. I stedet sto hans sønn og etterfølger, Salomo, for byggingen.

Ifølge Bibelen var Salomos tempel en smal, langstrakt bygning.

Inngangen var plassert på øst-siden, mot den oppadstigende solen, og murene var bygd av store, uthogde steiner med trebjelker mellom.

Paktens ark ble etter sigende oppbevart i en kiste av akasietre som sto i tempelets indre.

© Balage Balogh, Archeology Illustrated

Treverket gjorde murene fleksible, slik at de bedre kunne tåle områdets relativt hyppige jordskjelv.

I tempelet oppbevarte Salomo etter sigende paktens ark.

Den skal ha inneholdt steintavlene med De ti bud, som Moses angivelig fikk av Gud.

Jødene mistet religiøst holdepunkt

Ca. 587 f.Kr.

I 587 f.Kr. ble Jerusalem inntatt av babylonerkongen Nebukadnesar 2., som rev tempelet.

En stor del av jødene ble tatt som fanger og sendt i eksil til hovedstaden Babylon (i dagens Irak).

Paktens ark forsvant da Salomos tempel ble revet. Kanskje tok erobrerne den med til Babylon som krigsbytte.

© Bridgeman Images

Fangenskapet endte 538 f.Kr., da perserkongen Kyros beseiret det babylonske riket.

Jødene var overbevist om at Gud sviktet dem fordi de hadde syndet mot hans bud.

De hjemvendte reiste derfor et nytt tempel, slik at de kunne tilbe Gud etter forskriftene.

I 587 f.Kr. blev Jerusalem indtaget af babylonierkongen Nebukadnesar 2., der rev templet ned.

Herodes utvidet det andre tempelet

Ca. 20 f.Kr.

Den jødiske kong Herodes, som regjerte i Judea fra 37 f.Kr. til sin død 33 år senere, var ivrig etter å sikre seg popularitet og berømmelse.

Han gjennomførte derfor et stort byggeprogram.

Kong Herodes var Romas lydkonge i Judea fra 37-4 f.Kr.

Han bestrebet seg på å innynde seg hos romerne – blant annet æret han i 27 f.Kr. keiser Augustus ved å omdøpe byen Samaria til Sebaste (gresk for Augustus).

Herodes ønsket imidlertid også å være avholdt av Jerusalems jøder.

I tillegg til festningen Masada, havneanlegget Caesarea Maritima og palasset Herodium påbegynte kongen derfor en gjennomgripende renovering og utbygging av byens tempel i 20 f.Kr., der arkitekter fra Roma, Hellas og Egypt ble tilkalt for å hjelpe til.

Bygningen sto antagelig først ferdig på 60-tallet e.Kr. men jødenes glede ble kort.

Under et påfølgende opprør mot romerne (66-70 e.Kr.) ble tempelet erobret og ødelagt.

Portene

Inngangen til tempelet var ifølge den romersk-­jødiske historieskriveren Josefus 15 meter høy og 7,5 meter bred. Bare jøder hadde lov til å passere gjennom porten.

Det hellige

Her sto menoraen, tempelets store, sjuarmede lysestake, samt såkalte skuebrød – hellig bakverk som bare prestene fikk spise.

Det aller helligste

Bare ypperstepresten hadde adgang til dette rommet, dit han gikk inn en gang i året på yom kippur – den hellige jødiske forsoningsdagen.

Innganger

Ti porter førte inn til de indre gårdene i tempelet.

Prestenes gård

Området var forbeholdt prester. Her sto et alter der de brente offerrøkelse, og marmorbord der offerdyrene ble slaktet.

Murene

Tempelkompleksets murer var bygd av kalkstein fra et steinbrudd i nærheten. De tyngste steinene veide mer enn 100 tonn.

Mennenes gård

Her hadde bare jødiske menn adgang.

Kvinnenes gård

Her hadde både jødiske kvinner og menn adgang.

De spedalskes kammer

En del av Kvinnenes gård var forbeholdt leprasyke.

Nasarittenes kammer

Her tilberedte nasarittene – israelittiske menn som gjorde tempeltjeneste som munker – sine offermåltider.

Den ytre gården

Her ute var et stort marked med boder der besøkende blant annet kunne kjøpe mat, dyr til ofring og veksle penger.

Muslimene

I Koranen opptrer mange av personene og begivenhetene som også nevnes i Bibelen – muslimer betrakter for eksempel både Jesus og Moses som store profeter.

Jerusalem spiller også en stor rolle i islam, og i de første årene vendte Muhammed og hans tilhengere seg mot byen når de ba.

Først da profeten og hans følgere flyttet fra Mekka til Medina, endret de bønneretningen til å peke mot Mekka.

Særlig Tempelhøyden var hellig for muslimene, fordi Muhammed angivelig selv hadde besøkt høyden.

Muhammed steg til værs fra Tempelhøyden

621 e.Kr.

Islam og Jerusalem ble for alvor knyttet sammen da profeten Muhammed, ifølge overleveringen, ankom den hellige by sammen med erkeengelen Gabriel.

Etter muslimsk tradisjon reiste Muhammed og erkeengelen Gabriel i år 621 e.Kr. til Tempelhøyden midt i Jerusalem.

Byen var på det tidspunktet på persiske hender, og derfor tolker forskerne fortellingen som en åndelig drømmereise snarere enn en reell fysisk reise.

Fra tempelplassen steg Muhammed til himmels på en Buraq, et bevinget fabeldyr som er litt mindre enn et esel.

Profeten passerte sju himler og møtte på sin ferd blant annet de bibelske personene Jesus, Noah, Elias og Abraham.

Fabeldyret Buraq, som Muhammed red på, vises ofte med menneskeansikt.

© Imageselect

Da Muhammed kom frem til Gud, fikk han vite at muslimer fra da av måtte be 50 ganger om dagen.

Det lovet Muhammed, men på veien tilbake møtte han Moses, som foreslo at han skulle snu og forhandle med Gud om et mindre antall bønner.

Muhammed gjorde som Moses foreslo, og Gud gikk til slutt med på fem bønner per dag.

«For enhver av dere som trofast og hengivent utfører disse fem bønnene, vil de gjelde som 50 bønner», lovet profeten tilhengerne sine.

Bønnen ble fast praksis i den muslimske troen. Muslimer kaller begivenheten Isra (nattereise) og Mi'raj (himmelfart).

Historien er bare kort omtalt i selve Koranen, men inngår også i de såkalte hadith-verkene, som ifølge overleveringen gjengir Muhammeds ord og gjerninger.

Etterfølger erobret Jerusalem

637 e.Kr.

Under Muhammeds lederskap underla muslimske styrker seg Midtøsten med stormskritt – og erobringene fortsatte også etter profetens død.

Da Omar i 634 e.Kr. overtok rollen som kalif, kontrollerte islamske styrker både dagens Irak og deler av Det bysantinske riket.

I november 636 e.Kr. samlet Omar styrkene sine foran Jerusalem og beleiret byen i fem måneder.

Beleiringen og kapitulasjonen i april året etter var nokså ublodig, for muslimene foretrakk å sulte ut Jerusalems innbyggere fremfor å angripe militært.

Kjededomen

Bygningen ble bygd for å oppbevare de innsamlede verdiene som skulle betale for byggingen av Klippedomen.

Klippedomen er islams tredje helligste sted

691 e.Kr.

Helligdommen er bygget av kalif Abdal-Malik i årene 688-691 e.Kr. på det stedet hvor Muhammeds himmelfart angivelig fant sted.

På grunn av tilknytningen til profeten regnes bygningen som islams tredje helligste sted etter Mekka og Medina.

Al-Aqsa-moskeen ble bygd på bysantinernes søppelplass

705 e.Kr.

Under det arabiske Omajade-dynastiet ble et eksisterende bønnehus på Tempelhøyden utbygd til en stor moské.

Det krevde imidlertid et større opprydningsarbeid. De kristne bysantinerne – som før styrte byen – hadde nemlig brukt området som avfallsplass.

Saladin ville gjenerobre Jerusalem

1174

75 år etter at de kristne hadde erobret Jerusalem, ble den kurdiske hærføreren Saladin sultan av Egypt i 1174 e.Kr.

Hans mål var å gjenerobre den hellige by. Ved hjelp av både diplomati og militær makt forente han derfor de muslimske folkeslagene under seg.

Før sin død i Damaskus i 1193 e.Kr. forærte Saladin en stor del av formuen sin til sine undersåtter.

© Shutterstock

Overfor de erobrede fremsto sultanen som en håndfast, men from og rettferdig hersker.

De samlet seg derfor bak Saladin i kampen for igjen å bringe den hellige by Jerusalem under muslimsk kontroll.

Etter slaget ved Hattin henrettet Saladin over 200 tempelriddere og johannitter.

© Bridgeman Images
  1. juli 1187 knuste sultanens hær korsfarerne i slaget ved Hattin, og i oktober samme år overga Jerusalem seg til Saladin.

Korsfarerne fikk forlate byen uskadd mot å betale løsepenger.

Kristne

Fra han var barn gikk Jesus ifølge Bibelen jevnlig i Jerusalems jødiske tempel, der han som 12-åring fortalte foreldrene at han var Guds sønn.

Når han preket, foregikk det også ofte på Tempelhøyden.

Ifølge tradisjonen vil Jesus på dommedag stige ned fra himmelen og igjen gjøre sitt inntog på Tempelplassen.

Jesu død gjorde Jerusalem til kristendommens sentrum

Ca. 30 e.Kr.

For de kristne ble Jerusalem etter korsfestelsen av Jesus religionens helligste sted, men muslimske erobrere fravristet dem kontrollen med byen.

Ifølge evangeliene ble Jesus i ca. 30 e.Kr. dømt til døden ved korsfestelse i Jerusalem. Henrettelsen fant sted på høyden Golgata, og Jesus ble begravd like ved.

Korsfestelsen gjorde byen hellig for Jesu følgere, som etter hans død spredte læren hans i middelhavsregionen.

Jesus måtte ifølge Bibelen selv bære korset sitt til henrettelsen på Golgata.

© Getty Images

I 320-årene besøkte den romerske keiser Konstantin den stores mor, Helena, Jerusalem.

Akkurat som sin sønn var hun kristen, og hun ba ham derfor anlegge en kirke der Jesus ble korsfestet og gravlagt.

Konstantin bygde den såkalte Grav-kirken, som tross mange ødeleggelser i årenes løp fremdeles fins i dag.

Kirken ligger i Jerusalems opprinnelige bydel, noe som har undret forskerne – for romerne utførte ikke henrettelser innenfor bymuren.

I 2012 hevdet en gruppe tyske arkeologer imidlertid å ha funnet bevis for at bymuren på Jesu tid gikk et annet sted, og at Golgata lå utenfor Je­ru­sa­lem.

Uansett ble byen fra 300-tallet i stadig større grad et pilegrimsmål for de kristne. I 638 ble byen imidlertid erobret av en muslimsk hær.

De kristne fikk fortsatt lov til å bo i byen, men de måtte bukke foran de muslimske moskeene og imamene, de fikk ikke misjonere, og antall pilegrimer ble sterkt begrenset.

Motsvaret kom først i 1095, da pave Urban 2. oppfordret Europas kristne krigere til å «ta korset» og dra til Jerusalem.

Resultatet ble det 1. korstog, som i 1099 ­erobret byen tilbake fra muslimene.

De kristne gjenbrukte moskeene

1099 e.Kr.

88 år etter det 1. korstoget mistet de kristne Jerusalem, og muslimene overtok byen.

© Bridgeman Images

Tapet av den hellige byen førte til flere kristne angrep

  • 2. korstog (1147-1150)

    Korsfarerstaten Edessa falt i 1144 til muslimske erobrere, og et påfølgende europeisk gjenerobringsforsøk feilet.

    Triumfen ga muslimene troen på at de kristne i Jerusalem kunne beseires.

  • 3. korstog (1189-1192)

    Etter Saladins gjenerobring av Jerusalem i 1187, satte pavemakten i gang et nytt korstog.

    Kampene mellom Rikard Løvehjerte av England og Saladin endte med et kompromiss: Muslimene beholdt byen, men kristne pilegrimer fikk fri adgang til dens helligdommer.

  • 4. korstog (1202-1204)

    Bare ti år etter freden med Saladin ble et nytt korstog innledet.

    Bystaten Venezia skulle sende soldater, men korstogets ledere kunne ikke betale for overfarten.

    Korsfarerne plyndret blant annet den kristne storbyen Konstantinopel. Hendelsen fikk paven til å avblåse korstoget.

  • 5. korstog (1213-1221)

    De kristne klarte å erobre den egyptiske byen Damietta ved utløpet av Nilen.

    Korsfarerne fikk tilbudt Jerusalem av sultan al-Kamil, Saladins nevø, til gjengjeld for å oppgi Damietta – men den egyptiske byens rike handelsliv var en for stor fristelse.

    Etter 20 måneders krangel om makten måtte de kristne imidlertid oppgi både Damietta og Jerusalem.

Nåtiden

Selv om staten Israel ble opprettet i 1948, hadde den nye nasjonen ennå ikke kontroll med Tempelhøyden.

Den befant seg nemlig i den delen av Jerusalem som lå under Jordan.

I 1967 erobret Israel Øst-Jerusalem i en lynkrig, seksdagerskrigen, og for første gang siden korsfarertiden var ikke Tempelhøyden lenger muslimsk.

Forholdene var imidlertid alt annet enn avklart, for verdenssamfunnet anerkjenner ikke territorieendringer oppnådd ved krig.

Både palestinere og israelere gjør fortsatt krav på høyden.

Våpen og avtaler sikrer fred på Tempelhøyden

I dag forsøker bekjennere av den jødiske, den muslimske og den kristne tro å dele det hellige stedet. Hjulpet av israelske soldater.

Tempelhøyden ligger i dag på israelsk-­kontrollert område, og adgangen til de muslimske helligdommene på høyden er styrt av staten Israel.

For å komme opp må den besøkende først gjennom en rekke sjekkpunkter som er bemannet av bevæpnede israelske soldater.

I tilfelle uro kan israelerne skjerpe kontrollen – blant annet ved å sette opp kameraer og metalldetektorer.

Selve Tempelhøyden er styrt av Jerusalems Waqf, et muslimsk råd som tar seg av såvel religiøse som verdslige spørsmål.

Den overordnede religiøse problematikken avgjøres av den såkalte Stormuftien, Tempelhøydens øverste religiøse myndighet.

Besøkende må overholde en lang rekke regler og bestemmelser når de oppholder seg på de hellige stedene på Tempelplassen.

Eksempelvis er adgangen til området for ikke-muslimer begrenset, og bare muslimer har lov til å be på stedet.

De strenge reglene er innført av henholdsvis den israelske staten og det muslimske rådet for å ha klare retningslinjer og minske spenningene mellom de forskjellige religiøse gruppene som benytter området.

Grunnleggende sett sikrer reglene Tempelhøydens status som et hellig muslimsk sted, samtidig med at kristne og jøder har rett til å besøke området.

Bønneforbudet for jøder har imidlertid vakt raseri gjennom tidene, og det utgjør i dag et av den israelsk-palestinske konfliktens «betente» spørsmål.

De israelske styrkene rådde i 1967 over 800 stridsvogner.

© Government Press Office of Israel/Assaf Kutin

Stridighetene har fortsatt etter andre verdenskrig

  • 1947

    FN legger frem en plan for delingen av Palestina, som siden første verdenskrig har vært underlagt britisk styre.

    På grunn av Jerusalems mange helligdommer foreslår FN at byen får særstatus som internasjonalt område.

    Alle innbyggere i Palestina skal i videst mulig omfang ha adgang til de hellige stedene.

  • 1948-49

    Det jødiske folkerådet, ledet av Ben Gurion, erklærer i mai 1948 staten Israel for opprettet.

    En krig mellom det nye landet og dets arabiske naboer følger. Ved våpenhvilen i 1949 får Jordan kontroll over det østlige Jerusalem, der Tempelhøyden ligger.

  • 1949

    Jordan nekter frem til 1967 besøkende adgang til Tempelhøyden, klart i strid med våpenhvilens bestemmelser.

  • 1967

    Under seksdagerskrigen erobrer Israel Jerusalem, inkludert Tempelhøyden og Vestmuren.

    For å lage plass til de bedende ved muren jevner israelerne byensmarokkanske bydel med jorden – også Sheikh Eid-moskeen, som ble bygd på Saladins tid.

  • 1967

    FN-resolusjon 242 slår fast at Israel skal trekke seg tilbake fra «områder som ble okkupert under siste krig» – med referanse til seksdagers­krigen.

    De fleste tolker resolusjonen slik at kravet gjelder alle erobrede områder. Resolusjonen har dannet grunnlag for meklingsforsøk hele tiden siden.

  • 1987-1993

    En oppstand, kalt den første intifadaen, finner sted. Uroen begynner da en israelsk lastebil kjører inn i en bil med palestinske arbeidere fra Gaza-stripen.

    Etterpå går det rykter om at det ikke var en ulykke, og snart bryter det ut opprør i byen.

  • 2000

    Den israelske opposisjonslederen Ariel Sharon besøker Tempelhøyden – omgitt av et massivt oppbud av sikkerhetsfolk.

    Under besøket uttaler Sharon at Israel aldri vil gi fra seg kontrollen med Tempelhøyden.

    Sharons besøk og håndfaste erklæring blir startskuddet på den andre intifadaen: Rundt 2000 mennesker – 1551 palestinere og 422 israelere – blir drept under opprøret.

  • 2017

    Sammenstøt mellom palestinere og israelske politifolk på selve Tempelhøyden koster omtrent 100 menneskeliv.

Les også:

Religionshistorie

Europa fryktet Satans gaffel

15 minutter
Religionshistorie

Krig og bomber skapte Israel

14 minutter
Religionshistorie

Korsfarernes erobringer var dødsdømt fra starten

4 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul