Kampen om Tempelhøyden

Stein, stoler og søppel flyr gjennom luften mot de israelske sikkerhetsstyrkene da de torsdag 28. september år 2000 eskorterer den jødisk-israelske opposisjonslederen Ariel Sharon ned fra Tempelhøyden i Jerusalem.

Soldatene må avfyre tåregassgranater og gummi-­kuler for å spre den opphissede palestinske menneskemengden.

Kort tid før har Sharon proklamert fra Tempelplassen: «Tempelhøyden er på våre hender, og den vil forbli på våre hender.

Tempelhøyden er jødedommens helligste sted, og det er enhver jødes rett å besøke Tempelhøyden».

Uttalelsen provoserer Jerusalems muslimske innbyggere, og dagen etter kaster en gruppe unge palestinere stein mot de bedende ved et av jødedommens helligste steder: Vestmuren, også kjent som Klagemuren.

Israelske sikkerhetsstyrker svarer med skarpe skudd og dreper fire unge menn.

Dermed eskalerer et nytt palestinsk opprør mot staten Israel – kalt den andre intifadaen.

De neste fem årene setter Israel inn stridsvogner og helikoptre, mens palestinske opprørere svarer med stein og selvmordsbomber.

Voldelige sammenstøt er imidlertid ikke noe nytt på Tempelhøyden.

Høyden midt i Jerusalem er antagelig historiens mest omstridte område.

Tre verdensreligioner – jødedommen, kristendommen og islam – har i mer enn to årtusener kjempet om retten til den lille jordflekken.

Kong David valgte Tempelhøyden

Funn av potteskår i den østlige delen av Jerusalem viser at området var bebodd allerede 4000 år før Kristi fødsel.

På 1800-tallet f.Kr. levde folkeslaget kanaanittene her omgitt av en bymur.

Festningen holdt i 800 år, til den is­rae­­li­­ttiske kong David inntok byen og gjorde den til hovedstad i et rike som ifølge Bibelen forente Israels tolv stammer.

Historikere har ennå ikke funnet bevis på at kong David har levd – men Bibelen forteller at han ville vise sin takknemlighet overfor Gud, som hadde lovet ham at kongedømmet ville bestå til evig tid.

Etter erobringen fant kongen en høyde nord for Jerusalem, der han ville anlegge en helligdom.

Davids forgjenger, Saul, var Israels første konge.

Før hans tid hadde israelittene levd i et løst fellesskap uten en egentlig leder.

David ønsket å binde stammene sammen ved å bygge et tempel og forene dem rundt en felles gudsdyrkelse.

Kongen hevdet sin makt ved å demonstrere en tett samhørighet med sin gud. David rakk imidlertid aldri å bygge tempelet – det ble reist av hans sønn og etterfølger, Salomo.

Ingenting er bevart av det første tempelet, men Det gamle testamentet forteller at det var enkelt og bygd i stein og tre.

Inne i bygningen plasserte Salomo paktens ark – den store kisten som angivelig rommet tavlene med De ti bud, som Gud ifølge Bibelen ga til Moses da jødene utvandret fra Egypt.

Dersom jødene pliktskyldig overholdt disse budene, ville Gud holde hånden over dem til evig tid, lovet Herren.

Mange troende mente derfor at det var Guds straff som rammet dem da babylo­ner­nes konge Nebukadnesar i år 587 f.Kr.

inntok Jerusalem og ødela tempelet. Kongen sendte befolkningen i landflyktighet i Babylon (som ligger i dagens Irak).

Tempel skulle imponere jødene

Først 48 år senere – i år 539 f.Kr. – fikk jødene lov til å vende hjem igjen.

De begynte straks å bygge et nytt tempel, som sto ferdig i 515 f.Kr.

De neste århundrene var Jerusalem underlagt forskjellige regionale makter, og i år 63 f.Kr. ble byen erobret av den romerske hærføreren Pompeius.

Dermed var Tempelhøyden blitt en brikke i maktspillet mellom Roma og jødene.

De politiske manøvrene kom jødene til gode rundt år 20 f.Kr., da Herodes – en lydkonge innsatt av romerne – bestemte seg for å vinne popularitet blant sine undersåtter og samtidig imponere romerne ved å bygge ut det eksisterende tempelet i Jerusalem.

Byggingen var da også verdt å skryte av.

For å få plass til det enorme, nye tempelet måtte Herodes nemlig bygge ut den opprinnelige høyden, kalt Tempelhøyden.

Tonnevis av jord og stein ble fraktet dit slik at han kunne anlegge den nye, mye større Tempelplassen.

For å holde sammen den nye høyden måtte den omkranses av en mur, som den dag i dag gir form til komplekset.

I løpet av det første århundret etter Kristi fødsel ble jødene mer og mer misfornøyde med de romerske herskerne, og til slutt gjorde de opprør.

Romerne svarte med å jevne byen med jorden og rive tempelet.

Muslimer overtok de hellige stedene

Etterpå lå Tempelhøyden øde. Det kristne Bysantinske riket, som overtok kontrollen med de østlige delene av Romerriket, foretrakk å beholde ruinene til minne om jødenes nederlag.

Området ble først bebygd igjen da en muslimsk hær erobret Jerusalem i år 637.

Muslimene kalte fjellet Haram al-Sharif (Det hellige fristed), og det hadde stor religiøs betydning for dem.

Islams stifter, profeten Muhammed, hadde ifølge overleveringen foretatt en nattlig himmelfart til Guds rike fra Tempelhøyden.

Etter erobringen bygde muslimene derfor en helligdom på stedet, som fikk navnet Klippedomen.

I år 705 bygde de nok en helligdom, al Aqsa-moskeen, på Tempelhøydens sørvestlige hjørne.

Korsriddere i Davids fotspor

Mange kristne i Europa følte at muslimene urettmessig hadde tatt herredømmet over den hellige Tempelhøyden, der Jesus hadde preket.

Disse følelsene utnyttet pave Urban 2. og den katolske kirken da han i 1095 kalte til hellig krig for å befri Jerusalem fra de vantro muslimene.

15. juli 1099 lyktes planen, da Jerusalem falt til korsfarerhæren.

Soldatene gikk straks i gang med å myrde byens innbyggere og plyndre Tempelhøydens helligdommer. Erobrerne gjorde Klippedomen til en kirke, mens al-Aqsa-moskeen fikk navnet Templum Salomonis – Salomos tempel.

Korsfarerne gjorde alt de kunne for å viske ut minnet om de muslimske og bysantinske herskerne, fordi de så seg som arvtagere til det bibelske Jerusalem.

Tempelmur ble brennpunkt

De kristnes glede ble kortvarig. Den 2. oktober 1187 gjenerobret den muslimske hærføreren Saladin Jerusalem.

Han fjernet straks korset som korsfarerne hadde satt opp på Klippedomen, og erstattet det med en forgylt halvmåne.

Med unntak av årene 1229-1239, da kristne korsfarere fikk kontroll med byen, forble Tempelhøyden på muslimske hender helt til det 20. århundre.

Ved slutten av første verdenskrig i 1918 så verden plutselig helt annerledes ut.

Det muslimske osmanske riket, som siden 1517 hadde hersket over Jerusalem og Tempelhøyden, falt fra hverandre, og restene av det veldige riket ble satt under administrasjon av krigens vesteuropeiske seierherrer.

Storbritannia fikk det såkalte Palestina-mandatet, som blant annet omfattet Jerusalem.

Forholdene i byen ble raskt anspent igjen, for på grunn av forfølgelse i Europa emigrerte mange jøder til de gamle jødiske områdene.

Lokale palestinere protesterte kraftig mot innvandringen, og de to gruppene støtte hyppig sammen ved Tempelhøyden, som snart ble et stridspunkt.

En lov fra Det osmanske rikets tid forbød jøder å sette opp benker, stoler og andre konstruksjoner ved Vestmuren (den siste gjenværende levningen av Herodes’ gamle tempel).

Da en gruppe jøder i september 1928 åpenlyst brøt den gamle loven ved å sette opp skjermer for å skille kvinner og menn fra hverandre under bønnen, måtte britiske styrker rykke inn.

Episoden førte til håndgemeng mellom briter og jøder, og året etter eskalerte konflikten, som skulle koste 133 personer livet.

Etter andre verdenskrig forsøkte FN å dele mandatområdet mellom palestinere og jøder, men begivenhetene kom diplomatene i forkjøpet.

Den 14. mai 1948 proklamerte Det jødiske folkerådet opprettelsen av staten Israel.

Det østlige Jerusalem med Tempelhøyden forble imidlertid på muslimske hender til israelerne erobret området under en krig i juni 1967.

Folkeslagene kjemper fortsatt

Tempelhøyden ligger nå på israelsk-kontrollert jord, men blir i henhold til en gammel avtale helt fra Saladins tid styrt av et muslimsk råd som kalles Waqf.

Rådet har nektet arkeologer adgang til å grave på Tempelhøyden, bortsett fra en kort periode på 1930-tallet.

I 1990-årene tillot rådet imidlertid bygningsarbeidere å fjerne store mengder jord under renoveringen av en moské på høyden, som forskere så fikk adgang til. Israelske arkeologer protesterte, fordi de mente at den manglende utgravningen på høyden skyldtes at palestinerne ville benekte at det hadde stått et jødisk tempel der.

Konflikten om retten til å grave blekner likevel i forhold til områdets væpnede konflikter. Etter Ariel Sharons besøk på Tempelhøyden i februar 2000 døde rundt 2000 mennesker på begge sider, før en fred ble inngått i 2005.

Avtalen har ikke stoppet uroen helt, og ennå går flere hundre liv tapt hvert år i kampen om den vesle haugen i Jerusalem.

Striden om Tempelhøyden er ikke over.

Det første tempelet huset paktens ark

Ca. 950 f.Kr.

Kong David rakk aldri å reise et tempel. I stedet sto hans sønn og etterfølger, Salomo, for byggingen.

Ifølge Bibelen var Salomos tempel en smal, langstrakt bygning.

Inngangen var plassert på øst-siden, mot den oppadstigende solen, og murene var bygd av store, uthogde steiner med trebjelker mellom.

Treverket gjorde murene fleksible, slik at de bedre kunne tåle områdets relativt hyppige jordskjelv.

I tempelet oppbevarte Salomo etter sigende paktens ark.

Den skal ha inneholdt steintavlene med De ti bud, som Moses angivelig fikk av Gud.

Jødene mistet religiøst holdepunkt

Ca. 587 f.Kr.

I 587 f.Kr. ble Jerusalem inntatt av babylonerkongen Nebukadnesar 2., som rev tempelet.

En stor del av jødene ble tatt som fanger og sendt i eksil til hovedstaden Babylon (i dagens Irak).

Fangenskapet endte 538 f.Kr., da perserkongen Kyros beseiret det babylonske riket.

Jødene var overbevist om at Gud sviktet dem fordi de hadde syndet mot hans bud.

De hjemvendte reiste derfor et nytt tempel, slik at de kunne tilbe Gud etter forskriftene.

I 587 f.Kr. blev Jerusalem indtaget af babylonierkongen Nebukadnesar 2., der rev templet ned.

Herodes utvidet det andre tempelet

Ca. 20 f.Kr.

Den jødiske kong Herodes, som regjerte i Judea fra 37 f.Kr. til sin død 33 år senere, var ivrig etter å sikre seg popularitet og berømmelse.

Han gjennomførte derfor et stort byggeprogram.

Kong Herodes var Romas lydkonge i Judea fra 37-4 f.Kr.

Han bestrebet seg på å innynde seg hos romerne – blant annet æret han i 27 f.Kr. keiser Augustus ved å omdøpe byen Samaria til Sebaste (gresk for Augustus).

Herodes ønsket imidlertid også å være avholdt av Jerusalems jøder.

I tillegg til festningen Masada, havneanlegget Caesarea Maritima og palasset Herodium påbegynte kongen derfor en gjennomgripende renovering og utbygging av byens tempel i 20 f.Kr., der arkitekter fra Roma, Hellas og Egypt ble tilkalt for å hjelpe til.

Bygningen sto antagelig først ferdig på 60-tallet e.Kr. men jødenes glede ble kort.

Under et påfølgende opprør mot romerne (66-70 e.Kr.) ble tempelet erobret og ødelagt.

Muhammed steg til værs fra Tempelhøyden

621 e.Kr.

Islam og Jerusalem ble for alvor knyttet sammen da profeten Muhammed, ifølge overleveringen, ankom den hellige by sammen med erkeengelen Gabriel.

Etter muslimsk tradisjon reiste Muhammed og erkeengelen Gabriel i år 621 e.Kr. til Tempelhøyden midt i Jerusalem.

Byen var på det tidspunktet på persiske hender, og derfor tolker forskerne fortellingen som en åndelig drømmereise snarere enn en reell fysisk reise.

Fra tempelplassen steg Muhammed til himmels på en Buraq, et bevinget fabeldyr som er litt mindre enn et esel.

Profeten passerte sju himler og møtte på sin ferd blant annet de bibelske personene Jesus, Noah, Elias og Abraham.

Da Muhammed kom frem til Gud, fikk han vite at muslimer fra da av måtte be 50 ganger om dagen.

Det lovet Muhammed, men på veien tilbake møtte han Moses, som foreslo at han skulle snu og forhandle med Gud om et mindre antall bønner.

Muhammed gjorde som Moses foreslo, og Gud gikk til slutt med på fem bønner per dag.

«For enhver av dere som trofast og hengivent utfører disse fem bønnene, vil de gjelde som 50 bønner», lovet profeten tilhengerne sine.

Bønnen ble fast praksis i den muslimske troen. Muslimer kaller begivenheten Isra (nattereise) og Mi'raj (himmelfart).

Historien er bare kort omtalt i selve Koranen, men inngår også i de såkalte hadith-verkene, som ifølge overleveringen gjengir Muhammeds ord og gjerninger.

Etterfølger erobret Jerusalem

637 e.Kr.

Under Muhammeds lederskap underla muslimske styrker seg Midtøsten med stormskritt – og erobringene fortsatte også etter profetens død.

Da Omar i 634 e.Kr. overtok rollen som kalif, kontrollerte islamske styrker både dagens Irak og deler av Det bysantinske riket.

I november 636 e.Kr. samlet Omar styrkene sine foran Jerusalem og beleiret byen i fem måneder.

Beleiringen og kapitulasjonen i april året etter var nokså ublodig, for muslimene foretrakk å sulte ut Jerusalems innbyggere fremfor å angripe militært.

Saladin ville gjenerobre Jerusalem

1174

75 år etter at de kristne hadde erobret Jerusalem, ble den kurdiske hærføreren Saladin sultan av Egypt i 1174 e.Kr.

Hans mål var å gjenerobre den hellige by. Ved hjelp av både diplomati og militær makt forente han derfor de muslimske folkeslagene under seg.

Overfor de erobrede fremsto sultanen som en håndfast, men from og rettferdig hersker.

De samlet seg derfor bak Saladin i kampen for igjen å bringe den hellige by Jerusalem under muslimsk kontroll.

4. juli 1187 knuste sultanens hær korsfarerne i slaget ved Hattin, og i oktober samme år overga Jerusalem seg til Saladin.

Korsfarerne fikk forlate byen uskadd mot å betale løsepenger.

Jesu død gjorde Jerusalem til kristendommens sentrum

Ca. 30 e.Kr.

For de kristne ble Jerusalem etter korsfestelsen av Jesus religionens helligste sted, men muslimske erobrere fravristet dem kontrollen med byen.

Ifølge evangeliene ble Jesus i ca. 30 e.Kr. dømt til døden ved korsfestelse i Jerusalem. Henrettelsen fant sted på høyden Golgata, og Jesus ble begravd like ved.

Korsfestelsen gjorde byen hellig for Jesu følgere, som etter hans død spredte læren hans i middelhavsregionen.

I 320-årene besøkte den romerske keiser Konstantin den stores mor, Helena, Jerusalem.

Akkurat som sin sønn var hun kristen, og hun ba ham derfor anlegge en kirke der Jesus ble korsfestet og gravlagt.

Konstantin bygde den såkalte Grav-kirken, som tross mange ødeleggelser i årenes løp fremdeles fins i dag.

Kirken ligger i Jerusalems opprinnelige bydel, noe som har undret forskerne – for romerne utførte ikke henrettelser innenfor bymuren.

I 2012 hevdet en gruppe tyske arkeologer imidlertid å ha funnet bevis for at bymuren på Jesu tid gikk et annet sted, og at Golgata lå utenfor Je­ru­sa­lem.

Uansett ble byen fra 300-tallet i stadig større grad et pilegrimsmål for de kristne. I 638 ble byen imidlertid erobret av en muslimsk hær.

De kristne fikk fortsatt lov til å bo i byen, men de måtte bukke foran de muslimske moskeene og imamene, de fikk ikke misjonere, og antall pilegrimer ble sterkt begrenset.

Motsvaret kom først i 1095, da pave Urban 2. oppfordret Europas kristne krigere til å «ta korset» og dra til Jerusalem.

Resultatet ble det 1. korstog, som i 1099 ­erobret byen tilbake fra muslimene.

Våpen og avtaler sikrer fred på Tempelhøyden

I dag forsøker bekjennere av den jødiske, den muslimske og den kristne tro å dele det hellige stedet. Hjulpet av israelske soldater.

Tempelhøyden ligger i dag på israelsk-­kontrollert område, og adgangen til de muslimske helligdommene på høyden er styrt av staten Israel.

For å komme opp må den besøkende først gjennom en rekke sjekkpunkter som er bemannet av bevæpnede israelske soldater.

I tilfelle uro kan israelerne skjerpe kontrollen – blant annet ved å sette opp kameraer og metalldetektorer.

Selve Tempelhøyden er styrt av Jerusalems Waqf, et muslimsk råd som tar seg av såvel religiøse som verdslige spørsmål.

Den overordnede religiøse problematikken avgjøres av den såkalte Stormuftien, Tempelhøydens øverste religiøse myndighet.

Besøkende må overholde en lang rekke regler og bestemmelser når de oppholder seg på de hellige stedene på Tempelplassen.

Eksempelvis er adgangen til området for ikke-muslimer begrenset, og bare muslimer har lov til å be på stedet.

De strenge reglene er innført av henholdsvis den israelske staten og det muslimske rådet for å ha klare retningslinjer og minske spenningene mellom de forskjellige religiøse gruppene som benytter området.

Grunnleggende sett sikrer reglene Tempelhøydens status som et hellig muslimsk sted, samtidig med at kristne og jøder har rett til å besøke området.

Bønneforbudet for jøder har imidlertid vakt raseri gjennom tidene, og det utgjør i dag et av den israelsk-palestinske konfliktens «betente» spørsmål.