Mens solen langsomt går ned over festningen på åsen Tlachtga i det østlige Irland, nærmer innbyggere fra hele kongeriket Meath seg andektig det hellige kultstedet. På toppen av åsen utnytter gamle menn med langt skjegg – iført lange kapper og med løvkranser i håret – de siste solstrålene til å legge kornnek og nyslaktede husdyr på store bål.
Irenes prester, druidene, vet at de har det travelt, for gudene er sultne, og de har bare én natt. Samhain – som kan oversettes til sommerens død – finner sted natten til 1. november og er den ene gangen grensen mellom gudene og menneskene er uskarp.
Med fakler i hendene får druidene bålene til å blusse i tussmørket. Snart lyser samhain-bålene opp natten og sender søyler av svart røyk opp mot himmelen. Gudene har fått sine ofre.
“Meget diskuterer gallerne også om himmellegemene og deres bevegelser, om verdensaltets og jordens størrelse, om de udødelige guders makt.” Julius Cæsar, 51 f.Kr.
Slik forestiller historikerne seg at samhain ble feiret i oldtidens Irland. Tradisjonen med å tenne offerbål på Tlachtga-åsen begynte, i henhold til verket "Foras Feasa ar Éirinn" (Irlands historie, fra 1634), under den sagnomsuste kongen Túathal Techtmar, som på 100- eller 200-tallet e.Kr. samlet kongeriket Meath i det østlige Irland.
Kongen lot bygge fire festninger, inkludert Tlachtga, hvor druidene "samlet seg på samhain-natten for å gi alle gudene deres ofre".
Ifølge skriftene var det strengt forbudt å tenne bål andre steder i riket denne natten, og lovbrytere måtte betale bøter til kongen hvis de vanhelliget høytiden.
Julius Cæsar ignorerte høytiden
Samhain var en lysfestival som markerte overgangen fra sommer- og høsttid til den mørke og ufruktbare vinteren. Selv om festen først og fremst er kjent fra Irland, anslår forskere at også britiske og galliske keltere feiret samhain før innføringen av kristendommen.
Gamle romerske og greske historikere forsto imidlertid ikke kelterne og deres religiøse feiringer. I sin bok om de galliske krigene fra 51 f.Kr. omtaler hærføreren Julius Caesar kort den keltiske religionen:
“Meget diskuterer gallerne også om himmellegemene og deres bevegelser, om verdensaltets og jordens størrelse, om de udødelige guders makt.”
Åsen Tlachtga (Jordspyd), hvor den hellige samhain-feiringen fant sted i oldtiden, troner fortsatt over det irske landskapet.
En gallisk kalender fra 100-tallet e.Kr. – den såkalte Coligny-kalenderen – lister imidlertid opp månedsnavnet samonios, som ifølge forskere er beslektet med ordet samhain, som på moderne gælisk også er navn for måneden november. Irske myter og sagn er også fulle av referanser til høytiden. Ifølge folketroen smeltet menneskenes verden under samhain sammen med den overnaturlige verden, hvor guder, feer og demoner hørte hjemme.
Kongen inviterte alle til fest
Festens mytologiske opprinnelse opptrer angivelig i fortellingen om den upopulære kong Bres, som sto i ledtog med de mytiske vesenene fomorianerne. Etter at irene hadde beseiret fomorianerne, måtte Bres for å bevare makten love folket velstand og rike avlinger i fremtiden.
Samhain-feiringen ble heretter holdt den ene gangen i året da kongen inviterte hele riket til gilde og delte årets overskudd med guder og undersåtter. Middelalderskriftet “Cath Crinna” (slaget ved Crinna) om sagnkongen Cormac gir imidlertid samhain en mer jordnær opprinnelse:
"Grunnen til at de møttes hvert år, var at eikenøtter og frukt hadde modnet."
I de første århundrene e.Kr. var Irland et lappeteppe av små og store riker, hvis herskere etter alt å dømme ledet hver sin samhain-feiring. Høytiden og de tilhørende seremoniene ble avholdt på et sentralt sted i hvert rike.
“Gildesalen var lang og smal, og bordene var stilt opp langs veggene, hvor stativer med tallrike knagger var anbrakt over det spisende selskapet.” Den irske historikeren Geoffrey Keating, 1600-tallet.
Selv om samhain fant sted natt til 1. november, festet deltakerne tre dager før og tre dager etter det hellige tidspunktet. Ifølge teksten om kong Cormac kunne festlighetene i noen tilfeller strekke seg over en hel måned.
Forberedelsene til festen var tilsynelatende tidkrevende for de irske kongene, som i løpet av sommeren måtte sørge for å skaffe både offergaver til gudene og forpleining til festdeltakerne. Ifølge en legende tok det hele syv år å forberede samhain-festmåltidet i kongeriket Meath, og derfor holdt kongen samhain bare hvert syvende år.
Selv om de irske middelalderskriftene er kjent for sine fantasifulle overdrivelser, innrømmer flere forskere at samhain sannsynligvis ikke ble holdt hvert år i alle rikene. Ifølge en teori var hyppigheten avhengig av vertens rang – småkonger arrangerte samhain for undersåttene hvert år, mens provinskonger nøyde seg med hvert tredje år, og mektige overkonger som kongen av Meath holdt seg til hvert syvende år.
Kelterne markerte årets gang
Året ble inndelt i fire deler, og hver overgang ble markert med en fest. Antakelig hadde kelterne flere mindre høytider til gudenes ære, men det er kun overlevert kunnskap om de fire store.
Samhain, 1. november
Fra lys til mørke
Festen markerte at den fruktbare tiden måtte vike for den mørke vinteren. Kongen inviterte hele folket til fest, og druidene ofret til gudene og vedtok nye lover.
Imbolc, 1. februar
Våren ønskes velkommen
Kelterne feiret våren og fruktbarheten. I Irland var festligheten knyttet til Brigid, en fruktbarhetsgudinne som i katolsk tid ble gjenfortolket som St. Brigid.
Beltane, 1. mai
Kveget slippes fri
Festen markerte sommerens komme. Hellige bål ble tent, og kuene slapp ut på beitet, mens bygninger og gårdens dyr ble dekorert med gule maiblomster.
Lughnasadh, 1. august
Klar til høst
Høytiden oppkalt etter guden Lugh innledet høstsesongen. Kelterne feiret den bl.a. med idrett og besøk ved hellige brønner, og en okse ble ofret for å sikre en god høst.
Våpenskjold prydet veggene
Hele folket var invitert til samhain, og de som ikke møtte opp, kunne enkelte steder i Irland risikere dødsstraff. De fleste festlighetene både før og etter samhain-natten foregikk i kongens store festsal, som bl.a. ble beskrevet av den irske historikeren Geoffrey Keating på 1600-tallet:
“Gildesalen var lang og smal, og bordene var stilt opp langs veggene, hvor stativer med tallrike knagger var anbrakt over det spisende selskapet. Mellom hver knagg hang et våpenskjold.”
Ifølge Keating fulgte kongens bordplan det sosiale hierarkiet – hver mann ble plassert i henhold til sin rang, og kvinnene satt i en separat sal. Mens adelsmennene fikk lov til å sitte under sine respektive skjold ved veggen, måtte krigerne sitte på den andre siden av bordet. Druidene satt ved bordenden, sannsynligvis ved siden av kongen.
Gresskarlyktene er i dag symbolet på halloween, men i Europa har det historisk vært tradisjon for å skjære ut betelykter.
Kristendommen stjal helligdagen
I dag faller halloween sammen med den kristne allehelgensaften. Den kristne festen ble imidlertid opprinnelig avholdt om sommeren – før en pave valgte å overta samhains dato.
Allerede i oldkirken var det vanlig å holde en nattlig messe og be for de avdødes sjeler før en større kirkelig fest. I forbindelse med allehelgensdag den 1. november tente folk i middelalderens Europa lys i husene for å lede sjelene tilbake til jorden. Fattige vandret dessuten rundt fra dør til dør og tilbød seg å be for en avdød til gjengjeld for en såkalt sjelekake, noe som anses som opprinnelsen til halloween-tradisjonen trick or treat, hvor barn går rundt og ber om godteri.
På samme måte kan de utskårne gresskarhodene trolig spores tilbake til de utskårne turnipslanternene (betelykter) til de fattige vandrerne. Til tross for det sterke kristne preget er det likevel mye som tyder på at halloween stammer fra samhain.
Da pave Bonifatius 4. innstiftet allehelgensdag i 609 e.Kr., falt høytiden nemlig på 13. mai. Det var først i 835 at pave Gregor 4. flyttet høytiden til 1. november – angivelig for å få sommerpilegrimer vekk fra Roma og for å overskygge kelternes hellige kveld.
Snyltende skalder var upopulære
Krigere og druider spilte hovedrollen under festlighetene. Bøndene hadde f.eks. ikke faste plasser – kanskje var de ikke til stede i festsalen i alle rikene. For mennene i salen handlet det først og fremst om å spise og drikke i flere dager, bli fulle og fortelle ville historier om fortidens helter.
All underholdning var imidlertid ikke like velkommen. Geoffrey Keating nevner at den irske kong Aodh rundt år 600 e.Kr. hadde blitt så lei av de omreisende skaldene – de utnyttet samhain for å få gratis kost og losji – at han vurderte å bannlyse dem fra festen.
“Enhver mann som i samhain-natten ikke befant seg i Emain Macha (feststedet, red.), mistet forstanden.” Utdrag fra Ulster-mytene, 700-1000 e.Kr.
Fra munken Adamnan på 600-tallet e.Kr. vet historikerne at irene matet store flokker av griser om høsten, slik at de var klare til å bli slaktet før samhain. Andre kilder bekrefter at svinekjøtt ofte sto på menyen under feiringen – sammen med store mengder øl, mjød og vin.
Ifølge Ulster-mytene (nedskrevet fra 700 til 1000 e.Kr.) bød den nordirske kong Conchobar på "hundre fat av hvert enkelt slag festmjød".
Festmåltidet beskrives også av et irsk folkedikt: "Kjøtt, øl, nøtter, pølser/hører like mye med til samhain/som et lystig bål på en bakketopp,/kjernemelk, brød og ferskt smør."
Demoner drev folk til vanvidd
I motsetning til gleden og morskapen i gildesalen var det farlig utenfor under samhain, der demoniske krefter angivelig lurte i natten. Ulster-mytene forteller hvor galt det kunne gå i mørket:
"Enhver mann som i samhain-natten ikke befant seg i Emain Macha (feststedet, red.), mistet forstanden.”
For å stå på god fot med de høyere makter ofret kelterne bl.a. korn og dyr til gudene under samhain – spesielt til den keltiske overguden Lugh. Ofringene foregikk trolig på bålene som druidene tente på spesielle høyder.
De irske mytene forteller bl.a. om tyrannen Conand, som krevde at Nemed-klanen ved hver samhain skulle avstå en tredjedel av hveten og melken sin til ofringene. Eksempler på ofringer av hester er kjent fra Ulster, og blant kelterne i Gallia var spesielt hvite okser populære offerdyr. I de fleste keltiske områdene ser det imidlertid ut til at folk primært ofret griser eller villsvin.
Selv om den opprinnelige samhain-festen forsvant, overlevde tradisjonen med å feire natten til 1. november i Irland.
Folk kunne også feire samhain ved å hedre gudebilder – for eksempel i Magh Slécht i Irland, hvor det i førkristen tid sto en figur av guden Crom Cruach. En ikke navngitt kristen middelalderskribent beskrev i tekstsamlingen "Dindshenchas" (stedskjennskap) til skrekk og advarsel hvordan avgudsdyrkelsen kunne utarte:
"Slik ankom også prins Tigernmas sammen med Irlands menn og kvinner etter samhain for å vise ham (figuren av guden Crom Cruach, red.) ære og kaste seg ned foran ham. På den måten skadet de pannen, nesebenet, knærne og albuene så voldsomt at tre fjerdedeler av irene døde etter dette knefallet.”
Druider vedtok landets lover
Da de religiøse seremoniene var over, holdt druidene råd. Her ble lovene som skulle gjelde for riket frem til neste samhain vedtatt. Kongens skrivere sørget for å skrive ned alle lovene på kalveskinn. Hvis druidene ble uenige underveis, måtte de diskutere seg frem til et kompromiss – vold var nemlig bannlyst i samhain-perioden, og kongen fikk umiddelbart urostiftere henrettet.
Druidene sto for det seremonielle under den keltiske kultfesten samhain, som man mener at dagens halloween stammer fra.
Etter samhain-feiringene gikk kelterne inn i mørketiden med full mage og et godt forhold til gudene. Da kristendommen kom til, smeltet samhain sammen med den katolske allehelgensaften.
Den keltiske arven lever imidlertid videre i bl.a. Bretagne, hvor de avdøde ifølge folketroen vender tilbake til de levendes verden den 1. november for å spise og varme seg. Også i Irland overlevde arven fra samhain helt frem til 1800-tallet, da tusenvis av utvandrede irer brakte den med seg til USA. Troen på samhain-nattens demoniske krefter lever i dag videre i halloween, som har spredt seg til hele verden.