Kyskhet, lydighet og fattigdom: Håndbok satte nonner på plass
Fargerike klær og løssluppen oppførsel er en vei som fører rett til helvete, mente den engelske biskopen Aldhelm. På 700-tallet skrev han en håndbok med råd til lokale nonner om et gudfryktig liv.
Aldhelms bok skulle både utdanne nonnene og sikre at de ikke glemte kyskhetsløftet.
For engelskmenn på 700-tallet var nonner den fysiske manifestasjonen av ærbarhet og gudfryktighet.
Men ikke alle nonner i London klarte å holde seg på dydens smale sti, og noen av dem trengte tilsynelatende en hjelpende hånd for å holde seg unna den jordiske verdens mange fristelser.
Hjelpen kom i form av en liten bok som ble skrevet for rundt 1300 år siden.
Forfatteren av boken – Til jomfruelighetens pris – var den angelsaksiske biskopen Aldhelm, og han tilegnet den abbedissen og nonnene i klosteret Barking Abbey i det østlige London.
Klosteret lå under Aldhelms bispedømme, og han hadde derfor antagelig god kjennskap til de lokale nonnene.
Og bekjentskapet har etter alt å dømme bekymret Aldhelm såpass at han så seg nødt til å utarbeide håndboken for å minne nonnene om hvor viktig deres jomfruelighet var.
I boken får kvinnene konkrete, håndfaste råd om hvordan de bør kle seg og oppføre seg når de en sjelden gang beveger seg utenfor klosterets trygge murer.
For eksempel må nonnene passe på at klesdrakten deres ikke tiltrekker unge menns oppmerksomhet.
«Hvis dere kler dere overdådig og går ut i offentligheten for å tiltrekke dere oppmerksomhet, og hvis dere fastholder unge menns blikk og trekker unge sukk etter dere og nærer den kjønnslige forventningens ild, da kan dere ikke unnskyldes som hvis dere hadde hatt et kyskt og beskjedent sinn», forklarer den bekymrede biskopen.
Aldhelm var overbevist om at for mye oppmerksomhet på fysiske behov svekket troen.
Nonner var altfor jålete
Resten av den belærende teksten fortsetter i samme formanende stil, henvendt til nonnene.
Blant annet forklarer Aldhelm på en av bokens første sider uttrykkelig at forholdet til Gud ikke bevares kun ved at nonnene kler seg ydmykt og gir avkall på fysiske lyster.
Den «unedbrytelige kroppslige jomfruelighet» må nemlig samtidig suppleres med «åndens kyskhet», hvis nonnene vil unngå de «utemmede impulser av kroppslig løssluppenhet», forteller biskopen gjennom bokens sirlig håndskrevne bokstaver på latin.
Bekymringen handler imidlertid ikke bare om nonnenes klesdrakt. Aldhelm utdyper at også munkenes kapper er for prangende etter hans smak:
«Jeg føler skam ved å omtale den dristige og innbilske skamløshet og den uforskammede dumhet som både fins hos de nonnene som har bundet seg til et kloster, og hos kirkens menn. Med fargerike klesdrakter og elegant pynt blir den fysiske fremtoning fremhevet, og kroppen pyntet lem for lem», tordner Aldhelm.
«Et unikum av lærdom»
Nonnene hadde all mulig grunn til å ta de skarpe ordene på alvor, for de kom fra en mann som på det tidspunktet var kjent langt utover De britiske øyer.
Aldhelm var i familie med den lokale kongen, som gikk for å være en ytterst gudfryktig mann og var vel bevandret i disipliner som astronomi, astrologi, navigasjon og romersk lov.
Hans kunnskaper var så imponerende at den samtidige kirkehistorikeren Beda kaller ham «et unikum av lærdom» i sine skrifter fra 700-tallet.
I år 683 ble Aldhelm abbed i klosteret Malmesbury, der han videreførte klosterets tradisjon som lærdomssenter.
Aldhelm hadde lært seg latin, gresk og hebraisk for å kunne studere de gamle bibeltekstene, og var med tiden blitt så kyndig i den kristne lære at han fikk et følge av disipler som etterlevde hans fortolkning av kristendom og tidens moral.
Aldhelms flammende prekener var så medrivende og overbevisende at selveste pave Sergius 1. fikk med seg hvor omtalt han var. Dermed ble han invitert til audiens i Roma.
Med Aldhelm fikk kirken en på mange måter svært uvanlig forkynner. For eksempel stilte han seg ofte opp i gatene, han underholdt med dans, selvskrevne dikt og fløytespill for å fange folks interesse.
Når de lokale stimlet nysgjerrig sammen for å la seg underholde, stanset dansen og fløytespillet, og Aldhelm kunne begynne på sin egentlige preken.
Kvinner måtte lære å lese
Aldhelms mest bemerkelsesverdige kjennetegn var imidlertid at han ikke gjorde forskjell på menn og kvinner.
I en tid da kvinner ble kraftig undertrykt, mente Aldhelm at begge kjønn i grove trekk var like. Derfor skulle nonner lære å lese og skrive på like fot med munkene, fastslo Aldhelm, som av flere historikere er blitt utropt til Englands første feminist.
Og med boken Til jomfruelighetens pris håpet Aldhelm at han – til tross for sin strenge tone – kunne motivere nonnene i Barking Abbey til å studere hardere for å komme opp på mennenes nivå.
Aldhelms ideer ble for alvor satt ut i livet da han i 705 ble biskop. Han fikk en rekke nonneklostre under seg, og arbeidet iherdig for at de skulle forvandles til lærdomssentre for kvinner.
I forsøk på å rettferdiggjøre sine banebrytende tanker, fremhevet Aldhelm betydningen av kvinnelige helgener som hadde ofret livet for sin tro.
Biografier om de hellige kvinnene ble også tatt med i Til jomfruelighetens pris, for å minne nonnene om hvilke forsakelser deres trossøstre hadde gjort.
Aldhelms arbeid bar frukter. Nonnene i Barking Abbey, som mottok Aldhelms håndbok, utdannet i løpet av middelalderen noen av Englands første kvinnelige forfattere og diktere.