I en mørk celle i et kloster i Böhmen (dagens Tsjekkia) kneler en munk i brun kutte. Han er blitt tatt i en synd, og venter nå på straffen fra abbeden, klosterets øverste leder.
Munken har viet livet til Gud og sverget fattigdom, sølibat og komplett lydighet overfor Herren og benediktinerordenen.
Synden hans er så alvorlig at den ikke får omtales. Straffen er tilsvarende streng, oppdager munken da abbeden avsier dommen: innemuring, før sult, tørst og Guds vrede langsomt vil ta livet av ham.
Slik begynner myten om den bøhmiske kjempebibelen – en myte som er blitt gjenfortalt siden 1200-tallet. Den fortsetter:
Mannen er livredd og ber for sitt liv. Hvis klosteret skåner ham, lover han å sone sine synder ved å lage en bibel som er større enn noen annen i verden, og han lover å gjøre det på bare én natt.
Abbeden velger å la munken forsøke, og synderen strever i skjæret fra talglysene hele natten. Han skriver side opp og side ned, men det går for tregt.
I desperasjon påkaller han den eneste som kan hjelpe i denne situasjonen: Djevelen. Den onde tar gjerne på seg å skrive boken ferdig for ham. Men prisen er høy – det koster munkens sjel.
Kjempebibelen ble selvsagt ikke skrevet av verken djevelen eller en munk på én eneste natt. Men ettersom boken fins, er spørsmålet uunngåelig: Hvem var det da som skrev den?
Nesten en meter høy
Kjempebibelens navn er Codex Gigas, som betyr «stor bok» på latin. Navnet er ingen overdrivelse, for boken er det største kjente manuskriptet fra middelalderen.
Den er cirka 50 centimeter breid og 92 centimeter høy og veier, med sine 310 sider pergament, nesten 75 kilo. Det må to personer til for å flytte den.
Ifølge myten ble Codex Gigas til i et bøhmisk kloster, og manuskriptets innhold tyder på at den delen er sann.
For det første inneholder boken en krønike av Cosmas av Praha (1045-1125), Chronica Boemorum, som handler om det bøhmiske folkets historie.
For det andre inneholder boken en kristen kalender med en overvekt av dødsdager for bøhmiske helgener.
I tillegg forteller en notis på første side av manuskriptet at Codex Gigas’ første eiere var benediktinerklosteret i Podlažice, som ligger i Böhmen. Det er likevel ikke sikkert at manuskriptet ble skrevet på det beskjedne og fattige klosteret.
Notisen er datert 1296, men kalenderen i boken slutter et sted mellom 1223 og 1230. Kjempebibelen må derfor være laget innenfor for denne sistnevnte tidsperioden – for nesten 800 år siden.
Håndskriften avslører munken
Myten forteller at boken ble skrevet av én eneste munk, med djevelens hjelp. Sistnevnte har ikke forskerne funnet spor etter, men en analyse av håndskriften viser at den er svært lik på samtlige 310 sider.
Ensartethet er ikke uvanlig for middelalderens manuskripter, for munkene som samarbeidet om å kopiere tekster, var opplært på samme sted og i samme stilart.
Det spesielle med skriften i Codex Gigas er tvert imot at skriften er svært grov og uraffinert, som om skriveren ikke hadde fått noen formell opplæring, men muligens var selvlært.
En slik skrifttype kan ikke etterlignes av flere forskjellige skrivere, derfor ble det store antallet sider trolig skrevet av bare én person.
En UV-analyse av blekket underbygger analysen. Middelalderens munker blandet blekket sitt selv, og det besto av en blanding av uttrekk fra gallepler, garvesyre og jernvitrol.
Hver munk hadde sitt eget blandingsforhold, og UV-analysen viser at alt blekket i Codex Gigas er laget etter samme oppskrift.
Fast arbeid i ti år
Mytens og sannhetens veier skilles når det gjelder tid. Kjempebibelen kan umulig være skrevet på bare én natt.
En middelalderskriver som arbeidet med fjærpenn og pergament, kunne bare skrive med en viss hastighet hvis teksten skulle være leselig.
Moderne forskere har eksperimentert med de samme materialene som munkene i middelalderen brukte. De fant ut at det tar én dag å skrive hundre linjer. I Codex Gigas tilsvarer det en halv side.
En person som arbeidet døgnet rundt, ville derfor trenge omtrent fire år på å lage materialer og fullføre hele boken, som har 620 tekstsider og er rikt dekorert. Men en benediktinermunk kunne selvsagt ikke skrive døgnet rundt.
Tiden hans var nøye fastlagt, og gikk – bortsett fra å sove og spise – med til å be og gå til messe på faste tidspunkter åtte ganger hver dag.
Han har derfor ikke hatt mer enn omtrent fem timer daglig til å arbeide med boken. Dette betyr at skaperen av Codex Gigas sannsynligvis har brukt minst ti år på verket.
Hellige oppramsinger kunne ifølge eksorsismen kurere alt fra forkjølelse til epilepsi.
Regle fordriver sju forkjølte søstre
Det er ikke bare den imponerende størrelsen som gjør at kjempebibelen skiller seg fra andre middelaldermanuskripter – også innholdet er annerledes. Boken rommer både hellige tekster, historiske kapitler, instruksjoner i medisinsk behandling og forskjellige kalendere.
Bibelen fyller manuskriptets første halvdel. Etter den følger historiske verker av Flavius Josephus (37-100), jødisk krønikeskriver fra Romerriket, og av
Isidor av Sevilla (ca. 560-636), biskop i Sevilla og en av kristendommens første historieskrivere.
Deretter følger Medica – det er et avsnitt med medisinske tekster som bygger på kunnskap fra gresk og arabisk legevitenskap, og som var middelalderens svar på et medisinsk-vitenskapelig oppslagsverk.
Men ikke alle sykdommer skulle kureres med legehjelp, medisin og urter. I middelalderen var det en gjengs oppfatning at visse symptomer betydde at den syke var besatt av djevelen.
Særlig var akutt sykdom, feber, epilepsi, kramper og voldsomme infeksjoner klare tegn. Manuskriptet inneholder derfor også instruksjoner om hvordan sykdom drives ut av kroppen med eksorsisme.
Selv vanlig forkjølelse kunne jages bort med denne hellige reglen:
«I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn besverger jeg dere sju forkjølelser, for dere er sju søstre. Ilia, Restilia, Jogalia, Suffogalia, Affrica, Ionea, Ignea. Jeg besverger dere, forkjølelser, uansett hvor dere kommer fra».
Straffen er i virkeligheten en ære
I bokens kalender over viktige dager i det kristne året er en dødsdag blitt føyd til etter at manuskriptet var ferdig.
Håndskriften er en annen enn i resten av verket. Dødsdagen er for en person ved navn Hermanus Monachus Inclusus.
Det er ikke nedfelt noen andre opplysninger om denne Hermanus, men tilnavnet «Inclusus» gir likevel et lite hint.
Det var et tilnavn som ble gitt til munker som frivillig lot seg sperre inne for å gi seg fullstendig hen til Gud. Mange forskjellige forskere har med myten om manuskriptet i mente gjettet på at det dreier seg om skriveren bak Codex Gigas.
Benediktinerne brukte nemlig ikke innemuring som straff, men derimot som en ære som tilfalt noen få utvalgte.
Den frivillige isolasjonen betydde at munken ikke kunne delta i arbeidet i klosteret, og at andre måtte komme med mat til ham.
Sannsynligvis ble Hermanus Monachus Inclusus innesperret frivillig for å skrive middelalderens største verk.
Ingen vet med sikkerhet om gåten er løst. Til gjengjeld beretter boken selv om sin videre historie. Og den inneholder både konger, tyveri og brann.
Blakke munker pantsetter bibelen
Notatet på første side av Codex Gigas forteller ikke bare at manuskriptets første eiere var benediktinerklosteret i
Podlažice. Her står det også at klosteret fikk økonomiske problemer og skyldte masse penger til et cistercienserkloster i byen Sedlec.
De fattige munkene fra Podlažice hadde derfor ikke annet valg enn å gi cistercienserne kjempebibelen i pant for gjelden.
Codex Gigas ble allerede på 1200-tallet betraktet som meget verdifull og beskrives i notatet som om boken «... tilhører verdens sju underverker på grunn av sin enorme størrelse...».
I 1295 kjøpte abbeden Bawarus boken tilbake til benediktinerordenen og plasserte den i et kloster i Brevnov. Her lå den trygt og godt til begynnelsen av 1400-tallet, da husitt-krigene brøt ut i Böhmen.
Tilhengere av kirken og det bøhmiske monarkiet kjempet mot Jan Hus, som ønsket å reformere kirken.
Mange klostre ble angrepet og plyndret av Hus-tilhengere, så munkene i Brevnov valgte i 1420 å flytte Codex Gigas fra uroen nær hovedstaden til et avsidesliggende kloster i Broumov.
Fornemme gjester skriver i boken
I årene som fulgte vokste kjempebibelens popularitet og omdømme, og manuskriptet begynte å tiltrekke prominente gjester til klosteret. Noen av gjestene fikk etterlate et lite notat i boken.
På side 309 står det for eksempel: «I det Herrens år 1591 var broder Bartholomeus Salvator her».
Andre inskripsjoner var mer detaljerte: «I år 1527 etter Kristi fødsel, på tirsdagen etter Cantate (21. mai, red.), tilbrakte Ferdinand 1., den mest kristne keiser av romerne, konge av Ungarn, Böhmen og Dalmatia, erkehertug av Østerrike, en natt i dette kloster og så denne store boken da han var på vei fra Breslau i Schlesien til Böhmen med sitt kongelige og berømmelige følge.
Og da han samtidig hadde vært i byen Schweidnitz, hadde han der hengt befolkningens opprørske predikant i en løkke i et pæretre utenfor byen».
Djevleportrettet har alltid vært Codex Gigas’ mest populære side. Det ses på pergamentet, som er mer medtatt av sollys enn de andre sidene.
Rudolf 2. forelsker seg i djevelen
På slutten av 1500-tallet fikk klosteret besøk av Rudolf 2., som var keiser av Det tysk-romerske riket og konge av Böhmen.
Rudolf var svært interessert i vitenskap og det okkulte, og hadde en storslått samling av bøker, kunst og naturvitenskapelige gjenstander ved hoffet i Praha.
Han ble fortryllet av det enorme manuskriptet med sin okkulte historie og det uhyggelige portrettet av djevelen som prydet en av sidene.
Den fornemme gjesten ble besatt av å eie boken, men ikke engang keiseren av Det tysk-romerske riket kunne få de benediktinske munkene til å selge manuskriptet. De gikk imidlertid med på at han kunne få låne det.
Kanskje glemte Rudolf 2. å levere tilbake kjempebibelen, kanskje fikk han det i gave eller kanskje fikk han likevel kjøpt det. Noen år senere er Codex Gigas nemlig å finne i en oversikt over den keiserlige boksamling.
Her sto den frem til 1648, da trettiårskrigen nettopp var slutt, og den svenske hæren plyndret Praha.
Codex Gigas ble tatt som krigsbytte og sendt til Stockholm som gave til dronning Kristina, som samlet på antikke manuskripter. Seks år senere abdiserte den dypt religiøse dronningen og flyttet til Roma. Boken ble værende i Sverige.
Tjener kaster klenodiet ut av vinduet
I 1697 brøt det ut en stor brann på slottet i Stockholm. Legenden forteller at en pliktoppfyllende tjener ikke kunne leve med å se det vidunderlige manuskriptet gå opp i flammer.
Han mobiliserte derfor alle sine krefter og bar det enorme verket bort til et vindu og kastet det ut.
En intetanende stakkar nedenfor vinduet ble truffet av den 75 kilo tunge boken.
Vedkommende ble slått halvt i hjel, men var på sitt vis med på å redde manuskriptet ved å dempe fallet slik at det nesten ikke tok skade. Det ble bare litt svidd i kantene etter brannen.
I dag er kjempebibelen en del av den svenske kulturarven, og oppbevares på Det kongelige bibliotek i Stockholm.