Personer som har vært mistenkt for å stå i ledtog med onde krefter har blitt straffet på livet langt tilbake i historien.
Allerede i oldtidens Babylon krevde Hammurabis lover fra ca. 1800 f.Kr. dødsstraff for personer som kastet besvergelser.
Senere foregikk det forskjellige former for jakt på angivelige hekser også i bl.a. oldtidens Hellas og Roma.
Men den mest omfattende og systematiske forfølgelsen av hekser fant sted i Europa i perioden fra ca. 1450 til 1700, da tusener av personer – spesielt kvinner – ble funnet skyldige i hekseri og trolldom og dømt til døden under tvilsomme rettssaker.
I mange tilfeller ble “heksene” brent offentlig til skrekk og advarsel.
Kvinner utgjorde flertallet av ofrene for hekseforfølgelsene. Ifølge noen overslag var opptil 80 prosent av ofrene for hekserettssakene i Europa kvinner.
OFRENE ble ofte tvunget til å innrømme hekseri under tortur. Spesielt etter 1468 ble torturmetodene utbredt, med pavens velsignelse.
Bålet var som regel straffen for hekseri, men henging og halshogging var også utbredt. I mildere tilfeller slapp de anklagede med pisking, bøter eller fengsel.
Den første pavelige banbullen mot trolldomskunst kom i 1233, men heksejakten skjøt ikke fart for alvor før på 1400-tallet, da pave Innocens 8 ga forfølgelsene kirkens blåstempel og inkvisisjonen fikk i oppgave å etterforske hekser og trollmenn.
Flere steder foregikk jakten etter anvisningene i Heksehammeren – en håndbok i avsløring og tortur av hekser som ble skrevet i 1484.
De historiske kildene gir ikke noe eksakt svar på hvor mange liv heksejakten i Europa kostet, men ulike kilder har pekt på tall mellom 35.000 og 100.000.
Utallige arkiverte rettsdokumenter fra hekseprosessene gjør at forskerne nå for tiden heller til et dødstall på ca. 50.000.