Den islamske tidsregningen begynte 16. juli 622 e.Kr., da profeten Muhammad og hans tilhengere forlot Mekka og dro mot Medina for å unnslippe religiøs forfølgelse.
Forut for utvandringen hadde Muhammad gjennom ca. ti år fått en rekke åpenbaringer og hadde begynt å samle en liten gruppe tilhengere rundt seg.
Men Muhammad og hans nye religion var en torn i øyet på Mekkas mektige klaner, og derfor dro Muhammad mot Medina, der han slo seg ned og grunnla det første muslimske samfunnet.
Surr ga muslimene ny kalender
Den islamske kalenderen ble innført av kalifen Umar i år 638. Han var både Muhammads svigerfar og leder for muslimene etter profetens død.
Ifølge en overlevering beklaget en av kalifens embetsmenn seg over at han hadde problemer med å holde styr på rekkefølgen av kalifens ordrer fordi de ikke var datert.
Inntil da hadde araberne navngitt hvert år – f.eks. jordskjelvets år – etter årets viktigste begivenheter. Men etter å ha forhørt seg med sine rådgivere bestemte kalifen seg for å innføre en kalender med årstall – med utgangspunkt i Muhammads utvandring fra Mekka.
Den islamske kalenderen følger månens faser, og derfor varer et år ifølge den bare 353–355 dager.
Det muslimske året er kortere
Kalifens nye kalender var en såkalt månekalender, der årets tolv måneder følger månefasene. I den gregorianske kalenderen, som brukes i Vesten, følger kalenderen i stedet jordens bane rundt solen.
Dette betyr at månedene i den islamske kalenderen har 29–30 dager, og at et år bare er på 353–355 dager.
Av samme grunn følger ikke året årstidene, og mange muslimske land bruker den islamske kalenderen bare til å tidfeste religiøse høytider – f.eks. ramadan – mens den gregorianske kalenderen brukes til hverdags.