Bibelen nevner ikke noe om at kristne helligdommer må utstyres med klokker, men den oppfordrer likevel de troende til å være høylytte og tre frem for Gud med «jubel», «gledesrop» og «gledessang».
Derfor har geistlige siden kirkens første dager brukt høye lyder når de skulle kalle de troende sammen til gudstjeneste. Prestene har bl.a. brukt høye rop, trompeter eller planker som ble slått mot hverandre.
Paven velsignet klokkene
Tradisjonelt sett har den romerske biskopen Paulinus av Nola fått æren for å montere den første klokken på en kirke rundt 400 e.Kr. Inspirasjonskilden hans skulle være de små klokkene som lokale prester fiklet med for å kalle de troende til kirken.
Noen historikere har imidlertid påpekt at æren bør tilfalle biskop Niketas av Remesiana, som flere tiår tidligere skulle ha innført kirkeklokker.
I alle fall ble de store klokkene raskt populære, og på begynnelsen av 600-tallet e.Kr. de var så utbredt at pave Sabinian ga sin velsignelse til bruken av klokker i forbindelse med tidebønn og nattverd.
I løpet av den tidlige middelalderen fikk de fleste kirker i Europa kirkeklokker.
Klokkene beskyttet de døde
Dermed hadde klokkene fått kirkens blå stempel, og i den tidlige middelalderen spredte klokkene seg til kirker og klostre over hele Europa, hvor de også ble gjenstand for stor overtro. Kirkeklokkelarm ble for eksempel brukt til å skremme bort onde ånder, helbrede syke eller beskytte de dødes sjeler.
En av de vanligste historiene var at kirkeklokkene kunne ringe av seg selv hvis en tragedie eller katastrofe inntraff. For eksempel skal klokkene i katedralen i Canterbury ha ringt av seg selv da den engelske erkebiskopen Thomas Becket ble drept i 1170.