På overflaten var alt normalt i nonneklosteret. Utskeielsene fant alltid sted bak lukkede dører.

© AKG Images

Nonnekloster gjennomsyret av sex og drap

I St. Ambrosius-klostret tilber nonnene avguder, kurerer sykdommer med sex og dreper illojale med gift. Helt frem til 1859, da et nødrop fra en nonne trekker inkvisisjonen inn i saken.

12. mai 2016 av Mette Iversen

Erkebiskopen avla normalt ikke besøk hos nonner. Når han likevel befant seg bak St. Ambrosius-klosterets murer denne julidagen i Roma, skyldtes det en skriftlig bønn om hjelp, sendt av hans egen kusine.

«Redd meg, redd meg», peste nonnen da hun i sommervarmen kom løpende mot slektningen. Angsten sto skrevet det i fyldige ansiktet hennes.

Gustav Adolf von Hohenlohe hadde møtt opp med stor skepsis til anklagene kusine Katharina hadde fremsatt i brevet. Men hennes muntlige utlegning overbeviste ham om at noe var galt i klostret, og da han senere beveget seg ut i Romas gater, hastet han direkte til pavens bolig i Vatikanet.

En menig nonnes skjebne kunne i 1859 ta flere måneder å bli avgjort av kirkens far. Men når hun tilhørte fyrsteslekten Hohenlohe og var i familie med Preussens konge, ble de normale prosedyrene hoppet over.

Allerede neste dag kunne erkebiskopen derfor eskortere sin kusine ut av St. Ambrosius-klosteret. Men verken han eller paven visste da at de sto overfor en skandale av uhyrlige dimensjoner.

Klosterliv skulle gi ro

Søstrene i St. Ambrosius-klosteret tilhørte en gren av franciskaner-ordenen og hadde flyttet inn i 1814. Bare to år senere slo kirken ned på nonnene første gang, og deres abbedisse, Maria Agnese Firrao, ble forvist til fangenskap i et annet kloster. Inkvisisjonen hadde avslørt at hun lot seg dyrke som helgen.

Men Maria Agneses ånd forble bak St. Ambrosius’ gamle murer. Det fikk Katharina von Hohenlohe raskt erfare etter at hun full av forventninger om et nytt liv flyttet inn i påsken 1858. Den fromme fyrstinnen var på det tidspunktet 39 år, og bak seg hadde hun to barnløse ekteskap som begge hadde endt med husbondens død.

I stedet for å gifte seg på ny hadde Katharina valgt å vende sin privilegerte tilværelse ryggen og forfølge en gammel drøm om å gå i Guds tjeneste. Den beslutningen hadde ført henne til St. Ambrosius i Roma, der hun ble opptatt som ordinær novise.

I Pavestaten hadde inkvisisjonen ansvaret for å jakte på forbrytere i kirkens rekker.

© Getty Images & Bridgeman

Nonner tilba avguder

Katharinas anklager var alarmerende. Hun påsto at nonnene i St. Ambrosius var avgudsdyrkere som tilba den for lengst døde abbedissen Maria Agnese Firrao som en helgen.

Klostrets novisemesterinne, Maria Luisa, påberopte seg også selv overnaturlige evner, og hun hadde dessuten suspekte sammenkomster med en mann som kom til klosteret for å få drevet ut djevelen. Denne Maria Luisa hadde også forsøkt å forgifte Katharina.

Fra sin stol overfor den tyske kvinnen lyttet Vincenzo Leone Sallua oppmerksomt mens han med øvet blikk prøvde å tolke ansiktet hennes. En suksessrik karriere ved inkvisisjonen hadde gjort den 45-årige italieneren til første socius, undersøkelsesdommer.

Sallua var godt kjent med menneskets svakheter, og etter hans syn kunne anklagene like gjerne være oppdiktet. En middelaldrende, overvektig kvinne med en ulykkelig livshistorie hadde god grunn til å misunne en ung og vakker overordnet med et godt navn blant de tilsynsførende prestene i Roma.

Men det var ikke opp til Sallua å avgjøre. Han var forpliktet til å undersøke anklagene. Falsk hellighet i kirkens egne rekker var en alvorlig sak som inkvisisjonen måtte komme til bunns i.

Jomfru Maria sendte brev

Første socius Sallua gikk i gang med å avhøre nonner, og deres unnvikende svar vakte hans nysgjerrighet. Overfor den drevne granskeren viste de uutdannede kvinnene fra Italias jevne lag seg å være lett bytte, og snart kunne han hale de første innrømmelsene ut av dem.

Anklagen om at nonnene i St. Ambrosius fortsatt tilba sin første abbedisse, lot ikke til å være fri fantasi. Og den som ble utpekt som leder for personkulten, var den unge novisemesterinnen Maria Luisa. Flere nonner fortalte også hvordan Maria Luisa påsto å motta beskjeder fra Herren, Kristus og Jomfru Maria, når hun gikk i ekstaser.

Den vakre nonnen hadde flyttet inn i klosteret som 13-åring, og i en alder av bare 24 år fikk hun den ansvarsfulle posten som novisemesterinne og stedfortreder for klosterets nye abbedisse. Alle likte Maria Luisa og beundret henne for hennes spesielle kontakt med himmelske krefter.

«Hun er gift med Kristus», mente den gamle presten, som jevnlig kom til klosteret for å motta nonnenes skriftemål. Beviset var en guddommelig gullring med en rose og en lilje som hun bar på fingeren. Under rettssaken som fulgte skulle det vise seg at ringen diskret var innkjøpt hos en av Romas gullsmeder.

På 1800-tallet mente mange at himmelske skikkelser jevnlig viste seg på jorden.

© Bridgeman

Store mirakler hadde det med å skje rundt Maria Luisa. Brev fra klosterets opprinnelige leder, Maria Agnese Firrao, begynte å dukke opp i et treskrin, som bare klostrets assisterende skriftefar, fader Peters, hadde nøkkel til. Snart fulgte post fra Jomfru Maria og til og med Kristus. De guddommelige budskapene hyllet Maria Luisa for hennes uforlignelige «dyd og kyskhet».

Inkvisitor Sallua ga seg til å bore etter en forklaring på brevene, og han fant snart kilden. Under avhør innrømmet en nonne at novisemesterinnen hadde fått henne til å føre pennen. Kvinnen kunne også fortelle at noen av brevene inneholdt noe annet og mer enn bare lovprisning av Maria Luisa.

I et av de falske budskapene kunne fader Peters lese at han var Herrens utvalgte tjener og skulle velsigne novisemesterinnen bacio in bocca – med kyss i munn. Etter litt nøling tok presten tilsynelatende imot denne himmelske invitasjonen.

Under påskudd av at han skulle helbrede Maria Luisas hodepiner, tilbrakte fader Peters natt etter natt i novisemesterinnens celle. Ingen så med egne øyne hva de to foretok seg bak døren. Men før besøkene forberedte den vakre nonnen seg alltid omhyggelig.

«Vask meg grundig, for faderen kommer», beordret Maria Luisa novisene som vartet henne opp. I løpet av natten kunne de fromme nonnene høre mystiske lyder fra cellen. Det samme skjedde når Peter Kreuzberg, en flott djevelbesatt tysk lege, ankom for å underkaste seg eksorsisme.

Noviser ble lokket til sex

Ambrosius, men uten at det påvirket nonnenes lojalitet til Maria Luisa. Søster Agnese Eletta kunne forklare hvordan novisemesterinnen gikk frem for å knytte kvinnene til seg.

«I august 1854 sa Maria Luisa en dag til meg: ‘Du skal vite at du vil få en sykdom som vil vise seg på kroppens mest intime deler. Det må eksperter til for å behandle deg for sykdommen’. Jeg ble livredd og ba Maria Luisa be for meg, slik at jeg ikke ble utsatt for den skammen. Men hun svarte meg at Gud hadde påbudt henne selv å behandle meg».

Behandlingene foregikk om natten, og hadde begynt med at Maria Luisa undersøkte hele Agnese Elettas kropp. Deretter skulle den «syke» dryppe en væske utover novisemesterinnen, som befalte at «Agnese Eletta skulle motta denne væsken ved å forenes med henne og røre ved henne».

Ingen av de hellige ritualene måtte senere nevnes for klosterets skriftefar, fader Leziroli. Ved neste behandling meddelte Maria Luisa at det var Guds vilje at Agnese Eletta kledde av henne og kjærtegnet hennes nakne kropp.

Novisenes leder tok for seg om natten.

© AKG Images

«Jeg rørte ved hennes intime deler med hendene, og hun rørte ved mine. Hun rørte også ved seg selv», fortalte den skamfulle nonnen.

«Det hadde en effekt på hennes kjønnsdeler som jeg ikke kunne gjenkjenne hos meg selv, og både hennes oppførsel og det hun sa antydet at hun likte det svært godt».

Andre nonner hadde latt seg lokke til syndige handlinger på samme måte, kunne Sallua konstatere. Han fikk også et detaljert vitnesbyrd fra en nonne ved navn Maria Giacinta, som imidlertid var så skamfull at hun nektet å uttale seg ansikt til ansikt. I stedet hadde hun skrevet ned beretningen.

«Hun ba meg om å legge hodet mitt på brystet hennes for å vise meg hvor hardt hjertet hennes banket. Deretter ba hun meg om å slikke brystvortene hennes», husket søster Maria Giacinta.

Ritualet brakte novise-mesterinnen i en tilstand av ekstase.

«Hun beveget seg på en måte som jeg ikke kan beskrive, og instruerte meg i å ligge slik at jeg kunne motta væskene hennes», fortalte Maria Giacinta. Væsken hadde Herren angivelig gitt henne, og den ville helbrede enhver lidelse.

Senere insisterte Maria Luisa på at Maria Giacinta ikke skulle nevne den nattlige behandlingen i skriftemålet.

«Hun sa at det ikke var noen synd dersom jeg ikke følte noe og forble stiv som en stokk».

Vitneutsagnene tegnet et mønster av systematisk utnyttelse. Maria Luisa begikk rutinemessig overgrep mot novisene for å bli tilfredsstilt og samtidig sikre seg makt over dem.

Klaging medførte gift i maten

Formålet med Maria Luisas renkespill var tilsynelatende å tre ut av Maria Agnese Firraos skygge. I likhet med forbildet sitt ville hun danne sin egen orden der hun ville regjere over nonner og noviser som en helgen på jord. Og alt gikk etter planen – frem til den vrange fyrstinne Katharina von Hohenlohe dukket opp.

Den tyske kvinnen var ikke som de andre i klosteret. Hun kjente kirkens regler bedre, og ved fyrstehoff hadde hun vært borti intriger før. Katharina falt ikke for banale bløffer som normalt var nok til å føre andre noviser bak lyset.

Fyrstinnen fortalte i sitt vitnesbyrd hvordan hun hadde hatt et oppgjør med Maria Luisa. Deretter hadde det begynt å smake bittert av maten og drikken hun ble servert, og senere hadde hun ligget syk – nesten på dødens rand.

Søster Maria Francesca, som skrev novisemesterinnens falske brev, kunne bekrefte mistanken. Hun avslørte at Maria Luisa insisterte på å ha mottatt en hellig befaling.

Katharinas fyldige legeme hjalp henne ifølge leger med å overleve forgiftning.

© Landesarchiv Baden-Württemberg

«Som straff for sin arroganse skal prinsessen dø. Herren har allerede lagt til rette for det», var budskapet.

Katharina von Hohenlohe ble utsatt for en livsfarlig blanding av blant annet finmalt glass, kobber, terpentin og opium, som hun ifølge leger bare overlevde takket være sin robuste kropp, som ga henne motstandskraft.

Giftofferet begynte å faste i tide, før hun flyktet fra klosteret med fetterens hjelp. Andre hadde betalt en høyere pris for komme i veien for Maria Luisa og hennes planer. Det viste seg at klosteret jevnlig ble rammet av alvorlig «omgangssyke», og at minst tre nonner hadde mistet livet i sterke uforklarlige smerter.

Paven felte sin dom

I mer enn to år gravde inkvisitor Sallua i den underlige historien fra St. Ambrosius før han var klar til å sende rapporten opp gjennom kirkens rettssystem.

5. april 1862 kunne kardinalenes dom forelegges pave Pius 9., som godkjente med et par anmerkninger.

Klosterets abbedisse skulle fengsles for avgudsdyrkelse i ett år og degraderes til menig nonne. Fader Peters fikk ti år bak murene, men slapp med tre fordi han var blitt lokket ut i synd. Legen Peter Kreuzberg slapp å sone, for han var for lengst over alle hauger.

Den ubestridte hovedpersonen, novisemesterinne Maria Luisa, ble dømt til 20 år bak lås og slå. Hun fikk også forbud mot å nevne hendelsene for all ettertid. Men hun ble ikke utstøtt av kirken slik normen var i drapssaker. Paven ville unngå at omverdenen skulle få nyss i skandalen.

I 1870 invaderte italienske styrker pavens Roma, og fra nå av var byen støvlelandets hovedstad. Alle fanger fikk sakene sine gjennomgått, og Maria Luisa overbeviste embetsmennene om at hun var offer for religiøs forfølgelse.

Den syndige nonnens fall hadde imidlertid kostet henne både skjønnhet og forstand. Uflidd og nedbrutt tilbrakte novisemesterinnen sine siste leveår i rennesteinen og på asylet.

Kanskje du er interessert i