På det kalde steingulvet i St. Opportune-kirken i Paris kneler en ung kvinne foran alteret. Agnes Durochier er 18 år gammel og eneste datter av en velstående parisisk kjøpmann.
Denne dagen, 5. oktober 1402, går et barndomsønske i oppfyllelse. I motsetning til sine jevnaldrende venninner kneler hun ikke ved alteret for å innlede et liv med ekteskap og barn.
Tvert imot ønsker Agnes å forlate denne verden og alle dens problemer. Hun vil sperres inne bak en mur i en liten, mørk celle resten av livet.
Agnes Durochier var bare en av mange som i middelalderen lot seg mure inne i små avlukker.
De ønsket å leve i total isolasjon med Gud som eneste selskap, men slik gikk det sjelden. De innemurte endte tvert imot som rene kjendisene, og fikk knapt et øyeblikks ro.
Ørkenfedrene forsaket verden
De første kristne eneboerne dukket opp på 200-tallet, da særlig menn søkte ut i ørkenen for å leve som eremitter.
I tidlig kristendom ble den verdslige verden foraktet, og eremittene forsøkte derfor å unngå den. De bodde i huler, levde i fattigdom og spiste bare det som måtte til for å overleve.
Da kristendommen spredte seg nordover, fulgte eneboertradisjonen med. Men nordlige himmelstrøk bød ikke på samme gunstige klima som Midtøsten, og de kristne begynte i stedet å mure seg inne i små celler for å være alene.
Allerede kort tid etter kristendommens inntog i Frankrike på 400-tallet forteller en kilde om en Sankt Trièse som lot seg mure inne i Poitiers.
De innesperrede ble kalt anakoreter etter det greske ordet for å trekke seg tilbake.
Men mens eremittene kunne reise seg opp og gå sin vei hvis de ble lei av det religiøse livet, var anakoretens valg i prinsippet permanent, og kunne bare opphøre ved døden.
Kirkenes annaler forteller om både kvinner og menn som frivillig lot seg sperre inne i løpet av middelalderen og tidlig renessanse.
Bare i England kjenner man til 780 personer, og trolig var fenomenet like stort i resten av Europa. Innemuringsmanien grep folk fra alle samfunnslag: rike og fattige, unge og gamle, geistlige og helt vanlige borgere.
Noen hadde som Agnes Durochier hatt et ønske fra barnsben av om å leve isolert, mens andre først ble grepet av den religiøse ilden senere i livet.
Annalene viser at innemuringen særlig var populær blant kvinner. Mer enn tre ganger så mange kvinner som menn lot seg mure inne.
Kvinner var underlagt menn i nesten alle middelalderlivets aspekter, og hadde ikke på samme måte mulighet for aktivt å utøve troen sin.
Menn kunne vinne rikdom og makt i korstogene eller klatre til topps innenfor kirken som biskop eller kardinal.
Kvinnenes eneste reelle karrieremulighet var å gå i kloster og strebe etter å bli abbedisse – eller la seg mure inne.
Innesperringen ga paradoksalt nok middelalderens kvinner en frihet de ellers ikke hadde. Anakoretene ble nemlig betraktet som levende helgener, og det ga dem makt og innflytelse.
Et eksempel er den innemurte Christina av Markyate, som på 1100-tallet var rådgiver for den engelske abbeden Geoffrey av St. Albans.
Som boken understreket, fikk ingen se den innesperrede. «Vær derfor tilfreds med klærne, om de er hvite eller svarte. Sørg bare for at de er enkle og varme».
Instruksjonsbøker hjalp kvinnene
De fleste opplysningene om de innesperrede kvinnenes liv og hverdag stammer fra instruksjonsbøker.
Den mest utbredte regelboken fra middelalderen heter Ancrene Wisse – Håndbok for anakoreter – og ble skrevet mellom 1225 og 1240 av en ikke navngitt bror til tre søstre som var murt inne i England.
Den er skrevet som et oppslagsverk, og inneholder retningslinjer for alt fra innredning, klær og kjæledyr til bønner og salmer.
Selv om boken er stilet til hans egne tre søstre, er den skrevet med tanke på at den kan brukes av andre innemurte.
«Hvis de får fatt i (denne) boken, kan den være en trøst for dem», skrev den anonyme forfatteren.
Innesperringen var en dyr fornøyelse
Kvinnene måtte ofte vente svært lenge fra ønsket om å bli sperret inne oppsto, til det faktisk skjedde.
Potensielle anakoreter måtte først søke tillatelse hos biskopen, som satte i gang en omfattende prosess for å avklare om søkeren var verdig til å bli en levende helgen.
Etter innemuringen hadde biskopen ansvaret for anakoreten, derfor ble søkerne utvalgt med stor omhu.
Først undersøkte han nøye om personen var mentalt egnet til et innemurt liv.
Allerede i middelalderen kunne selv den mest fanatiske biskop se at et ønske om å bli innemurt lå på grensen mellom religiøsitet og vanvidd.
I et brev fra 1329 ba biskopen av Winchester for eksempel erkediakonen i Surrey om hjelp til å avgjøre om en ung kvinne kalt Christine var egnet.
«Hun ønsker å vie seg selv til fastsettelse og evig kyskhet, og ønsker å la seg bli stengt inne på et smalt sted i kirken i Shire», skrev han.
«Du må anstrenge deg for å finne sannheten om hvorvidt denne Christine er av den rette støpning».
Hvis biskopen vurderte at søkeren var egnet, måtte han også sikre seg at han hadde penger nok til å forsørge anakoreten resten av hennes liv.
Hun kunne av gode grunner ikke bidra til husholdningen og måtte dessuten vartes opp. Noen anakoreter tjente litt småpenger på å sy eller brodere, men ifølge Ancrene Wisse var det helt feil.
«En anakoret bør ikke ha noe som trekker hjertet hennes utover. En anakoret som driver handel, selger sin sjel til helvetes handelsmann».
Levende begravd
Innemuringsseremonien minnet mest av alt om en begravelse.
På 1400-tallet beskrev biskopen av Exeter prosessen i boken Liber Pontificalis, og fortalte at den utvalgte først fastet og ba i flere dager for å forberede seg.
På selve dagen for innemuringen holdt kirken en messe der anakoreten bekjente sine synder og sverget å overgi seg selv til Guds nåde.
Deretter ble hun ført i en prosesjon fra kirken til cellen, der hun ble gitt den siste olje, som om hun var døende.
I enkelte tilfeller hadde kirkens folk til og med gravd en grav inne i cellen som anakoreten symbolsk la seg ned i. Imens kastet presten jord på henne og messet:
«For av jord er du kommet, til jord skal du bli, og av jord skal du igjen oppstå». Til slutt ble cellen murt igjen, og den innesperrede ville fra nå av bli betraktet som en levende død.
Et liv i innemurt ensomhet kunne være en langtekkelig fornøyelse. Derfor måtte timene ifølge Ancrene Wisse fylles med religiøse ritualer.
Blant annet skulle mer enn 26 bønner sies i en bestemt rekkefølge i løpet av dagen. Den første bønnen fant sted allerede klokken tre om natten, og de neste fulgte flere ganger i timen helt til solnedgang. I tillegg skulle den innesperrede meditere og lese religiøse tekster.
Det er vanskelig for historikerne å vurdere om innemuringen og det strenge religiøse livet gjorde anakoretene gale.
Kildene forteller imidlertid at mange av dem begynte å høre stemmer.
Erkebiskopen i Oxford beskrev i 1224 hvordan en innemurt mann ved navn Matthew plutselig i et syn så to tidlige saksiske biskoper ligge begravd i Dorchester kirke.
«Det er Birinus under gulvet, Bertinus bak døren», sa en stemme til ham.
Birinus og Bertinus var biskoper i Dorchester på 600- og 700-tallet, og legenden sier at det begynte å skje mirakler da gulvet i kirken ble undersøkt og gravene deres funnet.
En død mann ble levende igjen, en spedalsk ble helbredet, og en ganske vanlig engelskmann snakket plutselig flytende fransk.
«Miraklene» gjorde sterkt inntrykk på kong Henrik 3. av England. Han var i hvert fall så imponert at han fikk bygd en større og mer luksuriøs celle til den innemurte Matthew.
Pyntegjenstander hørte til i den lavere verden utenfor og var derfor forbudt for anakoretene.
Kvinnene fikk aldri fred
Retningslinjene i de religiøse håndbøkene til anakoretene forteller det ikke direkte, men forbudene gir en pekepinn om at cellene ble brukt til alt fra bank og hotell til skole og sladdersentral.
Det står for eksempel indirekte i Ancrene Wisse at noen mennesker deponerte verdiene sine hos anakoreten, ettersom hun nærmest bodde i en bankboks og til og med var beskyttet av Gud:
«Ta ikke ansvar for andre menneskers eiendom i ditt hus, ei heller deres kveg eller deres klær, og ta ikke kirkens ornat under din beskyttelse, ei heller alterkalken, med mindre nødvendigheten byr deg det, eller stor frykt».
Et lignende forbud gjorde seg gjeldende for menn som manglet et sted å sove – selv om det ikke var helt opplagt hvordan de skulle kunne trenge seg inn til den innesperrede og ta dyden hennes.
«La ingen mann sove innenfor dine vegger. Hvis ditt hus likevel blir brukt på grunn av stor nødvendighet, sørg da for å ha en kvinne med uplettet ry hos deg dag og natt».
Den innemurte skulle helst forsake det verdslige liv utenfor cellen, men det kunne være vanskelig å overholde når landsbyens beboere oppsøkte henne og fristet med spennende historier.
«Folk sier om anakoreten at nesten alle har en gammel kone som fyller ørene hennes, en brautende sladrekjerring som forteller henne alle historiene fra landet, en skjære som skvatrer om alt hun ser eller hører», beretter Ancrene Wisse.
Engelskmannen Aelred av Rievaulx var inne på noe lignende da han på 1100-tallet skrev en instruksjonsbok til en kvinnelig anakoret. I boken forteller han at det «nå om dagen kan være vanskelig å finne en ensom eneboer».
«Ved vinduet hennes sitter en gammelt pratmaker og hudfletter først prestens, så munkens eller degnens utseende, klær og vaner», skrev Aelred.
«Samtidig blir eneboeren oppløst av en høylytt, rungende latter, og giften som hun drikker med så stor glede, vil således spre seg i kroppen».
I prinsippet burde anakoreten bare snakke med besøkende om religiøse spørsmål, og hvis det gikk vilt for seg, be en bønn eller synge en salme. Det benyttet mange i sognet seg av. Anakoreten var nemlig så hellig at hennes bønn fungerte som en snarvei til himmelen. Som forfatteren bak Ancrene Wisse skriver: «Hun løfter hele sognet med sine bønner».
De fleste anakoretene døde av alderdom bak murene. Da Agnes Durochier gikk bort i 1482, i en alder av 98 år, hadde hun tilbrakt 80 år som innemurt. I alle de årene hadde hun bare hatt kontakt med omverdenen gjennom et lite kikkhull inn til kirken, der hun kunne følge prestens prekener og få litt mat. Hun ble i likhet med de fleste andre anakoreter gravlagt i cellen der hun hadde tilbrakt størstedelen av livet.
Reformasjonen stanset skikken
Anakoretenes innemurte liv fikk en brå slutt under reformasjonen på 1500-tallet, da klostrene i protestantiske land ble oppløst og eiendommene deres overført til kronen.
Anakoretene ble flere steder bokstavelig talt kastet på dør. I nonneklosteret i Polesworth i England ble en gruppe nonner, abbedissen deres og en kvinnelig anakoret som skal ha vært over 100 år, kastet ut etter at klosteret ble lagt ned.
De fortvilte nonnene søkte om tillatelse til å få flytte inn igjen, noe den protestantiske kirkens kommisjon gikk med på av ren medlidenhet – ifølge kommisjonen fordi «de fleste av dem er gamle og svake og uten venner».
Andre fikk ikke like mild behandling. En embetsmann ble sendt ut av den engelske kronen for å kaste en dominikaner-nonne ut fra cellen der hun holdt til i Worchester. Han skrev til Thomas Cromwell, kongens høyre hånd, at han hadde hatt et svare strev med å få henne ut, «... men ute er hun».