Tusenvis av mennesker var samlet foran domkirken i Clermont. Riddere, adelige, bønder og tjenestefolk trengte seg sammen for å få best mulig utsikt til podiet.
Pave Urban 2. inntok plassen sin og hevet armene:
«Det er et svært viktig arbeid som skal utføres. Dere må hjelpe deres brødre i Østen. Tyrkerne har overvunnet de kristne i kamp og lagt Guds kongerike øde», tordnet pave Urban.
Folkemengden reagerte straks med å rope skjellsord mot tyrkerne, og paven fortsatte: «Hvem er så kristen-dommens fiende? Tyrkerne er fiender av Gud og av alt som er hellig. De omskjærer kristne, tilgriser altre og forurenser døpefonter. De torturerer kristne til døde. De voldtar kristne kvinner og skjender kristne barn. De bruker hellige kirker til oppstalling av hester. Den hellige grav er okkupert av et urent folk».
Pave Urbans utfall mot tyrkerne er blant annet referert i Gesta Francorum – et samtidig skrift om korsriddernes bedrifter.
Talen fortsatte med nådeløs kritikk av den franske ridderstanden, som plyndret og herjet i stedet for å følge Guds bud. Deres makt og rikdom på jorden ville ikke skåne dem fra helvetes flammer, forsikret Urban den opphissede folkemengden.
«Men frelsen er ikke uoppnåelig!» fortsatte paven.
«Hvis dere ønsker å pleie deres udødelige sjeler, så skynd dere modig frem som Guds riddere, og befri den hellige grav. Se det som vakkert å dø for Kristus, i den byen der han døde for våre synder!» tordnet paven, og lovet syndsforlatelse til alle som ville dra ut for å kjempe for Kristus.
«La Guds hær rope mot Hans fiender: DEUS VULT! DEUS VULT!!» (Gud vil det) brølte Urban. Tilhørerne stemte ekstatisk i, og mange hadde tårer trillende nedover kinnene mens de kjempet om å bli de første til å ta korset. Korstogene var i gang.
Domkirken på plassen der Urban 2. holdt sin berømte tale har blitt ødelagt og gjenoppbygd hele fire ganger.
Den første domkirken, fra midten av 400-tallet, var så vakker at den var viden kjent i hele Frankrike.
Innvendig var kirken kledd med marmor, og 70 søyler bar det 40 meter lange taket. Men da frankerkongen Pipin den lille erobret Clermont 300 år senere, ble kirken ødelagt. Som botshandling betalte Pipin for byggingen av en ny domkirke.
Ryktene om Clermonts og domkirkens rikdom spredte seg utenfor landegrensene, og i andre halvdel av 800-tallet plyndret vikingene byen og brente domkirken ned til grunnen.
For tredje gang ble domkirken gjenoppført. Med sine firkantede tårn lignet den mer en borg enn en helligdom. Likevel ble stilen flittig etterlignet over hele Frankrike.
Det var i denne kirken pave Urban 2. og 300 av Frankrikes geistlige i 1095 holdt det berømte kirkemøtet som sluttet med Urbans oppfordring til tilhørerne om å dra i korstog.
150 år senere bestemte biskopen av Clermont at domkirken skulle bygges om i den moderne himmelstrebende gotiske stilen – han ville ha en kirke som demonstrerte hans makt og rikdom.
Alt unntatt fasaden med de to store tårnene og krypten under kirken ble revet, og i 1248 startet byggingen av den nye katedralen. Bare koret tok 47 år å bygge, og de neste 50 årene skred arbeidet langsomt frem.
Før hundreårskrigen satte en stopper for byggingen, ble murene bygd sammen med den gamle fasaden. Først da krigen var over, var det mulig å fortsette, og i 1474 sto kirken endelig ferdig.
I 1789 røk interiøret i kirken med i den franske revolusjon. 63 år senere ble fasaden og tårnene ødelagt under de voldsomme urolighetene etter Napoleon 3.s statskupp. De ble erstattet med to nye tårn og en fasade oppført i gotisk stil.
I 1884, 636 år etter at de aller første byggearbeidene kom i gang, sto den gotiske domkirken ferdig i den formen den har i dag.