Pontius Pilatus, Kristus, Jerusalem

Pontius Pilatus vasket hendene dagen lang

I år 26 e.Kr. får Pontius Pilatus sitt verste oppdrag. Med bare noen hundre soldater skal han styre en lutfattig provins fylt med fanatiske sekter, hatefulle opprørere og hese frelsespredikanter.

I år 26 e.Kr. får Pontius Pilatus sitt verste oppdrag. Med bare noen hundre soldater skal han styre en lutfattig provins fylt med fanatiske sekter, hatefulle opprørere og hese frelsespredikanter.

Alamy

Fra dommersetet betrakter Pontius Pilatus folkemengden som har stimlet sammen foran palasset hans i Jerusalem.

Jødiske skriftlærde, prester og alminnelige borgere roper fornærmelser mot den uanselige skikkelsen som står forslått foran landshøvdingen.

“Han skal korsfestes!” roper de rasende.

Pilatus' bekymring vokser. “Hva ondt har han da gjort?” spør han.

Mannen som kaller seg Jesus, innbiller seg riktignok at han er konge, men bortsett fra det virker han helt OK. Å forlange ham korsfestet virker drastisk, selv for Pilatus.

Og det som verre er: Henrettelsen vil uten tvil provosere de tilhengerne som pleier å løpe etter Jesus. Pilatus vet at han må fatte en avgjørelse. Men syv lange år blant de krevende jødene har lært ham å løpe fra ethvert ansvar.

“Jeg er uskyldig i denne mannens blod.” Pontius Pilatus etter dødsdommen over Kristus.

“Han skal korsfestes!” lyder det fra mengden, enda høyere enn før.

Pilatus gir opp. Folkemengden får viljen sin. Mens alle ser på henter han et fat vann og vasker hendene sine.

“Jeg er uskyldig i denne mannens blod”, forkynner han med et sukk.

Dommen over Jesus står i Bibelens evangelier. De beskriver hvordan det gikk for seg da Romas stattholder i Judea, Pontius Pilatus, dømte Jesus Kristus til døden cirka år 33.

Handlingen som førte til Jesu korsfestelse og dermed kristendommens eksplosive fremvekst, gjorde at Pilatus for alltid har fått en plass i historien.

Pontius Pilatus, Jesus, rettssak

Pontius Pilatus skrev seg ufrivillig inn i historien da han ble presset til å dømme Jesus Kristus til døden.

© Shutterstock

Han nevnes – som den eneste foruten jomfru Maria – i kristne kirker verden over når prester og menigheter bekrefter troen på Jesus Kristus med den apostoliske trosbekjennelsen: “… født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet …”.

Men Pilatus var langt fra selvskreven til denne fremtredende plassen i verdenshistorien. Faktisk ville han bare passe jobben sin i fred – uten altfor mye drama. Men det viste seg helt umulig i Judea, som var enhver tjenestemanns mareritt.

Roma knuste Pontius Pilatus' folk

Historikerne vet ikke stort om Pontius Pilatus' tidligste år. Men han kom sannsynligvis til verden noen tiår før Jesus, og familien hans, Pontius-slekten, tilhørte folkestammen samnittene.

Den holdt til i fjellkjeden Appenninene i Sør-Italia og kjente mer til romernes brutalitet enn de fleste. Samnittene hadde tidligere utkjempet flere kriger mot Roma, helt til de i år 290 f.Kr. måtte gi seg inn under den mektige byen.

Pontius Pilatus, samnitter, Roma

I år 321 f.Kr. beseiret samnittene romerne og tvang de overlevende til å “gå under åket”.

© Isadora/Bridgeman Images

**I år 83 f.Kr. brøt det ut borgerkrig Roma, og her havnet samnittene på den tapende siden. Det ble fatalt.

Som straff lot vinneren av borgerkrigen, diktatoren Sulla, tusenvis av samnitter henrette slik at stammen aldri kunne reise seg igjen. “Byene deres har nå krympet inn til små landsbyer, mens andre står tomme”, skrev forfatteren Strabo 50 år senere.

De overlevende samnittene glemte aldri den brutale utrenskningen. Men med tiden ble de assimilert i Romerriket. Dette gjaldt også Pontius-familien, som hadde lært å innordne seg.

Pilatus' far avanserte til og med til å bli en del av ridderstanden, en klasse som rangerte rett under de politisk innflytelsesrike senatorene.

Mye tyder på at Pontius-familien kjempet i den romerske hæren, for de fikk sannsynligvis kallenavnet “Pilatus” for sine ferdigheter til å kaste romernes pilum, et spesielt spyd med en lang spiss av jern.**

Pontius Pilatus, pilum

Pontius Pilatus kan ha fått tilnavnet “Pilatus” fordi han var god til å kaste det romerske pilum-spydet.

© Shutterstock

Det er uklart om det var Pilatus eller faren som gjorde seg fortjent til æresnavnet. Men historikerne antar at den unge Pilatus gjorde tjeneste som offiser og sannsynligvis kjempet mot bl.a. germanerne langs Rhinen kort tid før Kristi fødsel.

Hvor lenge Pilatus tjenestegjorde i hæren, er ukjent. Men i år 26 e.Kr. sendte en budbringer ham en vokstavle fra selveste [keiser Tiberius] (https://historienet.no/sivilisasjoner/romerriket/tiberius-den-gale-keiseren-paa-capri {"target":"blank"}). Tavlen forkynte at Pilatus hadde blitt utnevnt til praefectus* – stattholder – over provinsen Judea.

Det er uvisst om utnevnelsen var tenkt som en forfremmelse eller en straff. Men hvis Pilatus hadde visst hvor mange problemer stillingen ville bringe ham, ville han utvilsomt ha takket nei.

Judea hadde hverken gull eller andre rikdommer. Til gjengjeld var området en politisk heksegryte som hadde gitt utallige av Romas utsendte grå hår under laurbærkransen.

Pilatus kom til Romas verste provins

På Pilatus' tid dekket provinsen Judea området mellom Dødehavet og Middelhavet. Regionen hadde praktisk talt ingen økonomisk betydning for romerne.

Men den lille landstripen kontrollerte land- og vannveien til Egypt og dermed Romas livsviktige kornforsyning. I tillegg utgjorde området en buffer mot det krigerske Parterriket i øst.

Da Pilatus kom til Judea i år 26 e.Kr., var det 20 år siden Roma hadde underlagt seg området og gjort det til en provins. Hele tiden siden hadde de mange jødiske grupperingene vært fiendtlig innstilt til okkupasjonsmakten.

Pontius Pilatus, keiser Tiberius

Pontius Pilatus hadde fått stillingen sin av keiser Tiberius, som var fryktet av både venn og fiende.

© The Metropolitan Museum of Art/The Bothmer Purchase Fund and Lila Acheson Wallace Gift

Noen fryktet at Roma ville innføre flerguderi, mens andre avskydde romernes innblanding i jødenes indre stridigheter. Uroen ulmet derfor konstant.

Pilatus visste at han måtte gå forsiktig frem. Men han var i en kattepine. Pilatus skulle også behage sin overordnede, keiser Tiberius, som var kjent for sin brutalitet og frykt for sammensvergelser.

I sin residens på øya Capri moret den paranoide keiseren seg bl.a. med å la reelle og innbilte fiender kaste utfor øyas 100 m høye klipper. For Pilatus var det derfor om å gjøre å finne en balanse mellom å stå på god fot med keiseren og samtidig unngå å vekke jødenes vrede.

Den nyutnevnte stattholderen fikk imidlertid en dårlig start. Da han gjorde sitt inntog i Jerusalem, hadde han i tråd med romersk tradisjon latt sine soldater bære keiserens portrett på hærens standarder. Det burde han ikke ha gjort.

“De kastet seg ned, blottet nakken og erklærte at de heller ville dø enn å overtre loven.” Forfatteren Josefus om jødenes respons på Pilatus’ trusler.

Jødene oppfattet bildene som avgudsdyrkelse, og store flokker av demonstranter strømmet til byen. Slik Pilatus så det, var protestene en hån mot keiseren.

Derfor samlet han han troppene sine og truet demonstrantene med å sette inn soldatene hvis de ikke spredte seg. Men ingenting gikk som forventet. I stedet for å be om nåde forberedte jødene seg på å dø.

“De kastet seg ned, blottet nakken og erklærte at de heller ville dø enn å overtre loven (mot avgudsbilder, red.)”, skriver den samtidige forfatteren Josefus.

Av frykt for konsekvensene av en massakre ga Pilatus soldatene ordre om å trekke seg tilbake. Den slukørede stattholderen måtte også sende standardene ut av byen.

Jødene hatet Pilatus' gave

Det åpenbare nederlaget fikk Pilatus til å prøve en ny taktikk – nå skulle jødene skjemmes bort i stedet. Derfor bygget stattholderen en 20 km lang akvedukt som skulle frakte vann inn i det knusktørre Jerusalem.

Men planen gikk helt galt. Pengene til byggearbeidene ble tatt av jødenes tempelskatt, og selv om det var helt lovlig, gjorde saken lokalbefolkningen fortørnet, så da Pilatus ankom Jerusalem, ble han nok en gang omringet av sinte jøder.

“Mange døde, noen som følge av slagene de fikk, mens andre ble trampet i hjel under flukten som fulgte.” Josefus om Pilatus’ angrep på jødiske demonstranter.

Skuffet og sint sendte Pilatus mennene sine ut blant de utakknemlige demonstrantene forkledd i jødiske drakter. På signal fra ham dengte de løs på mengden med trestokker. Men soldatene gikk mye hardere til verks enn forventet.

“Mange døde, noen som følge av slagene de fikk, mens andre ble trampet i hjel under flukten som fulgte”, skriver Josefus.

Ikke lenge etter – omtrent år 32 e.Kr. – gikk det igjen galt for Pilatus. Og denne gangen var selveste keiseren involvert.

Stattholderen holdt til i byen Cæsarea på Middelhavskysten, men han disponerte også et palass i Jerusalem. Og der sørget stattholderen for å henge opp forgylte skjold med keiserens navnetrekk på. Men jødene betraktet også dette som avgudsdyrkelse.

En delegasjon av høytstående jøder ankom derfor palasset, der de forlangte at skjoldene skulle tas ned. “Bruk ikke Tiberius som en unnskyldning for å fornærme vårt folk”, lød kravet fra delegasjonen ifølge den samtidige forfatteren Filon fra Alexandria.

Pontius Pilatus, Jesus, synedrium, forsamling

Jerusalems sanhedrin kunne dømme lokale forbrytere, men ikke i saker som ga dødsstraff.

© Bridgeman Images

Pilatus mellom barken og veden

Som stattholder i Judea måtte Pontius Pilatus hele tiden ta hensyn til de forskjellige kravene og spesielle hensyn hos keiseren og de lokale jødene. Feiltrinn kunne koste både Romerriket og Pilatus selv dyrt.

Jødene i Judea nøt godt av en høy grad av selvstyre. Hver by hadde sitt eget sanhedrin, et råd bestående av en øversteprest og 22 respekterte menn – bl.a. prester og overhoder for fremtredende familier. I tillegg kom forfattere og lovkyndige.

Rådet dømte i både religiøse og ikke-religiøse saker. Dette gjaldt også det 71 mann store rådet i Jerusalem, som også fungerte som en slags høyesterett.

Men selvstyret hadde sine begrensninger. Rådet kunne straffe tyver og røvere, men alvorlige saker som krevde dødsstraff, krevde romernes medvirkning. Pilatus kom ofte i en klemme, for jødenes interesser var ikke alltid de samme som Romas.

Verre var det at provinsen hørte inn under keiseren, og ikke senatet som i mange andre provinser. Dessuten var Pilatus også ansvarlig overfor den romerske guvernøren i provinsen Syria.

Maktfordelingen innebar at stattholderen i Judea hele tiden måtte bevare en likevekt mellom jødenes følelser, ordrene fra guvernøren i Syria og keiserens innfall. Ikke bare Judeas og Romas skjebne sto på spill, men også Pilatus' egen karriere.

Da Pilatus nektet, sendte de høytstående jødene straks beskjed til keiser Tiberius, som de var nære venner med.

Og kort tid etter kom keiserens barske reaksjon, som må ha skremt Pilatus fra sans og samling. “Keiseren skrev et brev der han irettesatte og skjelte ham ut på det skarpeste”, forteller Filon.

Pilatus hadde ikke noe valg – skjoldene ble sporenstreks plukket ned. Tiberius kunne ha knust ham slik Sulla i sin tid hadde moset Pontius-familiens stamme.

Men til alt hell for Pilatus gjorde ikke keiseren det. Nå var det imidlertid ikke rom for flere feiltakelser.

Pilatus forsøkte å unngå rettssak

Imens økte uroen i Judea. Området vrimlet av religiøse sekter og frelserfigurer som forkynte at gudsriket skulle komme. Mange var harmløse særinger, men nå visste Pilatus av bitter erfaring at enhver misnøye blant jødene kunne få store konsekvenser.

Sektene utfordret til og med de jødiske lederne, og det kompliserte saken. Jødenes råd, sanhedrin, tok seg av interne konflikter, men det hadde ikke noe å stille opp med mot fanatiske jøder som ikke anerkjente rådets autoritet.

Det hele kulminerte i jødenes påskeuke i 33 e.Kr., som Pilatus tilbrakte i Jerusalem.

Begivenhetene utviklet seg fort. En forkynner som het Jesus, hadde kommet til byen før høytiden. Vitner fortalte at han hadde oppfordret jødene til å nekte å betale skatt til romerne.

Dessuten kalte han seg konge og var derfor en potensiell trussel mot Romas overherredømme. Da Jesus raserte templet under besøket i sinne over stedets mange pengeutlånere, hadde de jødiske lederne fått nok.

De arresterte Jesus for gudsbespottelse og førte ham til øverstepresten Kaifas’ hus. Siden forbrytelsen kunne straffes med døden, sendte øverstepresten saken videre til Pilatus.

Fredag morgen i påskeuken slepte de jødiske lederne Jesus til Pilatus' palass. Stattholderen skjønte straks at han kunne komme i en ny knipe, så da han hørte at Jesus var fra Galilea, øynet han en mulighet til å unnslippe.

Området ble styrt av den jødiske fyrsten Herodes Antipas. Derfor sendte Pilatus Jesus til ham, men han nektet å ta stilling til saken.

Derfor ble Jesus ført tilbake til Pilatus' palass, til hans store ergrelse – stattholderen slapp ikke unna.

“Jødenes konge” bekymret Pilatus

Pilatus gikk ut til folkemengden og henvendte seg til de jødiske lederne.

“Hva er anklagen som dere fremfører mot dette mennesket?” spurte han ifølge Johannesevangeliet, som sammen med Bibelens tre andre evangelier er rettssakens hovedkilder.

Lederne svarte at Jesus var en forbryter, og at de hadde kommet fordi bare de romerske myndighetene kunne idømme dødsstraff.

Inne i palasset forhørte Pilatus Jesus. “Er du jødenes konge?” spurte han.

For jødene var påstanden gudsbespottelse. For Pilatus var det en mulig forløper til et opprør. Men hvis Pilatus hadde håpet at Jesus ville si nei, tok han feil:

“Vil dere at jeg skal løslate jødenes konge?” Pontius Pilatus til jødene før Jesu korsfestelse.

“Sier du dette av deg selv, eller har andre sagt det om meg?” svarte Jesus.

“Ditt eget folk og overprestene har overgitt deg til meg. Hva er det du har gjort?” kom det fra Pilatus.

“Min kongsmakt er ikke av denne verden”, svarte Jesus rolig.

“Du er altså konge?” konkluderte Pilatus i et forsøk på å skjære gjennom, men han fikk ikke noe brukbart svar.

Stattholderen var i villrede. Hvis han henrettet den anklagede, risikerte han at Jesu tilhengere startet et opprør. Dersom han lot ham gå, risikerte han at jødene klaget til keiseren enda en gang.

Under alle omstendigheter ble han sittende med ansvaret. Så fikk Pilatus plutselig en idé. Han gikk tilbake til folkemengden.

“Dere har den skikken at jeg gir dere en fange fri til påske”, sa han listig. “Vil dere at jeg skal frigi jødenes konge?”

Men mengden nektet å svelge agnet. “Ikke ham, men Barabbas!” ropte de med henvisning til en dømt røver som satt fengslet.

Pilatus ble tvunget til dødsdom

Pilatus lot da soldatene piske Jesus. Mens han så på, flettet de en tornekrone som de la på den anklagedes hode. Etter dette lot Pilatus Jesus føre ut på gårdsplassen foran palasset.

“Se det mennesket!” proklamerte han da den forslåtte Jesus trådte frem med blodet silende nedover ansiktet.

Pilatus, Jesus, fengsel

Ifølge tradisjonen satt Jesus fengslet i denne cellen i Jerusalem før korsfestelsen.

© Shutterstock

Hvis Pilatus hadde håpet at folkemengden nå mente at Jesus hadde lidd nok, tok han nok en gang feil. “Korsfest ham, korsfest ham”, runget det fra palassets gårdsplass.

En siste gang forsøkte Pilatus desperat å overtale Jesus til å frasi seg kongetittelen. “Vet du ikke at jeg har makt både til å gi deg fri og til å korsfeste deg?” utbrøt han nervøst.

Men Jesus forble taus. Og nå spilte folkemengden trumfkortet:

“Gir du ham fri, er du ikke keiserens venn. Den som gjør seg selv til konge, setter seg opp mot keiseren.”

Omtalen av keiseren avgjorde saken for den hardt pressede Pilatus, som reiste seg. “Jeg er uskyldig i denne mannens blod. Dette blir deres sak”, sa han og vasket svetten og ansvaret av sine hender.

Pilatus, hender, vask

Helt til det siste forsøkte Pilatus desperat å vaske vekk alt ansvar for sine handlinger.

© Alamy

Ifølge kildene overlot Pilatus Jesu legeme til disippelen Josef av Arimatea etter korsfestelsen slik at den døde kunne bli begravet.

Evangeliene forteller at en gruppe kvinner to dager senere fant graven tom, og at den oppstandne Jesus senere viste seg for disiplene.

Kildene nevner ikke om Pilatus noen gang fikk høre om de gåtefulle hendelsene. Men stattholderen kunne puste lettet ut når det gjaldt opprør og keiserlig vrede.

Først 200 år senere rystet Jesu lære Romerriket i dets grunnvoller – og sikret den håndvaskende stattholderen en varig plass i verdenshistorien.

Pilatus, jøder, opprør

I år 36 forlot Pilatus Judea i vanære. 30 år senere gjorde jødene opprør og ble knust av Romas legioner.

© Alamy

Fanatiske jøder endte Pilatus’ karriere

Pilatus' tid som stattholder i Judea var preget av stridigheter til siste stund. Tre år etter Kristi korsfestelse fikk Pilatus' overordnede nok og sendte den klossete stattholderen hjem til Roma i unåde.

I år 36 summet Judea igjen av religiøs uro. Plutselig fikk Pilatus beskjed om at en stor folkemengde var på vei oppover Garisim-fjellet i den nordlige delen av provinsen.

De lokale jødene hadde fått det for seg at fjellet skjulte paktens ark, som inneholdt tavlene med de ti bud. Nå ville de finne de hellige gjenstandene.

Målet var utelukkende religiøst, men den engstelige Pilatus fryktet et opprør. Derfor dro han ut med soldatene sine for å drive vekk jødene. I håndgemenget som fulgte, ble folkemengdens ledere drept.

Jødene klaget straks til guvernøren i Syria, som var Pilatus' overordnede. Guvernøren var kjent med Pilatus' klønete håndtering av jødene tidligere og sendte ham til Roma for å stå skolerett hos keiseren.

Men Tiberius døde før Pilatus nådde frem. Stattholderens videre skjebne er uklar. Kanskje levde han sine siste dager som pensjonist. Pilatus, som er en av historiens best kjente skikkelser, forlot verden innhyllet i glemsel.