Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Bøndenes blod fløt på markene

Luthers tanker oppildner de tyske bøndene, som griper til høygafler og økser for å gjøre opp med sine adelige undertrykkere. I 10 blodige måneder herjer bondeopprøret i Tyskland.

Alt virker fredelig denne påskesøndagen i 1525. Men grev Ludwig von Helfenstein vet at misnøyen er stor i hans landsbyer.

For sikkerhets skyld har greven samlet en livgarde på 16 trofaste riddere og 60 leiesoldater på sin sørtyske borg, Weinsberg.

Nedenfor borgen har 6000 rasende bønder samlet seg, men Helfenstein lar seg ikke skremme. Han gir dem et ultimatum: Gå hjem – eller så brenner vi ned gårdene og landsbyene deres.

Beskjeden overrasker ikke bondehærens leder, Jäcklein Rohrbach. Grever og godseiere behandler bøndene som slaver, men slik vil det ikke gå i dag: «Til Weinsberg! Til Weinsberg!» roper Rohrbach til fotfolket sitt.

“Om du ga oss to tonn gull, skal du dø!”
Jäcklein Rohrbach til grev Ludwig von Helfenstein

Ennå føler greven seg trygg bak borgens tykke murer, men enkelte av hans folk sympatiserer med bøndene. De åpner en lem der bøndene kan snike seg inn mens greven er i påskegudstjeneste, og nå går angriperne amok.

Riddere og leiesoldater løpes over ende og stikkes ned med kniver og høygafler. Etter en time er bare Ludwig von Helfenstein og 13 av hans riddere i live.

De føres ut på en eng der den 27 år gamle greven ber for sitt liv og tilbyr 30 000 gullfloriner for å slippe fri. «Om du ga oss to tonn gull, skal du dø!» svarer Rohrbach kaldt.

Bøndene stiller opp i to lange rekker før ridderne tvinges til å løpe spissrot mellom dem. Langt når de ikke. Etter noen få skritt er de drept av bøndenes høygafler og økser.

Da det omsider blir grevens tur, trer en musikant frem og river til seg grevens hatt. «Den har du hatt lenge nok! Nå er det min tur til å være greve!» roper musikanten og begynner å spille fløyte.

Greven får et dytt i ryggen og deiser ned mellom bøndene, som kaster seg over ham.

Ruinert av skatter og avgifter

Bøndenes overfall på grev Helfensteins borg blir raskt kjent som «Massakren på Weinsberg», og den gir inspirasjon til utallige oppstander i 1525.

I generasjoner har misnøyen ulmet blant bøndene, og Martin Luthers oppgjør med kirken er gnisten som får Tyskland til å eksplodere i vold.

For bøndene vil ha mer enn en nyordning av sitt forhold til Gud – de forlanger et tilfredsstillende liv her på jorden. På begynnelsen av 1500-tallet er bondens livsbetingelser verre enn noen gang.

I tillegg til å betale kirkeskatt – kalt tiende – og leieavgift for godseierens jord, skal bonden yte ulønnet arbeid for ham – som innhøsting og reparasjon av veier.

Godseieren eier vannløpene, innsjø- ene og skogen, så når bonden trenger vann og ved, koster det.

Dessuten bestemmer godseieren hvem en bonde får gifte seg med, og når bonden dør, har godseieren rett til å kreve så høy arveavgift at de etterlatte ikke sitter igjen med noe. Bonden kan ikke flytte fra trelldommen – det sørger livegenskapen for.

På store møter har bøndene allerede i 1524 formulert tolv krav til adel og kirke, blant annet avskaffelse av kirkeskatten – i stedet skal pengene komme lokalsamfunnet til gode.

I tillegg må livegenskapen oppheves og bøndene få bruksretten over landbruksjord, skoger, innsjøer og vannløp. Kravene, som virker rimelige i våre dager, er en ren krigserklæring på 1500-tallet.

Fattige og undertrykte samlet seg til kamp

Den tyske bondekrigen er betegnelsen for en rekke sammenstøt mellom bønder og adelens hær. De første urolighetene fant sted i slutten av 1524, og allerede sommeren etter ebbet kampene ut.

Under opprøret plyndret og ødela bøndene rundt tusen borger, slott og klostre. Mesteparten av den ødelagte eiendommen ble aldri gjenoppbygd – heller ikke borgen Weinsberg, som har stått som en ruin siden 1525.

Reformasjonen ga det siste sparket til et bondeopprør som hadde ulmet i mange år. Fra den første hæren ble samlet, til det siste betydelige slaget ved Pfeddersheim, gikk det bare ti måneder.

Leipheim

2000 bønder mister livet 4. april 1525.

Massakren på Weinsberg

Påskedag 1525 stormer 6000 bønder borgen Weinsberg. Greven og 16 riddere drepes.

Frankenhausen

Thomas Müntzers bondehær møter leiehæren 15. mai 1525: 6000 faller.

Böblingen

9000 bønder dør på én dag i juni 1525.

Pfeddersheim

Siste store slag, 23. juni 1525: 5000 døde.

Luther avviser bøndene

I begynnelsen hadde Martin Luther stor sympati for bøndene, men en voldelig konfrontasjon med adel og fyrster ønsker han ikke.

Hvis reformasjonen skal ha en sjanse, må han ha makthaverne på sin side, ved Luther, og da han hører om «Massakren på Weinsberg», mister han all sympati for bøndene. Nå ser han på dem som «gale hunder»:

«Derfor skal enhver som kan slå løs, slå i hjel og stikke ned i den overbevisning at det ikke kan være noe mer giftig, mer skadelig, mer djevelsk enn et opprørsk menneske. De (bøndene, red.) har mer enn fortjent døden som de landeveisrøverne og morderne de er».

Blant de adelige oppfattes Luthers ord som en velsignelse til å slå hardt ned på bøndene, som allerede kan fremvise faretruende resultater.

Opp mot 50 klostre og slott er våren 1525 brent eller plyndret. Blant det som er tatt, er adelige kornlagre, kostbart kirkeutstyr og kanoner. Alt bidrar til å gjøre bondehærene til en stadig sterkere motstander.

Den tyske adelen frykter at verdensordenen står foran et sammenbrudd. I panikk flykter mange til de befestede riksbyene, der den tyske keiseren kan garantere deres sikkerhet.

Og så samler adelsfolkene seg til et mottrekk. De finansierer en hær med den keiserlige drosten Georg von Waldburg i spissen.

1500 riddere og 9000 godt trente leiesoldater setter seg i bevegelse for å rense landet for opprørske bønder, som stort sett er uten militærerfaring.

I mange tilfeller holder bøndene bare stand i noen minutter før Waldburg-hæren overrumpler og slakter dem ned.

Landsknekter knuste de tyske bøndene

Bøndene var i overtall, men de hadde ikke en sjanse mot adelens leiehær.

I spissen for adelens hær sto den keiserlige drosten Georg von Waldburg, som samlet 9000 leiesoldater og 1500 riddere våren 1525.

Jakten på bondehærene førte ham tvers gjennom Tyskland, og han fikk lett spill. Bøndene var stort sett bare utrustet med arbeidsredskaper som høygafler, økser og ljåer – og mange hadde ikke engang sko.

Når en bondehær var slått, satte Waldburg etter de flyktende og fikk dem torturert og drept.

Blant dem lederen fra «Massakren på Weinsberg» – Jäcklein Rohrbach, som ble lenket til en påle og brent sakte slik at han skulle lide mest mulig.

Georg von Waldburg vant alle sine slag og mistet bare noen få hundre mann i kamp, mens 100 000 bønder ble drept. Som takk for innsatsen mottok Waldburg store landområder.

Fast månedslønn

En menig landsknekt fikk fire gullfloriner i måneden i lønn. Et par gode støvler kostet rundt én gullflorin.

Velutstyrt leiehær

Landsknektens lange våpen kunne være en hellebard, et 3 meter langt spyd eller et 180 cm langt sverd. Det korte våpenet var gjerne katzbalger- sverdet og ble bare brukt i nærkamp. Navnet på sverdet kan oversettes til «kattekutter».

Psykologisk krig mot bøndene

Den fargerike uniformen som landsknektene bar, skulle slå fienden med frykt allerede før slaget var begynt.

Luther kalles løgner

Bondeopprøret har sitt episentrum i landsbyen Allstedt ti mil vest for Luthers hjemby, Wittenberg. Her preker Thomas Müntzer, landets kanskje mest opprørske prest. I et brev har han forkynt at «tiden er moden for Antikrist».

Med «Antikrist» mener Müntzer at dommedag står for døren – og at adelen står i veien for bøndenes forsøk på å nå Gud før den siste dagen opprinner.

Müntzers talegaver er så effektive at han har fått Allstedts bønder til å ta saken i egne hender.

I 1524 brente de ned et pilegrimskapell, noe som fikk den lokale fyrsten til å innkalle Müntzer til en høring med regionens mest mektige menn. Predikanten tok ordet:

«For et syn – ål og slanger sammen i én stor umoralsk haug», tordnet Müntzer. «Mine høyt estimerte regenter av Sachsen: Søk øyeblikkelig Guds rettferdighet, og kjemp for evangeliet!»

I løpet av vinteren 1524-25 utgir Müntzer flere smerteskrift mot Luther, som han kaller «æreløs» og «Doktor Løgn». Og i februar 1525 beslutter Müntzer seg for «å slå med neven».

Sammen med sin menighet danner han en hær kalt «Guds evige hærskare», som skal fremskynde dommedag ved å nedkjempe adelen. Hærens banner er hvitt med en regnbue og mottoet: «Guds ord vil evig bestå».

Det tyske bondeopprørets flagg - "Guds ord vil evig bestå - Det er tegnet på Guds evige pakt."

© Basileus1389/Wikimedia

Det oppropet er for mye for Luther, som sender et brev til Sachsens adelige: «Jeg har forstått at denne sjelen (Müntzer, red.) ikke vil holde seg til ord, men truer med neven og samler en styrke mot de verdslige autoriteter og starter en verdensrevolusjon».

Martin Luther har mektige forbundsfeller i Sachsen, så Müntzer velger å fordufte. Han forlater kone og barn i Allstedt, og i ly av natten flykter han til byen Mühlhausen, der han igjen finner en menighet med stor opprørsvilje.

Dommedagshæren klar til kamp

  1. mai er Georg von Waldburg med sin hær av riddere og landsknekter fremme i byen Frankenhausen, der Thomas Müntzers dommedagshær og tusenvis av lokale bønder har samlet seg på en høyde.

Utover åtte stjålne kanoner har opprørerne ikke mye annet enn høygafler og ljåer å forsvare seg med.

Waldburg-hæren innleder slaget med et massivt artilleribombardement som sender hovedparten av bøndene på vill flukt ned bakken.

De prøver å nå inn bak Frankenhausens byport, men så langt når de færreste, for landsknektene hogger dem ned med hellebarder og sverd.

Jorden farges rød av blod fra de 6000 drepte bøndene, mens noen få hundre tas til fange.

Predikanten Thomas Müntzer er en av de få som slipper inn i Frankenhausen – men kort etter blir han pågrepet, torturert og henrettet.

Til slutt settes Müntzers hode på en påle hjemme i Mühlhausen, der det i månedsvis tjener som en advarsel til andre rebeller.

De øvrige bondehærene klarer seg ikke særlig bedre. En etter en blir de slått av adelens landsknekter, og 24. juni slås den siste store oppstanden ned ved landsbyen Pfeddersheim, der 6000 bønder må ofre livet.

På fire måneder har Waldburg-hæren tilbakelagt mer enn hundre mil og drept tusenvis av bønder.

Den tyske bondekrigen har endt med opprørernes totale nederlag, men adel-ens hevntørst er ennå ikke slukket. I de neste månedene blir det begått talløse overgrep og massedrap.

I landsdelen Elsass (i dag Alsace i Frankrike) blir 3000 ubevæpnede bønder drept, i Lothringen (Lorraine) voldtas flere tusen kvinner, landsbyer brennes ned, og til sammen 25 000 mennesker blir drept.

De flyktede opprørslederne er erklært fredløse, og bondeprester dømmes til døden ved hengning, halshogging eller drukning.

Til sammen koster bondekrigen og straffeaksjonene som igangsettes 75 000-100 000 menneskeliv. Adelens blodrus ebber først ut da tapstallet blant bøndene truer landbruksproduksjonen som adelen skal leve av.

Thomas Muntzer c. 1600 hand coloured woodcut

Thomas Müntzer var med i kretsen rundt Luther, men endte som leder av bøndenes opprør.

© Bridgeman

Opprøreren Thomas Müntzer ble martyr i DDR

Allerede i 1517 kom den unge teologen Thomas Müntzer til Wittenberg for å være nærmere Luther. Et par år senere sørget Luther for at Müntzer fikk en stilling som prest i Zwickau.

I tiden som fulgte ble Müntzers holdninger mer radikale. Han identifiserte seg med Jesu lidelser og kritiserte de rikes privilegier: «De som kler seg i pelsfrakker og sitter på silkeputer, er en gru for Jesus», mente han.

Müntzer ble tvunget bort fra Zwickau og dannet siden bondehæren som ble knust foran Frankenhausens byport i 1525.

Blant protestanter endte Müntzer som en foraktet despot – bare kommunistpartiet i DDR hyllet ham som en sann revolusjonær som kjempet for arbeiderklassen og fikk ansiktet sitt på fem-marksseddelen.

Luther avviser all kritikk

I stedet for å få sine tolv frihetskrav oppfylt, må de overlevende tyske bøndene akseptere enda høyere skatter og sterkere kontroll fra adelen.

Bondekrigens uhyrlige tapstall får mange geistlige til å kritisere Martin Luther for hans ord om at bøndene har «fortjent døden». Men reformasjonens opphavsmann står fast:

«De roper: Der ser du Luthers sanne ansikt. Han oppfordrer til vold uten nåde. Han danser etter djevelens pipe», skriver Luther.

«Jeg må advare de som kritiserer boken min, for de må tie og tenke seg om, med mindre de vil miste hodet. En opprører kan ikke svares med argumenter, for han vil ikke akseptere dem».

Tapene av menneskeliv har vært uhyrlige, men bondekrigen har entydig styrket fyrster og adel – nettopp de forbundsfellene

Luther trenger hvis reformasjonen skal bli en suksess.

Les også:

Reformasjonen

Luther stenger snarvei til himmelen

24 minutter
Reformasjonen

Reformasjonen endret Norge for alltid

11 minutter
Reformasjonen

6 grunner til at Luther fikk suksess

4 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul