Under et slag i 1632 ble kong Gustav 2. Adolf borte fra soldatene sine og omringet av fienden. Like etter ble kongen drept.

© Interfoto

Etter reformasjonen: Hellig krig herjet Europa

Religiøse motsetninger gjorde Europa til en eksplosiv kruttønne på 1600-tallet. I 1618 smalt det. Trettiårskrigen skulle dra alle de europeiske stormaktene inn i en brutal utmattelseskrig, der masseødeleggelser og drap på sivile ble en del av hverdagen.

28. mars 2017

23. mai 1618 stormet en gruppe rasende protestanter kongeslottet på Hradcany-høyden i Praha. 

Bryskt banet de seg vei gjennom de overdådig dekorerte salene helt til de kom til rommet der to katolske stattholdere oppholdt seg. 

Resolutt grep folkemengden tak i de to mennene og kastet dem – sammen med rådssekretæren – ut av vinduet og 20 meter ned i en tørrlagt vollgrav.

Heldigvis for de tre katolske herrene tok en stor søppeldynge nedenfor vinduet av for fallet. De tre slapp dermed fra opptrinnet med noen skrammer og en såret stolthet.

Langt verre skulle det gå for Europa som helhet. Sammenstøtet mellom katolikker og protestanter i Praha viste seg å være gnisten som antente den europeiske kruttønnen.

I hele 30 år skulle store deler av kontinentet stå i brann, i det som flere historikere har kalt en generalprøve på det 20. århundres blodige verdenskriger.

Den umiddelbare opptakten til angrepet i Praha var protestantenes skuffelse over at kong Ferdinand av Böhmen (i dagens Tsjekkia, red.) – utsett til å bli den neste keiseren av det mektige tysk-romerske riket – hadde tilsidesatt rettighetene protestantene hadde fått ni år før.

Et keiserlig brev hadde i 1609 garantert full religionsfrihet, men nå forsøkte den erkekatolske Ferdinand blant annet å kaste protestantene ut av regjeringen og tvangsinnføre katolisismen i flere bøhmiske byer.

Protestantene visste at reformasjonen fremdeles var sårbar, og fulgte derfor med gru med mens Ferdinand forsøkte å spole utviklingen tilbake. 

Resultatet ble at de bøhmiske protestantene grep til håndfast handling, kastet de katolske stattholderne ut av vinduet og innsatte sin egen konge, protestanten Fredrik 5., på tronen.

Mens opprøret spredte seg til naboområdene, samlet bøhmerne en hær og marsjerte mot Wien for å vippe selveste keiseren av tronen.

Allerede utenfor Praha ble de protestantiske opprørerne møtt av en stor katolsk styrke, den katolske liga. I spissen for ligaen – en hær samlet av en rekke tyske fyrster – sto den spanskfødte grev Johann Tserclaes von Tilly. 

Hans kompromissløse katolske tro og innbitte kampvilje hadde gitt ham tilnavnet «munken i rustning». 

Spansk konge ble keiser

Tilly og den katolske ligaens innsats overfor opprørere bunnet imidlertid ikke bare i religion – politiske interesser spilte også en vesentlig rolle.

Mens protestanter og katolikker delte Europa mellom seg, vokste sterke statsmakter frem og forsøkte å gjøre seg politisk uavhengige av paven.

Sterkest blant disse var det katolske Spania, som på 1500-tallet hadde etablert seg som en global stormakt ved hjelp av de enorme inntektene fra sør- og mellomamerikanske gullgruver.

Høydepunktet for Spania kom da rikets regent, Karl 1., ble utnevnt til tysk-romersk keiser og hersket over en stor del av Europa.

Da Karl i 1556 delte riket sitt i en spansk og en tysk-romersk del under Ferdinand 1., sørget Spania for at de to rikene beholdt et nært forhold.

En protestantisk konge i Praha og opprørere på marsj mot Wien var en utvetydig trussel mot Spanias posisjon, og spanjolene valgte å sette hardt mot hardt for å beholde sin stormaktstatus.

Utenfor Praha hadde ikke de bøhmiske styrkene en sjanse mot Tillys topptrente soldater. Etter noen timer lå 4000 protestanter døde på slagmarken, mens bare 700 katolikker mistet livet.

Det brøt ut full panikk i Prahas gater da overlevende ravet inn i byen og fortalte om det protestantiske nederlaget.

Fredrik og hoffet hans tok beina på nakken og flyktet ut av byen idet katolikkene marsjerte inn. Snart ble all jord som tilhørte opprørerne konfiskert.

Det er anslått at hele 60 prosent av jorden i Böhmen skiftet hender på denne måten. Samtidig forlot 300 000 protestanter hus og hjem i frykt for en massakre.

Protestanter brøt seg i 1618 inn i kongeslottet i Praha og kastet to katolske stattholdere ut av vinduet. Hendelsen sendte Europas stormakter ut i 30 år med krig.

© Bridgeman

Spania gikk til angrep

Begivenhetene i Böhmen falt sammen med utløpet av en våpenhvile som i 12 år hadde sikret fred mellom Spania og Nederlandene.

Med katolikkenes seier i Praha ble Spania moralsk styrket, og krigerske krefter som ønsket å gjenoppta kampene mot Nederlandene, fikk større gjennomslagskraft.

Snart lot imperiet igjen kanonene drønne mot de gjenstridige protestantene.

Samtidig blusset det opp kamper i Tyskland, der restene av de fordrevne bøhmiske opprørerne mobiliserte til kamp mot katolikkene. Etter hvert som opprørerne skaffet seg allierte blant protestantiske fyrster, spredte urolighetene seg til hele Tyskland.

Rundt omkring i Europa erklærte protestantiske herskere sitt raseri over katolikkenes forsøk på å knuse trosfellene deres, men for de flestes vedkommende ble det med ordene.

England – den mektigste protestantiske makten – hadde nettopp ført en kostbar krig mot Spania, og var ikke interessert i å bli dratt inn i en ny konflikt på kontinentet.

Det samme gjaldt Sverige. Landet hadde en betraktelig militær styrke, men var travelt opptatt i Polen, der svenskene kjempet om makten over Østersjøen og den lukrative handelen i området rundt.

Dette maktvakuumet fikk Kristian 4., konge over dobbeltmonarkiet Danmark-Norge, til å tre inn på slagmarken.

Kristian følte at riket hans var truet av kampene i sør, og så samtidig krigen som en stor sjanse til å etablere sitt ry som feltherre og skape seg et navn som protestantismens ledende forsvarer.

Danskene ble knust

I juni 1625 marsjerte Kristian styrkene sine inn i Tyskland, der han tok oppstilling langs elva Weser overfor Tillys styrker. Men før de to partene kom i kamp, ble krigens forutsetninger snudd på hodet.

Den tysk-romerske keiser Ferdinand hadde hittil latt Spania og de tyske katolikkene kjempe på slagmarken, men nå var han gått grundig lei av sine allierte. De var blitt både grådige og egenrådige.

Dette gjaldt særlig den bayerske kurfyrsten og hertug Maximilian, som allerede hadde tatt seg godt betalt for å sende styrkene sine mot de bøhmiske opprørerne.

Blant annet hadde han fått en stor del av Østerrike som pant for Ferdinands gjeld til ham.

Dessuten var Maximilian en dreven taktiker, og han visste å innynde seg hos paven. Han hadde blant annet forært paven hele det kurfyrstelige bibliotek.

Maximilians gryende makt måtte begrenses, mente keiseren, som derfor straks slo til da adelsmannen Albrecht von Wallenstein tilbød seg å utruste en hær på 24 000 mann.

Utviklingen betydde at Kristian 4. plutselig sto overfor hele to store armeer – ledet av to av historiens beste generaler: Tilly og Wallenstein.

Etter bare noen måneder i felten ble Kristians styrker i 1626 ettertrykkelig knust av Tilly ved Hannover.

Danskene lusket slukøret hjem, mens Wallenstein fulgte i hælene på kongen og plyndret blant annet Jylland. Scenen var nå klar for Danmark-Norges erkefiende: Sverige.

Svenskene drømte om storhet

I svenske kirker tordnet prestene mot katolikkene og mante frem skremmebilder av hvordan Sverige sto i fare for å bli oversvømt av katolske horder fra sør. Svenskene måtte komme trusselen i forkjøpet ved å sende en hær til Europa, understreket de.

Kong Gustav 2. Adolf kom nærmere sannheten da han i 1629 slo fast at «det har gått så langt at alle kriger som føres i Europa er blandet inn i hverandre og blitt til én».

Kongen siktet med dette til at keiseren var begynt å sende soldater til Polen, som Sverige var i krig med.

Den svenske kongen ga motstrebende ordre om at styrkene hans skulle trekkes ut av Polen og sendes til Tyskland.

Men til tross for motviljen kom den driftige kong Gustav 2. Adolf – som i løpet av sine 20 år på tronen hadde reformert Sveriges administrasjon, forsvar og rettsvesen – snart på andre tanker.

Svenskene var kamptrente og godt utrustet, og slo katolikkene ved Leipzig i september 1631. De fortsatte så til Münchens porter, og svenskekongen fikk store drømmer.

Drømmene dreide seg om mer enn å forsvare protestantismen. Mens han tidligere bare hadde ønsket å sikre kontrollen med de tyske havnebyene langs Østersjøen, krevde han nå at hele østersjøkysten skulle være svensk.

Noen historikere mener til og med at kongen pønsket på å skape et forbund av protestantiske tyske stater med seg selv i spissen – en ordning som ville gjort Sverige til en kontinental stormakt.

Kongens drømmer skulle aldri bli virkelighet. Tidlig om morgenen 6. november 1632 tørnet styrkene hans sammen med de keiserlige troppene ved Lützen.

Morgentåken lå fremdeles tett over landskapet da Gustav 2. Adolf plutselig forsvant ut av syne. Ute av stand til å orientere seg i tåken og den tette kruttrøyken ble han borte fra troppen sin, omringet og skutt av en gruppe fiendtlige soldater.

Kong Gustav 2. Adolf ledet Sverige inn i den 30 år lange krigen, og la grunnlaget for rikets velmaktsdager.

© Getty Images

Svenskehæren splittet

Politisk og moralsk var kongens død en katastrofe, men militært fortsatte suksessen ennå en stund.

Svenskene vant slaget ved Lützen – 20 kilometer vest for Leipzig – og hæren, som nå var overtatt av rikskansleren Axel Oxenstierna, sto sterkt med rundt 100 000 mann under fanene.

Oxenstierna hadde imidlertid ikke samme gjennomslagskraft overfor soldatene som kongen hadde hatt.

Han var den forsiktige – en rolle han hadde hatt allerede mens kongen levde. Oxenstierna selv hadde tidligere konstatert at hans «kulde» dempet den handlekraftige kongens «hete».

Resultatet ble at generalene overtok ledelsen av de enkelte hærene. De begynte nå å kjempe mer eller mindre på måfå, uten overordnet styring.

De dårlige resultatene lot ikke vente på seg. I 1634 sendte et nederlag i Bayern svenskene på en retrett som bare fortsatte i tiden som fulgte.

Året før hadde svenskene rådd over seks kampdyktige hærer; nå hadde de bare én, og Sveriges tyske allierte begynte også å falle fra. Blant de første var det protestantiske Sachsen.

De fryktet å ende på det tapende laget, og inngikk derfor fred med keiseren i 1635.

Oxenstierna var fortvilet og vurderte å kapitulere:

«For vår anseelse alene har vi utgytt vårt blod, og kan ikke forvente annet enn utakk», sukket rikskansleren bittert – tilsynelatende ute av stand til å huske hva soldatene hans egentlig hadde gått i kamp for.

For den tyske sivilbefolkningen fikk den svenske krisen grufulle konsekvenser.

Under Gustav 2. Adolf ble soldatene holdt i stramme tøyler når det kom til plyndringer og vold mot sivile. 

Oxenstierna, derimot, ga i februar 1636 soldatene sine ordre om å plyndre og rasere.

Målet var å forhindre Sachsen – svenskenes frafalne allierte – i å føre krig mot svenskene, og samtidig statuere et eksempel overfor andre allierte som vurderte å skifte side.

Soldatene plyndret de allerede utsultede sivile og herjet gårder, brønner og jorder. Men til slutt ble fremferden så voldsom og brutal at områdets øverstkommanderende måtte gripe inn og stanse angrepene.

«Om elendigheten i disse områdene kan vi berette at landsbyer og mindre bysamfunn ligger fullstendig øde, og at landsbyene i vid utstrekning er ødelagt. Soldatene krever penger og mat, men av dette fins det ingenting lenger. Alt jern, bly, tinn og glass blir stjålet», skrev den tyske ukeavisen Ordinari Wochen-Zeitung i 1636 om forholdene i det krigsherjede Tyskland.

Noen steder var de sivile så desperate av sult at de tydde til kannibalisme, kunne samme avis avsløre:

«Menneskene går rundt som levende døde. Ikke engang likene blir lenger skånt av de uthungrede menneskene. Og heller ikke de levende kan gå trygt, ettersom de sterkere angriper de svakere for å få stilt sulten og berge livet».

Krigen slet på hærene

Det var slett ikke bare sivilbefolkningen som led. I det siste tiåret av krigen førte de mange blodige slagene til en enorm slitasje på styrkene på slagmarken. I tillegg til selve kampene gjorde også sult og sykdom voldsomme innhogg i rekkene.

I 1640 sto svenskene og katolikkene på hver sin side av elven Saale i Thüringen. Her stirret de lenge på hverandre med tomme blikk – handlingslammet av indre stridigheter, sult og sykdom – til de begge skuffet trakk seg tilbake og gikk i vinterkvarter.

Når krigen likevel fortsatte, skyldtes det først og fremst at Frankrike hadde alliert seg med svenskene.

Tross sin katolske tilhørighet ønsket ikke Frankrike at erkefienden Spania skulle få mer makt på det europeiske kontinentet, og valgte derfor å kjempe sammen med Oxenstiernas svenske styrker.

Franskmennene var imidlertid ikke blinde for Sveriges militære og politiske ambisjoner, og var derfor tilbakeholdne med å gi sin helhjertede støtte.

Resultatet ble at Frankrike alltid trakk seg eller holdt tilbake støtten hver gang Sverige var på nippet til å skaffe seg et avgjørende overtak på slagmarken.

Først i 1647 – da franskmennene så sine egne grenser truet av Bayern, som fikk større innflytelse i det sørlige Tyskland – sluttet Frankrike seg helhjertet til svenskene.

Og snart feide de to landenes hærstyrker ned gjennom Tyskland og videre til Böhmen. 

Soldatene plyndret sivile tyskere som alt var så uthungret at de tydde til kannibalisme for å overleve.

© Bridgeman

Svenskene inntok Praha

15. juli 1648 sto de svenske styrkene på stedet der de bøhmiske opprørerne 28 år tidligere hadde lidd et så smertelig nederlag.

Mens soldatene ventet utenfor byen, kunne de høre hvordan kirkeklokkene i det katolske Praha kalte munkene til midnattsmesse.

I ly av mørket gikk svenskene inn til byen, der de gjemte seg i adelsfolkenes hager like utenfor byporten og forberedte seg på å angripe ved daggry.

Neste morgen stormet 3000 svenske soldater Praha og inntok Hradcany-slottet. De keiserlige styrkene hadde mistet så mange soldater at de bare hadde 10 000 mann igjen. Dermed kunne de ikke gjøre annet enn å se på fra den andre siden av elven Moldau.

Den formelle freden ble erklært 24. oktober 1648. På dette tidspunktet var alle de deltagende landene så utmattet av krigen at selv de sterkeste regnet med at de kunne få mer ut av å stifte fred enn av å slåss.

Dette gjaldt også Sverige, som fra sin styrkede posisjon i Østersjøen kunne se frem til en sentral rolle i fredsforhandlingene, og en fremtid som europeisk stormakt.

I september 1649 ble fredsslutningen feiret med en overdådig bankett på rådhuset i Nürnberg.

Ved bord som glimtet av det fineste sølvtøy og fantasifulle oppsatser, satt diplomater, adelsmenn og militære iført sine fineste klær.

Bordplanen hadde vært særdeles vanskelig å få til å gå opp, for freden hvilte på en hårfin balanse mellom protestanter og katolikker. Uheldig bordplassering måtte ikke få ødelegge den skjøre enigheten.

Verten – og den senere svenske kong Karl 10. Gustav – hadde til slutt funnet en løsning som neppe var den mest behagelige, men til gjengjeld svært så diplomatisk; i stedet for å plassere en hedersgjest sammen med verten ved bordenden, trykket to menn – en protestant og en katolikk – seg inntil kongen på hver sin side for å få sin andel av hedersplassen.

Slik senket omsider freden seg – etter mer enn hundre år med religiøs kamp og stridigheter – over et Europa som ikke lenger hadde sitt sentrum i Roma.

Kanskje du er interessert i