Presten fikk større ansvar
«Alle som har krøpet ut av dåpen, er både prest, biskop og pave», slo Martin Luther fast.
Med det mente han at det var opp til hver enkelt å tolke Bibelen og ha et personlig forhold til Gud.
Fra nå av skulle en menighet selv velge sin prest. Presten skulle bo i sognet, stifte familie og være et forbilde for alle kristne fedre.
Og han fikk flere oppgaver enn bare å forestå gudstjenesten: Presten skulle pleie syke, megle mellom stridende ektefolk og føre tilsyn med skolene som vokste frem etter reformasjonen.
Gudstjenesten ble til å forstå
Reformasjonens mest konkrete resultat var en gjennomgripende endring av gudstjenesten.
De lutherske prestene begynte å holde gudstjenesten på det lokale språket heller enn latin. Kirkegjengerne kom også nærmere Gud gjennom større deltakelse i de kirkelige handlingene.
Nattverden var et av de sentrale stridspunktene mellom Luther og den katolske kirken.
Luther avviste katolikkenes bokstavelige tro på at brød og vin ble forvandlet til Jesu blod og legeme under nattverden. Han ga denne delen av gudstjenesten en mer symbolsk betydning.
Magnus Brostrup Landstads salmeverk var den første norske kirkesalmeboken. Den inneholdt både hans egne salmer og hans oversettelser.
Salmesang ville gjøre det lettere for kirkegjengerne å huske Bibelens budskap, mente Luther.
Han bidro ivrig til de mange tusen salmene som ble skrevet etter 1517. De mest kjente norske salmedikterne er Petter Dass, Elias Blix og Magnus Brostrup Landstad.
Landstad fikk i 1852 i oppdrag å utarbeide et utkast til en ny norsk salmebok. Den har siden vært den mest brukte i Den norske kirke.
Erkebiskop Olav Engelbrektssons flukt fra Steinvikholm slott i 1537 markerer innledningen på dansketiden.
Dansketiden i Norge startet med reformasjonen
Nordmenn opplevde reformasjonen like mye som en samfunnsomveltning som et trosskifte, for Kristian 3. begikk regelrett statskupp for å få protestantismen innført. Landets egne styringsorganer ble avviklet, og biskopene jaget fra sine embeter.
Siden slutten av 1300-tallet har Norge vært i en såkalt personalunion med Danmark.
Landene har felles konge, men styres av egne riksråd bestående av geistlige, det vil si biskopene, og folk fra aristokratiet. Maktforholdet er likevel skjevt, for i praksis dominerer danskene.
Danmark er et av de første landene der Luthers tanker vinner terreng.
Kristian 2, som er unionskonge i reformasjonsåret 1517, ønsker seg et oppgjør med den katolske kirken, som etter hans mening har altfor stor makt og ikke minst eier for mye land.
Men både Kristians og påfølgende kongers forsøk på å gå over til den lutherske lære, stanses i riksrådet.
Da Fredrik 1s sønn, kronprins Kristian, i 1533 skal overta tronen etter sin fars død, har han leflet såpass med protestantismen at riksrådet nekter å krone ham. Danmark- Norge står derfor uten konge.
Resultatet blir en blodig dansk borgerkrig, og i nødens stund ombestemmer riksrådet seg. Kristian 3. krones og får landet under kontroll, og 30. august 1536 erklærer han at Danmark skal være luthersk.
Biskopene avsettes, klostrene legges ned, kirkegods overføres til kongen og Kristian 3. overtar rollen som kirkens øverste leder.
Samtidig inngår han en hemmelig avtale med det danske riksrådet om at Norge ikke lenger skal være et eget rike, men underlagt den danske kronen «til evig tid». Et statskupp er i emning.
Erkebiskop avsettes med makt
Nordmenn lever på denne tiden godt med sin katolske tro. Det finnes knapt noen reformatorisk bevegelse å snakke om.
Dyrkingen av Olav den hellige står sterkt, og i Nidaros vokter navnebroren Olav Engelbrektsson det dyrebare Olavsskrinet, som skal inneholde martyrkongens levninger.
Engelbrektsson er både Norges erkebiskop og leder av riksrådet, og han akter ikke å gi fra seg verken makten, troen eller Olavsskrinet.
Han har merket presset en god stund, gjennom danske adelsmenn som har talt protestantismens sak.
Derfor har han i 1524 fått satt i gang byggingen av Steinvikholm slott på en holme inne i Trondheimsfjorden.
Forsvarsverket er det største byggverket som er oppført i norsk middelalder, og fungerer som erkebiskopens faste bosted og ikke minst et trygt oppbevaringssted for St. Olavs skrin.
Men danskene puster ham i nakken. Kristian 3.s styrker driver erkebiskopen på flukt fra Steinvikholm våren 1537, og knuser samtidig Olavsskrinet.
Norges tid som en selvstendig del av Danmark-Norge er over, og dansketiden er i gang.
Den katolske kirken og dyrkingen av Olav den hellige forbys.
Likevel forblir særlig hans dødsdag 29. juli, Olsok, en av landets viktigste nasjonaldager frem til 1800-tallet.
Nordeuropeerne måtte slite seg til evig liv
I den lutherske kirken var ingen utpekt til frelsen på forhånd.
Men den troendes livsstil kunne avgjøre om han eller hun var blant de utvalgte.
Hardt arbeid, selvdisiplin og gode gjerninger var veien til Gud, mente Luther.Hårdt arbejde, selvdisciplin og gode gerninger var vejen til Gud, mente Luther.
Her spilte blant annet flid og nøysomhet inn – dyder som sto i sterk kontrast til den katolske kirkens grådighet som i 1517 fikk Luther til å formulere sine teser.
Den strenge arbeidsmoralen gjorde seg særlig gjeldende hos kalvinister, og regnes blant moderne sosiologer som en forutsetning for kapitalismen.
Kirkerommet fikk benker, lys og prekestoler
Etter at reformasjonen ble gjennomført i 1537 gjennomgikk norske kirkebygg store forandringer.
Katolske skikker som brenning av røkelse, stenking med vievann og ringing med kirkeklokker under nattverden forsvant raskt, og mange steder ble katolske helgenbilder som før var plassert i kirkens sideskip, fjernet fordi Luther mente at de stjal oppmerksomheten fra evangeliet.
Prekestolen fikk en sentral plass i kirken slik at presten sto «blant folket» – gjerne ved et vindu slik at en aldrende prest kunne lese prekenen tross svekket syn.
Den økte lysmengden skulle også gjøre det lettere for kirkegjengerne å lese i Bibel og salmebok.
Samtidig ble det skapt et behov for faste benker i skipet der menigheten kunne sitte, for den lutherske gudstjenesten kunne nemlig vare svært lenge.
Tre katolske tradisjoner som fortsatt består
Fastelavn
Kristian 4 og andre har uten hell prøvd å avskaffe denne katolske festen.
Ablegøyene den siste kvelden før katolikkenes fasteperiode holder skandinavene fast på i dag – 500 år etter reformasjonen.
Mikkelsmesse
Frem til 1770 var denne kirkehøy-tiden en helligdag i Norge, viet erkeengelen Mikael. Feiringen fant sted 29. september. I 1999 bestemte Kirkemøtet seg for å gjeninnføre markeringen.
I mange land spiser man gås denne dagen.
Lucia-tog
I begynnelsen av 300-tallet brakte Lucia mat til forfulgte kristne i Sicilias katakomber, der hun fant vei ved hjelp av en krone med lys.
Santa Lucia ble brent på bålet, men hun markeres 13. desember, når norske barn går i «Lucia-tog».
Den nye troen krevde at de troende lærte å lese
Luthers tanke om at alle kristne kunne forkynne Guds ord, forutsatte at de troende kunne lese i Bibelen.
Derfor ble skoletilbudet utviklet.
Tidligere – under katolisismen – lå skolene under kirkene og klostrene, og var forbeholdt privilegerte barn.
Allerede på 1100-tallet ble det opprettet katedralskoler for opplæring av prester i Norge.
Skoler vokste frem, for etter 1536 skulle nordmenn kunne lese Bibelen.
Da kongen i 1536 beslagla klostrene, ble katedralskolene omdannet til latinskoler. Nå skulle også allmuebarna opplæres i kristendom.
Barn fikk undervisning etter «Luthers lille katekisme», som blant annet inneholdt fadervår, trosbekjennelsen og De ti bud samt forklaringer på hva tekstene betydde.
I 1739 fikk Norge sin første skolelov.
I byene ble det startet opp allmueskoler. På bygda bodde folk for spredt til at det kunne opprettes egne faste skoler, derfor fikk man såkalte omgangsskoler.
Den katolske harseleringen økte da den tidligere munken Martin Luther giftet seg med en rømt nonne.
Sølibat er imot Guds vilje
Da Luther finleste Bibelen, oppdaget han at den ikke nevner nonner eller munker med et eneste ord. Oppdagelsen fikk stor betydning for ham.
«En kvinne kan ikke kontrollere seg selv fullt ut. Gud skapte kroppen hennes for at hun skulle være med en mann og stifte familie».
Slik skrev Luther til tre tvilende nonner i 1524 – mens han var munk. Luther hadde ingen planer om å gifte seg.
Han fryktet at ekteskapet ville holde ham borte fra hans store oppgave og muligens stille ham i et dårlig lys.
Den katolske kirken reagerte med rasende opprørthet når tidligere munker og nonner brøt kyskhets-løftene de hadde avlagt.
Men gradvis overbeviste Luther seg selv om at også han måtte leve etter reformasjonens lære.
Han giftet seg med Katharina von Bora – nonnen som han hadde hjulpet med å flykte.
Forelsket var Luther ikke, men følelsene vokste hos det nygifte ekteparet.
Mens Katharina fant lykken, hadde de rettroende nonnene som ble værende på klostrene, det vanskelig.
I de reformerte områdene i Tyskland ble nonner og munker kastet ut av klostrene.
I Norge ble alle klostre nedlagt og eiendommene konfiskert. Først på 1900-tallet gjenoppsto klostervesenet i Norge.
Luther, Calvin og Henrik 8 tok en bit av pavens rike
1500-tallet skulle bli en hard tid for den katolske kirken.
I Tyskland og de nordiske landene vendte flere fyrster seg mot Martin Luthers lære, mens engelske Henrik 8 i 1534 stilte seg i spissen for en ny, uavhengig kirke – den anglikanske.
I den sveitsiske byen Genève gjennomførte predikanten Jean Calvin sin egen reformasjon.
Hans strenge utgave av Luthers lære bredte ikke bare om seg i store deler av Sveits, men fikk også avleggere i Nederland og Skottland.
Også i Frankrike fikk Calvins ideer fotfeste, men kongemakten ønsket ikke «tyske tilstander» og bekjempet de såkalte hugenottene med alle midler.