Luther stenger snarvei til himmelen

Her i slutten av middelalderen frykter menneskene skjærsilden mer enn døden selv, for hit må alle innom og gjennomgå en renselse før de kan få plass hos Sankt Peter i himmelen.

Hvor langt oppholdet i de slikkende flammene blir, er vanskelig å si – det avhenger av synden og kan fort vare i hundrevis av år.

Men det fins én utvei, lover kirken:

«Når pengene i kisten klinger, straks sjelen ut av skjærsilden springer», frister avlatshandler Tetzel med, og folk i byen stiller seg villig i kø.

Adelige må betale 6-10 gullfloriner, kjøpmenn 3, mens bøndene kan forkorte tiden i skjærsilden ved å rekke Tetzel en enkelt gullflorin.

Myntens verdi tilsvarer prisen på et par gode støvler hos skomakeren.

Pengene er en fin investering, for avlatsbrevene har en guddommelig styrke.

Johann Tetzel bedyrer at brevene hans kan redde en mann selv hvis mannen har hoppet til køys med den hellige jomfru Maria – og gjort henne svanger!

Avlatsbrev kan også redde avdøde familiemedlemmer som her og nå stekes i flammene.

«Hører du ikke dine foreldre og forfedres stemmer som trygler om hjelp? ‘Vis nåde! Lidelsene våre er ikke til å holde ut. Vil du ikke kjøpe vår frihet med en almisse?’», piper Tetzel.

Legenden forteller at det midt i byens vrimmel står en adelig ridder. Han kaller seg «von Hagen» og ber om et avlatsbrev som skal dekke en synd han har tenkt å begå dagen etter.

Dette sære ønsket tenker ikke Tetzel nærmere over, selv om en synd som ennå ikke er begått, lett kan unngås.

Ridderens avlatsbrev forsegles med lakkstempel, og Von Hagens gullfloriner havner i hånden på Tetzels bokholder som slipper dem ned i en stor eiketrekiste med jernbeslag og tre låser.

Tetzel gjør alt for å lokke penger ut av tilhørerne, og triksene virker. I by etter by fylles «Tetzel-kisten» med mynter, men det er ikke den trinne, 52-årige avlatshandleren som får pengene – selv om han tar seg godt betalt.

Turneen gjennom Tyskland skal særlig komme to personer i toppen av den katolske kirken til gode: pave Leo 10. samt Albrecht av Hohenzollern – det tysk-romerske rikets mektigste erkebiskop, med hele to bispeseter.

Begge menn er i desperat pengenød, og derfor må innbyggerne i Tyskland blø.

Ennå vet ikke Leo og Albrecht at deres griskhet vil bli gnisten som utløser den voldsomste religionsstriden i Europas historie og ender med å splitte den kristne kirken i to.

To menn trenger penger

Et par år før hadde den bare 24 år gamle Albrecht av Hohenzollern blitt utnevnt til erkebiskop i først Magdeburg og så Mainz.

Kirken hadde riktig nok et forbud mot at en erkebiskop kunne bekle flere bispeseter, men den unge mannen omgikk loven ved å betale 48 000 gulldukater til pave Leo. Pengene lånte Albrecht hos Jakob Fugger, Europas rikeste kjøpmann.

Erkebiskop Albrecht levde et luksusliv og hadde et åpenlyst forhold til en ugift kvinne som han fikk en datter med.

Hvis Albrecht skulle betale det han skyldte Jakob Fugger og samtidig fortsette luksuslivet, ble han nødt til å finne inntekter – helst med pavens velsignelse.

Til alt hell hadde Leo 10. også havnet i et økonomisk uføre. Da han i en alder av 37 år ble valgt til tidenes yngste pave, erklærte han: «Når nå Gud har gitt oss pavestolen, så la oss nyte den!» Mottoet levde han opp til.

I løpet av sine to første år brukte Leo hele Vatikanets samlede formue på 4,5 millioner gulldukater – det vil si 15 tonn gull.

En god del av pengene gikk til kostymeball, fester og jakt.

Til Leos storslåtte middagsselskaper ble gjestene underholdt med eksotiske dyr som elefanter og leoparder.

Orkestre og guttekor ble fraktet til Roma fra hele den katolske verden utelukkende for å underholde paven.

Noen skjørtejeger var ikke Leo – til gjengjeld gikk det flere rykter om orgier med mindreårige gutter.

Utskeielsene bekymret Vatikanets bokholdere, som i 1516 kunne meddele at kassen var tom, og at byggingen av den storslåtte Peterskirken i Roma sto i fare.

Bare hvis Leo skaffet midler i en fart, kunne skandalen unngås.

Pantsettingen av alt fra juveler til kardinalhatter ga litt penger i kassen, men Vatikanet var fortsatt farlig nær konkurs.

Derfor kom henvendelsen fra Albrecht på det perfekte tidspunktet – og ideen hans var fristende enkel: En betrodd mann med gode talegaver skulle reise Tyskland rundt og selge avlatsbrev, og inntektene skulle deles mellom paven og erkebiskopen.

Albrecht kjente til en som var akkurat den rette for jobben: Johann Tetzel – en tidligere dominikanermunk som arbeidet som avlatshandler i hele det tysktalende området. Han var den fødte selger, men penger hadde korrumpert ham.

En gang i 1510 hadde Tetzel i Innsbruck blitt dømt til døden for å jukse i spill og leve i synd med en gift kvinne.

Straffen var døden, og henrettelsesmetoden drukning, avgjorde keiseren.

Ranet i skogen

Bare forbønnen fra en tysk fyrste reddet Tetzel fra døden – i stedet skulle han tilbringe resten av livet i et fangehull. Likevel var han snart fri igjen, takket være sine ettertraktede talenter.

I 1516 gjorde biskopen i Meissen ham til «subkommissær for handelen med avlat til Peterskirken i Roma».

Året etter headhuntet erkebiskop Albrecht ham til en stilling som «generalkommissær» med samme oppgave.

For å holde orden på pengene plasserte kjøpmann Fugger sin egen bokholder i Tetzels stab.

I løpet av sommeren 1517 rakk avlatshandleren å besøke Berlin, Halle og Magdeburg.

Ifølge legenden førte veien ham gjennom det skogkledde området Elm mellom landsbyene Königslutter og Schöppenstedt, da en ridder hoppet frem med sine menn.

Tetzel kjente ham igjen. Det var von Hagen, adelsmannen som dagen før hadde kjøpt et avlatsbrev.

Nå holdt von Hagen brevet frem foran nesen på Tetzel – det fortalte at paven allerede hadde gitt syndsforlatelse for forbrytelsen von Hagen var i ferd med å begå.

Med hevet sverd truet von Hagen avlatshandleren til å avlevere den tunge kisten med gull-florinene. Så forsvant robber-ridderen i skogen.

Historien ble siden fortalt i mange versjoner, men selv om åstedet skifter, er moralen den samme: Avlatshandelen var ute av kontroll.

Tross overfallet fortsatte Tetzel sin turné og solgte avlatsbrev med samme iherdighet, men mye tydet på at flaksen var i ferd med å renne ut.

For enda en mann var ute etter ham.

Luther blir provosert

I den saksiske byen Wittenberg var predikanten Martin Luther blitt oppsøkt av flere sognebarn som viftet med Tetzels avlatsbrev og hevdet at de ikke trengte hans syndsforlatelse.

«Jeg slår hull i den trommen», utbrøt den 33 år gamle Luther, som var dr.theol. og professor ved universitetet i Wittenberg.

Etter grundige bibelstudier kunne han konstatere at ingen kan kjøpe seg fri av Guds rettferdige straff. I de neste prekenene tordnet han mot avlatshandelen.

Luther oppfordret menigheten til å angre oppriktig i stedet for å prøve å betale for frelsen.

I flere måneder grunnet han på hvor­dan han skulle ta oppgjøret med den mektige kirken. 31. oktober 1517 var han endelig klar til å offentliggjøre sine argumenter mot avlatshandelen – utformet som 95 teser.

Ifølge legenden spikret han dem opp på kirkedøren i Wittenberg slik at alle kunne lese kritikken:

«Men sikkert er det at når pengene klinger i kisten, øker menneskenes begjær og griskhet», skrev han for eksempel i tese 28.

Og i tese 32 sto det: «De som på grunnlag av avlatsbrev regner seg som sikre på sin egen frelse, vil bli evig fordømt; både de selv og deres lærere».

Luther må trøste Tetzel

I ettertid har 31. oktober 1517 blitt markert som dagen da reformasjonen brøt ut, men ingenting tyder på at Martin Luther hadde noen anelse om hva tesene hans ville føre med seg.

Luther visste ikke engang hvem motstanderne hans var – i første omgang ville han bare starte en teologisk diskusjon.

At paven og erkebiskopen profitterte personlig på avlatshandelen, ante ikke Luther da han sendte sine 95 teser til erke-biskop Albrecht:

«Jeg kan ikke holde munn lenger», forklarte Luther i et brev han la ved.

Albrecht, som ikke kunne klare seg uten gullet Tetzel dro inn, torde ikke risikere en åpen debatt, så han sendte tesene videre til pave Leo i Roma og advarte om at «Luther villleder det stakkars, uforstående folket».

Men paven kunne ikke ta tak i problemet der og da, for han hadde hendene fulle.

Det osmanske riket truet med å invadere det kristne Kypros, flere italienske byer var i opprør, og en grup­pe kardinaler var blitt avslørt i å forberede et attentat mot ham.

Derfor nøyde Leo seg med å gi den tyske Augustinerordenen beskjed om å sette den irriterende predikanten fra Wittenberg på plass under deres neste samling i april 1518.

Pave Leo hadde oversett at Luther og hans raskt voksende flokk av sympatisører hadde adgang til et mektig våpen: trykkpressen.

Før pavens svar nådde tilbake til Tyskland, var Luthers teser trykt i flere hundre kopier.

«De spredte seg til hele Tyskland på 14 dager», husket Luther senere. Derfor tok det heller ikke lang tid før Johann Tetzel kunne lese de 95 tesene. Han ble rasende og truet med å «kaste kjetteren Luther på bålet».

Tross sin brokete fortid var Tetzel selv teolog og mente å kunne forsvare avlatshandelen med solide argumenter.

Han forfattet derfor 106 mot-teser som han sendte til Wittenberg. Men de gjorde ikke noe inntrykk på Luther.

Studentene hans kjøpte 800 kopier og brente alle sammen.

Nå innså Martin Luther at striden var i ferd med å komme ut av kontroll. Han skrev derfor utdypende tekster der han holdt hånden over paven og forklarte sin kritikk av avlatshandelen.

Men det var allerede for sent. Tetzel og mange andre teologer pisket opp en hatefull stemning ved å sende ut det ene sverteskriftet etter det andre.

Skriftene provoserte den temperamentsfulle Luther:

«De har aldri sett en Bibel», og «de er fylt med hat», mente han.

Luthers tilhengere lot seg rive med av konflikten og begynte å forfølge Johann Tetzel.

Hvor enn avlatshandleren nådde frem med sitt følge, ble han møtt med skjellsord og buing.

Det var derfor en nedbrutt Tetzel som i 1518 måtte legge ned avlatsgeskjeften og søke beskyttelse bak dominikanerklosterets tykke murer.

Samme år tildelte den katolske kirken ham et symbolsk doktorat i teologi, men det var ingen trøst for mannen som i løpet av sommeren ble rammet av pest.

Da Luther hørte at Tetzel lå for døden, skrev han et langt brev til avlatshandleren: «Uroen (i kirken, red.) er ikke din skyld», trøstet Luther.

«Barnet har en helt annen far», het det videre, med en innforstått henvisning til paven. Like etter døde Tetzel, men bråket i kirken hadde allerede begynt.

Paven sender skarp advarsel

Den voksende striden fikk pave Leo til å blande seg i saken – «med stor forsiktighet, som det seg sømmer».

Han sendte flere kardinaler til Tyskland for å forhandle med Luther og få ham til å trekke tilbake sine mest kritiske påstander.

Men pavens diplomatiske forsøk på å påvirke Luther hadde ikke den minste effekt, tvert imot.

Han nektet å gi seg – og skrev enda flere kritiske teks­ter, som nådde ut til tusenvis av tyske bønder og håndverkere.

Også adelen begynte å se fordelen i å begrense kirkens makt – blant dem var kurfyrst Fredrik 3. av Sachsen, som ble en av Luthers viktigste støttespillere.

Luther var klar over at han i verste fall kunne bli brent som kjetter, så han forfattet et nytt avvæpnende brev til paven:

«Jeg kaster meg i støvet», het det i et skrift på hundre sider. «Jeg tilbyr deg alt jeg har, og hva jeg er. Uansett hva din beslutning er, vil jeg betrakte din stemme som Jesu stemme».

Samtidig fortsatte Luther med å fremføre sine argumenter mot avlatshandelen – og mot pavens makt – under store folkemøter i Tyskland.

Derfor sendte paven en skarp advarsel til Wittenberg 15. juni 1520.

Paven «fordømmer og avviser alle skrifter og predikener av den nevnte Martin», het det.

Hvis Luther ikke trakk tilbake påstandene, ville han bli ekskommunisert, noe som blant annet ville bety en slutt på hans rett til å preke.

Advarselen fikk stikk motsatt virkning.

Gjennom de neste månedene skrev Luther hele tre bøker der han blant annet argumenterte imot avlatshandel, helgentilbedelse og ikke minst pavens enerett på å fortolke Bibelen.

Fra å være en prinsipiell strid om avlatshandel stilte Luther nå spørsmål ved hele kirken, dens hierarkier og selve lesningen av de hellige skriftene i Bibelen. 10. desember 1520 var Luther klar til å gå sin helt egen vei.

På torget i Wittenberg brente han pavens trussel samt sine motstanderes skrifter og bøker med kirkelov, mens han proklamerte:

«Fordi du, gudløse bok, har skadet Faderens hellighet, skal du oppslukes av de evige flammer i helvete».

Den symbolske handlingen kunne bare få én konsekvens fra pavens side. 3. januar 1521 ble Luther ekskommunisert – utstøtt av kirken.

Keiser regner Luther som kjetter

Kurfyrst Fredrik av Sachsen ville gi Luther en sjans til å forsvare seg foran den tysk-romerske riksdagen – en rådgivende forsamling av fyrster, adelige, biskoper og representanter for de frie byene.

I verste fall kunne forsamlingen her dømme predikanten som kjetter.

I april 1521 red Luther de 500 kilometerne fra Wittenberg til Worms, en tur som utviklet seg til et triumftog.

Overalt langs ruten la bøndene ned arbeidet for å hylle ham, og i byene samlet folk seg for å oppmuntre den rebelske predikanten.

16. april kom han til Worms og ble satt i hus-arrest på slottet Bischofshof, der høringen skulle foregå.

Også i Worms stimlet folk sammen.

De ville med egne øyne se mannen som torde å utfordre paven. Soldater måtte dytte folkemengden til side før Luther kunne føres til slottssalen.

Da den kuttekledde predikanten kom inn, rettet alle i riksdagen øynene sine mot ham – nys­gjer­rige etter å se rebellen fra Wittenberg.

Luther ble bedt om å reise seg, før møtelederen med høytidelig røst sa:

«Martin Luther, den keiserlige majestet har innkalt deg til Worms av to grunner. For det første for å erfare om du vil vedkjenne deg bøkene som er spredt i ditt navn. For det andre for å erfare om du i så fall vil anerkjenne eller ta avstand fra bøkenes innhold».

Luther var nervøs, for hvert et ord han ytret kunne sende ham på bålet:

«Jeg verken kan eller vil trekke noe tilbake, for det bringer ingen frelse å gjøre noe mot samvittigheten. Gud hjelpe meg, amen».

Dagen etter holdt den 21 år gamle keiser Karl en tale som må ha fått blodet til å fryse til is i Luthers årer:

«Det er sikkert at en enkelt bror tar feil når han setter seg opp mot hele kristendommens mening, for ellers må kristendommen ha tatt feil i tusen år eller mer», sa keiseren.

Det ergret ham at han ikke for lengst hadde satt en stopper for Luther:

«Heretter vil jeg betrakte ham som en notorisk kjetter og håpe at dere som gode kristne vil gjøre det samme».

I dagene som fulgte diskuterte riksdagen Luthers skjebne, men før den kom til en beslutning, stakk Luther av.

Forsvinningen vakte stort sinne, og keiser Karl erklærte reformatoren og hans tilhengere for fredløse:

«Vi forbyr alle, i ord eller gjerning, å motta, forsvare, støtte eller utvise sympati overfor Martin Luther. Tvert imot ønsker vi at han blir pågrepet og straffet som fortjent som den notoriske kjetteren han er», proklamerte keiseren.

Fredløshet betydde den sikre død, for de dømte mistet all beskyttelse, hadde ingen rett til husly og måtte leve som ville dyr.

Hvis noen tok livet av Luther, ville de ikke bli rettsforfulgt, for det var ikke noen forbrytelse.

På en øde strekning underveis til Wittenberg ble Luther stanset av ukjente, væpnede menn som trakk en sekk over hodet på ham og førte ham bort.

Reformasjonen trues av opprør

Da sekken endelig ble fjernet, konstaterte Luther at han ikke hadde havnet i et fangehull, men i behagelige omgivelser på borgen Wartburg.

Mannen bak kidnappingen viste seg å være kurfyrst Fredrik 3. av Sachsen. Han ville beskytte Luther og gi reformasjonsbevegelsen et tiltrengt pusterom.

På Wartburg, som lå på en høyde over byen Eisenach, gjorde Luther derfor alt for å skjule sin identitet.

Han kalte seg «Junker Jörg», anla skjegg og lot håret gro på sin barberte isse, mens han tilbrakte dagene på et beskjedent værelse.

Men isolasjonen tok hardt på predikanten, som led av depresjoner og i flere tilfeller måtte «jage Djevelen på flukt» ved å kaste blekkhuset etter det han trodde var onde demoner.

Etter hvert forsto Luther at hvis han ville beholde forstanden, måtte han arbeide – gjøre noe som gagnet reformasjonen.

Han satte seg ved et lavt skrivebord og oversatte Det nye testamentet fra gresk til tysk på bare elleve uker.

Isolasjonen ga ham også tid til å utvide kritikken av kirken. I Bibelen fant han blant annet argumenter mot sølibat.

Helt avskåret fra verden utenfor var Luther imidlertid ikke. En stadig strøm av brev fortalte ham om begivenhetene i reformasjonens sentrum, Wittenberg.

I desember og januar kunne han med forferdelse lese hvordan uro og hærverk spredte seg i byen.

Luthers fravær hadde nemlig gitt mer radikale predikanter plass til å argumentere for et voldelig opprør mot kirken, og i ett tilfelle hadde munker gått amok og knust helgenbilder i klosteret sitt.

6. mars 1522 vendte Luther i all hemmelighet tilbake til byen. Til sin redningsmann, kurfyrsten, forklarte han:

«Mens jeg var borte har djevelen listet seg inn i saueflokken min og ødelagt så mye at jeg ikke kan reparere det med pennen, men bare gjennom min personlige tilstedeværelse og det levende ord».

Derfor trådte Luther atter inn i Wittenberg kirke, der han holdt åtte prekener og slo fast at reformasjonen skulle være et fredelig prosjekt:

«Vet dere hva djevelen tenker når han ser menn bruke vold for å spre evangeliet? Han sitter med armene i kors bak helvetesilden, med et ondt blikk og et fryktelig smil, og sier: ‘Åh, det er klokt av disse idiotene å spille mitt spill! La dem fortsette, det er til min fordel!’ Men når han ser Ordet alene på slagmarken, så skjelver han av skrekk».

Hans tilstedeværelse skapte ro i Wittenberg, mens de radikale predikantene dro videre for å oppildne fattige bønder og håndverkere til å gjøre væpnet opprør.

Martin Luther hadde startet en bevegelse han ikke lenger hadde full kontroll over.

Dersom ikke kirkereformasjonen hans skulle gå under i kaos, måtte han ha sterke forbundsfeller.