Martin Luther: Opprørt munk veltet paven

Ved begge anledninger kom døden ubehagelig tett på, og Luthers tanker ble dratt av forestillingen om hans egen død, og hvordan livet i det hinsidige ville fortone seg.

Skulle han tro prestene, ventet alle helvetes pinsler på synderne – i verste fall i all evighet. I beste fall ville pinslene bare være midlertidige – skjønt, midlertidig kunne bety århundrer – og foregå i skjærsilden, en overgangsverden mellom himmel og helvete der syndene bokstavelig talt ble brent ut av den avdødes sjel.

Det eneste de troende kunne gjøre, var å sette sin lit til kirken og prestene, som hadde en helt spesiell forbindelse til Gud. Av samme grunn skulle Guds fromme barn donere raust og gavmildt til kirke og klostervesen.

Luther fryktet skjærsilden og ønsket å komme så nær Gud som bare munker og prester kunne. Han begynte derfor å sysle med tanker om å gå i kloster.

Midt i den unge studentens eksistensielle vurderinger slapp faren en bombe mens Luther var på besøk hjemme i Eisleben i juni 1505: Han hadde funnet en passende brud til sin sønn – en lokal pike fra en god og velstående slekt som passet til familiens nye status.

Luther hadde nå valget mellom å adlyde faren og leve et liv som for ham var meningsløst, eller å følge sitt eget hjerte og skuffe sin far.

Tankene sprikte i alle retninger i Luthers hode etter besøket mens han trasket langs landeveien på vei til Erfurt – rett inn i det øredøvende tordenværet som endret livet hans.

Dekadanse sjokkerte Martin Luther

Hadde Luther forventet å finne sjelefred i klosteret, skulle han bli grovt skuffet. Ikke bare måtte han holde ut bebreidelser fra sin dypt skuffede far, som hadde arbeidet hardt for å gi sønnen en prestisjefylt jusutdannelse – han arbeidet seg også nesten i hjel.

«I klosteret mistet jeg både min sjels frelse og min kropps helse», hevdet Luther, som utover studier og undervisning måtte passe det strenge programmet for messer og daglige bønner.

Fordi han ikke alltid rakk de mange daglige bønnene, fremsa Luther dem når han hadde fri.

«Jeg tok enten lørdag fri eller stengte meg inne i tre dager om gangen. Her fikk jeg verken mat eller drikke før jeg hadde lest alle bønnene», skrev Luther, som langsomt brøt fysisk og psykisk sammen av stress.

«Senere kunne jeg ikke lukke et øye fem netter i strekk der jeg lå, dødssyk og fra forstanden. Selv om jeg kom meg raskt og begynte å lese igjen, gikk det rundt og rundt i hodet mitt».

Det slitsomme livet fikk Luther til i sitt stille sinn å spørre seg om den katolske kirken nå også hadde patent på Gud.

Mens prestene manet til nøysomhet – og kastet fattige bønder ut av kirken dersom de ikke betalte de skyhøye kirkeskattene – levde den katolske kirkens overhode, paven, et bekymringsløst liv i overflod og velstand.

Pave Leo 10. var født inn i den rike, italienske Medici-familien og levde som en fyrste i Roma. Til innsettelsesseremonien hadde han dekket en gutt med bladgull for å vise at han ville bringe velstand til pavestaten. Gutten døde av forgiftning, men festlighetene fortsatte med pomp og prakt.

Paven kunne det med å stelle til fest, og han var særlig kjent for sine overdådige middagsselskaper, der nakne gutter spratt ut av enorme kaker.

Den religiøse disiplinen var det til gjengjeld så som så med i Den evige stad. Det kunne Luther konstatere ved selvsyn da han i 1510 av munkeordenen ble sendt til Roma.

Her så han for eksempel prestene småfnise under altergangen og opplevde hvordan høye geistlige holdt seg med elskerinner som de overlesset med gull og edelsteiner.

Luther var sjokkert, men så ingen annen utvei enn å følge klosterveien han nå en gang hadde slått inn på.

Sjelefrelse til salgs

Våren 1517 hendte det imidlertid noe som fikk Luther til å koke over. Med et kors og det pavelige banneret heist høyt til værs inntok Johann Tetzel – en firskåren dominikanermunk – den ene tyske byen etter den andre.

Mens han høyt forkynte «når pengene i kisten klinger, sjelen ut av skjærsilden springer», solgte munken avlatsbrev fra sin salgsvogn. Forretningene gikk strålende, for borgerne betalte gladelig for dokumentet som lovet «total forlatelse for alle synder».

Det var paven selv som hadde utpekt Tetzel til reisende i sjelefrelse – offisielt var målet å samle inn penger til en ombygging av Peterskirken, men i realiteten skulle pengene i like høy grad finansiere pavens ekstravagante livsstil.

Luther var rasende. I Bibelen fant han ingenting om verken skjærsilden eller muligheten for å kjøpe seg en plass i himmelen. Til gjengjeld kunne Luther lese at Jesus ved å dø på korset hadde betalt for alle menneskets synder, og at enhver som trodde på Jesus, dermed var sikret en plass i paradis.

For Luther, som selv hadde fryktet skjærsilden, var denne innsikten en stor lettelse, og han delte den gladelig med andre. Luther skrev ned sine tanker i pamfletter delt inn i 95 avsnitt – kalt teser – og sendte dem til lærde i hele Tyskland. Så spikret han dem opp på døren til slottskirken i Wittenberg.

«Hvis paven visste hvordan avlatspredikantene gikk frem for å drive inn penger, ville han heller latt Peterskirken gå opp i flammer», slo han fast i tesene i et forsøk på å unngå en direkte konfrontasjon med paven.

Ingen som satte seg inn i Luthers teser kunne imidlertid være i tvil om at det dreide seg om religiøst sprengstoff. Den katolske kirken styrte i middelalderen stort sett hele Europa og opprettholdt en orden der alle – høy som lav – kjente sin plass.

Først og sist holdt kirken, med sitt monopol på avlat, nøkkelen til himmelriket – et avgjørende maktmiddel overfor middelalderens religiøse mennesker. En makt som Luther nå var i gang med å røske ut av hendene på paven.

Luther stemplet paven som djevel

Reaksjonen uteble ikke. Blant mottakerne av Luthers teser var erkebiskopen av Mainz og Magdeburg, som straks anmeldte Luther for kjetteri. Pave Leo bestemte seg for å komme til bunns i saken, og de neste tre årene sendte han en rekke teologer av gårde for å kryss-forhøre Luther.

Avhørene gjorde bare reformatoren enda mer gjenstridig. I prekener og pamfletter talte den stadig mer velformulerte Luther nå paven midt imot. Kirkens tradisjonelle trussel om bannlysing – bortvisning fra kirken – hadde ingen effekt på ham, slo Luther fast:

«Velsignet er den som dør under en urettferdig bannlysing. For den som har vært tro mot rettferdigheten, skal tjene livets krone».

I oktober 1518 sa Luther til en av pavens utsendinger at han ikke regnet paven som en del av den kirken som var beskrevet i Bibelen.

«Og jeg hvisker dette i øret ditt: Jeg vet ikke om paven er Antikrist eller Antikrists apostel slik som han med sine dekreter korrumperer og korsfester Kristus», skrev Martin Luther til en venn i samme periode.

Også de pavetro dominikanermunkene fikk merke Luthers vrede:

«Gud hjelpe oss at de kaller seg selv lærere for de kristne», skrev han om munkene, som var «besatt av begjær etter å brenne» uskyldige mennesker.

Med tiden begynte Luther å lufte sine åpenlyst kjetterske synspunkter i større kretser, og dermed var en pavelig fordømmelse uunngåelig.

I juni 1520 utstedte pave Leo en bannbulle der han sammenlignet Luther med et villsvin som herjet i Herrens vingård. I bullen ble den uregjerlige munken anklaget for 41 tilfeller av kjetteri, og paven ga ham 60 dager til å trekke tilbake alt han hadde skrevet.

Luther nektet å gi etter for pavens krav. Under normale omstendigheter ville han ha blitt sendt direkte på kjetterbålet. Men heldigvis for Luther var ikke omstendighetene normale. Fredrik den vise, kurfyrste av Sachsen, hadde få år tidligere stiftet universitetet i Wittenberg, der Luther underviste, og han ville gå langt for å forsvare universitetets ubestridte stjerne.

Også den unge Karl 5., som nylig var blitt kronet til tysk-romersk keiser, så et potensial i Luther. Karl regnet Leo 10. som en farlig rival, og han ønsket ikke å gi makten hans et løft ved å få Luther arrestert.

Til pavens store forargelse kalte keiseren i stedet Luther inn for riksdagen – en forsamling som kirken ikke dirigerte – i byen Worms. Her skulle han få redegjøre for sine synspunkter.

Folket sto bak Martin Luther

Luthers 95 teser hadde med tiden vunnet stor gjenklang i en befolkning som var grundig lei av den katolske kirkens overhøyhet. Hvor enn han kom, stimlet folk sammen for å høre ham preke, og 16. april 1521 ankom Luther Worms i et triumftog som ble sammenlignet med Jesu inntog i Jerusalem.

Foran riksdagen overtok munken hele forestillingen. Etter å ha bekreftet at de angivelig kjetterske skriftene som lå i en stor stabel i vinduskarmen var forfattet av ham, kastet den veltalende Luther seg ut i et forsvar for sine synspunkter.

Hvis noe i skriftene var feil, skulle han være den første til å kaste dem på bålet, sa han. Men skriftene hans fulgte Bibelen og ikke pavens ord, forklarte Luther, som også tok seg god tid til å gjøre seg til venns med keiser Karl.

Forsamlingen måtte være klar over hvilke onde krefter den slapp løs hvis «vi begynner å fordømme Guds ord.

Og vi må være på vakt, ellers vil det gjøre regjeringstiden for vår unge og noble prins Karl – som vårt håp er festet til nest etter Gud – til en ulykkelig og ugunstig tid», smørte Luther på. Ved å plassere Karl på samme side som Guds ord fikk han samtidig skapt en avstand mellom keiseren og paven.

Luther følte nå at han hadde både keiser og forsamling der han ville ha dem, og avsluttet med å slå utvetydig fast at «min samvittighet er fanget av Guds ord – jeg verken kan eller vil trekke noe tilbake».

Tilfreds med sin egen innsats forlot Luther den fullsatte salen og bega seg ut i de trange gatene. Her ble han møtt av jubelen fra begeistrede tilskuere.

Martin Luther bortført av fyrste

Keiser Karl hadde lovet Luther fritt leide tilbake til Wittenberg, bevoktet av 20 keiserlige soldater. Men underveis ble kortesjen omringet av en gruppe ryttere som overmannet soldatene og bortførte den skrekkslagne Luther.

Ryktet om Luthers skjebne spredte seg fort, og mens tilhengerne hans gispet ved tanken på fuktige fangehull og tortur, kunne en perpleks Luther hvile ut i vennlige omgivelser på festningen Wartburg.

Kidnappingen hadde vært iscenesatt av Fredrik den vise – en dypt troende katolikk – som på grunn av sitt nære forhold til Romerkirken ikke kunne støtte Luther åpenlyst.

I sikkerhet bak Wartburgs tykke murer kastet Luther munkekappen, anla fullskjegg og gikk i gang med å utvikle sine tanker om å reformere kirken.

I et beskjedent kammer med steingulv arbeidet Luther på høygir ved det tunge skrivebordet. Nå som hans motsetning til paven var tydelig for alle, hadde Luther en klar fornemmelse av å leve på lånt tid.

Foruten en serie pamfletter og skrifter ga han seg også i kast med den formidable oppgaven å oversette Det nye testamentet til tysk.

Bibelen fantes allerede på Luthers morsmål, men oversettelsen fra latin var både dårlig og tam. I Luthers versjon, som ble oversatt fra gresk og hebraisk – Bibelens originalspråk – ble tørr preken til trillende poesi.

Luther holdt seg ikke for god til å justere litt på teksten slik at den passet bedre til meningen han selv la i ordene. For eksempel la han ikke skjul på at «dyret», som i Johannes' åpenbaring symboliserer djevelen, var paven i Roma.

Bønder slaktet av fyrster

Mens Luther arbeidet med bibeloversettelsen, levde opprøret som han hadde startet mot paven, sitt eget liv. I store deler av Tyskland kom det til uroligheter.

Selvbestaltede predikanter brøt seg inn i kirker og forstyrret katolske gudstjenester, mens andre knuste helgenbilder. Klostre ble brent ned, og munker og nonner kastet på gaten.

«I mitt fravær har satan trengt inn til mine får og forårsaket skader som jeg ikke kan reparere bare ved å skrive, men bare gjennom mitt personlige nærvær», skrev Luther indignert i mars 1522, og dro mot Wittenberg for å dempe opprøret.

En stund så det ut til å lykkes. «Å, hvilken glede at dr. Martin er tilbake hos oss. Gjennom guddommelig nåde fører hans ord hver eneste dag de villfarne tilbake på sannhetens vei», skrev en jurist fra Wittenberg.

Våren 1524 brøt opprøret imidlertid ut i lys lue. I bresjen gikk Thomas Müntzer, en av Luthers tidligere tilhengere, som mente at opprøret mot den katolske kirken bare var første skritt i et større oppgjør med all jordisk urettferdighet – først og fremst representert ved godseiere og fyrster.

Luther ble rasende da han innså at hans tro ble brukt i politisk kamp. Og da Müntzers bondehær i mai 1525 gikk opp imot fyrster og godseiere, valgte han side: Opprørerne skulle straffes grusomt for å misbruke Guds navn.

«Stikk, slå, drep... Dør du, er du salig. En mer salig død kan du aldri få, for du dør i lydighet mot Guds ord», skrev Luther i pamfletten «Mot bøndenes myrdende og røvende bander».

Fyrstene nølte ikke med å følge Luthers oppfordring. Da bondehæren nærmet seg Frankenhausen i midten av mai 1525, ble den knust av en veltrent, fyrstelig hær. Müntzer ble torturert og henrettet, og de rebelske bøndene og støttespillerne deres halshogd.

Martin Luther så seg selv som en fiasko

Overalt i Tyskland begynte lokale fyrster å ta reformasjonentil seg og bruke den politisk i maktkampene som gjennom-syret hele Europa.

Fyrster, keiser og pave lå i stadig strid og inngikk allianser på kryss og tvers, mens kirken ble splittet og Europa utviklet seg til et lappeteppe av katolske og protestantiske fyrstedømmer.

Imens søkte Luther tilflukt i hjemmet sitt. I økende grad følte den tidligere munken seg satt utenfor bevegelsen han selv hadde startet.

Omgitt av ektefellen Katharina – en tidligere nonne som hadde forlatt klosteret – og sine seks barn skrev Luther salmer og prekener og prøvde å bygge opp en ny kirke. Men oftere og oftere endte anstrengelsene i bitre krangler mellom Luther og hans tilhengere.

Detaljer som barnedåp og altergang vokste seg store og betydningsfulle for den stadig mer uforsonlige Luther, som følte at alt gikk ham imot.

Reformatoren fortsatte arbeidet til tross for mismotet, og selv om nye krefter nå preget bevegelsen hans, var Luther stadig ettertraktet.

I begynnelsen av 1546 måtte han rykke ut for å megle i en strid mellom to grever i fødebyen Eisleben. På reisen ble Luther syk.

«Jeg har en beskytter som er bedre enn deg og alle englene», skrev han fortrøstningsfullt til sin urolige kone i slutten av januar 1546.

Martin Luther rakk så vidt å gjøre seg ferdig med meglingen i Eisleben før han ble så dårlig at han måtte holde sengen. Få dager senere, natten til 18. februar, mens han ennå befant seg i Eisleben, våknet han om natten med sterke smerter i brystet.

Klokken tre samme natt sovnet den 62 år gamle Martin Luther inn, omgitt av sine nærmeste tilhengere.