Roma falt for de kristne

Historikeren Eusebius, Konstantins personlige venn, beskriver hvordan hærføreren fikk en åpenbaring før slaget:

«Etter middag, da dagen allerede var på hell, så han med egne øyne et lysende kors på himmelen, over solen. På det sto ordene: ‘Under dette tegnet skal du seire’. Han ble lamslått av dette synet, og det samme ble hæren som hadde fulgt med ham på ekspedisjonen».

Om Konstantin virkelig så noe på himmelen, er tvilsomt, men etterpå fikk han soldatene sine til å male to tegn på skjoldene sine: en stor X med en P i midten – kjent som chi-rho-korset.

Bokstavene representerte de to første bokstavene i det greske ordet for Kristus. Nesten 300 år tidligere var Jesus blitt henrettet av romerne – nå skulle tømrersønnen fra Galilea beskytte dem i krig.

Etter en stund ble Maxentius utålmodig og stormet over broen med hæren sin.

Her møtte Konstantins folk dem med et motangrep som var så innbitt at de angripende styrkene kom på defensiven. Teologen Lactantius beskrev kampene:

«Broen bak ham (Maxentius, red.) ble slått i stykker. Da soldatene så det, ble slaget intensivert. Herrens vilje skjedde fyllest, og Maxentius’ styrker ble slått på flukt. Han stakk av mot den ødelagte broen, men de flyktende soldatene presset ham ned i Tiber».

Da Maxentius’ druknede lik ble funnet noen dager senere, skar soldatene hodet av ham og sendte det på turné i Romerriket. Budskapet var klart: Roma hadde bare én keiser – Konstantin.

I nesten 300 år hadde de kristne vært et foraktet og forfulgt mindretall i det enorme Romerriket, som var et broket lappeteppe av religioner.

Da Konstantin påkalte seg Guds hjelp i 312 e.Kr., bar det derfor bud om en helt ny epoke for kristendommen. Året etter ble religionen lovlig, og før år 350 hadde flertallet av romerne gått over til Jesus og hans religion.

Disipler brent som levende fakler

Romernes behandling av de kristne hadde før Konstantins seier vært en eneste lang lidelseshistorie.

Rundt 32 e.Kr. klarte romerne nesten å kvele religionen ved fødselen. Ifølge Markusevangeliet i Det nye testamentet fikk den romerske prefekten Pontius Pilatus, under press fra jødiske ledere, Jesus korsfestet for å undertrykke den nye kulten som blant annet utfordret keiserens guddommelige status.

Så dro Jesu disipler ut i verden for å forkynne det kristne budskapet – 11 av de 12 ble drept i forsøket.

Til tross for forfølgelsen slo kristendommen langsomt røtter i Romerriket. I mørke kjellere og hemmelige huskirker møttes de kristne for å dyrke troen.

På få år kom grupper av kristne også til Roma, der de misjonerte i det skjulte.
Da store deler av byen brant i 64 e.Kr., trengte keiser Nero en syndebukk som ingen ville løfte en finger for.

Han fikk byens kristne arrestert og torturert, før de fikk en grusom død: Noen ble spist av ville hunder, andre viklet inn i dyrehuder og brent levende som fakler i Neros hage.

Muligens var disiplene Peter og Paulus blant ofrene under disse forfølgelsene.

At behandlingen av de kristne var hardhendt, fremgikk tydelig da keiser Trajan i 111 e.Kr. mottok et brev fra Plinius, som var guvernør for provinsen Bitynia i Lilleasia.

Plinius hadde ikke tidligere rettsforfulgt kristne, og ville derfor forhøre seg om prosedyren. Trajan svarte at de tiltalte kunne gå fri hvis de ville be til de romerske gudene – alternativet var en dødsdom.

Med tiden ble de kristne likevel tolerert i det romerske samfunnet. I 173 e.Kr. fikk de første kristne tjene som soldater i romerske legioner, og i løpet av 200-tallet organiserte kirken seg i bispedømmer.

I år 300 utgjorde de kristne ti prosent av Romerrikets befolkning, og gjennom donasjoner av penger og land var kirken blitt relativt velstående.

5000 troende myrdet

Opp gjennom 200-tallet begynte Romerriket å vakle. Drapet på keiser Alexander Severus i år 235 ble fulgt av en periode på 49 år der konstante maktkamper førte til utnevnelsen av hele 26 forskjellige keisere.

Kaoset fikk en ende da Diokletian overtok tronen i 284. For å få kontroll over riket utnevnte han tre medkeisere, som regjerte hver sin del av riket.

Diokletian hadde en plan om å styrke staten enda mer, og ønsket derfor også å knytte befolkningen tettere til keiserkulten.

De kristne var i det henseende et åpenbart problem, fordi de påsto at deres Gud sto over keiseren.

En brann i Romas keiserpalass ble brukt som påskudd for en av historiens største kristenforfølgelser. Først ble de kristne kastet ut av hæren og fikk all eiendom konfiskert.

Deretter ble mange kirker brent ned til grunnen og en rekke biskoper arrestert. Nærmere 5000 kristne ble senere torturert og drept av keiserens soldater.

Diokletians plan var imidlertid dømt til å mislykkes. Romerriket hadde nå seks millioner kristne, som var å finne på alle nivåer i samfunnet.

Ofte var de også populære, fordi de blant annet drev skoler. En av de fire keiserne, Constantius, befant seg i England og valgte å ignorere ordren om kristenforfølgelser fra Roma.

Den erfarne generalen var gift med en kristen kvinne, Helena, og sammen hadde de sønnen Konstantin.

Da Constantius døde i en krig i 306, utropte soldatene den 26 år gamle Konstantin til keiser. Han arvet dermed makten over Britannia, Gallia og Spania.

I likhet med faren foretrakk Konstantin å ofre til Mars – romernes krigsgud. Morens kristne tro betydde likevel at Konstantin sannsynligvis kjente til kristendommens budskap.

I 305 abdiserte Diokletian, og uten ham ble riket nok en gang ustabilt. Nå var det tre menn som kjempet om makten – Konstantin med base i de nordlige provinsene, Maxentius i Roma og Licinius i de østlige provinsene.

Konstantin bestemte seg for å gå på offensiven. Sammen med 100 000 lojale soldater marsjerte han mot Roma for å konfrontere Maxentius.

Det var her Konstantin så korset på himmelen, noe han tolket som et tegn på at han kunne innta byen. Åpenbaringen fikk ikke Konstantin til straks å la seg omvende til kristendommen.

Flere historikere mener at han i begynnelsen ikke hadde forstått at religionen bare aksepterte én Gud.

Konstantin innførte religionsfrihet

Året etter ble det imidlertid klart for alle at synet ved Milvianbroen hadde gjort dypt inntrykk på Konstantin.

I 313 møttes de to gjenværende romerske keiserne til et møte som skulle få historiske konsekvenser for kristendommen. I etterkant utstedte de to herskerne en offisiell kunngjøring:

«Da jeg, Konstantin Augustus, og jeg, Licinius Augustus, møttes i fred ved Mediolanum (Milano, red.), var det respekten for det guddommelige som krevde vår oppmerksomhet. Vår hensikt er å gi de kristne, og alle andre, friheten til å følge den religionen de ønsker».

Deklarasjonen endret alt for Romerrikets kristne. Etter å ha levd på samfunnets skyggeside i århundrer, kunne de nå forkynne sin tro i full offentlighet.

Dessuten beordret Konstantin at de kristnes eiendommer, som var blitt konfiskert under Diokletians forfølgelser, skulle
gis tilbake.

Konstantins egen omvendelse til kristendommen var imidlertid en lengre prosess. Guden Apollon, som romerne hadde overtatt fra grekerne, forsvant for eksempel ikke fra myntene før 320 e.Kr., og Konstantin nølte også med å la seg døpe.

Samtidig begynte han å utstede lover som skulle legge en demper på romernes mer barbariske tradisjoner: Straffanger skulle ikke lenger brennemerkes i ansiktet, og kirkens prester slapp å ofre til de romerske gudene.

Uavhengig av Konstantins personlige tanker om den nye troen, så visste han at kristendommens strenge moral kunne utnyttes som et maktredskap.

Etter et seierrikt slag mot en germansk hær ved den tyske byen Trier i 313 henrettet han tusenvis av «barbarer» i byens arena. En retorisk hyllest fra en tilhenger lød:

«Hva er skjønnere enn denne triumf, denne feiring, hvor han tillater nedslaktingen av fiender til alles fornøyelse?»

Kvinnene gjorde riket kristent

Selv om Konstantins religiøse overbevisning på dette tidspunktet er uklar, støttet han de kristne aktivt. Han sendte store pengesummer til kirker rundt omkring i riket, samtidig med at den tradisjonelle støtten til de gamle templene ble fjernet.

«Når du mottar denne summen, skal pengene deles ut til alle personer på listen», skrev Konstantin til biskopen i Kartago, noe historikerne antar betydde prester og andre kristne ledere.

Med sine pengebidrag håpet Konstantin å gjøre kirkene til lokale maktsentre som ville tiltrekke Romerrikets beste menn og bidra til å holde styr på riket. Men kirkens folk trengte ikke bekymre seg om å tjene keiseren:

«De som kalles prester, skal unntas for alt obligatorisk embetsarbeid», het det i et brev fra Konstantin.

I Romerriket var det dessuten lang tradisjon for at samfunnstopper og embetsverket føyde seg etter keiserens religiøse anskuelser. I tidligere århundrer besto staten av bare 300 byråkrater, mens det i 319 var hele 30 000 på keiserens lønningsliste.

Selv om Konstantin ikke hadde konvertert selv, lærte embetsmennene snart at de ikke lenger kunne klatre i statsapparatets hierarki med mindre de lot seg omvende.

På få år sikret Konstantin kristendommen en betydelig tilvekst, men det var rikets kvinner som fikk kirkens medlemstall til å eksplodere.

Romerne hadde tradisjon for å foretrekke sønner fremfor døtre, og de gamle gudene holdt ikke romerne fra å drepe nyfødte.

I et brev som er bevart, skrev en romersk soldat til og med til sin gravide kone: «Er det en gutt, behold ham. Er det en jente, kvitt deg med henne».

De kristne hevdet derimot at alle mennesker var like mye verdt, og derfor forbød religionen fosterfordrivelse og barnedrap.

Dessuten kunne ikke kristne stille sine seksuelle lyster hos prostituerte eller forlyste seg med slaver. Resultatet ble at kristne kvinner i Romerriket fødte langt flere barn enn kvinner fra andre trosretninger.

De kristne var også mer motstandsdyktige mot sykdom. Da to dødbringende epidemier herjet Romerriket på 200-tallet, hadde de kristne følt en religiøs plikt til å stelle de syke – selv når det var stor fare for å bli smittet.

Omgangen med de syke fikk den uventede bivirkningen at mange overlevende kristne fikk et sterkere immunforsvar og dermed ble mindre sårbare.

To keisere kjempet om makten

I 317 e.Kr. var kristningen av Romerriket i full sving. Konstantin behøvde ikke engang å bruke pisken for å nå målet sitt – de fleste innbyggerne lot seg omvende frivillig.

Men på ett område kunne Konstantin fortsatt ikke diktere kirkens forhold: I den østlige delen av riket hadde medkeiseren, Licinius, begynt å slå ned på de kristne i frykt for at de ville hjelpe Konstantin med å avsette ham og gjenforene det todelte riket.

«Først kastet Licinius alle kristne ut av palasset sitt. Deretter befalte han at byenes soldater skulle fratas rang, med mindre de ofret til demonene», skrev den greske historikeren Eusebius.

Men Licinius stanset ikke ved sjikanen – senere henrettet han flere høytstående biskoper og stengte utallige kirker.

I 324 hadde Konstantin fått nok av keiserkollegaens utrenskninger. Han ledet personlig et felttog mot Licinius, og ved Bosporos kom det endelige oppgjøret.

Licinius’ hær på 175 000 soldater tapte, og Eusebius skrev at «gudehateren» ble knust av Konstantin, som bar «den sanne tros skjold».

Etter seieren kunne Konstantin utrope seg selv til hele Romerrikets keiser. Riket var gjenforent – nå sto kristendommen for tur.

Helt siden korsfestelsen av Jesus hadde de kristne vært innbyrdes uenige om tema som det teologiske forholdet mellom Gud, Sønnen og Den hellige ånd.

Én gruppe, arianerne, mente at ettersom Gud skapte Jesus, måtte han stå over sønnen. De ortodokse kristne mente derimot at Jesus var en del av Guds vesen, og at de var like guddommelige.

Konstantin kalte spørsmålet «trivielt», men det truet med å splitte riket han med vold og makt hadde fått samlet.

Stormøte forente kirken

Løsningen ble å avholde et gigantisk kirkemøte i byen Nikea i dagens Tyrkia.

Ved hjelp av Romerrikets vidt forgreinede postvesen klarte han med kort frist å samle hundre biskoper fra hele riket.

Kirkehistorikeren Sokrates Scholastikos beskrev hvordan keiseren åpnet det såkalte konsilet:

«Konstantin ankom og sto i deres midte, men han ville ikke sette seg før biskopene ga ham lov gjennom å bukke – så stor var keiserens respekt for disse mennene».

Deretter holdt Konstantin en tale for biskopene, der han ba dem inntrengende om å komme til enighet om de viktigste teologiske spørsmål.

I to måneder debatterte de geistlige lederne intenst, og 25. juli 325 meddelte de keiseren at kristendommens grupperinger hadde kommet frem til 20 felles kirkelover.

De handlet om alt fra forholdet mellom Gud og Jesus til feiringen av påske og et forbud mot selvkastrering.

Lovene ble bekreftet ved en egen seremoni, der Konstantins 20-årsjubileum som keiser skulle feires.

Eusebius beskrev keiserens ankomst til festen:

«Det var som om han var Guds hellige sendebud – iført lilla rober og pyntet med edelsteiner og gull. Slik var keiserens ytre, mens han på innsiden var fylt med fromhet og gudfryktighet».

I den etterfølgende talen avslørte Konstantin sine personlige tanker overfor de forsamlede biskopene:

«Det var en gang mitt største ønske, kjære venner, å se dere alle samlet. Nå når det er skjedd, må jeg takke Gud, som har forsonet dere».

Keiseren gjorde det helt klart at konsilet hadde vært hans høyeste prioritet etter seieren over Licinius:

«Stridigheter i Guds kirke er mye mer onde og farlige enn krig og konflikt», het det.

Hovedstaden flyttet mot øst

På bare to år hadde Konstantin forenet riket og religionen, men det fantes stadig kristne som nektet å akseptere de nye kirkelovene.

Slike rebeller hadde keiseren ingenting til overs for. I en rasende deklarasjon skjelte han ut grupper som novatianere, valentianere

«og dem folk kaller for frygere: Hvor mange er ikke deres løgner, og hvor farlig er ikke den gift som dere sprer? Fra nå av skal dere ikke våge å samle dere».

Konstantins trusler var ikke tomme ord – hans nåde omfattet ikke toleranse overfor annerledes troende. I årene som fulgte ble disse marginaliserte gruppene forfulgt med diskriminering og vold.

I disse årene mistet Konstantin også lysten til å bo i Roma. Byen var stadig full av hedenske templer, og Konstantin bestemte seg for å flytte rikets hovedstad langt mot øst – til den gamle greske kolonien Byzantion ved Bosporos.

Her ville han anlegge en by som hyllest til kristendommen – et tydelig symbol på at Romerriket var på vei inn i en ny epoke.

I lyntempo ble det bygd store kirker og palasser, og det hele ble omkranset av en mektig bymur.

Allerede i år 330 ble byen innviet og fikk et passende navn: Konstantinopel.

Den nye hovedstaden befant seg også nærmere kristendommens vugge, Jerusalem. Her lå det et tempel for gudinnen Venus på stedet der folk mente at Jesus ble gravlagt.

På Konstantins ordre ble tempelet nå revet og ruinene derfra fraktet langt bort, fordi de var «stenket med demoners blod», som keiseren selv formulerte det.

I stedet fikk han bygd en kirke her, den såkalte Gravkirken, som i dag regnes for å være et av de aller helligste stedene i hele kristendommen.

Rikets nye religion betalte seg

I løpet av 20 år hadde Konstantin banet vei for kristendommen, og millioner skiftet tro – men ikke bare fordi det å bli kristen ga mange fordeler, for eksempel som soldat eller embetsmann.

For mange hadde kristendommen ganske enkelt et mer tiltalende budskap enn de gamle religionene.

Det kristne budskapet om nestekjærlighet resulterte blant annet i opprettelsen av skoler og hjelp til de syke, mens løftet om et evig liv i Paradis tiltrakk Romerrikets fattige og slaver, som arbeidet hardt og levde kort.

Konstantin hadde planer om å la seg døpe, og dermed offisielt bli kristen, før sin død. På den måten ville han sikre seg Guds tilgivelse for sine synder.

Da keiseren ble alvorlig syk like etter påske i 337, hastet han derfor sørover – mot elva Jordan, der Jesus ble døpt. Han var imidlertid ikke kommet langt før han innså at dåpen måtte foretas øyeblikkelig.

Biskopene «utførte de hellige seremonier, slik tradisjonen bestemte», skrev vennen Eusebius om keiserens siste timer.

Kort etter døde Konstantin, den første kristne, romerske keiseren. Han etterlot seg imidlertid langt ifra et harmonisk rike der alle var enige om kristendommens doktriner.

Keiserens tre sønner drepte onkler og nevøer slik at de kunne dele Romerriket mellom seg selv.

De tre aksepterte heller ikke de 20 kirkelovene fra Nikea, og de neste årene ble preget av ny strid og kamper mellom kristne.

Gammel tro ble ulovlig

Da Konstantins siste sønn døde i 361, kom Julian den frafalne til makten. Tilnavnet skyldtes at han i hemmelighet hadde tilbedt de gamle romerske gudene:

«Han beordret at templene skulle åpnes, at det skulle ofres på altrene, og at de gamle gudene skulle tilbes», skrev den romerske historikeren Marcellinus.

Denne brå tilbakevendingen til den gamle troen ble relativt kortvarig, ettersom Julian kort etter døde under et felttog mot perserne – og kristendommen fortsatte å vokse i hele riket.

I 380 utstedte keiser Theodosius den store, sammen med sine tre medkeisere, en lov som i praksis forbød andre trosretninger i Romerriket:

«Alle som omfattes av denne loven, er katolske kristne. Alle andre, og vi mener at de er tåpelige og åndssvake, skal merkes med det forsmedelige navnet kjetter».

Dermed hadde de ikke lenger noe valg: Alle innbyggere i Romerriket måtte nå være kristne.