Romerne gikk amok: Druidenes endelige fall

Invasjonen av øya Anglesey i 61 e.Kr. er kulminasjonen på over 100 års innbitt strid mellom Roma og de keltiske druidene, som i kraft av sin religiøse makt er i stand til å oppildne kelterne på tvers av stammeskiller til voldsomme opprør mot den romerske okkupasjonsmakten.

Romerne har ord på seg for å tolerere og gjerne overta fremmede religioner og prestene deres. Men druidene er så mektige at Roma bare ser én mulighet: Presteskapet må utslettes.

Et presteskap omgitt av mystikk

Da den romerske hæren i år 61 nærmet seg druidenes siste bastion, hadde pres­te­skapet ledet de keltiske samfunnene i århundrer. Presteskapet etterlot seg ingen skrifter om religionen el­ler seremoniene, og er derfor i dag fortsatt omgitt av stor mystikk. Også for oldtidens romere var druidene en gåte, men sam­ti­dig en stor fare fordi de utfordret imperiets makt.

Druidene hadde en lederfunksjon hos kelterne – en av Europas urbefolkninger. De holdt opprinnelig til i Sentral- Europa lenge før skriften ble oppfunnet. For rundt 6000 år siden bosatte flere keltiske stammer seg ved Donau, som betyr vann på keltisk.

Her oppsto den best kjente av de tidlige keltiske sivilisasjonene, den såkalte Hallstatt-kulturen, rundt år 1200 f.Kr. Kelterne spredte seg siden til blant annet dagens Tyskland, Nord-Italia, Frankrike og De britiske øyer.

Da gammelgreske forfattere første gang beskrev kelterne på 400-tallet f.Kr., var druidene sannsynligvis allerede en sentral del av det keltiske samfunnet og religionen. Romerne, som var de første som beskrev druidene, mente at presteskapet oppsto i Britannia og derfra spredte seg til kelterne i Gallia, dagens Frankrike. Om det stemmer eller om presteskapet faktisk oppsto i Sentral-Europa, er vanskelig å si.

Sikkert er det at arkeologene har funnet de aller fleste sporene etter druidenes kultplasser på De britiske øyer og i Irland. Selve ordet druide kommer sann­syn­lig­vis fra det irsk-gæliske ordet doire, som betyr eiketre og visdom.

Navnet gir god mening, for kelterne mente at naturen og tingene i den var fylt med guddommelig kraft. Blant annet regnet de trær som hellige, særlig eik og barlind. Ifølge den romerske forfatteren Plinius den eldre var mistelteinen – en snylter som blant annet vokser på greinene på eiketrær uten å ha røtter i jorden – særlig hellig blant druidene:

«Mistelteinen er sjelden, og når den oppdages, blir det holdt en stor seremoni på månens sjette dag», skriver Plinius.

Druidene forbandt busken med evig liv, fordi den i motsetning til eiketreet beholdt de grønne bladene vinteren gjennom. Ifølge Plinius var det viktig for druidene at mistelteinen ikke kom borti bakken når den ble skåret ned:

«En prest i hvit drakt klatrer opp i treet med et gyllent segl og skjærer ned mistelteinen, som gripes i et klede».

Kelterne mente at misteltein oppløst i en drikk kunne gjøre alle dyr fruktbare, og at den kunne kurere sykdommer og motvirke forgiftninger. Druidenes religion hadde imidlertid ifølge de antikke forfatterne også en mørkere og langt mer fryktinngytende side.

Gudene krevde menneskeofre

Feltherren Julius Cæsar var den første romeren som inngående beskrev druidene i forbindelse med erobringen av Gallia. Han skrev at gallerne hadde to herskende klasser: Druidene og adelen. Presteskapets makt over gallerne var enorm fordi de hadde monopol på alle offentlige og private ofringer til gudene.

«Hele den galliske nasjonen er ekstremt overtroisk», forklarte Cæsar.

Ifølge feltherren var all kunnskap om gudeverdenen forbeholdt druidene, ettersom det var forbudt for prestene å skrive ned læren sin. Alt skulle i stedet overleveres muntlig. Derfor tok det rundt 20 år å bli utlært som druide. Greske og romerske forfattere skriver at druidene mente at sjelen var udødelig, og vandret videre til en ny kropp etter en viss tid.

Presteskapets religiøse seremonier foregikk ikke i forseggjorte templer, men fritt ute i naturen i eike-lunder og primitive steinsirkler.

Romerne og grekerne fortalte i­mid­ler­tid også om en barbarisk skikk blant kelterne: men­ne­ske­of­ring. Julius Cæsar skrev at alle gallere var ekstremt opptatt av religionen sin, og at folk som var rammet av alvorlig sykdom eller sto i fare for å bli drept i krig, ofret mennesker eller sverget å ville gjøre det for å få gudenes hjelp. Og det var druidene som utførte ofringen:

«De mener nemlig at hvis ikke et menneskes liv blir gitt i bytte for et annet menneskes liv, så kan ikke gudene formildes».

Lignende ofringer ble også gjort til gagn for hele samfunnet. Ifølge Cæsar flettet kelterne i slike tilfeller store gudefigurer av vidjer, som utvalgte ofre ble sperret inne i:

«Deretter blir det tent fyr på, og ofrene blir oppslukt av flammene».

Angivelig var det vanlig at forbrytere ble utvalgt, men i nødstilfeller kunne også uskyldige mennesker bli ofret. Kelterne hadde tre hovedguder som de ofret mennesker til: Teutates (stammenes gud), Taranis (tordenguden) og Eusus (krigsguden).

Ofre til Teutates ble druknet, de som ble ofret til Taranis ble brent, mens ofre til Eusus ble hengt i et tre. Bare prestene hadde tillatelse til å ofre dyr og mennesker. Druidenes rolle var langt mer omfattende enn bare å være prester – og det bekymret romerne.

Druider styrte alt

I motsetning til for eksempel romernes presteskap, som primært beskjeftiget seg med religion, hadde druidene mange andre posisjoner i samfunnet. Druidene slapp å betale skatt og behøvde ikke å gjøre militærtjeneste.

Til gjengjeld fungerte de som lærere, vitenskapsfolk, filosofer og dommere og kunne blant annet bannlyse folk fra samfunnet. Druidenes store kunnskap gjorde dem ifølge Cæsar ettertraktet:

«En stor flokk unge menn samler seg rundt dem for å få råd, og de æres høyt».

På grunn av sine roller som prester, vitenskapsmenn og jurister sto druidene på toppen av det keltiske samfunnet:

«Uten deres råd våger ikke høvdingen å beslutte eller utføre noen plan. Dermed er det egentlig de som styrer, mens høvdingene som sitter på gylne troner og lever det gode liv i overdådige palasser, i virkeligheten bare utfører druidenes vilje», skrev den romersk-greske forfatteren Dio Chrysostom.

Imperiet fryktet druidenes makt

Romerne aksepterte kelternes mange guddommer, som ikke var helt ulike deres egne. Og selv om de romerske forfatterne i propagandaen mot druidene særlig trakk frem de uhyggelige menneskeofringene, så var det sannsynligvis ikke hovedårsaken til at Roma anså dem som en fiende.

Da Cæsar invaderte Gallia, var det ikke mer enn et halvt århundre siden romerne selv hadde avskaffet menneskeofringer. Dess-uten var ikke romerne kjent for å være sentimentale. I arenaene slaktet gladiatorer hverandre til jubel fra folket, mens forbrytere ble revet i hjel av ville dyr.

Alt tyder på at romerne snarere fryktet druidenes uinnskrenkede makt over de keltiske stammene og høvdingene deres. Da gallerhøvdingen Vercingetorix i år 52 f.Kr. samlet en rekke av de galliske stammene til opprør mot Cæsars invasjonstyrker, var det sannsynligvis med druidenes fulle støtte eller til og med på deres oppfordring.

Opprøret var så omfattende at det bare var med nød og neppe at Cæsars tropper i Gallia unngikk å bli utslettet.

Da den romerske feltherren fikk kontroll over situasjonen, beordret han at flere av de opprørske stammene skulle utryddes. Tusener ble hogd ned, før
legionene brente byene deres og la markene øde, slik at de overlevende døde av sult.

Til slutt måtte Vercingetorix og rebellene hans søke tilflukt i den sterkt befestede byen Alesia, der høvdingen kapitulerte etter en blodig beleiring. Nederlaget betød at Gallia etter et tiårs brutale kamper og nærmere én million døde ble innlemmet i Det romerske imperiet. Dermed var druidenes storhetstid i Gallia over.

Druidenes siste utpost

Etter Gallias fall var Britannia det siste stedet hvor druidene fortsatt hadde makt. Cæsars styrker hadde invadert det sørlige Britannia i år 55 f.Kr., men ekspedisjonen var kortvarig og ble ikke fulgt opp, så de keltiske britene forble utenfor Romas kontroll.

Til tross for annekteringen av Gallia tyder mye på at de galliske druidene i det skjulte fortsatt motarbeidet Roma. I hvert fall forteller den romerske historikeren Suetonius at keiser Augustus rundt Kristi fødsel bekjentgjorde at ingen kunne være druide og samtidig romersk borger, mens keiser Tiberius forbød druidenes virke.

I år 41 e.Kr. kom keiser Claudius på tronen, og det ble begynnelsen på slutten for druidene. Den nye keiseren trengte en triumf til å styrke sin posisjon og bestemte seg derfor for å erobre Britannia. I år 43 gikk de romerske legionene i land og underla seg raskt de sørligste delene av Britannia.

Claudius så druide-presteskapet i Britannia som en alvorlig trussel. Den forente ikke bare britene, men ga også grobunn for opprør. Derfor slo keiseren til mot prestene med det samme:

«Han la ned et totalforbud mot druidenes motbydelige og umenneskelige religion», skriver Suetonius.

Romas invasjonsstyrke i Britannia besto av fire legioner under ledelse av Aulus Plautius, som også ble Britannias første guvernør. I begynnelsen gikk annekteringen av det sørlige Britannia bra. Ved dagens Colchester nær Themsen etablerte romerne et legionsfort og organiserte raskt de erobrede områdene som en reell provins.

I år 47 innledet Roma erobringen av dagens Wales, som imidlertid viste seg å bli en langt mer blodig affære enn ventet. De walisiske stammene utnyttet det fjellrike terrenget til å føre geriljakrig mot romerne, som ikke kunne utnytte sin militære­ overlegenhet. De innbitte kampene trakk ut i årevis og kostet den romerske hæren dyrt.

Romerne mistenkte druidene for å stå bak den uventet voldsomme motstanden, særlig fordi pres­te­skapets høyborg – øya Anglesey – lå utenfor det nordvestlige Wales.

I år 61 gikk Britannias nye romerske guvernør, Gaius Suetonius, som senere ble berømt for sine keiser­bio­gra­fier, inn for å knuse britenes motstand en gang for alle. Planen var å slå til mot hjertet av den keltiske regionen og utrydde druidene på Anglesey.

Den endelige kampen

En kald vårmorgen i år 61 samlet Suetonius hærstyrkene på den walisiske kysten. Guvernøren hadde valgt ut stedet fordi avstanden mellom kysten og øya Anglesey bare var rundt 250 meter her. Ifølge den romerske forfatteren Tacitus utnyttet Suetonius tidevannet til å krysse kanalen:

«Han bygde en flåte av båter med flat bunn som infanteriet krysset over i. Kavaleriet som fulgte med henholdsvis vasset og svømte, på dypere vann, ved siden av hestene sine».

Med i båtene hadde styrkene katapulter for å beskyte fienden med kam­pe­steiner. Tilbake på fastlandet satte styrkene opp såkalte ballister, som kunne sende spydlignende missiler 600 meter av gårde, og dermed mørne fienden på Anglesey på avstand.

På øya sto lokale krigere samt stammefeller fra fastlandet klar til å ta imot romerne, mens druidene forbannet fienden.

Idet den romerske flåten av småbåter langsomt krysset det smale stredet, fyltes luften over dem med røykfaner fra hundrevis av brennende prosjektiler
avfyrt fra det romerske artilleriet bak dem.

Artilleribeskytningen tvang kelterne til å trekke bort fra stranden opp på klippene. Her samlet de seg mens de hylte mot fienden – sikre på at gudene ville komme til hjelp. Da de første romerne kom seg over sundet og gikk i land, fikk synet av druidene og de fanatiske krigerne selv de mest stridsvante blant legionærene til å nøle:

«Det uhyggelige opptrinnet skremte soldatene så mye at de ble paralysert og glemte å beskytte kroppene sine».

Suetonius, som så soldatenes frykt, fikk samlet styrkene ved å minne dem på at de var blant Romas beste soldater, og at de hadde møtt langt sterkere fiender enn de udisiplinerte kelterne:

«Beroliget av generalene sine – mens de oppildnet hverandre til aldri å nøle ansikt til ansikt med en bande kvinner og fanatikere – angrep soldatene, anført av standartbærerne», skriver Tacitus.

Kelterne ønsket romerne velkommen med intense byger av spyd og piler som gjennomboret mange av soldatene i fremste linje. Men romerne lot seg ikke stanse. I stedet kastet de seg mot fienden med trukne sverd og hogde ned alle på sin vei. Romerne fikk raskt etablert et brohode, slik at flere soldater kunne komme i land.

Nå organiserte legionærene og kavaleriet seg i sine vante formasjoner og trengte fienden tilbake med dødelig
effektivitet. Ifølge romerske kilder utviklet kampen seg til et blodbad. De lett bevæpnede keltiske krigerne hadde ingen sjanser mot de romerske hærstyrkene, som utnyttet at fienden for en gangs skyld ikke hadde noe sted å gjemme seg eller flykte til.

Menn, kvinner og barn ble slaktet uten nåde, mens druidene ble hogd ned ved altrene eller brent sammen med de hellige lundene og eiketrærne. Alt som hadde den minste forbindelse med druidene, ble knust og ødelagt.

Druidedronning ledet siste opprør

Kelternes myteomspunne pres­­te­­skap kom seg aldri etter mas­sak­ren på Anglesey. Ikke lenge etter nederlaget på øya samlet britene seg til en siste opp­stand mot romerne. Opprøret ble anført av Boadicea, dronning av ikener-stammen. Boadicea, som ifølge enkelte forskere var prestinne og kvinnelig druide, hisset krigerne til kamp
med ordene:

«Vi skal vise dem at de bare er rever og harer som forsøker å herske­ over hunder og ulver!»

I spissen for over 100 000 krigere utslettet dronningen tre av romernes største byer og drepte 70 000 sivile. Til slutt ble opprøret slått ned, og Boadicea begikk selvmord. Opprøret var den siste store druide-ledete oppstanden i Britannia.

Selv om druidene overlevde i Irland i flere hundre år, måtte de til slutt overgi seg også der da kris­ten­dom­men nådde øya på 400-tallet. Ironisk nok var det de tidlige irske munkene som skrev ned en rekke av oldtidens muntlige druide-tradisjoner og myter, som derfor fortsatt er bevart – som et minne om den tiden da druidene styrte kelterne.