Sju hemmeligheter om Vatikanet

Vatikanets sveitsergarde, som ble opprettet i 1506, er verdens eldste eksisterende militære korps.

Sveitserne var i århundrer kjent som veltrente soldater, og ble ofte brukt av Europas fyrster og konger som leiesoldater.

Sveitsernes gode rykte fikk pave Julius 2. til å hyre et regiment – og 22. januar 1506 marsjerte 150 soldater under ledelse av kommandant Kaspar von Silenen gjennom Porta del Popolo i Roma.

Soldatene skulle ifølge Julius være “den frie kirkes beskyttere”.

21 år senere viste sveitserne sin verdi da spanske styrker invaderte Roma i 1527.

Ved foten av trappen til Peterskirken ble 147 av regimentets soldater drept mens de beskyttet paven, som i mellomtiden flyktet via en hemmelig underjordisk tunnel til festningen Castel Sant'Angelo.

I dag blir nye rekrutter offisielt sverget inn på datoen for kampen på trappene – den 6. mai.

Forutsatt at de oppfyller kravene om å være sveitsiske statsborgere, mellom 19 og 30 år gamle, minst 174 cm høye og ha gjennomgått det sveitsiske militærets grunntrening.

Etter attentatforsøket på Johannes Paul 2. i 1981 har garden blitt spesialtrent i anti-terroroppgaver.

Vaktkorpset i Tower of London – de såkalte “Beefeaters” – er enda eldre enn sveitsergarden. Beefeaters ble grunnlagt i 1485, men blir ikke regnet for å være et militærkorps.

Men det hindrer dem ikke å “triumfere” overfor sveitsergarden ved å utrope seg selv til “det eldste korpset i verden som fremdeles ivaretar sine opprinnelige oppgaver”.

Til tross for alle mytene om pavens hemmelige arkiv, er dokumentene i Vatikanets kjeller neppe mer mystiske enn innholdet i de fleste andre statsarkiver.

Arkivet fikk sitt offisielle navn “Det pavelige hemmelige arkiv” etter at pave Paul 5. på 1700-tallet stengte arkivet for offentligheten.

På slutten av 1800-tallet gjorde Leo 12. kirkens dokumenter tilgjengelige for interesserte, og arkivet brukes hvert år av rundt 1300 forskere. De må på forhånd spørre paven om tillatelse, og presisere hvilket dokument de ønsker å studere.

På nesten 80 kilometer med hyller bugner et 1000 år gammelt skattkammer av historiske skrifter.

De eldste stammer fra rundt år 800, og her fins alt fra Henrik 8.s skilsmissebegjæringer til pavens brevveksling med Michelangelo om utsmykkingen av Det sixtinske kapell. Paven alene bestemmer hvilke papirer i arkivet som skal frigis til offentligheten.

De siste dokumentene som ble gjort tilgjengelige stammer fra Pius 11.s regjeringstid (1922-1939), og ble offentliggjort i 2006.

Bare fra Pius' 17 år lange periode som pave har arkivarene funnet flere millioner tekster – innholdsfortegnelsene fyller 59 bind – og Vatikanets arkivarer har brukt 20 år på å nummerere, registrere og binde inn papirene eller samle dem i arkivbokser, slik at forskerne kan finne frem i dem.

Så snart arkivarene ble ferdige med papirene fra Pius 11., gikk de i gang med dokumentene fra etterfølgeren Pius 12. (1939-1958). Ingen tør å anslå når de 20 arkivarene kan avslutte arbeidet med å sortere papirene, men en del av dem er allerede offentliggjort i et 12-bindsverk med utvalgte dokumenter som gjelder andre verdenskrig.

I tillegg har Vatikanet allerede åpnet et arkiv med samtlige dokumenter fra “Vatikanets informasjonskontor vedrørende krigsfanger” fra årene 1939-1947.

Midt på 1200-tallet begynte en utrolig historie å sirkulere i Europa.

En engelsk kvinne hadde etter sigende forkledd seg som mann, studert teologi i Mainz, og blitt munk under navnet Johannes Anglicus. Ifølge fortellingen etterfulgte hun i 853 Leo 4. som pave, og tok navnet Johannes 8.

Et år senere ble den nye pavinnen gravid med en av sine hoffmenn, og da hesten hennes steilte under påskeprosesjonen i 855, ble fødselen satt i gang.

Da Romas innbyggere oppdaget at paven var en kvinne, kastet de seg over henne, slepte henne gjennom byen etter en hest, klynget den falske paven opp i en galge, og begravde henne til slutt i nærheten av stedet der hun var blitt avslørt – like ved San Clemens-kirken.

Historien ble i 1647 tilbakevist av den franske historikeren David Blondel, som blant annet gjorde oppmerksom på at den pavelige påskeprosesjonen ikke kom gjennom gaten der fødselen ifølge myten skulle ha funnet sted.

Blondel merket seg også at det ikke eksisterer samtidige beretninger om hendelsen, og at Leo 4. regjerte fra 847 til sin død i 855, og at det derfor ikke var plass til Johanne i paverekken.

Myten forteller at den katolske kirken etter Johannes død konstruerte en stol med hull i setet, der testiklene til kommende paver ble befølt, for å garantere at de var av hankjønn.

Men Blondel påpeker at den såkalte “testikkelstolen” i Laterankirken er flere hundre år eldre enn “pavinne Johanne”.

Historien om Johanne springer trolig ut av en antipavelig svertekampanje som tyske satirikere satte i gang i forbindelse med den tyske keiser Fredrik 2.s strid med paven.

Historikere er enige om at både Pius 11. (1922-1939) og Pius 12. (1939-1958) var tilhengere av antisemittismen som gjennomsyret 1930-tallets konservative katolikker.

Men ingenting tilsier at pavene hadde direkte nazistiske sympatier.

Den amerikanske diplomaten Harold Tittmann, som tilbrakte andre verdenskrig i Vatikanet, mente at paven “avskydde den nazistiske ideologien”.

Og da jødeforfølgelsene satte inn i Italia, søkte tusenvis av jøder tilflukt i klostre over hele landet. Den israelske historikeren Pinchas Lapide, som var konsul i Milano, anslo at paven bidro til å redde mellom 700 000 og 860 000 jøder fra den visse død.

Etter krigen ble Pius 12. rost av jødiske ledere, blant andre Golda Meir, for den katolske kirkens innsats for det forfulgte folket.

Selv om paven, ifølge Tittmann, ønsket en alliert seier, voktet han nidkjært over kirkens nøytralitet, og fryktet at offentlige fordømmelser av nazismen ville utløse represalier mot katolikker.

Tittmann nevner blant annet at Vatikanets radio beskrev tyske krigsforbrytelser i Polen, men at landets biskoper ba den stanse kritikken, fordi den fikk tyskerne til å bli enda mer brutale.

Fra 1971-1989 satte den italienske mafiaen inn store pengebeløp i Vatikanets bank IOR.

Transaksjonene foregikk via mellommenn, ikke minst de italienske finansfolkene Michele Sindona og Roberto Calvi (lite bilde).

De to hadde jevnlig møter med IORs direktør, den amerikanske biskopen Paul Marcinkus. Sindona og Calvi var tett knyttet til mafiaen, og begge ble drept av “forretningsforbindelser”.

Da Clemens 4. døde i 1268, kranglet kardinalene i tre år før de bestemte seg for å velge Gregor 10. til ny pave.

I mellomtiden måtte Vatikanstaten utsette alle kirkelige beslutninger. For å unngå en gjentakelse innførte Gregor regler for fremtidige valg. Kardinalene skulle stenges inne, og først slippes ut når de hadde valgt en ny pave.

Den tradisjonen har gitt navn til pavevalget – det såkalte konklavet – som stammer fra de latinske ordet Com Clavis (med nøkkel).

Under konklavet kunne ikke kardinalene ta imot penger og land fra kirken. Etter tre dager ble måltidene begrenset til et midt på dagen og et om kvelden.

Den åttende dagen ble kardinalene satt på vann og brød. Reglene virket etter hensikten. De to neste valgene tok hhv. en og sju dager.