Tempelridderne var både farlige og fromme

I 1119 dannet ni riddere en privat vaktstyrke av krigermunker for å beskytte pilegrimer på vei til Den hellige stad. Tempelriddernes kombinasjon av våpenkunst og gudsfrykt tiltalte både konger og kirke, og riddernes anseelse steg med rakettfart.

Det var her det begynte

Tempelriddernes historie begynte da to franske riddere i Jerusalem, Hugues de Payns og Geoffrey de Saint-Omer, bestemte seg for å gjøre noe med de mange overfallene og ranene som plaget kristne pilegrimer på turen mot Den hellige stad. Året var 1119, byen var på kristne hender, og mange riddere og korsfarere hadde reist hjem til Europa.

Tilbake i Jerusalem var bare rundt 300 kristne riddere og 2000 fotsoldater – nok til å holde orden i byens gater, men ikke nok til å patruljere veiene utenfor bymurene.

Områdets omskiftelige historie og den unge korsfarerstatens begrensede militære styrke gjorde Jerusalems oppland til et slaraffenland for landeveisrøvere, leiemordere og tyvebander.

Utilpassede elementer både fra korshærene og de muslimske hærene sluttet seg til lokale banditter og levde godt av de mange kristne pilegrimene som nå strømmet til. Pilegrimene – menn, kvinner, barn og gamle med fulle lommer og drømmende blikk – var lette ofre.

Hugues og Geoffrey overtalte derfor sju andre riddere til å hjelpe til med å ri patrulje på veien mellom Jerusalem og havnebyen Jaffa. Det var der de fleste pilegrimene kom fra.

Flere slike sammenslutninger fantes allerede i Europa, der noen veier kunne være like usikre som i Midtøsten. Hugues og Geoffreys gruppe skilte seg imidlertid fra andre ridderordener på et vesentlig punkt: De var ikke bare riddere, de var også munker.

Begeistret for tempelridderne

For å kunne bli opptatt i ordenen måtte en ny rekrutt love å leve som en munk – i ”fattigdom, dydighet og lydighet” – en tilværelse svært langt fra den de fleste riddere hadde i Det hellige land, der ridderstanden var beryktet for sin vidløftige livsførsel med slagsmål, hor og drukkenskap.

Da Jerusalems kong Baudouin 2., fetter av Jerusalems første konge, Baudouin 1., første gang hørte om de fromme ridderne, ble han veldig begeistret. Ifølge legenden innkalte kongen Hugues og Geoffrey til møte selveste juledagen i 1119, slik at de to ridderne kunne avlegge de hellige løftene som riddermunker.

Sikkert er det i hvert fall at Baudouin gav ordenen sin fulle støtte og forærte dem en del av al-Aqsa-moskeen, som ligger på Tempelhøyden – et av de helligste stedene i både jødedommen og islam.

Korsfarerne, som nektet å anerkjenne Jerusalems betydning for muslimer, kalte alltid moskeen for kong Salomos tempel, selv om bygningen var oppført som en muslimsk helligdom og ikke
hadde noe å gjøre med den jødiske kongen.

Derfor døpte Hugues og Geoffrey sin orden etter ”kong Salomos tempel”: Armériddere av Kristus og Salomos tempel – i dagligtalen bare Tempelridderne.

Moskeen ble innredet med egne rom til ridderne og med kontorer til administrasjon av ordenens finanser og personale, mens den nederste kjelleren ble brukt til staller for riddernes hester.
Synet av riddere høyt til hest, dundrende ned fra Tempelhøyden og gjennom de smale gatene, skulle i årene som fulgte bli et velkjent syn i det kristne Jerusalem.

Opprettet reisebyrå

De driftige ridderne utvidet raskt patruljetjenesten med det vi i dag ville ha kalt reisebyrådrift. Der utnyttet de sin solide kjennskap til Det hellige land og utstyrte pilegrimer både med billett til sjøreisen og losji i Jerusalem samtidig som de ytte hjelp til å finne de hellige stedene i byen.

Tempelridderne satte også i gang en banktjeneste der pilegrimer kunne deponere sine verdier hos tempelriddere like ved avreisestedet og deretter løpende få utbetalt penger under reisen, når de kom forbi andre av tempelriddernes filialer. Ryktene om de driftige ridderne spredte seg raskt og tiltrakk seg mengder av nye rekrutter.

Da Hugues de Payns, stifteren av ordenen, i 1125 seilte til Europa, hadde han nok menn til å ta med seg en mindre styrke uten at det gjorde noe med sikkerheten hjemme i Det hellige land.

Hugues’ europatur var betalt og arrangert av kong Baudouin, og en av Hugues’ oppgaver var å ordne kongens diplomatiske anliggender. I tillegg til det skulle han sørge for at tempelridderne også fikk kirkens offisielle godkjennelse.

Vakte begeistring overalt

I to år reiste Hugues rundt i England og Frankrike, der han fikk en stormende mottakelse hos både adel og kirke. Nyheten om de fromme ridderne, som forsvarte kristendommens aller helligste steder, vakte stor begeistring, og grever og baroner stod klar til å skjenke ordenen både penger og jord. Hugues ble til og med invitert i kongelig bryllup i London.

Fra kirkens side tok abbeden Bernhard fra Clairvaux Hugues under sine vinger. Bernhard var kirkens største tenker og dessuten leder av Cistercienserordenen, som han hadde gjort til en av verdens mektigste munkeordener. Den driftige kirkefaderen brakte i 1128 tempelriddernes sak fram for et consilium, et møte for høytstående kirkemenn, holdt i Troyes i Frankrike.

Bernhard leverte de avgjørende argumentene for riddernes bruk av vold i Guds navn og sørget for at Hugues selv fikk lov til å legge fram riddernes sak for de fornemme biskopene og kirkemennene. Ordenen fikk øyeblikkelig den katolske kirkens godkjennelse, og etter møtet sørget Bernhard personlig for å nedfelle Tempelridderordenens viktigste regler.

Tempelridderordenens viktigste regler

Hugues hadde altså all mulig grunn til å være fornøyd da han satte seil for å vende hjem til Det hellige land. Tempelridderne var nå godkjent fra høyeste hold, gaver i form av penger og eiendom strømmet inn, og i Det hellige land gav bankforretningene gode inntekter.

Menn strømmet til for å bli riddere både fra korsfarerstatene og fra Europa, og ordenen kunne velge og vrake blant de potensielle rekruttene

Fra begynnelsen satte tempelridderne standarden høyt. Bare menn med en far og bestefar som hadde vært riddere, kunne ikle seg den ettertraktede hvite skjorten med det røde korset og kalle seg tempelriddere.

Mindre fornemme rekrutter kunne få underordnede stillinger som en slags væpnere for ridderne, men også her var kravene veldig harde. Ingen hull i stamtavlen ble tolerert – ingen født utenfor ekteskap kunne bli tempelridder

For de som slapp gjennom nåløyet, ventet en hverdag med fattigdom og hardt arbeid. Dagen begynte klokken seks om morgenen når alle ble kalt til morgenmesse.

Deretter fulgte noen timer med arbeid, vedlikehold og reparasjon av seletøy, våpen og annet feltutstyr, bare avbrutt av bønn klokken ni. Rundt klokken 12 ble dagens første måltid, lunsjen, servert.

Om ettermiddagen samlet ridderne seg igjen til bønn klokken tre og klokken seks, før de fikk servert kveldsmat. Bare tre ganger i uken stod det kjøtt på den sparsomme menyen, og to riddere måtte dele en tallerken.

All prat ved bordet var strengt forbudt, og under spisingen leste en av ordenens prester høyt fra Bibelen. Ved mørkets frambrudd samlet ridderne seg igjen. Da fikk de litt å drikke, og deretter var det forbudt å snakke sammen. ”Den store stillheten” varte helt til morgenmessen.

Det gjorde ikke riddernes søvn. Halvveis utpå natten måtte de opp for å be – i stillhet – og deretter se til hestene sine. Når en ridder hadde forvisset seg om at alt var i orden, kunne han gå til sengs og sove til det ble morgen.

Dyp har nok søvnen neppe vært: Ridderens sengeleie bestod av en hard madrass, en pute og et enkelt ullteppe, og han sov med alle klærne på, også støvlene.

Tempelridderne levde i sølibat

Riddernes stramme skjematiske hverdag ble gjort enda strengere av en hel rekke atferdsregler. Selv utenfor Den store stillheten skulle praten holdes på et minimum – ”å snakke for mye er ikke syndfritt”, formante reglementet, og ”unødvendig tale og fordervende utbrudd av latter” var derfor strengt forbudt.

Mens ordenen samlet enorme summer, fikk ikke den enkelte ridder eie neon ting utover sine egne våpen og klær. Ikke engang brev fra familien fikk en ridder beholde – de ble i stedet lest opp av en av lederne.

Alle tegn på forfengelighet og personlige kjennetegn var bannlyst. Verken hest eller seletøy måtte pyntes og i hvert fall ikke med de små sølv- eller gulltegnene som var populære blant korsfarerne.

En tempelridder kunne heller ikke ha fritidsinteresser og var f.eks. utelukket fra å gå på falkejakt – den store moten blant riddere i korsfarerstatene. Også enhver omgang med kvinner var utelukket.

En tempelridder fikk ikke engang kysse sin mor eller søster. Bare det å berøre en kvinne, uansett hvem hun var, kunne nemlig ”vekke farlige lidenskaper”. Om natten, når ridderne gikk til ro, måtte de la lyset være tent, ”slik at skyggefiender ikke skulle lede dem i forderv”, slik det var formulert i reglementet.

For den ridderen som hadde seksuelt samkvem med en kvinne, ventet ordenens strengeste straff: Han fikk inndratt uniformen og ble trukket rundt i lenker og kjetting til skrekk og advarsel før han så ble kastet ut av ordenen for alltid.

Tempelridderne var urørlige

Mens den enkelte ridderen ble holdt i stramme tøyler, vokste ordenen jevnt. Med inntekter fra jord og bankvirksomhet bygde tempelridderne en rekke fort som kom til å omkranse korsfarerstatene.

Ordenen utviklet seg til en slags innsatsstyrke som kunne settes inn i forsvaret for de kristne besittelsene i og omkring Det hellige land når det var behov for det.

Under slag forventet ordenen alltid at ridderne kjempet til siste mann. Ikke på noe tidspunkt fikk de trekke seg tilbake, ikke engang for å omorganisere styrkene. Den absolutt eneste gyldige grunnen til å trekke seg ut av kampen var at fienden var i overtall med minst tre til en.

I tillegg til den direkte kamptjenesten ble ridderne brukt som rådgivere. Etter mange år i Midtøsten hadde de skaffet seg veldig god kjennskap til islam og muslimske skikker, og noen av dem snakket til og med arabisk og hadde nære venner som var muslimer.

Ikke minst for kongeriket Jerusalem var tempelriddernes kunnskap nyttig når det gjaldt å komme overens med de muslimske naboene – eller å slå dem i kamp.

Folk som kom til Det hellige land for første gang – enten de var biskoper, konger, grever eller enkle pilegrimer – dro også til Tempelhøyden for å møte ordenens stormester og få en analyse av den siste utviklingen i regionen.

Den innsatsen som tempelridderne la ned for den kristne verden ble rikt belønnet: I 1139 slo pave Innocens 2. fast i en bulle – et offisielt og forseglet brev – at Tempelridderordenen var praktisk talt urørlig; ridderne stod bare til ansvar for paven og kunne ikke rettsforfølges av noen jordisk makt.

I en periode ble alt det tempelridderne rørte ved, tilsynelatende til gull. Selv de nederlagene som begynte å ramme de kristne korsfarerstatene, gav i begynnelsen tempelridderne framgang.

Nye trusler fikk Europas konger til å organisere nye korstog, og de mange bølgene av krigere og pilegrimer gjorde dype innhogg i kassen hos tempelridderne, som nå hadde egne bankkontorer i flere av Europas storbyer, som f.eks. London og Paris.

Der etterlot riddere sine eiendeler mens de dro på korstog. Utstyrt med en seddel der verdien på deres samlede formue var oppført, kunne de så heve penger hos tempelridderne underveis.

Saladin slo tempelridderne

Først sommeren 1187 meldte de første virkelige problemene seg for tempelridderne. Da begynte den arabiske feltherren Saladin et vellykket tokt gjennom de kristne besittelsene i Midtøsten med sin hær på 25 000 mann.

Da den muslimske krigsherren beleiret fortet i Tiberias ved Genesaretsjøen, insisterte tempelriddernes stormester, Gérard de Ridefort på å angripe dem med en gang.

Gérard mente at de ikke en gang hadde tid til å samle sammen proviant og vann som de kunne ta med seg til angrepet. Gérard avviste også alle tanker om å angripe om natten.

På en glovarm dag i juli gikk derfor ridderne til angrep. De var rett og slett segneferdige av sult og tørst etter en lang og strabasiøs marsj.

Nederlaget var totalt og ydmykende, og Saladin hogg halsen av alle de tempelridderne han kunne få tak i. Deretter inntok den arabiske krigsherren Jerusalem og sluttet en skjør fred med europeerne.

I noen tiår til kunne ridderne eskortere pilegrimer til Den hellige by, men fra midten av 1200-tallet kom nedturen for alvor. Tyrkere og mongoler strømmet til fra nord, og fra sør kom mamlukkene.

I 1244 herjet tyrkerne Jerusalem. Akko ble riddernes nye hovedkvarter, men i årene som fulgte falt den ene korsfarerbastionen etter den andre – og i 1291 kom turen også til Akko.

Tempelridderne forfulgt av kong Filip

Ridderne evakuerte alle verdiene sine til Kypros. Denne øya hadde tidligere blitt okkupert av Richard Løvehjerte. Tempelridderne forsøkte å overtale både paven og flere av de europeiske kongene til et nytt korstog, men makthaverne var ikke interessert i å delta i enda et stort og dyrt militært eventyr.

Den store formuen som riddernes rådde over, var til gjengjeld desto mer interessant for den mektige, ambisiøse og skruppelløse kong Filip 4. av Frankrike. I 1306 startet han med å kaste ut alle jøder fra landet under påskudd av at de ”vanæret kristen skikk og oppførsel”, og han konfiskerte alle eiendelene deres.

Året etter hadde turen kommet til tempelridderne. Aksjonen ble satt i gang fredag den 13. oktober i år 1307. Overalt i hele Frankrike ble tempelriddere arrestert, banket opp og torturert og de fikk rettet den ene anklagen verre enn den andre mot seg. Anklagene var
rent oppspinn og flere av dem var fullstendig absurde.

I de brede lag av befolkningen var riddernes enorme makt og rikdom godt kjent. Men samtidig var tempelridderne omhyllet av en mystikk som den franske kongen visste å utnytte til fulle ved å spre rykter om at tempelridderne hadde gjort seg skyldig i bl.a. kjetteri.

Paven tvangsoppløste tempelridderordenen

Under den grufulle torturen som kong Filip utsatte dem for, ble tempelridderne i Frankrike tvunget til tilståelse en etter en.

Pave Clemens 5. – som formelt var den eneste som hadde myndighet til å røre ridderne – protesterte, og i mange andre land avviste regentene å forfølge ridderne på den samme måten som Filip gjorde.

Imidlertid hadde Clemens i sin tid blitt utnevnt til de kristnes kirkelige overhode på grunn av støtte fra kong Filip av Frankrike. Så i 1312 gav paven etter for presset som franskekongen utsatte ham for, og tvangsoppløste tempelridderordenen for godt.

Den 4. juli 1314 kom den endelige avslutningen da ridderen Jacques de Molay ble brent på bålet. Mens ilden slukte den døende stormesteren, ropte han sint at kong Filip og pave Clemens i løpet av et år skulle møte ham foran Guds trone og dømmes sammen med ham.

Begge mennene, som var i sin beste alder, døde uventet det året – som Molay hadde forutsagt. Disse to mystiske dødsfallene var med på å gi næring til alle mytene om tempelriddernes hemmeligheter. Senere har jo disse mytene vokst fram i folkloren over hele Europa.

Les også:

Reformasjonen

Hva er forskjellen på protestanter og katolikker?

2 minutter
Religionshistorie

Tyrkisk bibel vekker oppsikt

1 minutt
Religionshistorie

Derfor skal prester leve i sølibat

2 minutter

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!