Tyske korsriddere på glattisen i Russland
Russerne er allerede kristne. Likevel blir de invadert av tyske korsfarere som vil utrydde den ortodokse læren i landet. Ved Peipus-sjøen slår russerne tilbake og stanser den katolske kirken.
Korsridderne måtte se seg slått på den frosne Peipus-sjøen i 1242.
Korsridderne beveget seg sakte fremover. Våren var ennå ikke kommet til Novgorod, og sumpmarkene var frosset til en ujevn is.
Rustninger, brynjer og hjelmer tynget ridderne, men hærføreren, biskop Hermann von Buxhoeveden og hans menn, visste at de ville få lønn for strevet. Seieren – deres egen såvel som den sanne kristendommens – var bare få timer unna.
Foran dem, på den andre siden av Peipus-sjøen, en mer enn 3000 km² stor innsjø på grensen mellom dagens Russland og Estland, ventet Aleksandr Nevskij – russisk storfyrste og den katolske kirkens største fiende i øst. Om litt ville de to hærene stå ansikt til ansikt på den bunnfrosne innsjøen.
Slaget, som fant sted 5. april 1242, skulle bli det skjebnesvangre vendepunktet i tyske og nordiske korsfareres forsøk på å innlemme de ortodokse russerne i den katolske Romerkirken.
Gjennom to år hadde krigere fra Tyskland, Danmark og Sverige plyndret, herjet og brent seg gjennom Baltikum og det vestlige Russland.
En seier over Aleksandr Nevskij ville bringe Novgorod og det sentrale Russland under korsfarernes kontroll og dermed bane vei for katolikkenes endelige seier.
I begynnelsen var munkene i Den tyske orden leger. Senere ble de topptrente krigere.
Kirken ville bekjempe hedninger
Romerkirken kunne saktens trenge en seier nå, for kampen mot hedenskapen gikk ikke helt slik kirken ønsket.
I 1089 hadde pave Urban 2. sendt det første av en lang rekke korstog mot Jerusalem for å jage muslimene ut av Det hellige land, uten særlig suksess. Nå, nærmere 200 år senere, var det derfor få som trodde at Romerkirken ville få noen dominans i området.
Stort bedre sto det ikke til i det kristne Europas egen bakgård. Rundt år 1000 hadde misjonærer omvendt skandinavene til kristendommen, men i Baltikum var det vanskeligere å få bukt med hedningene. Den kristne guden var helt fremmed for innbyggerne her. De bekjente seg til en naturreligion som vekket avsky blant kirkens menn.
«De tilber slanger og fugler, og til dem ofrer de levende mennesker som de kjøper fra handelsfolk», skrev den tyske presten og kronikøren Adam av Bremen (1040-1081) bestyrtet.
Noe måtte gjøres, så i 1193 sendte pave Celestin 3. et korstog mot øst. Målet var i utgangspunktet bare å støtte områder i Livland – i dag en del av Estland og Latvia – der tyske misjonærer hadde etablert en kirke. Men korstoget spredte seg snart til hele Østersjøområdet. I spissen for hæren satte kirken Den tyske orden, som var dannet under korstog til Midtøsten, og en lignende orden – Sverdridderne – etablert spesielt for anledningen. Begge ordner var en blanding av fromme munker og fryktløse elitesoldater, og ridderne skulle utgjøre kjernen i korstoget.
En av de mest fremtredende blant de tyske ridderne var Hermann von Buxhoeveden – en hærfører som kom fra en mektig familie i Nord-Tyskland. Da ridderne i 1224 underla seg byen Tartu i dagens Estland, ble Buxhoeveden utnevnt til biskop. Året etter fikk han status som fyrste. I 1230 fikk tyskerne sin egen stat i Livland, der Buxhoeveden inntok en ledende posisjon.
Katolikker utnyttet indre strid
Den tyske staten var én blant flere mindre enklaver, byer og besittelser som korsfarerne kontrollerte. Danskene besatt for eksempel et stort område rundt byen Tallinn – hovedstaden i dagens Estland.
Men for Buxhoeveden og de andre korsfarerne var oppdraget på langt nær utført. Lenger mot øst, i Russland, ventet flere sjeler på å bli omvendt.
Befolkningen her var riktig nok kristen, men ikke på den måten Romerkirken ønsket. Indre strid hadde 200 år tidligere delt den katolske kirken, så kirken i øst ble nå styrt av patriarken i Konstantinopel, mens paven i Roma måtte ta til takke med den vestlige delen av Europa.
Korsfarere hadde tidligere uten hell prøvd seg med kampanjer i Russland, men etter suksessen i Baltikum besluttet kirken i 1240 at tiden var inne til å tvinge russerne inn i Romerkirkens fold med et avgjørende fremstøt.
Valget av tidspunkt kunne ikke vært gunstigere. Russland, som på den tiden besto av en rekke fyrstestater, var under press.
Tre år tidligere hadde Russland blitt invadert fra øst av det ridende krigerfolket mongolene. Stammene nådde så langt som til Novgorod, Russlands viktigste handelsby.
Bare et plutselig og uventet mildvær som forvandlet veiene til søle, forhindret fienden i å rykke frem og erobre byen.
Novgorods fyrste, Aleksandr Nevskij, kunne foreløpig puste lettet ut, men måtte snart se i øynene at mongolene var for sterke til at russerne kunne slå dem tilbake.
I stedet for å gjøre ytterligere motstand inngikk han derfor en allianse med stamme-lederne.
Ifølge avtalen skulle han betale tributt til mongolene, men kunne stadig regjere over Novgorod – en usikker posisjon som korsfarerne nå ville utnytte til det ytterste.
Hæren rykker frem
Alt så ut til å bekrefte korsfarernes antakelse da de vinteren 1240/41 nærmet seg Novgorod i høyt tempo. Underveis inntok de flere byer og begynte å bygge en festning i stein – et klart tegn på at de var kommet for å bli.
All motstand ble brutalt slått ned. Da innbyggerne fra byen Pskov for eksempel ville stoppe korshæren, gikk Den tyske orden til angrep.
«Tyskerne hakket store sår, og russerne led forferdelig. 800 av dem ble drept på slagmarken. De andre flyktet og ble forfulgt uten nåde nesten helt til Russland», forteller Den livlandske rimkrønike fra 1286.
Seieren var knusende, og korsfarerne red videre på en bølge av selvtillit. Og da det kom etterretninger om at Novgorod nå var uten en hersker fordi byen i frustrasjon over trusselen fra mongoler og korsfarere hadde jaget Aleksandr Nevskij på flukt, gjorde det ikke selvtilliten mindre.
En av hærførerne, biskop Heinrich av Øsel, dro sågar til Roma for å be paven om å gjøre ham til biskop over de russiske landområdene, som de var sikre på å erobre.
Oppmuntret sendte paven beskjed til erkebiskopen av Lund og de andre svenske biskopene om å sette alle krefter inn i korstoget og «som Moses å spenne sverdet fast ved hoften og ikle seg Herrens panser».
Nevskij får en sjanse til
Korshærens gradvise fremrykning gjorde imidlertid Novgorods innbyggere skeptiske, og våren 1241 bestemte de seg for å kalle Aleksandr Nevskij tilbake.
Etter behørig trygling dro fyrsten hjem for å forsvare byen sin. Først hengte han mennene som tidligere hadde satt seg opp imot ham. Dernest samlet han styrkene sine og gikk imot korshæren.
Korsfarerne, som ikke hadde regnet med å møte større motstand, ble fullstendig tatt på sengen av Nevskijs handlekraft, og russerhæren gjenerobret by etter by.
Nevskij tok de ledende korsfarerne til fange, mens russere som hadde samarbeidet med invasjonsstyrkene, ble henrettet.
Ved byen Mooste, som lå i Den tyske ordens område i det som i dag er Estland, møtte Nevskij imidlertid motstand. Her lå en gruppe korsfarere i bakhold. De drepte en av hans fremste hærførere og slo hæren tilbake. Aleksandr Nevskij var nå i en vanskelig situasjon.
Han hadde riktig nok gitt korsfarerne en lærepenge og svekket stillingen deres kraftig. Men de var på langt nær beseiret, og som episoden ved Mooste viste, kunne hæren fortsatt slå tilbake. Men han hadde ikke råd til å miste for mange soldater i en fornyet kamp med korsfarerne.
Den vårdagen besluttet Nevskij å samle hæren sin og sette kursen mot øst, mot sikkerheten i Novgorod.
Så lett skulle det imidlertid ikke gå. Oppmuntret etter den nylig innkasserte seieren fulgte korsfarerne etter ham gjennom det stadig isdekte landskapet. Ved Peipus- sjøen tok de ham igjen.
Nevskij, som av sine speidere hadde fått vite at korshæren halte innpå ham, ville helst møte forfølgerne på et sted som var gunstig for ham selv, og plasserte hæren sin på sjøens østlige bredd. Her ventet han da korsfarerne tidlig om morgenen 5. april 1242 gjorde klar til angrep.
Med sine rundt 6000 mann må den russiske hæren ha vært et fryktinngytende skue for biskop Buxhoeveden da han ved daggry inspiserte troppene sine.
Selv kunne han mønstre mindre enn 4000 mann, men med den erfarne tyske orden i rekkene – godt supplert av blant annet en stor tropp hjelpesoldater fra de danske besittelsene i Estland – var de stort sett jevnbyrdige.
Ved soloppgang ga biskopen sine styrker ordre om å rykke frem.
Mongolske krigere hjalp trolig russerne i slaget mot katolikkene.
Korsfarerne må flykte
Korsfarerne havnet i trøbbel med én gang. Fremrykningen over den både isglatte og ujevne innsjøen foregikk i sneglefart, og de russiske bueskytternes piler haglet over dem.
Da de nådde frem til de russiske linjene, gikk det galt. Korsfarerne ble fullstendig overrasket over hestene som dundret mot dem.
Fra hesteryggene løsnet drevne bueskyttere kaskader av piler som boret seg inn i korsfarernes kropper. De ridende bueskytterne, som ifølge historikerne med stor sannsynlighet var mongoler, var en ukjent fiende for korsfarerne.
«Snart falt Den tyske ordens fane midt mellom bueskytterne, og lyden av sverd som skar hjelmer i stykker kunne høres overalt», forteller Den livlandske rimkrønike.
Luften gjenlød av «brakene fra lanser som ble brukket og sverd som møttes, så selv det frosne havet beveget seg, og isen ikke kunne ses for alt var dekket av blod», forteller rimkrøniken om slagets avgjørende øyeblikk.
Opplevelsen var så skremmende at de danske hjelpetroppene flyktet i panikk. Og uten dem var korsfarerne så tallmessig underlegne at de ikke hadde andre utveier enn å trekke seg tilbake og rave tilbake over glattisen.
«Fiendens styrker snudde og la på flukt. Men Aleksandr Nevskijs styrker slo dem ned og forfulgte dem som om de kom fra luften. Det var ingen steder å flykte», skriver Novgorod-krøniken fra 1200-tallet.
Krøniken forteller videre at Nevskij forfulgte korsfarerne i nesten 7,5 kilometer. Så trakk han seg tilbake til Novgorod, der han ankom i triumf, med korsriddere som var tatt til fange og bundet til sine egne hester.
«Navnet Aleksandr ble nå berømt i alle land... selv så langt unna som Roma», bemerker Novgorod-krøniken. Romerkirken skulle da heller ikke glemme Aleksandr Nevskij.
Korsfarerne og russerne inngikk etter slaget en fredsavtale, og fra nå av gikk alle forsøk på å omvende russerne fredelig for seg.