All form for kjærlig kontakt mellom nonner var forbudt, men regelen ble ikke alltid overholdt.

Ulydige nonner

Hverdagen bak de høye klostermurene var ikke bare fylt med lovsang, bønn og andre fromme gjerninger. Dokumenter som er funnet i arkivene i Vatikanet, avslører at kjedsomhet, bitterhet og kjødets lyst drev renessansens unge nonner mot mørkets makter.

9. februar 2012 av Morten Rendsmark

En morgen i 1583 steg Eliseo Capis inn i nonneklosteret San Lorenzo i Bologna. Han var undersøkelsesdommer for paven, og mellom de buede søylegangene hvisket nonnene nervøst til hverandre.

Alle visste at Capis var kjetterjeger fra inkvisisjonens kontor. Han hadde tidligere dømt tre menn til døden på bålet, og hans ærend i klosteret var svært alvorlig. Det gikk rykter om at nonnene i San Lorenzo drev med heksekunst. Pavens betrodde utsending skulle se om det var noe i ryktene.

Capis satte seg på en stol i parlatoriet – samtalerommet. Rommet var delt på midten av en vegg med en liten åpning med gitter i, slik at nonnene i den ene delen av rommet kunne snakke med gjester i den andre uten å ha fysisk kontakt. Men i dag var parlatoriet et forhørslokale.

Priorinnen – den øverste nonnen – var første vitne, og Capis så undersøkende på henne gjennom gitteret mens hun snakket:
«Jeg vil nødig si noe, for jeg vet ingenting sikkert. Men jeg har hørt at det er brukt heksekunst for å finne en bratsj (et strykeinstrument, red.) som er blitt borte. Noen sier at novisen Angela Tussignana brukte magi for å avsløre hvem som tok bratsjen. Men bare Gud vet om det er sant».

Capis var vant til unnvikende svar, og han ante at saken kom til å ta tid. Hundre nonner og folk med tilknytning til klosteret skulle avgi forklaring. Dessuten skulle Capis avlegge rapport til den lokale biskopen og en komité av kardinaler i Vatikanet, og kirkens egne regler gjorde oppdraget hans enda vanskeligere. I retningslinjene sto det at «nonner blir vanligvis ikke utsatt for tortur, men kan om nødvendig trues med det».

Capis' forhørsprotokoll finnes i dag i Vatikanets arkiver i Roma. Der har den amerikanske historikeren Craig A. Monson nylig gjennomgått en rekke disiplinærsaker mot nonner på 1500-1700-tallet. Mange av sakene i arkivet er dårlig belyst, fordi brev og saksdokumenter har gått tapt i årenes løp. Det er bare i noen få tilfeller mulig å følge forløpene fra begynnelse til slutt. Og ett av disse er saken fra San Lorenzo.

Dokumentene tegner et overraskende bilde av klosterlivet, og avslører at livet bak murene ikke utelukkende var viet Herren. Nonnene – særlig de unge novisene – var ofte dypt frustrert over å leve isolert fra omverdenen.

«Overskytende» døtre ble nonner

Unge rikmannsdøtre ble tvunget til å gå i kloster og gi avkall på det søte liv.

Som regel ble de sendt i kloster når de var 15 år, og de færreste forlot det igjen. Men overgangen til klosterlivet var ikke lett. Derfor ble det vanlig at familier sendte døtrene i kloster allerede når de var i sju-årsalderen. Når jentene ikke kjente til hva verden utenfor hadde å by på, var det lettere for dem å venne seg til det isolerte og ensformige klosterlivet.

I større italienske byer var hver tiende innbygger nonne på 1600-­­­­­­tallet. De kom oftest fra byens rike familier. Familiene hadde gjerne mange døtre, og bare den vakreste eller eldste datteren ble giftet bort. Overklassen besto av adelige familie­dynastier som ønsket å bevare formuene fra generasjon til generasjon, og når en rikmannssønn skulle gifte seg, forlangte familien en anselig medgift. Den skulle dekke brudens livsopphold resten av livet.

Døtrenes ekteskap tappet dermed familieformuen. Å gifte bort en datter til en mann av lavere sosial status ble uglesett, og hjemmeboende ugifte døtre var ikke bare en økonomisk byrde, de kunne også rote seg bort i skandaler og krenke familiens ære. Klostrene var dermed den eneste respektable måten å bli kvitt «overskytende» døtre på, og det var relativt små omkostninger forbundet med å sende dem i kloster.

Ofte var flere generasjoner kvinner fra samme slekt samlet i et kloster, der en novise ble tatt imot av tanter, grandtanter og storesøstre. Chigi-familien fra Siena sendte sju søstre i samme kloster. Når nonner tiltalte hverandre «søster», kunne det altså ofte tas helt bokstavelig.

Tradisjonen med å sende døtre bort for å skåne formuen var utbredt i hele Italia. Et eksempel er Milano, der bare hver fjerde rikmannsdatter opplevde å bli gift, mens de andre tilbrakte livet bak klostermurene.

Klostrene tok også imot jenter fra lavere sosiale klasser. Mens disse nonnene arbeidet på kjøkkenet, vasket klær, gjorde rent eller var tjenestepiker for overklassenonnene, brukte nonner fra velstående familier tiden på musikk, korsang og håndarbeid. Noen klostre drev oppdrett av silkeormer. Andre hadde store atrier der nonnene dyrket urter, frukt og blomster.

Overklassejentene gikk dermed fra et liv med dans, opera og sosiale tilstelninger til en ensformig tilværelse preget av bønn og isolasjon.

Ifølge klosterreglene fikk de bare møte mennesker utenfra i det spesielle parlatoriet, der familien kom på besøk. De kunne bare forlate klosteret dersom krig, brann eller epidemier tvang dem til det, eller hvis de skulle overføres til et annet kloster. I så tilfelle måtte nonnen eskorteres av familiemedlemmer, og reisen skulle alltid gjennomføres på kortest mulig tid.

Mens noviser og nonner vansmektet bak klostermurene, blomstret verden utenfor. Italia opplevde, i likhet med Europa for øvrig, en kjempemessig økonomisk opptur, og kunst og kultur ble satt i høysetet. Opera, teater og malerkunst utviklet seg mot nye høyder, og det krydde av folkelige aktiviteter som karneval, maskerader, gjøgleri og annen tøylesløs underholdning.

Løssluppenheten skapte hodebry for den katolske kirken. Kirken mente fest­ene vakte Guds vrede. En pave forbød karneval i flere år etter en rekke jordskjelv, fordi han mente skjelvene skyldtes de uanstendige opptogene i gatene.

Nakne nonner i bønn

Kirkens menn kunne forsøke å lede klosterets trassige nonner på rett kurs gjennom for eksempel eksorsisme.

Da inkvisitoren Capis kom til avhøret av Angela Tussignana i San Lorenzo-klosteret i Bologna, var Angela presset. Pavens utsending fikk henne til å innrømme at hun hadde utført heksekunster på cellen.

«Jeg tegnet en sirkel på gulvet med en kniv og stakk den i midten. Jeg fremsa en regle som begynte med diabolus og andre latinske ord, men jeg husker ikke resten».

Sirkelen var en gammel måte å fremkalle djevelen på. Novisens mål var at sirkelen skulle vise henne hvem som hadde stjålet bratsjen. På den måten ville hun hjelpe tanten, som var nonne i klosteret og eier av det forsvunne musikk­instrumentet.

De andre avhørte fortalte blant annet Capis at Angela ofte virket besatt, at hun snakket med flaggermus og hadde slengt noviseklærne sine på gulvet og tråkket på dem. En av nonnene forsvarte henne med at det verken var heksekunster eller djeveldyrkelse, men at den unge novisen simpelthen var rasende og ulykkelig over at hun måtte være nonne.

Men det var ikke bare Angela som hadde problemer med å holde seg på den smale sti. Capis avslørte at også andre nonner i San Lorenzo-klosteret hadde drevet med forbudte heksekunster – blant annet ved å stå nakne i cellene sine med et stearinlys på gulvet bak seg. Utøveren skulle deretter si «God kveld, skygge» og be djevelen om hjelp. Håpet var at skyggen på veggen skapte en forbindelse til onde makter som bare viste seg hvis en kvinne kledde seg naken.

Ritualet var gammelt, og særlig utbredt blant prostituerte. Angela hadde lært sirkelritualet av en bekjent før hun ble novise, mens en annen nonne sannsynligvis kjente til skyggen fra sin fortid i Bolognas underklasse.

Sirkelen og skyggen var de to verste eksemplene Capis avslørte i klosteret, men en rekke mer uskyldige hekserier hadde også funnet sted. Mange noviser og unge nonner bar lykkeamuletter og fremsa hekseregler som skulle trollbinde menn.

Til Capis' overraskelse innbilte mange av jentene seg at de var involvert i «parlatorieromanser», og at fjerne slektninger kom på besøk fordi de var stormende forelsket i dem. Det var tydeligvis viktig for de unge kvinnene å føle seg ettertraktet, men i Capis' øyne var oppførselen deres ynkelig og farlig for moralen. Nonneidealet var en from kvinne som bare var interessert i Guds kjærlighet.

Nonner brente ned kloster

I den søritalienske byen Reggio gikk nonnene mye lenger enn hemmelige kjærlighetsfantasier om romanser. Klosteret deres brant ned, og erkebiskopen hadde mistanke om at brannen var påsatt av nonnene. I mai 1673 skrev han sjokkert til Vatikanet: «Det er en forbrytelse uten sidestykke i kristendommen».

Nonnene hadde flyktet før flammene fikk ordentlig tak, og under forhør røpet de snart at underpriorinnen Giovanna Monsolino og hennes søster Anna var de ansvarlige. Nonnene var lei av klosterlivet. Derfor hadde de tvunget frem en avstemning der flertallet gikk med på å brenne ned klosteret. Priorinnen var gammel og holdt ikke styr på nonnene sine. De sammensvorne bar tørre greiner opp på loftet. Her smurte de takbjelkene med olje og svinefett og tente på. Byens rikmannsfamilier fikk dysset saken ned, og betalte for å bygge opp igjen den nedbrente bygningen.

Etter tre år i forvaring i et annet kloster vendte Monsolino-søstrene og de andre nonnene tilbake til Reggio. Saken om hekseri i San Lorenzo-klosteret fikk heller ikke alvorlige konsekvenser. Den rebelske Angela ble bortvist. Det var ingen stor skandale, ettersom hun var novise og dermed ennå ikke hadde avlagt det bindende nonneløftet. Skjebnen hennes er ukjent, og det fremgår heller ikke av sakspapirene hvem det var som stjal bratsjen.

Trassige nonner kunne degraderes til noviser

Det verdslige livet utenfor murene kunne være en for stor fristelse for nonnene.

På 1400- og 1500-tallet var tidligere tiders harde fysiske avstraffelse av nonner avskaffet til fordel for mer humane. Overtredelsens art avgjorde om nonnen eller novisen ble fratatt privilegier, fikk husarrest eller – verst av alt – ble utstøtt fra kirken.

Klosterets strafferamme

  • Utestengelse fra parlatoriet.
  • Tap av stemmerett ved valg av ny priorinne og abbedisse.
  • Utestengelse fra sangkoret.
  • Berøvelse av sløret nonnen fikk da hun avga nonneløftet.
  • Degradering fra nonne til novise. Nonnen måtte da starte forfra ved å gå i noviseklær og spise sammen med novisene.
  • Bortvisning av noviser som ennå ikke hadde avlagt nonneløftet.
  • Overføring til et annet kloster..
  • Husarrest i cellen.
  • Ekskommunikasjon (utstøtelse fra det kristne fellesskapet).

Nonne sov med novise

Mindre fromme nonner kastet seg ut i for eksempel heksekunst, brannstiftelse, fluktforsøk eller lesbiske forhold.

Lesbiske forhold er ikke åpent beskrevet, men alt tyder på at enkelte nonner sto hverandre nærere enn reglene tillot.

I følge klostrenes regler var det strengt forbudt for nonner å sove sammen.

De fikk ikke engang holde hverandre i hånden. En regel fra middel­alderen sa: «Det er forbudt å ta en annens hånd på en kjærlig måte, enten man står, går eller sitter sammen. Hun som gjør det, skal straffes med tolv slag».

Kirken visste godt at klosterlivet kunne friste til lesbiske forhold. Men emnet var tabu, og bare enkelte indisier i Vatikanets disiplinærsaker vitner om homofili.

Under en sak der en nonne og novise flyktet fra et kloster, kom det for eksempel frem at de to alltid sov sammen, og en jente som bodde i nærheten av klosteret, fortalte at «søster Aurelia stakk av sammen med Balcona, og de holdt hverandre i hånden».

Klosterets portnerske tilføyde under et forhør: «Jeg hørte fra andre at Aurelia var så forelsket i novisen at hun verken brød seg om kristen lydighet eller oppførsel».

Om forholdet faktisk var seksuelt kom ikke dokumentene inn på, men biskoper og kardi­naler var neppe i tvil om hva an­tydningene betydde.

Andre saker behandler lignende antydninger med samme forsiktighet. Ifølge reglene skulle nonner sove alene i hver sin celle, men i klostre med plassmangel ble denne regelen ofte brutt.

Under en inspeksjon i et nonnekloster i 1590-årene fikk samtlige nonner for eksempel en reprimande og strenge formaninger om at de i fremtiden verken fikk dele seng eller celle.

Kanskje du er interessert i