Moses er en av de viktigste profetene i kristendommen, jødedommen og islam, men forskerne har ingen bevis for at han har eksistert. Moses opptrer ikke i noen troverdige skriftlige kilder fra oldtiden, og arkeologer har ikke gjort noen funn som bekrefter Det gamle testamentets fortelling om Moses.
For eksempel er de omfattende egyptiske kildene generelt tause om profeten, selv om de viktigste begivenhetene i den bibelske fortellingen finner sted i Egypt og ville ha hatt enorm betydning for faraoenes land. Dette gjelder bl.a. de ti plagene og utvandringen av millioner av jødiske slaver.
Den egyptiske historikeren Manethon nevner riktignok en prest som gikk mot faraoen, forkastet Egypts guder og kalte seg Moses. Manethons beretning er imidlertid først skrevet rundt år 300 f.Kr. – dvs. ca. 1000 år etter at den bibelske Moses angivelig skulle ha levd – og dens innhold er omdiskutert.
Moses er en av de viktigste skikkelsene i Det gamle testamentet, der han bl.a. befrir jødene fra deres trelldom i Egypt.
En gråsone mellom myte og historie
Ifølge amerikanske William G. Dever, arkeolog og ekspert på oldtidens Midtøsten, befinner den bibelske Moses seg i gråsonen mellom myte og historie. Det betyr at Moses sannsynligvis ikke har eksistert slik han er fremstilt i Bibelen, men at «en Moses-lignende skikkelse kan ha eksistert» i Midtøsten i årene rundt 1300 f.Kr.
Tyske Martin Noth, ekspert på jødenes tidlige historie, mener at Moses var en fiktiv figur. Ifølge Noth ble Moses-skikkelsen brukt til å binde sammen flere historiske hendelser for på den måten å formidle erfaringer fra forskjellige jødiske grupper.
Andre eksperter påpeker at den bibelske Moses bare bygger videre på en lang tradisjon for muntlige overleveringer som allerede fantes i Midtøsten. Fortellingen om den nyfødte Moses, som legges i en kurv og etterlates i en elv, er for eksempel nesten identisk med historien om den sumeriske kongen Sargon, som levde ca. 1000 år før Moses.