Etter flere hundre år under mongolsk styre kastet Ivan, storfyrste av Moskva, krigerne fra øst på porten i 1480 og utropte seg selv til hersker. Med den pompøse tittelen «Storfyrste over alle russere» samlet Ivan et Russland med politisk og åndelig hovedstad i Moskva.
I 1547 ga Ivans barnebarn, Ivan den grusomme, seg selv den russiske keisertittelen tsar, etter det romerske ordet for keiser – cæsar. Under hans styre ekspanderte riket med omlag 35 000 km2 i året. Snart ble Russland verdens største stat, der gudsfrykt styrte alt og tsarens ord var lov.
De neste 350 årene ble Russland enda større etter utallige kriger med landets mange naboer, og tsarene fremsto som noen av Europas mektigste herskere. I siste omgang var det bare russerne selv som kunne få en slutt på tsarveldet.
1. Ivan den grusomme (1547-1584)
Ivan den grusomme laget en liste over alle han hadde fått henrettet. Den inneholdt mer enn 3300 navn.
Massemorder så fiender overalt
Storfyrste Ivan 4. var den første russiske herskeren som tok keisertittelen tsar og ga seg selv uinnskrenket makt. Hyppig bruk av drap og tortur ga Ivan tilnavnet «den grusomme», og hans hemmelige politi var fryktet av alle.
Ivan var fremsynt og åpnet en utenrikshandel som blant annet omfattet salg av russisk pelsverk til England. Hans erobringer i øst gjorde Russland til verdens største rike.
Tsaren hadde alltid vært lettere paranoid, men hans mentale tilstand ble kraftig forverret etter kona Anastasias død i 1560. Han mistenkte adelen for å ha forgiftet henne og så fiender overalt, blant annet i Novgorod, hvis elite ble torturert og drept i 1570 og byen deretter brent ned. Senere fikk Ivan sin rikskansler partert, og under en krangel drepte han sin egen sønn.
I sin voksende galskap inngikk Ivan det ene ekteskapet etter det andre, og baktalte gud og hvermann i brevene sine; for eksempel ble Englands Elisabet 1. kalt «gammel jomfru». Etter 37 år på tronen døde Ivan av slag mens han spilte et parti sjakk i 1584.
2. Peter den store (1682-1725)
Med en høyde på 2,03 meter var Peter den stores tilnavn usedvanlig treffende.
Stormakt ble skapt av kriger og reformer
I 1698 vendte tsar Peter 1. hjem med hodet fullt av ideer etter en reise i Europa. Russland måtte inn i den moderne verden, og en skikkelig flåte og et verdslig skolesystem måtte stables på beina. Presteskap og adel fikk beskjed om å barbere av seg det gammeldagse skjegget; hvis ikke vanket det en skjeggskatt på opptil 100 rubler.
Full av reformiver tilkalte Peter eksperter fra Vesten for å utvikle maskiner til bl.a. gruvedrift. Tsaren bygget også opp en hær etter vestlig mønster, og fotfolket fikk geværer. Med denne hæren knuste Russland den svenske imperiedrømmen under Den store nordiske krig (1700-1721).
Gjennom å fordrive svenskene fra Baltikum ble Russland den nye stormakten i Østersjøen. For å vise sin status anla tsaren en ny, fremsynt by, St. Petersburg, som «et vindu mot Vesten». Byggearbeidet kostet opp mot 100 000 tvangsarbeidere livet og ble i smug kalt «Byen bygget på knokler».
Etter et liv med heftig drikking døde Peter i 1725. Da hadde han allerede gitt seg selv tilnavnet «den store».
3. Elisabet av Russland (1741-1762)
Elisabet henrettet ikke en eneste en i hele sin regjeringstid.
Tsaritsa elsket kjoler
Peter den stores datter tok makten i 1741 ved å avsette sin ett år gamle fetter, tsar Ivan 6. Som tsaritsa Elisabet grep hun inn i flere kriger og ydmyket bl.a. Preussen under Syvårskrigen (1756-1763), da russiske styrker okkuperte Berlin. Stormakten Russland var nå både fryktet og anerkjent i Europa.
Elisabet var mindre krigersk på hjemmefronten. Tsaritsaen hatet papirarbeid, men lyttet gjerne til reformvennlige rådgivere. På deres forslag avskaffet hun både dødsstraffen og rikets indre tollgrenser. Hun oppførte også Vinterpalasset og Kunstakademiet i St. Petersburg.
På det personlige plan var Elisabet noe av en pyntedukke. Ingen kjole ble brukt to ganger, og loven forbød andre å ha samme frisyre, kjole eller smykker som henne.
Julaften 1661 fikk Elisabet et slag og døde. Hun etterlot seg 15 000 kjoler i garderobene sine. Den barnløse tsaritsaen hadde før sin død adoptert nevøen Peter som sin etterfølger.
4. Katarina den store (1762-1796)
Katarina så seg selv som opplyst, men nektet å hjelpe landets undertrykte bønder.
Tysk adelsfrøken dominerte Europa
Få ved det russiske hoffet hadde en positiv oppfatning av 15 år gamle Sophie, men den tyske prinsdatteren skulle fullstendig danke ut adelen. Kona til den fremtidige tsar Peter 3. lærte seg russisk, konverterte til den ortodokse troen og tok det russiske navnet Katarina. I 1762, seks måneder etter Peters kroning til tsar, buret Katarina ham inne og lot seg krone som tsaritsa Katarina 2.
Katarina var inspirert av opplysningstiden og opprettet bl.a. gratis skoler og et parlament.
Også storpolitisk nådde Russland nye høyder under Katarina, da bl.a. Kurland og Hviterussland ble erobret. I 1783 sparket hun osmanene ut av Krimhalvøya og skaffet Russland havner ved Svartehavet.
Alt dette endret seg med den franske revolusjonen, og Katarina var helt frem til sin død i 1796 sjokkert over revolusjonens forløp og konsekvenser. Frykten for lignende kaos i Russland fikk hennes etterfølgere til å avvise alt snakk om reformer.
5. Nikolaj 2. (1894-1917)
Nikolaj 2. var dypt religiøs og mente at Gud hadde tildelt ham posisjonen som tsar av Russland.
Verdensfjern tsar kjørte riket i grøften
Tsar Nikolaj 2. visste godt at det var livsfarlig å slakke grepet om makten. Det medførte bare anarki. Hans bestefar Aleksander 2. hadde avskaffet livegenskapet og sensuren – og var blitt drept av anarkister.
«Jeg vil, til gavn for hele nasjonen, bruke all min kraft på å opprettholde det absolutte eneveldet», lød tsarens avvisning av reformer til sine rådgivere.
Mens tusenvis av russere døde av sult, levde tsarfamilien i overflod. I 1905 møtte 150 000 innbyggere opp foran palasset for å trygle Nikolaj om bedre levekår. Tsarens vakter fyrte av et regn av kuler og over 100 ubevæpnede demonstranter ble drept.
Keiserens popularitet ble ikke bedre av at mystikeren Rasputin fikk innflytelse ved hoffet. Russlands inntreden i 1. verdenskrig ble også katastrofal, og i 1917, da landets økonomi var på randen av kollaps, brøt revolusjonen ut. Tsar Nikolaj ble tvunget til å abdisere, og året etter ble han med sin kone og deres fem barn drept av bolsjevikene. Etter det har den russiske keisertronen stått tom.