Apehær skulle gjøre Sovjetunionen uovervinnelig

Blodbank: Kollektivt blod skulle sikre evig liv

Den 51 år gamle legen Aleksandr Bogdanov ville – med Stalins velsignelse – finne en kur mot døden. Forsøket gikk ut på å få unge til å bytte blod med eldre – og på lengre sikt forbinde sovjetborgerne i et kollektivt blodomløp.

Etter elleve vellykkede overføringer på seg selv kom Bogdanov frem til at det unge blodet blant annet hadde bremset hans fremskredne skallethet.

Men tolvte overføring ble skjebnesvanger. 7. april 1928 byttet han blod med en 21 år gammel student med inaktiv tuberkulose, og to uker senere døde han.

Eksperimentet ble lagt ned, men Bogdanovs institutt for blodoverføring levde videre.

Supersoldater: Mutanthær skulle herske over verden

En hær av muskuløse superkrigere som fulgte alle ordrer og ikke følte smerte – det var trolig en slik uovervinnelig mutanthær Stalin så for seg da han i 1925 ba vitenskapenes akademi i Leningrad ta kontakt med den russiske biologen Ilja Ivanovitsj Ivanov.

På en zoolog-kongress hadde den internasjonalt anerkjente eksperten på inseminering 15 år tidligere luftet sin visjon om å skape en ny og mer hardfør art ved å krysse et menneske med en ape. Nå skulle Ivanovs idé gjøre Stalins drøm til virkelighet.

Alle nasjoner ville – så snart de sto overfor den skrekkinnjagende apehæren – anerkjenne Sovjetunionen som verdens ubestridte leder. Samtidig ville den nye arten også gi all religion dødsstøtet, for apemennesket beviste at mennesket – og ikke Gud – besatt skaperkraften.

I 1926 støttet Stalin og politbyrået derfor en ekspedisjon til Vest-Afrika. Her inseminerte Ivanov forgjeves tre sjimpanser med menneskesæd. Ivanov dro deretter tilbake til Sovjet med rundt 15 aper og etablerte en forsøksstasjon i Sukhumi i Georgia.

Men forsøkene slo fortsatt feil, og snart var alle hunnaper døde. Til gjengjeld meldte flere sovjetkvinner seg frivillig til et nytt eksperiment: De skulle insemineres med apesæd og få æren av å føde «det nye mennesket».

I 1929, før forsøket var satt i gang, døde imidlertid den siste apen – orangutangen Tarzan. Alle fiaskoene gjorde at Ivanov havnet i unåde hos kommunistpartiet.

Forsøkene ble stoppet og Ivanov sendt i eksil i 1930. To år senere døde han av hjerteinfarkt.

Megademning: Forsker ville smelte isen i Arktis

Vitenskapsmannen Petr Mikhailovitsj Borisov presenterte en ambisiøs plan i 1957: en enorm, flytende betongdemning i Beringstredet mellom Alaska og Sibir.

Demningen skulle hindre Stillehavets kjølige havstrømmer i å renne nordover – og samtidig skulle gigantiske propeller i demningen pumpe kaldt vann bort fra Nordishavet.

Borisov mente at Atlanter-havets varme golfstrøm dermed ville få mer makt i Arktis, smelte polarisen og gi enkel adgang til oljen i undergrunnen.

Idealmennesket: Det nye, kollektive mennesket – Homo sovjeticus

Sovjetstaten ville fremelske et helt nytt menneske – den sterke arbeideren som uselvisk ofret seg for fellesskapet.

Alle gamle «borgerlige» vaner og tenkemåter skulle utryddes for å gi plass til nye kollektive verdier – innbyggerne skulle blant annet si «vi» i stedet for «jeg».

I et gigantisk gjenoppdragelsesprosjekt ble innbyggerne stuet sammen i hus og leiligheter der de delte både badevann og sengeplass. «Sov raskt slik at din trette kamerat kan overta puten», het det blant fabrikkarbeidere i 1920-årene.

I fabrikker og landbruket arbeidet kvinner på like fot med menn, og Sovjetstaten ble foregangsland i å passe barn i store barnehager. Morsfølelser ble stemplet som et gufs fra en egoistisk familiekultur.

Sovjet mente også at kriminalitet var avskaffet. Hvis en innbygger likevel begikk en straffbar handling, ble han sendt til «gjenoppdragelse» i arbeidsleir.

Kjælerev: Rever ble temmet

Genetikeren Dmitrij Beljajev avlet i 1950- årene frem rever som var så tamme at de spiste av hånden og pep av glede når eieren viste seg.

Av en flokk på 130 sølvrever i et reservat i Sibir hadde han valgt ut de minst aggressive ved å holde armen bort til rovdyret – bet det, bar det rett ut av forsøket.

Resten av flokken var inndelt i kategorier, og de fredeligste hadde han paret med hverandre.

Etter ti generasjoner med utvelgelse og paring hadde Beljajev og medarbeiderne skapt kjæledyr som viste samme hengivenhet for mennesker som hunder gjør.

Men eksperimentet var ubrukelig for den sovjetiske pelshandelen fordi de fremavlede tamrevene fikk en flekkete pels som ikke var salgbar på det internasjonale pelsmarkedet.

Kunstvanning: Sibirs elver skulle renne motsatt vei

Sovjetlederen Nikita Khrusjtsjov kunne i 1961 med stor begeistring presentere en plan om forbedring av landbruket.

Ved å snu Sibirs store elveløp skulle vannet tvinges til å renne fra nord mot sør til de tørre sentralasiatiske steppene.

Planene hans lå brakk frem til 1970-tallet, da ingeniører sprengte seg vei med atombomber i et forsøk på å snu elvene Petjora og Kama mot elva Volga.

Metoden fikk miljøforskere til å protestere, og prosjektet ble skrinlagt. Drømmen om å snu elvene lever imidlertid videre.

Kunstvanning: Vanningskanaler drenerer Aralsjøen

Opp mot én million mennesker døde av sult i Sovjetunionen i 1947. Årsaken var tørke, og året etter lanserte Stalin derfor en ambisiøs plan kalt «den store transformasjonen av naturen», som skulle forandre klimaet for alltid.

«Naturen skal underkastes», het det i diktatorens befaling. Strategien var å plante belter av skog for å skjerme steppene mot vind og jorderosjon. Planen betydde såing av 6000 tonn frø til trær og busker på et 117 900 hektar stort område mellom Uralfjellene og Det kaspiske hav – en strekning på 5300 kilometer. Den store planen gikk imidlertid brått i stå da Stalin døde i 1953 og kritikerne hans satte i gang en «avstalinisering».

Et annet Stalin-prosjekt kjørte derimot videre – med ødeleggende konsekvenser. Den gigantiske Aralsjøen, på det tidspunktet verdens fjerde største innsjø, var sentrum i et enormt kunstvanningsprosjekt. Sovjet hadde avskåret de to store elvene som rant ut i sjøen.

I stedet ble vannet ledet ut over de sentralasiatiske steppene. Formålet var å sikre en stor høst av bomull, særlig i Usbekistan, som på det tidspunktet var en del av Sovjetunionen.

Prosjektet lyktes delvis, for i løpet av 1980-årene ble Usbekistan en av verdens største produsenter av bomull. Men til gjengjeld betydde kunstvann­ingen at Aralsjøen sakte, men sikkert tørker ut.

Det har fått kata­strofale miljømessige konsekvenser – også fordi kjemisk avfall som har blitt dumpet i sjøen gjennom tidene, nå blir blåst ut over landet med områdets støvstormer.