Belarus' historie har nesten alltid blitt overskygget av større makter.
Landet Belarus, som het Hviterussland på norsk til mai 2022, har vært en del av Kyivite-krigen, mongolene har herjet landet, og naboene i øst har sittet tungt på makten, både som Sovjetunionen og som Russland.
Her vikler vi Belarus løs fra historiens sammenfiltrede nett til vi til slutt sitter igjen med president Aleksandr Lukasjenko – Europas siste diktator.
Sovjetunionens dødsstøt
Den 8. desember 1991 møttes Russlands president Boris Jeltsin, Ukrainas president Leonid Kravtsjuk og det uoffisielle statsoverhodet i Hviterussland, Stanislav Sjusjkevitsj, i en hviterussisk stats-datsja (sommerresidens) nær Viskuli i Bialowieskaskogen i Belarus.
Noen få måneder før hadde de tidligere sovjetstatene Estland, Latvia og Litauen erklært seg uavhengige fra Sovjetunionen.
Skriften på veggen hadde vært tydelig siden Berlinmurens fall i 1989: Den tidligere kommunistiske stormakten var i ferd med å smuldre opp.
Nå var det på tide å gi Sovjetunionen dødsstøtet, og det ble Jeltsin, Kravtsjuk og Sjusjkevitsj som skulle føre kniven.
Lederne fra Russland, Belarus og Ukraina underskriver Minsk-avtalen i 1991. Avtalen ble det endelige dødsstøtet for Sovjetunionen. Belarus’ gryende demokrati ble imidlertid raskt avløst av et brutalt diktatur under ledelse av president Aleksandr Lukasjenko.
Lederne fra de tre nasjonene, som hadde vært forbundet siden 1922 under den såkalte unionstraktaten, satte sin underskrift på den nå historiske Minsk-avtalen (også kjent som «Bialowieska-avtalene»).
Minsk-avtalen opprettet «Samveldet av uavhengige stater» (SUS) og oppløste de facto Sovjetunionen permanent.
Avtalen ble angivelig feiret av de tre statslederne med vodkashots og pistolskyting i den hviterussiske skogen.
«Vi, republikken Belarus, den russiske rådsrepublikken og Ukraina, erklærer at Sovjetunionens eksistens som folkerettssubjekt og som en geopolitisk realitet har opphørt å eksistere», sto det i den offisielle pressemeldingen etter ratifiseringen av avtalen.
Nå var Belarus fritt og herre i eget hus.
Belarus var undertrykket i århundrer
Mir-slottet i Belarus daterer seg tilbake til middelalderen. Slottet fikk sin nåværende form i renessansen i andre halvdel av 1500-tallet. Slottet er på UNESCOs Verdensarvliste.
Området som i dag utgjør Belarus, ble befolket av slavere fra spesielt de baltiske landene rundt 4–500 e.Kr.
På 800-tallet ble området innlemmet i Kievriket, som var den største staten i Europa på den tiden og i tillegg til Belarus inkluderte Ukraina og den nordvestlige delen av dagens Russland.
Etter at mongolske invasjoner fikk Kievriket til å kollapse på 1200-tallet, ble Belarus en del av hertugdømmet i Litauen, som senere også kom til å inkludere dagens Polen.
Løsrivelsen fra Kievriket resulterte også i et selvstendig belarusisk språk som tilhører den slaviske språkstammen.
Det polsk-litauiske samveldet var i konstant krig med sine naboer i flere århundrer, og på slutten av 1700-tallet ble riket delt opp i de europeiske stormaktene Preussen, Østerrike og Russland.
Oppslukt av Sovjetunionen
Regjeringsbygningen i Belarus med den sentralt plasserte og intakte Lenin-statuen foran. Statuens tilstand forteller at Belarus ikke har tatt et oppgjør med landets fortid under «folkets diktatur» i sovjettiden.
Belarus kom til å høre under det russiske tsarriket, men erklærte seg kortvarig uavhengig i kjølvannet av den russiske oktoberrevolusjonen i 1917.
Bare to år senere ble Belarus gjort til en del av Sovjetunionen. Men til tross for at det ble innlemmet i den kommunistiske stormakten, fikk belarusisk språk og kultur lov til å blomstre innenfor unionens rammer.
Belarusisk er svært nær ukrainsk, men har over tid også tatt inn ord og uttale fra polsk og russisk.
Forskjellen mellom russisk og belarusisk er grovt sagt som forskjellen mellom italiensk og spansk. Det er overlapping, men i utgangspunktet kan ikke de to nasjonalitetene forstå hverandres språk.
Imidlertid synes belarusere generelt at det er lettere å forstå russisk enn omvendt. Dette skyldes hovedsakelig at russerne ikke har måttet forholde seg til en beslektet variant av et østslavisk språk på samme måte som befolkningen i Belarus har gjort.
I dag har de fleste belarusere (omtrent 6,5 millioner) russisk som hovedspråk, mens en minoritet på drøyt to millioner primært snakker belarusisk.
Fakta om Belarus
Belarus er et av få land hvor man kan oppleve ganske store flokker av europeisk bison (Bison bonasus) i vill natur. Arten var egentlig utdødd, men har blitt gjenopprettet etter utsetting av eksemplarer fra zoologiske hager.
Offisielt navn: Republikken Belarus.
Hovedstad: Minsk.
Naboland: Polen, Litauen, Latvia, Russland og Ukraina.
Størrelse: 207 600 km2.
Befolkning: 9,5 millioner (hvorav ca. 8 prosent russere).
President siden 1994: Aleksandr Lukasjenko.
Belarus er et flatt land med mange sumper, innsjøer og skoger. En tredjedel av landets areal er dekket av skog, hvorav flere av områdene har status som nasjonalparker. Mest kjent er urskogen Belavesjskaja Pusjtsja, som huser flere sjeldne dyrearter, bl.a. den europeiske bisonen.
Under sovjettiden var Belarus blant de økonomisk mest velutviklede republikkene. Landet leverte maskiner, olje, elektronikk og treverk i stor stil til Sovjetunionen.
Belarus' flate landskaper gjør også landet spesielt godt egnet for jordbruk, og nesten halvparten av arealet er satt av til åkerbruk. De viktigste avlingene som produseres i Belarus, er hvete, rug, lin og poteter.
Nazistene massemyrdet hviterussiske jøder
Marc Chagall: «Jeg og landsbyen». Marc Chagall (1887–1985) var både jøde og belaruser. Maleriet er fra 1911 og ble malt året etter at Chagall flyttet til Paris. Erindringer fra Chagalls oppvekst på landet i Litvak-området i Belarus skinner tydelig gjennom i bildet.
Oppblomstringen av den belarusiske kulturen var imidlertid kortvarig.
På 1930-tallet undertrykte Sovjetunionens leder, Josef Stalin, den gryende belarusiske nasjonalismen. Det ble enda verre da Hitlers styrker invaderte Belarus under andre verdenskrig.
Nazistene utsatte belaruserne for en bølge av henrettelser og deportasjoner. Det er anslått at praktisk talt hele den jødiske befolkningen i Belarus døde under krigen.
Fra russifisering til belarusisk enehersker
Belarus’ president, Aleksandr Lukasjenko, inspiserer en tropp soldater under et besøk i Serbia i 2019.
Etter krigen ble grensen mellom Polen og Sovjetunionen flyttet lenger mot vest, noe som gjorde at flere belarusere nå kom til å bo i Sovjetunionen.
De følgende tiårene fortsatte russifiseringen av Belarus, og på 1970-tallet ble det forbudt å undervise på belarusisk i sovjetrepublikken.
I kjølvannet av Sovjetunionens sammenbrudd var håpet om demokrati og nasjonal uavhengighet lysegrønt for første gang på århundrer for de ca. ni millioner innbyggerne i Belarus.
Drømmen om demokrati ble imidlertid raskt forvandlet til det diktatoriske marerittet som belarusere etter hvert har blitt vant til å leve under.
I 1994 ble Aleksandr Lukasjenko valgt til president i Belarus.
Lukasjenko stilte som et alternativ til kommunistpartiet og Stanislav Sjusjkevitsj, som han anklaget for korrupsjon.
Lukasjenko vant med ca. 80 prosent av belarusernes stemmer.
Lukasjenko og menneskerettighetene
Medlemmer av Belarus’ parlament under en sultestreik den 11. april 1995. 19 parlamentsmedlemmer protesterte mot en rekke forslag til endringer i landets forfatning som Lukasjenko, uten ratifisering i parlamentet, hadde sendt til avstemning. Natten mellom den 11. og den 12. april ble de sultestreikende ført ut av parlamentet og banket opp.
Før Aleksandr Lukasjenko kom til makten, jobbet han på 1980-tallet som leder for kollektivbruket Gorodets i det nordlige Belarus.
Her var han kjent som en brutal sjef som slo sine ansatte hvis de ikke fulgte hans minste ordre.
Denne brutaliteten har vært kjennetegnet til Lukasjenko i de nesten tre tiårene han har sittet tungt på makten.
Belarus er det eneste landet i Europa som fortsatt benytter seg av dødsstraff. Menneskerettighetsorganisasjonen Viasna anslår at rundt 400 mennesker har blitt henrettet ved pistolskudd i hviterussiske fengsler siden 1991.
Internasjonale organisasjoner som Amnesty International anklager også regimet i Belarus for en rekke brudd på menneskerettighetene.
Disse inkluderer bl.a. politivold, vold mot minoriteter, manglende ytringsfrihet og undertrykkelse av fagforeninger.
Europas siste diktatur
Belarus markerer grensen mellom Europa og Russland.
Det er ikke uten grunn at USAs tidligere president George W. Bush i 2005 betegnet Belarus som «Europas siste diktatur».
Landet, som ligger inneklemt mellom Latvia, Litauen, Polen, Ukraina og Russland, har blitt isolert på internasjonalt nivå og har bl.a. blitt ekskludert fra Europarådet.
Til tross for flere folkelige demonstrasjoner mot Aleksandr Lukasjenko – senest i 2020 – har det ikke lykkes å styrte Belarus' mektige diktator.
KGB og Putin spøker i Belarus
Aleksandr Lukasjenko og Vladimir Putin i februar 2021.
Mens Europas forhold til Belarus best kan beskrives som iskaldt, er det helt andre og varme følelser mellom den tidligere sovjetstaten og moderlandet Russland.
Vladimir Putin og Aleksandr Lukasjenko har knyttet sterke politiske, militære og økonomiske bånd siden årtusenskiftet.
Belarus sender ca. 50 prosent av sine eksportvarer til Russland og mottar billig olje og gass i stedet. Uten disse avtalene ville Belarus gå til grunne økonomisk.
Det er ingen hemmelighet at Vladimir Putin ser på Belarus som en del av Russland, og arven fra det gamle Sovjetunionen lever også videre i beste velgående i Belarus.
Omtrent 70 prosent av alle selskaper i Belarus er statseide, Lenin-statuer troner i alle byene, og i skyggene opererer restene av det beryktede hemmelige politiet fra sovjettiden – KGB.
Protester etter valget i 2020
Protester i Minsk etter presidentvalg i 2020.
Etter Lukasjenkos kontroversielle valg i 2020, som utløste massive demonstrasjoner, sendte Putin soldater til Belarus for å holde sin nære allierte ved makten.
Og da krigen brøt ut i Ukraina, lot Lukasjenko den russiske hæren passere gjennom Belarus for å invadere Ukraina.
Med valgseieren i 2020 stadfestet Aleksandr Lukasjenko sin posisjon som Europas siste diktator.
Og selv om den politiske opposisjonen har kalt resultatet for grovt valgfusk, og tusenvis av borgere har demonstrert mot presidenten, er det ingenting som tyder på at Aleksandr Lukasjenko har planer om å gi makten tilbake til folket.
Som han uttalte til det lokale nyhetsbyrået BELTA i forbindelse med de massive demonstrasjonene etter valget i 2020:
«De (demonstrantene, red.) prøver å skape kaos. Men jeg har allerede advart dem: Det blir ingen revolusjon.»
Lukasjenko vinner alltid presidentvalg med stor margin
Aleksandr Lukasjenko med hund fotografert under et lokalt mesterskap i trekløyving i Belarus.
80-prosent-mannen
Lukasjenko har vunnet alle valgene han har deltatt i siden han kom til makten i Belarus. Det har hver gang skjedd med et overveldende flertall – med ca. 80 prosents tilslutning. Det virker som et astronomisk tall for mennesker som lever i vestlige demokratier der mindretallsregjeringer hører til dagens orden. Her er resultatene fra de siste seks presidentvalgene i Belarus. Vi lar tallene tale for seg selv.
