I 1762 inntok den 33 år gamle Katarina Russlands trone. Europeerne betraktet den gangen landet som svakt og underutviklet, men det aktet keiserinnen å forandre.
Katarina innførte straks en rekke reformer. Hun avskaffet f.eks. tortur og innførte gratis skolegang for både jenter og gutter. Så kom turen til utenrikspolitikken.
Nå skulle Russland innta sin rettmessige posisjon som europeisk stormakt. For å nå målet måtte Katarina imidlertid skaffe seg et strategisk gode – nemlig en isfri og sentralt plassert flåtehavn, noe Russland manglet.
Valget falt på sørspissen av Krimhalvøya. Herfra kunne Russlands flåte ikke bare kontrollere Svartehavet; skipene hadde også tilgang til Middelhavet gjennom Bosporosstredet.
Høye klipper et stykke inne på land gjorde stredet nærmest uinntakelig fra land. Et mildt klima garanterte i tillegg at vannet holdt seg isfritt gjennom vinteren.
Krim var den gangen et khanat under osmansk overherredømme. Eierskapet plaget ikke Katarina, som erobret øya i 1783. Keiserinnen beordret deretter sin general – og elsker – Grigorij Potemkin til å bygge et fort på øya.