Snøen ligger som en tykk dyne i St. Petersburgs gater da tsar Aleksander 2. tar plass i kareten tidlig på kvelden 13. mars 1881 og forlater Vinterpalasset.
Den tunge, skuddsikre vognen er en omtenksom gave fra franske keiser Napoleon 3.
Han kjenner godt til Aleksanders problemer med opprørske undersåtter. Hele fem ganger har Russlands 62 år gamle eneveldige hersker vært utsatt for attentatforsøk.
Denne overskyede og råkalde dagen føler tsaren imidlertid at det blåser mildere vinder. To timer tidligere har han – etter lang tids nøling – signert et dokument som vil reformere det politiske systemet i Russland og gi folket langt mer makt.
Forhåpentlig vil reformene roe de hittil uforsonlige revolusjonære gruppene og varsle en ny tid med fred og stabilitet i det store riket.
Denne lovende vinterdagen er Aleksander totalt uvitende om at hans kjære Russland om kort tid vil bli kastet ut i en blodig orgie av selvtekt, plyndringer og vold.
Og at hans egen død skal utløse de dramatiske hendelsene som skal kulminere med grunnleggelsen av den første jødiske staten, Israel.
En rekke reformer skulle gjøre Russland til en økonomisk stormakt igjen, men endte med å koste tsar Aleksander 2. livet. Aleksander 2. gjorde bøndene frie, men i praksis var de like fattige som før.
Terrorister dreper tsaren
Nikolaj Rysakov aner ingenting om reformplanene der han står i kulden og venter langs tsarens rute. 20-åringen er medlem av den sosialistiske terrorgruppen Folkets vilje, og en innbitt motstander av regimet.
Som sine kamerater har han erklært «krig til siste blodsdråpe» mot den «hyklerske» og «korrupte» tsaren, og nå skal «tyrannen» få merke folkets vrede.
Rysakov nøler derfor ikke da han endelig ser Aleksanders karet nærme seg. Vognen er omgitt av tsarens mest lojale soldater – de ridende kosakkene – men Rysakov hopper likevel ut foran kortesjen og kyler en bombe mot kareten.
Bomben er pakket inn i et hvitt stoffstykke, og for kosakkene ser den til forveksling ut som en ufarlig snøball. Da den like etter eksploderer under kareten blir de revet ut av villfarelsen.
Hestene steiler og vrinsker i panikk, et par kosakker faller såret på bakken, mens en tilfeldig forbipasserende gutt blir truffet av splinter fra bomben. Den stakkars vesle gutten skriker hjerteskjærende av smerte.
De uskadde kosakkene reagerer imidlertid lynraskt, og overmanner straks attentatmannen. Faren er tilsynelatende over.
Tsaren har bare fått overfladiske skrammer, og han sender sannsynligvis en takknemlig tanke til Napoleon 3. da han like etter stiger ut av sin skuddsikre karet for å se til de sårede.
Men plutselig stormer en ny attentatmann frem og kaster enda en bombe. Både tsaren og gjerningsmannen faller om på stedet – dødelig såret – da den eksploderer midt mellom de to.
Mindre enn en time senere dør tsaren. Hans banemann holder ut til sent på kvelden – så utånder også han.
Den døende mannen angir ikke en eneste av sine kamerater – han oppgir ikke engang sitt eget navn.
Standhaftigheten skal imidlertid snart vise seg å være bortkastet. For den første bombemannen – Nikolaj Rysakov – bryter sammen under forhøret. Han angir alle kameratene sine i Folkets vilje.
Blant de angitte er Gesia Gelfman. Hennes rolle i attentatet begrenser seg til å sørge for et trygt møtested. Men hun er også jøde.
Og i et samfunn som det russiske, som på dette tidspunktet er gjennomsyret av fordommer mot jøder, gir Gelfmans bakgrunn grobunn for en flom av konspirasjonsteorier.
Ganske snart verserer det rykter om et jødisk komplott i befolkningen, og avisene leder i flere tilfeller an – til tross for at Gesia Gelfman er den eneste jøden blant de seks arresterte.
Avisen Novoje vremja forteller for eksempel sine lesere i St. Petersburg at den ene av attentatmennene har en «østerlandsk attityde og krum nese», mens avisen Vilenskij vestnik skriver rett ut at «tsarens død er jødenes skyld».
Snart rapporterer avisene også om planer blant befolkningen om å angripe jøder for å hevne tsarens plutselige død.
Landsbytulling antenner hatet
I Jelisavetgrad i dagens Ukraina – en by med 45 000 innbyggere, hvorav en tredjedel er jøder – tar myndighetene ryktene svært alvorlig.
- april 1881 kaller byens politimester inn forsterkninger fra hæren, avlyser alle offentlige markeringer i forbindelse med påsken, og gir butikker og vertshus ordre om å holde stengt på helligdagene.
Samtidig understreker han overfor byens innbyggere at unntakstilstanden ikke skyldes jødisk bestikkelse – slik ryktene vil ha det til – men respekt for den avdøde tsarens minne.
Til politimesterens store glede virker tiltakene, og de tre første påskedagene forløper uten vesentlige problemer. 15. april lar han derfor forsterkningene fra hæren dra hjem og byens serveringssteder åpne igjen.
Denne beslutningen skal vise seg å bli fatal. For samme ettermiddag bryter det ut slagsmål mellom en jødisk vertshuseier og en av Jelisavetgrads byoriginaler. Ifølge et vitne gir vertshuseieren den lettere tilbakestående gjesten bank fordi han har ødelagt et verdifullt glass.
Ifølge en annen beretning har gjesten i sin beruselse plaget verten ved å synge en påskesalme høyt og falskt.
Uansett ender det med at landsbytullingens høye rop trekker til seg en stor menneskemengde, og selv ikke politiet kan roe gemyttene.
«Jødene angriper vårt folk», roper en, og snart runger slagordet gjennom Jelisavetgrads gater, mens pøbelen som i en rus går amok og angriper byens jøder. Nå skal tsarens død hevnes!
Bevæpnet med blant annet kubein og økser forsøker jødiske butikkinnehavere etter beste evne å forsvare seg, men forgjeves. Butikkene deres blir plyndret og rasert i tur og orden.
Etter en stund ankommer flere politifolk, og 20 av de mest fordrukne og voldelige bråkmakerne blir påsatt håndjern. Samtidig kaller politimesteren tilbake soldatene han hadde sendt hjem.
Men opptøyene stopper ikke av den grunn, for bråkmakerne trekker i stedet ut i sidegatene, der de i ly av mørket kan angripe og stikke av usett.
Politiet lar forbryterne gå
Neste dag slutter også bønder fra landsbygda rundt byen seg til pøbelen. De nyankomne fyller opp kjerrene med stjålet jødisk gods og spaserer i flere tilfeller rett forbi politi og soldater uten å bli stanset.
I løpet av natten har hæren mottatt en ordre fra provinsens guvernør om å gripe inn, men ordren er så uklar at mange offiserer ikke vet nøyaktig hva ansvaret deres er. For politifolk-
ene er samtidig hærens ankomst et signal om at de kan slappe av.
Resultatet blir at ingen myndighet gjør noe, og dermed tror urostifterne at de har styrets velsignelse til å angripe jøder.
Øyenvitner kan fortelle om en gjeng soldater som nekter å arrestere to menn til tross for at de slentrer gjennom gatene og knuser butikkvinduer. Ifølge soldatene er det politiets ansvar.
Det utbredte jødehatet blant mange soldater og politifolk spiller også en rolle. I enkelte tilfeller under den såkalte Jelisavetgrad-pogromen skåler soldatene med bråkmakerne i plyndrede jødiske vertshus, eller tar imot gaver stjålet fra jødiske hjem.
Først om kvelden 16. april stilner urolighetene av, da silende regn og iskald vind får de fleste urostifterne til å dra hjem. Dagen etter setter politiet og hæren endelig en ugjenkallelig stopper for opptøyene.
Da er nærmere 600 personer arrestert. Men det russiske imperiets jøder kan ikke puste lettet ut av den grunn. De neste dagene sprer de spontane forfølgelsene av jøder seg til over 30 byer og landsbyer utenfor Jelisavetgrad.
Under pogromen i 1881-82 ble russiske jøder sjokkert over det voldsomme hatet mot dem. Selv folk som tidligere hadde tatt til orde for at deres trosfeller skulle assimilere seg i samfunnet, begynte å drømme om en egen stat. I boken Der Judenstaat fra 1896 argumenterer journalisten Theodor Herzl for å etablere en jødisk stat i Palestina.
Guvernøren «belønner» urostiftere
Myndighetenes tvetydige signaler bidrar ikke akkurat til å begrense de nye opptøyene. Etter Jelisavetgrad-pogromen bestemmer provinsens guvernør nemlig på den ene siden å bevilge litt over 160 000 rubler til innkjøp av mat til de hardest rammede jødene.
Men samtidig nedsetter han en komité som skal hjelpe familiene til de fattigste bråkmakerne, som nå sitter fengslet. Og ettersom de aller fleste av de 600 arresterte settes fri etter kort tid, gis det dermed inntrykk av at angrep på jøder ikke bare vil forbli ustraffet, men også bli belønnet med gaver til urostifternes familier.
- april 1881 når opptøyene storbyen Kiev. På dette tidspunktet verserer de mest fantasifulle rykter blant russerne – for de flestes vedkommende analfabeter.
Én historie går ut på at den nye tsaren, Aleksander 3., skulle ha beordret at en jødisk mann skulle få det tradisjonelle jødiske hodeplagget kipa spikret fast til hodebunnen sin fordi han hadde unnlatt å hilse høflig ved å lette på hatten – altså kipaen.
Et annet falskt rykte går ut på at tsaren har utstedt et direktiv der han gir den russiske befolkningen tre dager til å hevne tsarens høyt elskede fars død.
I Kiev bruker rasende russere nøyaktig tre dager på å angripe og forfølge byens jødiske mindretall.
En journalist fra den jødiske avisen Rassvet er til stede den første dagen, da en enorm menneskemengde bestående av alt fra smågutter til håndverkere og fattige russere ved middagstider begynner å marsjere og gaule gjennom byens gater.
«Vinduer og dører fløy rundt i luften, og like etter, da pøbelen hadde brutt seg inn i hus og forretninger, begynte de å kaste absolutt alt de fikk tak i ut på gaten», skriver reporteren.
Like etter angriper menneskemengden den jødiske synagogen, og verken gitter, skodder eller tunge låser er nok til å holde folk ute.
«Dere skulle ha sett hvordan pøbelen gikk løs på de hellige tora-rullene. De ble revet i stykker, trampet på bakken og ødelagt med en ufattelig lidenskap», skrev Rassvet-journalisten.
Det reporteren imidlertid utelater i sin reportasje fra Kiev, er de vilkårlige voldtektene av jødiske kvinner og jenter, noen av dem bare ti år gamle. Og drapene på barn og spedbarn, som blir regelrett slengt ut av vinduer og knust mot den harde bakken.
Regjeringen er i villrede
I St. Petersburg følger tsaren målløs med på bataljene som raskt sprer seg rundt til alle byer og landsbyer med et jødisk mindretall.
Han er riktig nok ikke spesielt glad for sine knappe fire millioner jødiske undersåtter, men disse planløse opptøyene destabiliserer hele riket hans, og kan potensielt bli en trussel mot hans eget styre.
På dette tidspunktet er Aleksander og regjeringen over-bevist om at opprørske, revolusjonære grupper står bak urolighetene.
Analysen i landets øverste kretser er at de revolusjonære bruker det generelle jødehatet blant befolkningen som en måte å hisse til kamp mot tsarstyret i neste omgang.
«Dette er anarkistenes verk», sier Aleksander til en bekymret jødisk delegasjon som besøker ham i mai 1881.
Likevel klarer ikke regjeringen å sette en stopper for opptøyene. Den russiske hæren er simpelthen for ineffektiv, og politifolkene for få.
Samtidig gjennom-syrer jødehatet alle i administrasjonen – fra politimannen på gaten til guvernøren på provinskontoret. I beste fall griper de derfor bare halvhjertet inn, til tross for tsarens strenge instrukser.
Da guvernør Aleksandr Drenteln i Kiev får ordre av en regjeringsrepresentant om å gripe inn overfor urostifterne, uttaler han at «det beste ville være å knuse jødene ettertrykkelig og stoppe deres tørst etter profitt».
Først da Drenteln uforvarende blir fanget i en rasende menneskemengde og angrepet, blir han så oppbrakt at han får hæren til å slå ned oppstanden.
Lovforslag om å deportere jøder
I St. Petersburg innser tsaren langt om lenge at det ikke er revolusjonære krefter som står bak jødeforfølgelsene. Det er jødenes egen skyld, heter det nå.
Holdningsendringen kommer etter at tsarens utsending – den sterkt antisemittiske grev P.I. Kutajsov – i juli samme år begynner å etterforske årsaken til alle urolighetene som har oppstått.
Kutajsov avhører hundrevis av vanlige russere, og kommer etter kort tid hjem igjen til St. Petersburg med perm-ene fulle av historier om «jødiske forbrytelser».
I Kutajsovs flere hundre sider lange rapport kan tsaren blant annet lese at jødene er hestetyver, at de snylter på
sine kristne medborgere og dessuten tvinger unge, dydige russiske kvinner til prostitusjon.
Kutajsov har knapt rukket å sette sine bein i St. Petersburg, før innenriksministeren – den minst like antisemittiske Nikolaj Ignatsjev – begynner å forberede nye, strengere lover som skal imøtekomme befolkningens ønsker om et hardt inngrep mot jødene.
Ignatsjev foreslår blant annet at alle jøder på landsbygda skal fordrives og samles i gettoer i byene. Flere hundre tusen jøder vil bli tvunget fra hus og hjem hvis planene settes ut i livet.
Jødene har det ellers allerede vanskelig nok. Hver eneste uke rapporterer den jødiske pressen nå om overfall, voldtekter og brutale drap.
Til en begravelse i Kovno i dagens Litauen uttrykker rabbineren Yitschak Elhanan Spektor i sin minnetale til og med sorg over at han ikke selv skal i jorden.
«For en jøde er døden å foretrekke fremfor livet i disse tider», sier han.
Det skal imidlertid snart bli slutt på rabbinerens prøvelser. For i mars 1882 går urostifterne i byen Balta omsider så langt over streken at tsaren ikke lenger kan la være å erkjenne at jødene blir massakrert.
Når jernbanearbeiderne kom til en ny by, gikk de ofte til angrep på lokale jøder.
Bønder vil ha vodka og blod
Balta har rundt 20 000 innbyggere, hvorav halvparten er jøder. I dagene før 29. mars er forholdet mellom jøder og kristne på bristepunktet, og en jødisk lærer samler derfor en gruppe sterke menn til en selvforsvarsgruppe.
Da de første urolighetene bryter ut foran byens viktigste kirke, slår lærerens kampgruppe så hardt tilbake at de kristne angriperne må søke ly i byens brannstasjon.
Snart er politi og soldater på stedet, og ifølge en kilde løper bråkmakerne i det øyeblikket ut fra skjulestedet sitt og går sammen med politi og soldater til angrep.
Med geværkolber og sverd jager politi, hær og pøbelen i samlet tropp jødene på flukt og begynner deretter å herje i byen. Andre kilder mener at myndighetene arresterer både jøder og kristne da de kommer til stedet.
Ingen er imidlertid i tvil om at byens politimester neste dag forverrer situasjonen ytterligere, da han innkaller rundt 500 bønder – alle bevæpnet med køller – til å hjelpe med å bevare roen.
For bøndenes ordrer er så vage at de i stedet for å anholde urostifterne angriper jøder, under kampropet «vodka og blod». Selv ikke i rene jødiske bydeler kan innbyggerne nå føle seg trygge. En mor og hennes datter blir voldtatt av en full politimann.
Om kvelden 30. mars stanser opptøyene i Balta like plutselig som de begynte. I løpet av bare et døgn er mer enn 40 jøder drept eller blitt alvorlig såret, og flere kvinner er voldtatt. I tillegg er 1200 jødiske hus og forretninger rasert og tømt for alt av verdier.
Balta-opptøyer forarger russerne
For tsaren og det meste av regjeringen blir de voldelige hendelsene i Balta øyeåpneren som omsider får dem til å gripe effektivt inn. At politiet og hæren ser ut til å ha spilt en aktiv rolle i jødeforfølgelsene, regnes som spesielt graverende.
Også den hittil så jødefiendtlige pressen må rystet innse at den gikk for langt i sine hatefulle antisemittiske artikler. «Alt blekner ved siden av Balta», skriver Russlands største avis, Golos.
Aleksander velger kort etter å lempe på innenriksminister Ignatsjevs anti-jødiske lovforslag. I stedet for tvangsflytting av mange hundre tusen jøder fra landet til byene, lar de såkalte «mai-lovene» fra 1882 jødene bli boende i landområdene – nye jøder får imidlertid ikke flytte dit.
Tsaren er i det hele tatt svært misfornøyd med innenriksministerens håndtering av de voldsomme jødeforfølgelsene. 30. mai tvinger han Ignatsjev til å trekke seg tilbake.
I stedet overtar grev Dmitrij Tolstoj stillingen. Tolstoj regner riktig nok ikke seg selv som jødenes beskytter, men han hater alt som lukter av folkelige protester mot tsaren.
Straks etter innsettelsen sender han derfor en utvetydig trussel til samt-lige urolige provinser.
Hvis ikke lokale myndigheter straks slår hardt ned på alle tegn til opptøyer, vil han personlig sørge for at de ansvarlige aldri mer kommer til å inneha betydningsfulle posisjoner. Samtidig lar han domstolene forstå at de strengeste straffene skal tas i bruk mot urostifterne.
Tolstojs harde linje virker. De neste månedene stilner bølgen av oppstander langsomt av, før de til slutt dør helt ut.
En annen bølge som imidlertid ikke kan stoppes, er flyktningstrømmen. Jøder i tusentall – og siden millioner – strømmer mot steder der de føler seg tryggere.
Mellom 1881 og 1914 emigrerer nesten to millioner jøder til Vest-Europa og særlig USA, mens noen få slår seg ned i Palestina. Disse flyktningene er med på å legge grunnsteinen til et nytt jødisk hjemland – staten Israel.