Fjodor Dostojevskij (1821–1881) er en av de største russiske forfatterne gjennom tidene. Han står bak absolutte litterære mesterverk som Idioten, Forbrytelse og straff og Brødrene Karamasov.
Dostojevskijs privatliv var imidlertid langt fra noen suksesshistorie. Fattigdom, tragiske dødsfall, sykdom og en invalidiserende spilleavhengighet plaget ham hele livet.
Men til tross for de mange personlige tragediene fant forfatteren likevel motivasjonen og styrken til å skrive sine mursteinsromaner i et ofte nesten blindt arbeidsraseri.
Lær mer om Dostojevskijs utrolige liv og forfatterskap her.
Innholdsoversikt
- Dostojevskij ble gjenfødt etter henrettelse
- Faren ble funnet død i en grøft
- Debut gjorde Dostojevskij til en sensasjon
- Leiroppholdet var plaget av angstanfall og hemoroider
- Dostojevskijs epilepsi
- To måneder til å skrive en mursteinsroman
- Stenograf ble Dostojevskijs store kjærlighet
- Fire mesterverk av Dostojevskij
Dostojevskij ble gjenfødt etter henrettelse
Den 22. desember 1849 står 28 år gamle Fjodor Dostojevskij på Semjonovskij-plassen i St. Petersburg og venter på å møte sin skaper.
Det er åtte måneder siden det fremadstormende forfattertalentet og tre av vennene hans ble arrestert for å ha lest og diskutert utenlandsk litteratur og filosofi. I det eneveldige tsarstyret er artikler og bøker fra Vest-Europa forbudt på grunn av deres potensielt undergravende ideer.
Dostojevskijs tre venner står bakbundet til trepåler med en sekk over hodet. Offiseren leser dødsdommen høyt, og soldatene legger an til å skyte. Om få sekunder er vennene hans døde, og så er det Dostojevskijs tur.
Den 22. desember 1849 sto Fjodor Dostojevskij bakbundet sammen med sine tre forfattervenner og avventet døden. Etter planen skulle Dostojevskij henrettes som den siste, men dødsdommene ble avblåst i siste øyeblikk.
Men så skjer et guddommelig mirakel. En budbringer fra tsar Nikolaj 1. rir inn på plassen og avlyser henrettelsen. I siste øyeblikk blir dødsdommen omgjort til fire års hardt arbeid i en sibirsk fangeleir etterfulgt av seks års tvungen militærtjeneste.
«Livet mitt begynner i dag. Nå blir jeg gjenfødt i en ny form», skrev Fjodor Dostojevskij om opplevelsen.
Det er få mennesker forunt å få en ny sjanse i dette livet, og Dostojevskij har til hensikt å gripe den. Han vil jobbe resten av sine dager for å bli den største forfatteren Russland noensinne har hatt.
Faren ble funnet død i en grøft
Mariinskij-sykehuset i Moskva, hvor Fjodor Dostojevskij ble født den 11. november 1821. Dostojevskijs far, Mikhail Andrejevitsj Dostojevskij, arbeidet som fattiglege på sykehuset, som i dag huser et av mange russiske Dostojevskij-museer.
Den amerikanske forfatteren Ernest Hemingway ble en gang spurt om hva som er den viktigste forutsetningen for å bli en stor forfatter. «En ulykkelig barndom», svarte han.
Hvis det stemmer, var Fjodor Dostojevskij forutbestemt til litterær storhet.
Dostojevskij ble født 11. november 1821 på Mariinskij-sykehuset i Moskva og var den nest eldste sønnen i en barneflokk som kom til å telle i alt åtte barn.
Han fikk første gang øynene opp for bøkenes magi da moren leste Tusen og én natt høyt for ham da han var liten. Senere ble han spesielt opptatt av den russiske poeten Aleksandr Pusjkin.
For lille Fjodor var det god grunn til å flykte inn i litteraturens verden. Faren var en kolerisk og streng satan, moren en skrøpelig kvinne som døde av tuberkulose da Dostojevskij var tenåring.
Etter morens død slo faren seg på flasken, og den 16. juni 1839 ble han funnet livløs i en grøft. Offisielt døde faren av hjertestans, men ryktene sa at han hadde blitt drept av tjenerne sine etter en voldsom krangel.
På den tiden studerte Fjodor og hans eldre bror, Mikhail, til militæringeniør i St. Petersburg etter farens ønske. Fjodor Dostojevskij fullførte utdannelsen som ingeniør i 1843 og fikk like etter jobb som premierløytnant.
Bare ett år senere trakk han seg, 23 år gammel. Han ønsket ikke å vie seg til ingeniørkunst, men ville i stedet utforske den menneskelige eksistens. Som han formulerte det i et brev til broren:
«Mennesket er en gåte. Denne gåten må løses, og hvis du bruker hele livet på å løse den, er arbeidet ditt aldri forgjeves; jeg beskjeftiger meg med denne gåten fordi jeg ønsker å være et menneske.»
Tsar Aleksander 2. ble utsatt for fem mislykkede attentatforsøk før han døde i det sjette. Her, i 1879, overlever han det tredje forsøket, da en pistolmann plutselig dukker opp mens han er ute på sin daglige spasertur rundt palasset sitt i St. Petersburg.
1800-tallets Russland var konstant i krig med seg selv
Den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij levde i en turbulent tid preget av massiv undertrykkelse, voldelige opprør og ideologiske maktkamper.
Bøndene arbeidet som slaver
Mens industrialiseringen forandret det meste av Europa fra midten av 1700-tallet og utover, var opp mot 85 prosent av den russiske befolkningen på Dostojevskijs levetid fortsatt bønder. De hadde i generasjoner levd i livegenskap, noe som innebar at de var godseierens eiendom, som han fritt kunne straffe. I bunn og grunn var bøndene derfor slaver.
Russerne levde i et totalitært enevelde
Mens demokratiene langsomt utviklet seg i Vest-Europa, strammet tsar Nikolaj 1. (1825–1855) sitt totalitære grep om Russland. Vestlig filosofi og litteratur ble forbudt, og de «eurofile» russerne, som kjempet for å snu Russland i vesteuropeisk retning, ble nedkjempet med hard hånd.
Kommunister og nihilister splittet Russland
I siste halvdel av 1800-tallet fikk to bevegelser stor utbredelse i Russland – den gudsfornektende, mørke nihilismen og den nye kommunistiske ideologien som kom utenfra. Russiske opprørere myrdet tsar Aleksander 2. i 1881, men det var kommunistene ledet av Lenin som ga tsarstyret dødsstøtet med den russiske revolusjonen i 1917.
Debut gjorde Dostojevskij til en sensasjon
Fjodor Dostojevskij ga ut sin første roman, Fattige folk, i 1846. Debuten gjorde Dostojevskij til en litterær sensasjon, og han befant seg snart i den indre kretsen av St. Petersburgs unge, liberale forfattere.
Hver fredag møttes forfatterne hos den revolusjonære Mikhail Petrasjevskij for å lese og diskutere litteratur. Den såkalte Petrasjevskij-kretsen var spesielt opptatt av vesteuropeiske artikler og bøker, som var forbudt i det eneveldige Russland på grunn av deres undergravende ideer.
Våren 1849 var bokklubben en saga blott. Spioner fra tsar Nikolaj 1.s hemmelige politi hadde infiltrert gruppen og samlet nok bevis til at de unge forfatterne kunne arresteres.
Klokken 4 om morgenen den 23. april ble Fjodor Dostojevskij anholdt i leiligheten sin. Åtte måneder senere ble han «gjenfødt» etter den avlyste henrettelsen på Semjonovskij-plassen og sendt til en fangeleir i Sibir. Her begynte forfatteren på det mørkeste kapittelet i sitt liv.
Leiroppholdet var plaget av angstanfall og hemoroider
Russisk fangeleir i Sibir i 1891 noen tiår etter Dostojevskijs soning i 1850–1854.
Fjodor Dostojevskij ankom leiren i den sibirske byen Omsk den 23. januar 1850, iført fotlenker. Forfatterens bolig de neste fire årene var en kald og fuktig brakke med råtne trevegger.
«Skitten på gulvet var centimetertykt. Fra morgen til kveld var det umulig ikke å oppføre seg som en gris», skrev han om sitt nye hjem.
Oppholdet tok hardt på Dostojevskij. Han fikk jevnlig angstanfall, sov bare fire–fem timer i døgnet og led til og med av en lei omgang av hemoroider.
Det verste var imidlertid at han ikke kunne skrive lenger. Som han senere melodramatisk formulerte det: «Livet kan ikke fortsette før jeg blir publisert igjen!»
Dostojevskij ble løslatt i februar 1854. De neste seks årene av straffen sonet Fjodor Dostojevskij som soldat i byen Semipalatinsk (i dag Semej i Kasakhstan) – et område så øde at Sovjetunionen senere brukte stedet til atomprøvesprengninger.
Under oppholdet i Semipalatinsk forelsket Dostojevskij seg i den 28 år gamle enken Maria Isaeva, som han giftet seg med i 1857. På bryllupsnatten deres fikk Dostojevskij et alvorlig epileptisk anfall. Det skulle bli det første av mange anfall i livet hans.
Dostojevskijs epilepsi
Illustrasjon av et epileptisk anfall i en vitenskapelig publikasjon fra 1897.
Freud kalde Dostojevskijs epilepsi for «hysteri»
I 1928 skrev den kjente psykoanalytikeren Sigmund Freud essayet «Dostojevskij und die Vatertötung» (Dostojevskij og fadermordet).
Her argumenterte Freud for at den berømte russiske forfatterens epilepsi i realiteten bare var et symptom på Dostojevskijs «nevrose», som Freud klassifiserte som «hystero-epilepsi» – altså alvorlig hysteri.
I dag har de fleste nevrologer for lengst avvist Freuds fjerndiagnose av Dostojevskijs lidelse.
Det er usikkert nøyaktig hvilken form for epilepsi forfatteren led av, men ekspertenes beste forslag er at anfallene sannsynligvis stammet fra temporallappen.
Dette senteret i hjernen tar seg av bearbeiding av lydinntrykk, språk og hukommelse.
I notatene sine beskrev Dostojevskij hvordan hukommelsen hans led overlast etter anfall, noe som kan tyde på at epilepsien oppsto nettopp på det stedet i hjernen som er knyttet til hukommelsen.
Dostojevskij oppsøkte flere leger for å få dem til å kurere epilepsien hans, men forgjeves.
I dag finnes det flere medisiner som sannsynligvis kunne ha lindret forfatterens anfall – og kanskje til og med stoppet dem helt.
Ny tsar løsner på sensuren
Ekteskapet med Maria Isaeva kom seg aldri helt etter sjokket over Fjodors epileptiske anfall. Maria følte at hun var blitt lurt til å gifte seg med en invalid, og det hjalp heller ikke på forholdet at parets første datter, Sonya, døde bare tre måneder gammel.
Mens privatlivet slo revner i det iskalde Sibir, blusset Dostojevskijs kreative flamme opp igjen. Han begynte blant annet å skrive om sine opplevelser i sibirsk fangenskap, som senere ble til romanen Opptegnelser fra det døde hus.
I 1859 ble Dostojevskij endelig fristilt fra hæren på grunn av sin epilepsi. Samme år reiste han til St. Petersburg med Maria og hennes sønn fra et tidligere ekteskap.
«Hemmeligheten bak den menneskelige eksistens er ikke kun å leve, men også å vite hva man lever for.» Dostojevskij i romanen «Brødrene Karamasov».
Det var et forandret Russland som møtte Fjodor Dostojevskij. Tsar Nikolaj 1. hadde dødd i 1855, og nå satt sønnen Aleksander 2. på tronen.
Den nye tsaren var mer liberal enn sin forgjenger og lettet blant annet på statens harde sensur. I det mildere politiske klimaet bestemte Fjodor Dostojevskij og broren Mikhail seg i 1861 for å utgi det nye tidsskriftet «Vremya» («Tid»).
På slutten av 1863 forbød myndighetene «Vremya» etter publiseringen av en tsarkritisk artikkel skrevet av forfatteren og filosofen Nikolaj Strakhov. Magasinet måtte avvikles, noe som etterlot Dostojevskij-brødrene med en massiv gjeld til sine mange investorer.
Kort tid etter døde hans kone, Maria, av tuberkulose og broren Mikhail av en leversykdom med få måneders mellomrom.
«Livet mitt har blitt knust på ett eneste år», skrev den sørgende forfatteren i dagboken sin.
To måneder til å skrive en mursteinsroman
Dostojevskijs arbeidsværelse gjenskapt på forfatterens siste bopel i St. Petersburg. Rundt om i Russland finnes det flere Dostojevskij-museer. Klokken til høyre er satt til å stå på nøyaktig det klokkeslettet da forfatteren døde den 9. februar 1881.
Fjodor Dostojevskij sto igjen helt alene – denne gangen i gjeldsfengsel med ubetalte regninger på til sammen 25 000 rubler (over to millioner nåtidskroner). I tillegg hadde han stesønnen og brorens kone og fire barn å forsørge.
I dette kaoset begynte han arbeidet med en av sine mest kjente romaner, Forbrytelse og straff, som kom ut i 1866. Samme år inngikk han en av historiens dårligste avtaler med den beryktede forleggeren Stellovskij.
Dostojevskij mottok 3000 rubler i forskudd mot å gi Stellovskij rettighetene til å publisere alle hans tidligere verk. Samtidig forpliktet forfatteren seg til å gi ut en ny roman den 1. november 1866.
Hvis Dostojevskij overskred fristen, ville forleggeren få rettighetene til å utgi alle Dostojevskijs verk de neste ni årene – uten å betale en rubel for dem.
Dostojevskij hadde en idé til en roman som skulle hete «Spilleren», om en spilleavhengig som ødela livet sitt på spill. Historien var tett på Dostojevskijs eget liv.
Etter et kasinobesøk i Tyskland i 1863 hadde forfatteren selv blitt bitt av å spille, og rulettens spinnende hjul ble en ødeleggende besettelse for ham i årene etter.
I september 1866 hadde Dostojevskij ennå ikke skrevet en eneste linje på romanen som skulle ligge på Stellovskijs skrivebord mindre enn to måneder senere.
Stenograf ble Dostojevskijs store kjærlighet
Dostojevskij i 1876.
I et anfall av panikk hyret Dostojevskij en stenograf til å skrive ned romanen mens han dikterte den.
Valget falt på den 20 år gamle Anna Snitkina. På under to måneder fikk de skrevet ferdig romanen og levert den til forleggeren 1. november 1866 – bare noen timer før deadline.
Inntil da hadde den 45 år gamle Fjodor Dostojevskij ikke hatt mye hell i verken gambling eller kjærlighet, men Anna Snitkina skulle vise seg å bli hans største gevinst.
De to forelsket seg og giftet seg i 1867. Sammen fikk de i alt fire barn, hvorav to døde som små.
Bryllupsreisen gikk til Europa og skulle ha vart i tre måneder. Men spilledjevelen satte igjen klørne i Dostojevskij, og han spilte bort alle pengene som paret skulle ha brukt for å komme seg hjem. Spilleavhengigheten endte med å forlenge bryllupsreisen deres med fire år.
Fire mesterverk av Dostojevskij
Den russiske forfatteren skrev noen av de viktigste verkene i verdenslitteraturen. Her er fire romaner fra mesterens hånd som du ikke må gå glipp av.
Den berømte – «Forbrytelse og straff» (1866)
Romanen regnes som en av verdenslitteraturens største bragder. Den handler om den fattige studenten Rodion Raskolnikov, som nøye planlegger å begå et rovmord på en pantelånerske. Fortellingen kretser rundt store spørsmål som skyld, straff og dårlig samvittighet – eller mangelen på det samme.
Den menneskelige – «Idioten» (1869)
Denne nesten handlingsløse mastodonten på over 800 sider handler om fyrst Leo Mysjkin, som er så godhjertet og nestekjærlig at han ikke ser andres ondskap. Av alle andre anses hovedpersonen som, ja, en idiot. I likhet med Dostojevskij selv lider også tittelfiguren av voldsomme epileptiske anfall.
Den selvbiografiske – «Opptegnelser fra det døde hus» (1860)
De fleste av Dostojevskijs romaner bygger på forfatterens eget liv, men få gjør det så åpenlyst som den halv-selvbiografiske Opptegnelser fra det døde hus. Romanen er basert på forfatterens opphold i en fangeleir i Sibir, og Dostojevskijs alter ego i fortellingen er den adelige Aleksandr Petrovitsj. Opptegnelser fra det døde hus ble Dostojevskijs retur til den litterære scenen etter ti års ufrivillig opphold i Sibir.
Den siste (og beste?) – «Brødrene Karamasov» (1880)
Hvem drepte Fjodor Karamasov? Det spørsmålet er utgangspunktet for Dostojevskijs siste og mest ambisiøse verk. Fortellingen samler trådene i hans andre store romaner og presenterer leseren for dysfunksjonelle familier, kjærlighetskvaler og en neglebitende rettssak. For mange er dette forfatterens absolutte hovedverk.
Dostojevskij – bibliografi
Dostojevskijs produksjon er enorm. Det er både romaner, noveller og et hav av andre skrifter. Her er en oversikt over noen av de viktigste av Dostojevskijs romaner:
- 1846 – Fattige folk
- 1846 – Dobbeltgjengeren
- 1860 – Opptegnelser fra det døde hus
- 1861 – De fornedrede og krenkede
- 1864 – Opptegnelser fra et kjellerdyp
- 1866 – Forbrytelse og straff
- 1867 – Spilleren
- 1869 – Idioten
- 1870 – Den evige ektemann
- 1872 – De besatte
- 1875 – Ynglingen
- 1880 – Brødrene Karamasov
Dostojevskij kom til te hos tsaren
Kun takket være et sjenerøst lån fra Dostojevskijs rike tante kunne Fjodor og Anna endelig vende hjem igjen til St. Petersburg sommeren 1871.
Året etter ga Dostojevskij ut romanen De besatte, og fra 1876 ga han ut «En forfatters dagbok» som månedsskrift.
Utgivelsene kan sammenlignes med dagens avisspalter eller forfatterblogger og inneholdt Dostojevskijs personlige refleksjoner og meninger om tiden og samfunnet i det foranderlige Russland, der tronen for alvor vaklet under tsaren.
«En forfatters dagbok» ga til slutt forfatteren den populariteten han hadde lengtet etter hele livet – og i 1878 ble han til og med invitert på te med Aleksander 2. i det overdådige Vinterpalasset.
Vinterpalasset i St. Petersburg, hvor Dostojevskij ble invitert til te hos tsaren. I dag huser palasset et av verdens viktigste kunstmuseer: Eremitasjen.
Utgivelsen av Dostojevskijs ambisiøse roman Brødrene Karamasov i 1880 befestet hans status som en av Russlands største forfattere. Dostojevskij rakk imidlertid ikke å nyte godt av berømmelsen særlig lenge.
Den 9. februar 1881 døde forfatteren av lungeemfysem og epilepsien som hadde plaget ham gjennom hele hans voksne liv. Han ble 59 år gammel.
Dostojevskij hadde brukt et helt liv på å prøve å løse gåten om menneskelig eksistens – og i en av de mest kjente passasjene fra Brødrene Karamasov ga han endelig leserne svaret:
«Hemmeligheten bak den menneskelige eksistens er ikke bare å leve, men også å vite hva man lever for.»