Klokken er halv sju om morgenen 17. oktober 1854, og 126 kanoner braker løs i åssidene sør for Sevastopol. Britene og franskmennene har innledet angrepet på Russlands viktigste flåtehavn, og hundrevis av tunge jernkuler visler gjennom den kjølige morgenluften ned mot de russiske festningsverkene. Luften er snart så tykk av røyk og støv at mennene fyrer i blinde.
Endelig feier et vindkast røyken bort, og soldatene kan se effekten av de moderne kanonene. Og hvilket syn! Den vakre, hvite byen ved svartehavskysten hiver allerede etter pusten. Byens mektige forsvarsbastion Malakoff, som reiste seg åtte meter over bakken, er i ferd med å falle sammen, stein for stein.
Frankrike og Englands største mareritt var uhindret russisk adgang fra Svartehavet til Middelhavet.
Lord Raglan, 66 år gammel feltmarskalk, betrakter ødeleggelsene på behørig avstand. Først skal kanonene slå sprekker i byens forsvar, så skal han sette inn dødsstøtet med et voldsomt infanteriangrep. Lord Raglan har aldri ledet en større enhet på slagmarken.
I motsetning til mange av de øverstkommanderende i krigen har lord Raglan imidlertid en del kamperfaring fra slaget ved Waterloo i 1815, der han mistet høyre arm. Men siden den gang har den nå aldrende feltmarskalken arbeidet bak et skrivebord.
Nå er lord Raglan øverstkommanderende for den britiske hæren på Krim, og har ansvaret for livet til titusener av unge soldater.
Fryktet russisk ekspansjon
På overflaten ble krigsutbruddet fremprovosert av en religiøs tvist mellom den russiske tsar Nikolaj 1. og det osmanske riket. Tsaren krevde innflytelse i naboriket på vegne av rikets kristne mindretall. Han forlangte at den ortodokse kirken skulle vokte helligdommene i Jerusalem og Betlehem, som var under osmansk herredømme.
Osmanene hadde avvist tsaren, som var blitt rasende. Han sendte styrker inn over Tyrkias nordlige grense, og i november 1853 utslettet svartehavsflåten hans en rekke tyrkiske krigsskip i et uprovosert angrep.
I kulissene lurte storpolitiske interesser som ville hindre russisk ekspansjon i svartehavsregionen. Det var en strategisk viktig region, ikke minst for de britiske handelsrutene mot øst.
I britiske og franske aviser ble angrepet mot Tyrkia beskrevet som en motbydelig massakre, og det brøt ut pro-osmanske demonstrasjoner. Folket krevde krig, og fikk ønsket sitt oppfylt på Krim.
Struttet av selvtillit
En måned før kanonkulene begynte å regne over Sevastopol, hadde nærmere 60 000 britiske og franske soldater gått i land på Krimhalvøya, på en øde strand 60 kilometer lenger nord. I ukevis hadde endeløse konvoier av skip fraktet soldater og våpen til dette avsidesliggende hjørnet av Europa. Målet var å senke den russiske svartehavsflåten i Sevastopol og forsvare det osmanske riket.
Fra landgangsstedet marsjerte de britiske og franske soldatene sammen med en mindre tyrkisk enhet mot Sevastopol. Underveis knuste de all russisk motstand. Styrkene brukte bare en dag på å brase gjennom en russisk forsvarslinje 25 kilometer nord for flåtehavnen. Da de omsider nådde frem til Sevastopol, følte soldatene seg nærmest uovervinnelige.
De alliertes telt i det forblåste landskapet ved Sevastopol.
Arrogansen straffet seg
Da de flere tonn tunge beleiringskanonene åpnet ild mot byen 17. oktober, var det bare de aller mest pessimistiske som trodde at fienden kunne stå imot angrepet i mer enn et par dager. Og om kvelden, da stillheten omsider senket seg etter en dag med voldsom beskytning, var flere russiske forsvarsbastioner svært medtatte. Alt tydet på at de allierte soldatene snart ville kunne storme havnen med tsarens svartehavsflåte.
«Vi anslo at Sevastopol kanskje kunne stå imot angrepet vårt i tre dager, men mest sannsynlig bare én dag. De mest arrogante regnet med at byen ville kunne stå imot de alliertes raseri i åtte timer», skrev en britisk offisersfrue i dagboken sin fra Krim.
De allierte soldatene trodde derfor knapt sine egne øyne da de våknet neste morgen. I ly av nattemørket hadde tusenvis av russiske arbeidere reparert stillingene, og for hver ødelagt russisk kanon var en ny reservekanon kjørt i stilling, mange av kraftigere kaliber.
Selvportrett av Roger Fenton iført soldatenes typiske vinterutstyr.
Verdens første krigsfotograf
Krimkrigen er historiens første krig dokumentert med fotografi. Den britiske fotografen Roger Fentons oppdrag var å snu stemningen i folket.
Under krigen gjorde telegraflinjer det mulig for reporterne å få historiene sine raskt i spaltene, og i Storbritannia var særlig avisen The Times' spalter fylt med gru-oppvekkende og sterkt kritiske skildringer fra fronten. Derfor bestemte prins Albert og den britiske regjeringen seg for å sende en fotograf til Krim.
Tanken var at han ved hjelp av moderne fototeknikk skulle bidra til at folket hjemme i Storbritannia fikk et mer positivt bilde av krigen.
Valget falt på Roger Fenton. Selv om Fenton ble rammet av kolera under Krim-oppholdet, klarte han å ta over 350 bilder fra mars til juni i 1855. Ingen av fotografiene viser krigens gru i form av for eksempel lemlestede eller døde soldater.
Denne siden av krigen ønsket ikke den britiske regjering å få frem. I stedet har Roger Fenton fanget inn scener fra dagliglivet i leiren, samt bilder av landskapet rundt Sevastopol. På grunn av den lange lukkertiden på tidens kameraer er bildene oppstilte, men de gir likevel et inntrykk av dagliglivet blant soldatene på Krim.
Fentons fotografier fikk lite oppmerksomhet i samtiden, og hans kunstneriske talent ble ikke anerkjent før langt senere. Han la fotografkarrieren på hylla i 1862. Det var også andre fotografer på Krim, men de fleste bildene deres har gått tapt.
Det samme mønsteret gjentok seg de neste dagene: Om dagen beskjøt de allierte de russiske festningene, og om natten utbedret russerne skadene.
Det var så lite ammunisjon igjen at lord Raglan og soldatene hans måtte innstille beskytningen og gi opp det planlagte stormløpet. Den lynraske seieren hadde uteblitt – og bare noen dager senere ble situasjonen enda verre.
Russernes angrep
- oktober, åtte dager etter at de allierte hadde innledet angrepet på Sevastopol, snudde russerne forsvar til angrep og forvandlet det allierte felttoget til en rå overlevelseskamp.
Russerne hadde ikke bare 35 000 mann inne i den beleirede byen, men også en felthær på 25 000 mann lenger inne på Krimhalvøya, og nå marsjerte felthæren fra øst ned mot forsynings-havnen Balaklava, selve livsnerven for de britiske styrkene. Falt Balaklava, kom de allierte til å måtte slippe jerngrepet om Sevastopol.
Et av fotografen Roger Fentons mest berømte bilder fra Krim viser en slagmark ved Sevastopol, overstrødd med kanonkuler.
Stridslystne skotter
Tyrkiske soldater befestet de britiske skansene lengst mot øst, men kampviljen forduftet da russerne nærmet seg.
Etter et par timer sto en av de russiske kavalerienhetene bare to kilometer fra Balaklava, og et katastrofalt tap av forsyningshavnen truet. Nå var det bare infanteriregimentet 93rd Sutherland Highlanders som sto mellom de forreste russiske rytterne og havnen.
Soldatene i 93. regiment var stridslystne klanfolk fra det skotske høylandet, kjent som «de ville 93-erne». Mens lyden av de russiske hestehovene kom stadig nærmere, stilte øverstkommanderende for regimentet, sir Colin Campbell, sine rødkledde menn på to lange, rette rekker. Han red ned langs rekkene og beordret mennene til å stå fast, og om nødvendig dø der de sto.
De svarte ham med et samstemt brøl: «Ay ay, sir Colin, det gjør vi.»
Mennene var bevæpnet med moderne Minié-rifler. Riflene kunne avfyre to til tre skudd i minuttet med større kraft og rekkevidde enn russernes våpen.
De alliertes Minié-rifler var revolusjonerende. Et riflet løp fikk de sylinderformede prosjektilene til å rotere, og økte både presisjon og treffsikkerhet.
Den brede britiske linjeformasjonen ga samtidig maksimal ildkraft, ettersom ingen soldater sto bortgjemt bak i rekkene. 93-soldatene løftet nå riflene og avfyrte første salve på 900 meters hold, og like etter enda en.
Da de avfyrte en tredje salve på kortere hold, hadde russerne fått nok. Overrumplet av ildkraften snudde de og red tilbake der de kom fra, til jubelbrøl fra skottene.
En historisk uklar befaling
Mange britiske offiserer på Krim var udugelige gentlemen uten evner på slagmarken. I denne perioden var militære offiserstitler en vanlig handelsvare for overklassen – en måte å kjøpe seg en stilling som ga prestisje.
Forfremmelser kostet penger, og prisene kunne overstige 10 000 pund – et svimlende beløp som holdt den gemene hop unna militære toppstillinger. Tittelen general kunne imidlertid ikke kjøpes.
Systemet tiltrakk seg offiserer som var mer bekymret for eget omdømme enn de var for krigen, og en av de største ydmykelsene var tap av dyrebare kanoner.
En gruppe soldater med den britiske hærens store stolthet, kanonen, som de russiske kanonene ikke kunne måle seg med.
Hertugen av Wellington, britenes store krigshelt fra slaget ved Waterloo i 1815, var forbilde for alle offiserer. Det het seg at han aldri hadde mistet en kanon på slagmarken.
Derfor var det ikke til å holde ut for offiserene at russerne hadde greid å erobre hele ni kanoner i slaget om havnen i Balaklava. En seier var ikke nok: Kanonene skulle tas tilbake!
Tapet av kanonene førte nå til et dumdristig britisk angrep i en dal lenger mot nord. Russerne hadde stilt opp kanoner i enden av dalen, mens kanonene som britene hadde mistet, sto på høydedragene på sørsiden av dalen.
I den andre enden av dalen mottok britenes kavalerienhet «Den lette brigade» en av militærhistoriens mest uklare ordrer, fra feltmarskalk lord Raglan.
«Lord Raglan ønsker at kavaleriet skal rykke raskt frem mot fronten – forfølge fienden, og forsøke å hindre at han tar kanonene med seg.» Det fremgikk aldri av lord Raglans ordre hvilke kanoner det dreide seg om. Var det de russiske, og i så fall de som sto i enden av dalen? Eller var det de tapte britiske kanonene på høydedragene som skulle gjenerobres? Kavaleriets øverstkommanderende var i villrede.
«Angripe, sir? Angripe hva? Hvilke kanoner, sir?» Den øverstkommanderende så spørrende på offiseren som hadde overbrakt ordren. Offiseren slo ut med armen i en nonsjalant bevegelse, som både pekte på de russiske kanonene ved enden av dalen og høydedragene i sør.
«Der er fienden din, og der er kanonene dine.»
673 menn fra Den lette brigade satte kort etter i galopp frontalt mot de russiske kanonstillingene flere kilometer unna. Bak kanonene ventet tusenvis av russiske fotfolk og ryttere på britene.
Oppdraget var håpløst. Eksplosjoner fra granater slengte ryttere i bakken, og resten red videre inn i massive byger av kardesk fra de russiske kanonene. Kardesk var den tidens maskingevær. Ammunisjonen besto av hundrevis av blykuler pakket i lerrets-poser og avfyrt på kort avstand.
Trodde fienden hadde drukket
Etter tjue minutter returnerte de overlevende i et panisk tilbaketog. Utrolig nok ble ikke Den lette brigade totalt utslettet. 113 av det 600 mann store regimentet døde, mens mer enn dobbelt så mange ble alvorlig såret.
Til tross for Den lette brigades nederlag ble russerne i løpet av dagen trengt markant tilbake med hjelp fra franske forsterkninger. Brigadens angrep ble straks et symbol på britisk heltemot og selvoppofrelse.
«Hvis vi hadde fått noe å drikke, ville vi ha erobret halvparten av Russland nå.» Irsk soldat
Bak de russiske linjene ble krigsfanger fra Den lette brigade ført frem for den russiske generalløytnanten Liprandi. Han la overhodet ikke skjul på sin respekt.
«Hvis dere er Den lette brigade, hva slags menn er da Den tunge brigade?» spurte Liprandi. Han var overbevist om at vågemotet bare kunne forklares med at de britiske soldatene måtte ha vært beruset. Men det kunne en irsk krigsfange tilbakevise.
«Hvis vi hadde fått noe å drikke, ville vi ha erobret halvparten av Russland nå», svarte iren.
Ære viktigere enn liv
To uker senere avslørte den britiske offisersstanden igjen sin manglende dømmekraft, da russerne gjorde et nytt forsøk på å renne de allierte i senk sørøst for Sevastopol. Generalen George Cath-cart ledet en britisk enhet, og selv om soldatene hans var hardt presset av russerne, avviste George Cathcart et fransk tilbud om støtte. Dette skulle han nok klare selv! Like etter falt han i en sverm av russiske kuler, som også tok mange av mennene hans med i døden.
Men igjen ble russerne slått tilbake, og etter hvert var det tydelig for alle parter at krigen ikke kom til å bli avgjort på denne siden av vinteren.
De allierte greide ikke å knekke de russiske festningslinjene rundt Sevastopol, og russerne greide ikke å bryte de alliertes beleiring i åpent lende og befri byen. Russernes våpen var for dårlige, og det russiske infanteriet angrep i kompakte kolonner, der soldatene var enkle mål for den overlegne ildkraften til britene.
Den nådeløse vinteren
Situasjonen var fastlåst, og for russerne var det, som tsar Nikolaj 1. uttrykte det, på tide å mobilisere to russiske generaler som aldri sviktet. General januar og general februar – bitende kulde og voldsomme stormer.
Det var særlig de britiske soldatene som manglet vinterklær, brensel og mat. Lord Raglan hadde ikke bygd opp nødvendige forsynings-depot i leirene mens været var bra, og nå døde mennene hans i tusentall av sykdom, sult og kulde.
Det ser effektivt ut, men i realiteten var forholdene dødelige for de syke og sårede soldatene på Krim.
Sykdom krevde flest liv
Sykdom var en langt større trussel mot soldatene på Krim enn krutt og kuler. Bare hvert femte dødsfall skyldtes skader fra slagmarken.
Av de soldatene som mistet livet på Krim, var det de færreste som møtte døden på slagmarken. De fleste ble ofre for smittsomme sykdommer som tyfus, malaria og kolera.
Kunnskapen om sykdommene og om sammenhengen mellom hygiene og smittespredning var svært begrenset, og hygienen på feltsykehusene var så elendig at det var langt farligere å oppholde seg her enn på slagmarken – nesten 80 prosent av soldatene på sykehusene døde av infeksjoner de pådro seg her, og ikke av skadene som gjorde at de ble lagt inn.
Feltsykehusene var også preget av knapphet på alt fra medisin til senger og tepper – blant annet fordi de allierte hadde vært overbevist om at krigen ville være langt raskere overstått enn det som var tilfelle. Mange steder lå soldatene på gulvet i skitne uniformer.
Det utrettelige pionerarbeidet til blant andre den britiske sykepleieren Florence Nightingale førte til økt oppmerksomhet rundt hygiene. Dette førte etter Krimkrigen til omfattende reformer av sykepleien, og satte ny standard
for hygiene.
Gjørmete og gjensnødde veier gjorde det umulig for de allierte å få de sparsomme forsyningene frem. Det var kommet en skipslast med sitronsaft til Balaklava for å forebygge skjørbuk blant soldatene, men det var ikke mulig å få den frem til leirene. Bare noen få kilometer fra havnen fikk skjørbuken tennene til å falle ut av munnen på de avkreftede soldatene. Fôr råtnet i havnen, mens hestene i desperasjon tygde halene av hverandre og sultet i hjel i leirene.
Som gjenferd med innsunkne øyne og kinn slepte soldatene seg gjennom vaktene i skyttergravene, hvis de da overhodet kunne stå oppreist. Noen gravde opp de døde kameratene sine for å få tak i teppene de var pakket inn i. Og de mest mistrøstige pekte riflene sine mot seg selv og trykte av med storetåen.
Legene måtte behandle folk i forblåste telt som var slått opp på gjørmete jorder eller sende dem videre til militærsykehuset i Scutari i det osmanske riket. Hundrevis av soldater ble stuet tett sammen på sykdomsbefengte skip, for så å komme til et elendig utstyrt og underbemannet sykehus. Her lå de ofte i sin egen avføring på kalde gulv, helt til døden med stor treffsikkerhet befridde dem fra lidelsene.
Jernbane reddet britene
Bare i den britiske hæren døde over 16 000 soldater av sykdommer som dysenteri og kolera, mens færre enn 5000 døde som følge av kamper.
Det samme mønsteret gjentok seg blant franske og tyrkiske soldater. Den allierte beleiringen av Sevastopol var ikke på noe tidspunkt total. Russerne hadde forsyningslinjer inn i den nordlige delen av byen, men tilstrømningen av nye rekrutter var ikke tilstrekkelig. De russiske soldatene måtte marsjere gjennom ugjestmildt terreng for å nå frem, og mer enn halvparten bukket under underveis for sykdom, sult og utmattelse.
Våren 1855 avskar de allierte russernes kanskje viktigste forsyningslinje, som gikk via havnebyen Kertsj ved Azov-havet nordøst for Sevastopol. Samtidig hadde britiske ingeniører anlagt en elleve kilometer lang jernbane fra havnen i Balaklava til leirene på bare sju uker.
Før en jernbane gjorde det mulig å transportere varer fra havnen i Balaklava, hadde de allierte store problemer med å få forsyninger frem til soldatene.
Nå kom det mat, ammunisjon og flere hundre nye, kraftige kanoner i en jevn strøm til de allierte styrkene.
Friske soldater ble fortløpende seilt inn fra Europa, og etter en serie heftige artilleriangrep foretok infanteri i juni 1855 flere stormløp mot byens festningsverker – uten å trenge gjennom.
Det avgjørende gjennombruddet
Sevastopol var blitt forvandlet til en ruinhaug med overfylte sykehus. Syke og sårede russiske soldater ble liggende i gatene under den brennende solen.
Byens forsvar var på randen av kollaps, og 8. september 1855, etter nesten et års beleiring, fikk de allierte sitt avgjørende gjennombrudd. I et nytt stormløp fikk franske soldater fotfeste i forsvarsbastionen Malakoff.
Franske ingeniører hadde etter nøye studier regnet ut at forsvarsbastionen hadde en blindsone som ikke var dekket av de russiske batteriene på flankene, når angriperne først kom nær nok.
Britene, derimot, fikk ikke erobret målet sitt – en forsvarsbastion de kalte Great Redan. De forreste angrepsbølgene hadde med stiger til å ta seg over murene, men utsikten til å klatre oppover under heftig beskytning, direkte opp i russiske bajonetter, fikk mange soldater til å desertere eller krype i dekning.
«Det er den største vanære som noensinne har rammet britiske soldater», sa den dypt skamfulle britiske general Windham etterpå.
En samtidig karikaturtegning gjør narr av udugeligheten og den høye gjennomsnitts-alderen blant de øverstkommanderende.
Feltmarskalk lord Raglan slapp å se hvordan kampmotet sviktet hos de britiske soldatene. Han hadde omkommet av dysenteri noen uker tidligere.
Neste natt gjorde russerne frivillig det britene ikke hadde klart å tvinge dem til. Med de franske styrkene tett innpå livet flyktet russerne fra de sentrale delene av Sevastopol. Lyden av voldsomme eksplosjoner gjallet, og flammer lyste opp i natten da russerne destruerte alt de ikke kunne ta med seg. Russerne hadde omsider bukket under for presset og oppgitt landets stolte flåtehavn.
Enorme tap av liv
I månedene som fulgte var situasjonen preget av en militær stillstand med bare mindre trefninger. Den russiske tsar Nikolaj 1. hadde gått bort våren 1855 etter en tids sykdom, og etterfølgeren Aleksander 2. så i januar 1856 fedrelandets nederlag i øynene, og aksepterte en rekke betingelser for fred.
Den endelige fredstraktaten ble underskrevet i Paris et par måneder senere. Svartehavet skulle være nøytralt område, og russerne skulle avstå fra å ruste opp i kystområdene. De måtte også akseptere osmanenes suverenitet.
Traktaten var et tilbakeslag for Russlands innflytelse i regionen, og tapet av landets slagkraftige svartehavsflåte var alvorlig. En del av skipene hadde russerne selv senket ved innseilingen til Sevastopol for å blokkere havnen, andre skip var ødelagt av de alliertes kuler.
Den russiske trusselen var eliminert, men prisen hadde vært høy på begge sider. Det er anslått at over en million soldater døde på Krim. I 1871 brøt den russiske tsaren fredstraktaten og begynte en ny opprustning i ly av den fransk-prøyssiske krigen i Vest-Europa, og i 1877 brøt det igjen ut krig mellom Russland og det osmanske riket.
Den elendige ledelsen og dømmekraften som altfor ofte gjorde seg gjeldende blant de øverstkommanderende under Krimkrigen, førte til omfattende kritikk av den britiske hæren. Det ble ikke minst stilt spørsmål ved salget av militære toppstillinger, som favoriserte de rike i stedet for de dyktige. Etter at krigen var slutt i 1856, ble det nedsatt en kongelig kommisjon for å granske systemet. Først i 1871 ble det endelig avskaffet.