Gorbatsjov ble felt av Stalins skitne hemmelighet

Gorbatsjov er ikke i tvil lenger: Kuppmakere er i anmarsj. Statslederen går kjapt ut på verandaen og setter sin kone Raisa inn i saken:

“Jeg trekker meg ikke tilbake. Jeg nekter å gi etter for utpressing og trusler.”

Gorbatsjov vet at konservative krefter i kommunistpartiet pønsker på å avsette ham, og selv om han frykter for sitt liv, har han ikke tenkt å gjøre arbeidet lett for kuppmakerne. De neste timene og dagene vil vise om reformene hans får lov til å fortsette, eller om han blir tatt av dage og Sovjetunionen vender tilbake til Stalin-tidens knusende undertrykkelse.

Glasnost begynte i Canada

Da Gorbatsjov-tiden så smått begynte i 1983, hadde Sovjetunionen vært en diktaturstat i 66 år. Kommunistpartiet ledet supermakten med hard hånd og var det eneste tillatte partiet. Kritikere ble fengslet og pressen sensurert, og ingen fikk lov til å forlate landet uten statens tillatelse.

52 år gamle Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov var yngstemann i Politbyrået, som var kommunistpartiets viktigste organ og traff alle større beslutninger.

Kom i kaldkrigs-stemning

I mai 1983 – midt under den kalde krigen – ble Gorbatsjov sendt på offisiell reise til Canada for å lære om landets effektive landbruk. På flyplassen i Ottawa ble han mottatt av den sovjetiske ambassadøren, Aleksandr Jakovlev. De to hadde bare møtt hverandre et par ganger i 1970-årene, men likevel oppsto det fort et åpenhjertig forhold mellom dem.

Mens de fløy over Canadas enorme vidder i et lite, leid propellfly og ruslet rundt på frodige jorder, oppdaget Gorbatsjov og Jakovlev at de lengtet etter å forandre kommunismen, begge to. Det skulle bli slutt med terror, taushet og fattigdom. Fremtidens kommunisme måtte bygge på moral og rettferd, det var de enige om.

Etter hjemkomsten fikk Gorbatsjov ambassadør Jakovlev kalt hjem til en stilling som direktør for en tankesmie så den drevne politikeren ville være for hånden når Gorbatsjov prøvde å ta makten.

Jakovlev hjalp med å skrive de første talene som skisserte perestrojka (omstrukturering) og glasnost (åpenhet), som Gorbatsjov ville bygge fremtidens Sovjetunionen på. Døren til makten åpnet seg i mars 1985, da den aldrende statslederen Konstantin Tsjernenko døde.

Utenriksminister Andrej Gromyko kunngjorde at Politbyrået enstemmig hadde valgt Gorbatsjov til generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti. Dermed ble Gorbatsjov den yngste sovjetlederen siden Lenin. Gorbatsjov forfremmet omgående Jakovlev til en plass i Politbyrået så han kunne sette deres felles planer ut i livet.

Den nye statslederen sendte flere konservative medlemmer av Politbyrået på pensjon og erstattet dem med yngre, reformvennlige krefter som f.eks. partilederen i Georgia, Eduard Sjevardnadse. Gorbatsjov hentet også den sibirske bulldoseren fra Sverdlovsk, Boris Jeltsin, til Moskva.

Foran dem lå en hård kamp mot konservative krefter i partiet, for reformene gikk bl.a. ut på å innføre kontrollert demokrati og avskaffe pressesensuren.

Ny leder turte å møte folket

Sovjetunionens innbyggere fikk med det samme merke at de hadde fått en ny og annerledes leder. I Leningrad (St. Petersburg) tok han seg tid til å stoppe opp og snakke med sitt hardt prøvede folk.

“Hva vil dere si?” ropte han ut over folkemengden.

Noen av dem svarte:

“Vi hører på deg. Fortsett som du har begynt.”

Da ekteparet Gorbatsjov landet i Nizjnevartovsk for å besøke den sibirske oljeindustrien, stimlet arbeiderne sammen for å få et glimt av generalsekretæren og hans elegante kone. TV-kameraene fulgte med overalt. Og på sine reiser gikk det opp for Gorbatsjov hvor elendig det sto til med levestandarden i Sovjetunionen.

Kort etter turen til Sibir falt oljeprisen drastisk, og den økonomiske krisen vokste. Men det skulle bare bli verre for Gorbatsjov. Hans første store reform ble en kjempebrøler. Gorbatsjov ville løse et av Sovjetunionens største problem: drukkenskapen.

70 pst. av alle lovbrudd var alkoholrelatert. Drukkenskap førte til høyt fravær på jobben, folk ble skilt, og menn døde i altfor ung alder. Gorbatsjov skar resolutt ned på alkoholproduksjonen, men dermed gikk statskassen glipp av de enorme inntektene fra avgiftene på vodka.

Siden den sterkt alkoholiserte befolkningen i stedet kastet seg over hjemmebrenning, ble det enda større mangel på sukker, og tusenvis av alkoholikere døde fordi de i ren desperasjon drakk alt fra rengjøringsmidler til eau de cologne. På folkemunne ble den nye generalsekretæren døpt Mineralvannsekretæren.

Tsjernobyl kostet Gorbatsjov dyrt

Årtiers opphopede problemer fortsatte med å velte ned over Gorbatsjov. Den neste katastrofen var han helt uten skyld i, men en ulykke på atomkraftverket Tsjernobyl i sovjetrepublikken Ukraina kom til å koste generalsekretæren all den troverdighet han møysommelig hadde forsøkt å bygge opp i løpet av det første året ved makten.

Et portrett av Lenin stirret strengt ned fra veggen i møtesalen i Kreml mens Gorbatsjov holdt en tordentale for Sovjetunionens ledende atomforskere den 3. juli 1986.

“I 30 år har dere fortalt oss at atomkraft var trygt. Det later til at dere har prøvd å dekke over det hele”, ropte Gorbatsjov mens forskerne svettet av nervøsitet.

Et år senere fikk generalsekretærens anseelse enda en knekk: Den vesttyske studenten Mathias Rust fløy hele veien fra Finland til Den røde plass i Moskva – uten at det lovpriste sovjetiske flyvåpenet grep inn.

Gorbatsjov ga forsvarsministeren og 150 offiserer sparken, og kommunistpartiets reformmotstandere fikk vind i seilene. I mars 1988 prøvde de å lodde stemningen i partiet med en perestrojka-kritisk artikkel i avisen Sovjetskaja Rossija.

Gorbatsjov ga svar på tiltale med et to dager langt møte i det plysjbetrukne auditoriet i Kreml:

“Jeg vil ikke slåss for min stilling. Men så lenge jeg bekler denne posten, vil jeg holde fast i tanken om perestrojka.”

Forsamlingen fikk det travelt med å føye seg. Den tilårskomne erkekommunisten Gromyko skyndte seg å glatte over.
“Vi går selvfølgelig alle sammen inn for glasnost”, forklarte den tidligere utenriksministeren.

Gorbatsjov vant slaget, men han bestemte seg samtidig for at heretter måtte det bli vanskeligere for erkekommunistene å motarbeide reformene hans. Derfor opprettet han en sovjetisk kongress av folkedeputerte – gjerne kalt folkekongressen.

Gorbatsjov klarte å få flertall i partiet for å gjøre Folkekongressen til Sovjetunionens høyeste lovgivende instans – det var f.eks. bare den som kunne forandre forfatningen.

Alle sovjetrepublikkene skulle sende delegerte til den 2250 personer store kongressen slik at folket kunne komme bedre til orde. Men for å sikre oppbakking til ideen sin måtte Gorbatsjov gå med på å vanne ut demokratiet: De fleste setene i Folkekongressen ble besatt av delegerte som ble pekt ut av kommunistpartiene i de 15 sovjetrepublikkene.

Mindre enn 700 delegerte ble valgt ved de første frie, demokratiske valgene i Sovjetunionens historie.

Da Folkekongressen trådte sammen i Moskva i mars 1989, viste det seg snart at det ble vanskelig for Gorbatsjov å styre et demokrati. Mange delegerte hadde helt andre planer enn å drøfte sosialismens utfordringer og reformer som skulle gagne økonomien.

De første spede skrittene i retning av et reelt demokrati åpnet for slusene. Med den nylig garanterte ytringsfriheten i ryggen skyllet en bølge av avsløringer vekk all velvilje mot kommunistpartiet. Grusomheter fra Stalin-tiden fylte avisene mens kritiske teaterforestillinger og filmer vendte stemningen mot kommunistene.

Men Gorbatsjov følte seg sikker på at Sovjetunionens borgere likevel ville vise partiet sin takknemlighet og støtte det når reformene en gang var gjennomført fullt ut. Han tok fryktelig feil.

Stalins hestehandel ga håp

Mens reformene skjøt fart, bredte uroen seg i Øst-Europa. Polens frie fagbevegelse, Solidaritet, var de første som brøt kommunistenes maktmonopol, og våren 1989 fikk de tvunget gjennom demokratiske valg. I motsetning til tidligere prøvde Sovjetunionen denne gangen ikke å sende soldater for å stoppe faneflukten fra kommunismen med stridsvogner og maskingevær.

I Kaukasus gjallet demonstrantenes slagord gjennom Tbilisis gater: “Vi krever et selvstendig Georgia”, men her – innenfor Sovjetunionens grenser – tillot ikke kommunistpartiet i Moskva at uroen bredte seg. Soldater gikk løs på demonstrantene med køller og feltspader – 21 demonstranter mistet livet under den såkalte Tbilisi-massakren 9. april 1989.

Som den brutale bekjempelsen av opprøret Ungarn i 1956 og Våren i Praha i 1968 hadde bevist, kunne det være farlig bare å avsette kommunistene og vende Sovjetunionen ryggen. Løsrivelse og selvstendighet måtte oppnås på smartere vis – også under Gorbatsjov.

Estland forsøkte seg i stedet med list. Landets representanter i Folkekongressen forlangte at den såkalte Molotov-Ribbentrop-pakten fra 1939 ble undersøkt. Esterne hevdet at ikke-angrepspakten mellom Stalin og Nazi-Tyskland hadde inneholdt en hemmelig protokoll.

Protokollen hadde ikke bare presisert hvordan Polen skulle deles i 1939, den hadde også gitt Stalin lov til å annektere de baltiske landene som den gang var selvstendige.

Det var en betent sak, for selv om alle i Vesten visste at det var slik Stalin og Hitler hadde delt verden mellom seg, lød den offisielle sovjetiske versjonen helt annerledes:

Ifølge Kreml hadde de undertrykte massene i Baltikum gjort opprør – som i Russland i 1917. Helt av egen kraft hadde de kastet ut kapitalistene og innført kommunismen. Deretter hadde de søkt om opptak i Sovjetunionen. En kommisjon av deputerte gransket saken i seks måneder.

De fant aldri Sovjetunionens kopi av avtalen, men noe som var nesten like godt.

Avsløringen kom i desember 1989, da Jakovlev gikk på talerstolen og innviet de 2250 medlemmene i hemmeligheten. Han fortalte at det var kommisjonens faste overbevisning at den hemmelige protokollen i Molotov-Ribbentrop-avtalen eksisterte.

Deretter trakk han frem et tungtveiende bevis: Et telegram fra det sovjetiske utenriksdepartementet fra 1949 som bekreftet at den hemmelige protokollen fremdeles lå i arkivene i Kreml.

Dermed fastslo Folkekongressen at innlemmelsen av Estland, Latvia og Litauen i Sovjetunionen under 2. verdenskrig hadde skjedd på ulovlig vis.

Gorbatsjov ble rasende

Etter dette forlangte de baltiske landene selvstendighet med ryggdekning i Folkekongressens avgjørelse og båret frem av dønningene fra Berlinmurens fall like før.

For Gorbatsjov var selvstendighetskravet et slag i ansiktet. Hans gode forsetter hadde slått feil, og i stedet for å styrke Sovjetunionen truet reformene hans med å velte supermakten. Generalsekretæren bestemte seg for å reise til Baltikum for å stoppe tankene om løsrivelse.

Ved ankomsten til Vilnius i Litauen den 11. januar 1990 snakket han med arbeidere på gaten. En av dem ropte uforsonlig:

“Før krigen hadde Litauen hard valuta. Dere tok den fra oss i 1940! Og vet du hvor mange litauere som ble sendt til Sibir og hvor mange som døde der?”

Gorbatsjov ble sint:

“Jeg vil ikke snakke mer med den mannen. Hvis folk i Litauen har den holdningen, kan de vente seg tunge tider.”

Kort etter innførte Gorbatsjov sanksjoner mot Estland, Latvia og Litauen: Sovjetunionen stengte for oljen midt på vinteren og truet med å sette inn hæren.

Mens reformene løp løpsk og Gorbatsjov mistet grepet om supermakten, lyttet han stadig mer til haukene i kommunistpartiet som ville bruke makt for å knuse all tanke om løsrivelse. Men den tiden var forbi da kommunistpartiet kunne banke sovjetrepublikkene på plass.

Bare et halvt år senere hadde Boris Jeltsin skjøvet Sovjetunionen ut på avgrunnens rand da han og det russiske parlamentet hadde erklært sovjetrepublikken Russland for selvstendig. Samtidig gikk Sovjetunionens utenriksminister Eduard Sjevardnadse av i protest mot Gorbatsjovs nye venner på partiets konservative fløy:

“Vi sklir tilbake til den forferdelige fortiden. De reaksjonære styrkes. Reformfolkene har stukket hodet i sanden. Et diktatur er på vei. Ingen vet hva dette diktaturet innebærer, og hva slags diktator som kommer til makten.”

Sjevardnadses advarsler mot fortidens menn ble stadfestet da Gorbatsjov kort etter gjorde Boris Pugo til innenriksminister. Pugo kom fra posten som KGB-sjef i Riga – og det ble han som kom til å lede angrepet på balternes frihetsbevegelse.

Demonstrant ble kjørt ned

Angrepet begynte søndag morgen den 13. januar 1991. Fire sovjetiske T-72-stridsvogner og 16 panserkjøretøy buldret frem på den svingete veien til TV-tårnet i Vilnius. Gorbatsjovs ultimatum hadde utløpt, og balterne hadde fremdeles ikke trukket tilbake kravet om selvstendighet.

Panservognene svingte truende med kanonløpene og fyrte av løskrutt mens de nærmet seg de mange tusen demonstrantene. “Frihet, frihet”, gjallet det fra folkemengden.

En 22 år gammel mann kastet seg ned på asfalten foran stridsvognene mens sovjetiske spesialstyrker kastet sjokkgranater for å spre demonstrantene – øyeblikket etter ble den unge mannen knust under en pansret mannskapsvogn.

Soldatene rettet AK-47-geværene sine mot folkemengden og skjøt. 11 litauere falt døde om, og 53 andre ble såret. Blodsutgytelsene vakte fordømmelse over hele Sovjetunionen. I Moskva strømmet folk ut på gatene og ropte:

“Gorbatsjov er de baltiske landenes Saddam Hussein.”

Tross generalsekretærens harde nye linje var KGB-sjefen Krjutsjkov desperat. Han følte seg sikker på at det snart ikke lenger var mulig å redde Sovjetunionen.

Det at Gorbatsjov hadde fått Nobels fredspris for sine nedrustningsavtaler med USAs president Reagan, gjorde bare KGB-sjefen enda mer rasende. Krjutsjkov kom til at Gorbatsjov måtte bremses. Kuppmakerne la en plan om å slå til mens sovjetlederen befant seg i datsjaen sin.

Kuppmakere presset Gorbatsjov

“Hvem har sendt dere?” snerret Gorbatsjov mens han kastet et fiendtlig blikk på de fem mennene i sommerhuset hans. Augustvarmen fikk svetteperlene frem hos mennene, som trippet nervøst.

“Komiteen”, svarte en av dem.

“Hvilken komité?” ville Gorbatsjov vite.

“Komiteen som er opprettet for å håndtere nødssituasjonen i landet”, forklarte mannen som også fortalte at KGB-sjef Kjrutsjkov, forsvarsminister Jasov og visepresident Janajev var blant kuppmakerne.

Deres ærend, forklarte han, gikk ut på å få Gorbatsjov til å erklære unntakstilstand så hæren kunne settes inn på gatene. Gorbatsjov nektet. Så lett skulle de ikke få stoppe hans nye traktat om mer selvstyre for unionens republikker.

“Da må du tre tilbake. Det blir ingen unionstraktat. Jeltsin vil bli pågrepet.”

Gorbatsjov nektet fortsatt, og delegasjonen måtte reise tilbake til Moskva med uforrettet sak.

Men nå var Gorbatsjov-familien sperret inne. Sommerhuset ble bevoktet av soldater som var tro mot kuppmakerne – og de stengte alle fluktveier og avskar generalsekretæren fra kontakt med omverdenen.

Gorbatsjov måtte sette sin lit til at Russlands president Jeltsin kunne mobilisere folket og knuse kuppforsøket.

I Moskva erklærte kuppmakerne at de bare hadde overtatt kontrollen med landet siden de var nødt til det, for Gorbatsjov var syk og led av stress. Visepresident Janajev ville overta makten inntil videre. På pressemøtet ble løgnen møtt med latter av journalistene fra Sovjetunionens nye, frie medier.

Jeltsin tok på seg skuddsikker vest

Boris Jeltsins datter så på TV om morgenen 19. august og hørte om Gorbatsjovs påståtte sykdom.

“Far, stå opp! Det har vært et kupp!” ropte hun. Ennå iført nattøyet løp han bort til fjernsynet.

Som president i sovjetrepublikken Russland rådet Jeltsin over en stab av en betydelig størrelse, og han satte sine mest betrodde menn til å ringe til alle kaserner rundt Moskva. Over telefonen skulle de overtale offiserene til å nekte å adlyde ordrer fra kuppmakerne.

Deretter tok Jeltsin på seg en skuddsikker vest og satte seg i sin ZIL-limousin. Han beroliget sin kone med ordene:

“Vi har det russiske flagget på. Oss stopper de ikke.”

På vei mot Moskva sentrum passerte Jeltsins sjåfør hundrevis av militære kjøretøyer som var utkommandert av kuppmakerne. De var på vei mot Det hvite hus – Russlands 19 etasjer høye parlamentsbygning. Fra kontoret sitt i sjette etasje kunne Jeltsin snart se stridsvogner omringe bygningen, og sivile russere som ivrig diskuterte med soldatene som var inne i dem.

Jeltsin skyndte seg ned.

På trappene til parlamentet møtte folkemengden ham med taktfaste tilrop: “Jeltsin, Jeltsin!” og “Ned med kommunistpartiet!”

Omgitt av livvakter gikk han bort til en stridsvogn. TV-kameraene snurret mens han rakte stridsvognsjefen hånden.

“De har åpenbart ikke til hensikt å skyte Russlands president akkurat nå”, ropte Jeltsin til folkemengden.

“Bruk av makt er aldeles uakseptabelt. Vi appellerer til militærets folk – delta ikke i dette reaksjonære kuppet!” fortsatte han.

Kuppet smuldret bort

Dagen etter tok kuppmakernes planer til å rakne. Stadig flere kaserner erklærte sin støtte til Jeltsin, og moralen dalte blant de 5000 soldatene som skulle sikre kuppmakerne ro i Moskvas gater.

Jeltsin fikk det russiske parlamentet til å utstede arrestordrer på kupplederne – og til å utpeke ham til øverstkommanderende for alle sovjetiske styrker på russisk jord.

Kuppmakerne presset på for å få soldatene til å storme Det hvite hus og arrestere Jeltsin, men nå hadde 50 000 sivile slått ring om parlamentsbygningen og bygd barrikader. Utsikten til et blodbad på ubevæpnede sivile fikk de fleste soldatene til å forholde seg rolige.

Etter som timene gikk ble situasjonen mer kaotisk og nervepirrende for kuppmakerne – og for Jeltsin. Så kom den beskjeden som Jeltsin hadde håpet på: Det sovjetiske militærets ledelse bekreftet at soldatene ikke ville angripe.

I KGBs hovedkvarter ventet Krjutsjkov utålmodig på meldinger om det forventede angrepet. Klokken to om natten overbrakte Jasov ham nyheten om militærets beslutning – kuppforsøket hadde mislykkes.

Da kuppmakernes soldater forlot Krim, fløy Gorbatsjov til Moskva. Han så tydelig lettet ut ved ankomsten til hovedstaden. Gorbatsjov fikk kuppmakerne arrestert og siktet for høyforræderi. Bare innenriksminister Boris Pugo unnslapp fengselsstraff. Han skjøt seg selv. Men bortsett fra å sperre kuppmakerne inne var det ikke stort Gorbatsjov kunne gjøre. Hans maktesløshet var avslørt.

Det mislykkede kuppforsøket fikk til gjengjeld anti-kommunistiske politikere til å innse at de måtte løsrive seg fra Sovjetunionen i en fart – før nye kuppmakere kom på banen.

Fem måneder senere underskrev Jeltsin Sovjetunionens dødsdom på vegne av Russland – sammen med presidentene i Ukraina og Hviterussland. I stedet for en sentralstyrt kommunistisk union med hovedsete i Moskva oppsto SUS – Samveldet av uavhengige stater.

Den 25. desember 1991 tok Gorbatsjov avskjed i en TV-tale som ble sendt direkte på TV, helt i tråd med den åpenheten han sto for.

“Vårt samfunn har oppnådd frihet – politisk og mentalt – og disse omveltningene skal vi nå komme overens med”, sa Gorbatsjov, som ikke helt kunne skjule sin forbitrelse over Sovjetunionens undergang.

Kort etter ble den røde fanen med hammer og sigd firt fra flaggstangen over Kremls tak, og i stedet gikk Russlands trikolor til topps. Etter 70 år med kommunistisk undertrykkelse ble Sovjetunionen delt i 15 stater.