Kronstadts matroser og bolsjevikkernes ledelse

Heltene fikk nok: Matroser erklærer Lenin krig

I 1921 gjør flåtebasen Kronstadt opprør. Matrosene, som i 1917 utgjorde oktoberrevolusjonens elitestyrke, sulter og vil velte Lenins diktatur. Den unge sovjetstaten setter alt inn på å knuse opprørerne.

I 1921 gjør flåtebasen Kronstadt opprør. Matrosene, som i 1917 utgjorde oktoberrevolusjonens elitestyrke, sulter og vil velte Lenins diktatur. Den unge sovjetstaten setter alt inn på å knuse opprørerne.

Bridgeman Art Library/Ritzau Scanpix

Matrosene på flåtebasen Kronstadt vet at bolsjevikenes angrep vil komme. Denne morgenen den 8. mars 1921, før den bleke solen lyser opp den frosne bukten utenfor Petrograd, er rødegardistene allerede på vei.

Flere tusen unge kadetter, lett foroverbøyde og iført hvite kamuflasjeklær, haster over isen mot basen.

Anspent holder de 14 000 matrosene øye med angriperne. Ingen på festningen har lyst til å skyte. Men når det blir klart at kadettene ikke vil stoppe, slippes ilden løs. Matrosene skyter fra fortene.

Kadettene, som ikke har noen dekning ute på isen, blir meid ned. Midt i den ulike kampen blåser det opp en snøstorm, og de overlevende kadettene utnytter veggen av virvlende snø til å flykte tilbake mot land. Forgjeves.

Inne på land ligger bolsjevikenes mest fanatiske og skruppelløse tropper klare. De skyter mot sine egne med maskingeværer, og kadettene må snu igjen.

Roedgardister angriber Kronstadt over isen i 1921.

Ca. 80 pst. av rødegardistene, som her ses ute på isen, ble drept under det første angrepet på Kronstadt.

© SZ-Photo/Imageselect

Blant øyenvitnene i Kronstadt er matrosen Stepan Petritsjenko, som senere beskrev bolsjevikenes mislykkede angrep:

«Da morgenen kom og stormen løyet, nådde bare de ynkelige restene kledd i hvite frakker frem til oss - utmattede, sultne og knapt i stand til å gå».

Men i likhet med de andre matrosene ved Kronstadt, vet Stepan Petritsjenko bare så altfor godt at bolsjevikenes nederlag i dag ikke vil avholde dem fra å prøve igjen i morgen.

Bare få år før hadde Kronstadts barske matroser vært Lenins mest lojale garde – hyllet som ryggraden i den revolusjonære kampen. Men nå anså bolsjeviklederen dem som sine farligste motstandere. Matrosene i Kronstadt måtte knuses.

Matroser begikk mytteri

Matrosene på Kronstadt ble i 1917 virvlet inn i en av historiens mest skjellsettende begivenheter. På det tidspunktet hadde Kronstadt beskyttet innseilingen til Petrograd, tsarens hovedstad ved Finskebukta, helt siden 1700-tallet.

Samtidig var hovedøya Kotlin base for den russiske østersjøflåten. Kronstadt og de tilhørende festningsøyene huset derfor tusenvis av matroser i et kompakt og svært organisert minisamfunn.

«Situasjonen er alvorlig. Anarki hersker her i hovedstaden». Telegram til tsaren om opprøret i Petrograd i februar 1917.

Samholdet betydde at de 27 000 matrosene og 13 000 sivile arbeiderne på Kronstadt utviklet sterke politiske holdninger. Og da Petrograds arbeidere i februar 1917 – landets tredje krigsvinter – reiste seg i protest mot de kummerlige levekårene, sto matrosene klar med sin støtte.

Tsar Nikolaj 2. var ikke i hovedstaden, og formannen for Russlands rådgivende forsamling, Dumaen, sendte den 26. februar et desperat telegram til monarken:

«Situasjonen er alvorlig. Anarki hersker her i hovedstaden».

Samme dag skjøt utkommanderte soldater inn i folkemengden. Denne udåden fikk andre tropper til å støtte hovedstadens demonstranter.

Mest ivrig var matrosene på Kronstadt. De begikk mytteri og myrdet østersjøflåtens øverste leder, admiral Adrian Nepenin, samt kommandanten for flåtebasens treningsskole, Robert Viren, som ble stukket i hjel midt på basens sentrale torg, Ankertorget.

Også den ledende offiseren på krysseren Aurora ble henrettet. Resten av basens offiserer flyktet, og Kronstadt ble deretter et samlingspunkt for Petrograds revolusjonære.

Kronstadt beskyttede Sankt Petersborg mod angreb.

Kronstadt var blitt etablert i 1704 og utbygget en rekke ganger i tiden etterpå. Illustrasjonen viser flåtebasen rundt år 1850.

© Heritage Images/Getty Images

Tsar Peters gamle bolverk var så godt som uinntakelig

Kronstadt ble oppført for å motstå enhver fiende som angrep utenfra. Men byggingeniørene hadde med vilje gjort det svakt mot angrep fra land.

Øya Kotlin ligger omtrent 25 km vest for St. Petersburg. I 1704 anla tsar Peter den store et fort og flåtebasen Kronstadt her for å beskytte innseilingen til sin nybygde hovedstad St. Petersburg.

Om vinteren fryser Finskebukta helt til, og russerne utnyttet dette til å utvide forsvarsverket. Tusenvis av trekasser fylt med stein ble slept over det islagte vannet og dyttet ned i hull som var saget ut i isen.

På denne måten ble det dannet en rekke nye, små øyer, og oppå dem ble det bygget små fort. Sjøveien til St. Petersburg ble dermed stengt. Kun to smale navigerbare kanaler gjorde det mulig å nå byen, og begge kanalene var beskyttet av de mange fortene.

I løpet av de neste tiårene ble forsvaret av bukten kontinuerlig utbygget med flere små fort og kanonbatterier. Kronstadts forsvar var imidlertid kun rettet mot vest, mens den motsatte siden stort sett var ubeskyttet.

Dersom en fiende mot alle odds lyktes i å innta sjøfortet, kunne kanonbatterier på kysten relativt enkelt beskyte Kronstadt. Da matrosene på Kronstadt innledet sitt opprør mot bolsjevikene i 1921, ble nettopp denne spesielle detaljen en alvorlig hemsko.

Men ikke alle var like begeistret for matrosene: «Gruppen hadde samme psykologi som et filleproletariat – et lag som er mer en fare enn en støtte for en revolusjon», mintes en bolsjevik mange år senere.

Noen dager etter opprøret i Petrograd abdiserte tsaren og overlot styret til en provisorisk regjering. Få uker senere vendte en revolusjonær eksilpolitiker hjem til Russland med en plan som Kronstadt-matrosene kom til å spille en avgjørende rolle i. Hans navn var Vladimir Lenin.

Revolusjonens superhelter

For Lenin var det ikke nok at tsaren hadde abdisert. Som leder av bolsjevikene gikk han åpent imot regjeringen og krevde all makt overdratt til de såkalte sovjetene: et stort antall bonde-, arbeider- og soldatråd som var blitt dannet etter februarrevolusjonen.

«Et væpnet opprør er uunngåelig, og tiden er moden for det» Resolusjon i bolsjevikenes sentralkomité, oktober 1917.

Det viktigste var Petrograd-sovjetet, ledet av Lev Trotskij. Etter måneder med planlegging bestemte bolsjevikene seg høsten 1917 for å gå til aksjon:

«Et væpnet opprør er uunngåelig, og tiden er moden for det», lød det fra bolsjevikenes sentralkomité.

Revolusjonen ble innledet den 25. oktober 1917. I havnen i Petrograd lå fem destroyere med pro-bolsjevikiske besetninger, og de øvrige matrosene på Kronstadt, som nå styrte seg selv, støttet også opprøret.

Bolsjevikenes rødegardister strømmet ut i gatene for å innta Petrograds viktigste bygninger og trafikknutepunkter. Matrosene på Aurora manøvrerte den uhåndterlige krysseren opp elven Neva til en av byens viktigste elveoverganger: Nikolajbroen.

Krydseren Aurora affyrede det skud, som satte stormen på Vinterpaladset i gang.

Krysseren Aurora spilte en avgjørende rolle i bolsjevikenes maktovertakelse. Skipet er i dag museumsskip.

© Shutterstock

Bare synet av krigsskipet fikk de regjeringstro troppene til å flykte, slik at opprørsstyrkene nå kontrollerte samtlige broer. I mellomtiden holdt regjeringen et krisemøte i Vinterpalasset i sentrum av Petrograd.

Da bolsjevikene nærmet seg palasset, forlot brorparten av de forsvarende troppene bygningen. Klokken 21.45 om kvelden avfyrte Aurora sin fremre kanon som et signal om å storme palasset.

De siste troppene i palasset ga opp – bolsjevikene hadde vunnet oktoberrevolusjonen – og alle visste at seieren ikke ville ha vært mulig uten matrosene i Kronstadt. Med ett var de nå oktoberrevolusjonens store helter.

Lenin kalte dem «de rødeste av de røde», mens Lev Trotskij utropte matrosene til «revolusjonens ære og stolthet».

Begge mennene kom bittert til å angre sine lovprisninger.

I oktober 1917 stormede bolsjevikkerne Vinterpaladset i Petrograd.

Kronstadt-matrosenes deltakelse i oktoberrevolusjonen fikk Lenin til å berømme dem.

© Universal History Archive/UIG/Bridgeman Images

Friheten forsvant

Kort tid etter bolsjevikenes maktovertakelse brøt det ut borgerkrig: Tsartilhengere, tidligere offiserer og antikommunister slo seg sammen og gikk med støtte fra utlandet til kamp mot bolsjevikene.

Størstedelen av Lenins røde hær besto av arbeidere og bønder som aldri hadde betjent et gevær. Det ble derfor Kronstadts disiplinerte og kampvante matroser som bolsjevikene satte inn som stormtropper.

«Da vi kom hjem, spurte foreldrene våre om hvorfor vi kjempet for undertrykkerne. » Matros om sin støtte til bolsjevikene, som holdt russerne i et jerngrep.

I nesten tre år med borgerkrig kjempet Kronstadts matroser for revolusjonen. Men med tiden innså de sannheten om Lenins nye stat.

«Det som skjedde hjemme, mens vi var ved fronten eller til sjøs, var i årevis skjult av bolsjevikenes sensur,» mintes en ung sjømann.

«Da vi kom hjem, spurte foreldrene våre om hvorfor vi kjempet for undertrykkerne. Det fikk oss til å tenke».

Folket hadde utholdt tre år med «krigskommunisme» med beslaglagte avlinger og matrasjonering. Men selv om borgerkrigen nå var over, sultet folket fortsatt, og bolsjevikenes jerngrep ble ikke løsnet.

I februar 1921 ble det rapportert om ikke færre enn 155 bondeoppstander rundt om i landet, og i Kronstadt begynte matrosene åpent å kritisere Lenins politikk.

«Kronstadt-sjømennene var overbevist om at bolsjevikene, som kalte seg «en bondemakt», i realiteten viste seg å være bøndenes verste fiender», sto det i en avisartikkel i 1921, skrevet av bl.a. matros Stepan Petritsjenko.

Også i Petrograd brøt det ut streiker og opprør. Som svar sendte bolsjevikene rødegardister som brutalt knuste alle protester.

Men opprørsånden hadde spredt seg til Kronstadt, og den 28. februar vedtok matrosene en resolusjon på slagskipet Petropavlovsk. De krevde presse- og ytringsfrihet for alle, rettferdig fordeling av matrasjoner og løslatelse av alle politiske fanger.

Slagordet var «All makt til sovjetene, ikke partiet!».

Den Røde Hær i krig mod kapitalister og imperialister.

Bolsjevikene så seg selv som Russlands frelsere i kampen mot kapitalister og imperialister.

© CPA Media Pte Ltd/Imageselect

Ni blodige år ga bolsjevikene makten

Manglende borgerrettigheter, sult og feilslåtte kriger fikk russerne til å reise seg mot tsaren. I kulissene ventet bolsjevikene på sin sjanse – og de ville ikke dele makten med noen. (Datoer etter russisk kalender).

17. oktober 1905

Massedrap utløser revolusjon
Tsar Nikolaj 2. lover borgerrettigheter samt innføring av et parlament etter politiets brutale beskytning av en fredelig demonstrasjon tidligere samme år.

19. juli 1914

Tyskland erklærer krig

  1. verdenskrig bryter ut, men Russland er uforberedt. De neste tre årene mister landet ca. 5,5 mill. soldater.

23. februar 1917

Februar-revolusjonen
Ca. 1300 demonstranter blir drept under demonstrasjoner mot krigen. Tsar Nikolaj 2. abdiserer og overlater styret til en midlertidig regjering.

25. oktober 1917

Oktober-revolusjonen
Bolsjevikene tar kontrollen over Petrograd og avsetter den midlertidige regjeringen. I løpet av de kommende måneder tar bolsjevikene makten overalt i Russland.

Juni 1918

Borgerkrigens helvete
I 1918 bryter det ut borgerkrig mellom «de røde» og «de hvite». De neste to årene mister opp mot 10 mill. russere livet i krigen, som ender med bolsjevikenes seier i 1920.

17. mars 1921

Kronstadt-opprør nedkjempes
Matrosene på Kronstadt-basen gjør opprør mot bolsjevikenes diktatur. Oppstanden knuses etter ni dagers blodige kamper.

Kappløp med tiden

Lederen for Kronstadt-opprøret var Stepan Petritsjenko. Den 30 år gamle matrosen hadde bare to års skolegang og snakket med en tydelig ukrainsk aksent. Men folk forsto hans likefremme ord. Og de likte den revolusjonære gløden i øynene hans.

Bolsjevikenes svar kom bare få dager etter matrosenes vedtak:

«Det er åpenbart at Kronstadt-opprøret er blitt planlagt i Paris og organisert av den franske etterretningstjenesten», lød den åpenlyse løgnen.

Den 6. mars knitret det i radioen om bord i Petropavlovsk. Det var selveste krigsminister Trotskij som krevde at alle på Kronstadt skulle legge ned våpnene:

«Bare dem som overgir seg betingelsesløst kan regne med nåde fra sovjetrepublikken. Dette er siste advarsel».

Men matrosene nektet, og nå begynte hektiske forberedelser til forsvaret. Kronstadt lå midt i Finskebukta. Mellom Kronstadt og fastlandet lå mindre fort på en rekke små øyer. De to slagskipene Petropavlovsk og Sevastopol lå fastfrosset i vinterisen i Kronstadts havn.

Fort Alexander beskyttede sammen med Kronstadt Den Finske Bugt.

Rundt Kronstadt lå en rekke fort anlagt på kunstige øyer. Her Fort Alexander, som var bestykket med nesten 150 kanoner.

© Shutterstock

Med sine i alt 28 tunge kanoner hadde skipene stor slagkraft. Krigsskipene og festningen var bemannet av 14 000 matroser. I tillegg kom 2000 sivile som hadde meldt seg frivillig.

Mange forventet at resten av landet ville reise seg mot bolsjevikene. Sannheten var imidlertid at matrosene sto helt alene. Det var ikke opprørerne som mobiliserte, men bolsjevikene.

Tog med ferske tropper og artilleri rullet inn i Petrograd fra hele landet. Det hastet for bolsjevikene å knuse opprøret. Så snart isen tinte, ville slagskipene være fri og Kronstadt ville bli uinntakelig.

Bolsjevikene planla derfor et angrep over isen. På den korteste strekningen mellom Kronstadt og fastlandet var avstanden fem kilometer – en lang og farefull ferd, men det kunne la seg gjøre.

Den 7. mars 1921 skrev anarkisten Alexander Berkman fra Petrograd at han kunne høre torden: «Med ett innser jeg at det er artilleriild. Klokken er seks om kvelden. Kronstadt er under angrep!».

Stormen på Kronstadt

Angrepet kom neste natt. Iført hvite kamuflasjeklær angrep bolsjevikene fra nord og sør.

Men de fremrykkende rødegardistene ble fanget i ilden fra fortenes maskingeværer, og da de forsøkte å trekke seg tilbake, ble de skutt av sine egne. Angrepet var en katastrofe.

I neste dags utgave av Kronstadts egen avis henvendte opprørslederen Petritsjenko seg direkte til angriperne:

«Vi måtte forsvare det arbeidende folkets rettferdige kamp og skyte - skyte på våre brødre som ble sendt i den sikre død av kommunistene, som har spist seg fete på bekostning av folket».

Angrepene fortsatte de neste dagene – og ble slått tilbake hver gang. Men gradvis ble matrosene tappet for krefter. Petritsjenko skrev om utmattende vakttjenester ved isen «i vind og snøstorm og forferdelig kulde».

Inne på land forberedte bolsjevikene det endelige angrepet med stormtropper. Hver natt feide Kronstadts søkelys over isen. Og natt til den 17. mars fikk vaktene øye på dem – hvitkledde soldater som krøp fremover mot fortene.

Kronstadts matroser endte for manges vedkommende i Sovjets mange fangelejre.

Mange av matrosene på Kronstadt endte i sovjetiske fangeleirer. Det gjaldt blant annet Stepan Petritsjenko.

© Album/Ritzau Scanpix

Bolsjevikene tok hevn

Opprørslederen Petritsjenko og tusenvis av andre endte i Finland etter bolsjevikenes seier. De fleste led dog en bitter skjebne.

Rundt 8000 av Kronstadts forsvarere flyktet til Finland etter nederlaget. Her fikk de mat av Røde Kors, og med tiden var det også noen som skaffet seg jobb. Men de fleste levde et miserabelt liv og tilpasset seg aldri.

Da Lenin tilbød dem amnesti, takket mange ja og vendte hjem. De endte i stedet i bolsjevikenes fangeleirer. Stepan Petritsjenko valgte i motsetning til mange andre å forbli i Finland. I 1925 skrev han i en artikkel om opprøret: «Vår revolusjon var et spontant forsøk på å gjøre opp med bolsjevikenes undertrykkelse».

Likevel skal han fra tid til annen ha jobbet som agent for Sovjetunionen. Da Finland ble angrepet av Sovjetunionen i 1939, hjalp Petritsjenko flere sovjetiske grupper i Finland før han ble fengslet av finnene i 1940. Han ble løslatt fire år senere, men ble i 1945 utlevert til USSR.

Her ble han dømt til 10 år i arbeidsleir «for deltakelse i en kontrarevolusjonær terrororganisasjon og for medlemskap i den finske etterretningstjenesten». Petritsjenko døde i en sovjetisk fangeleir to år senere.

Resten av søkelysene ble tent og signalraketter steg til værs. Ifølge en soldat ble «natten forvandlet til dag» og lyset avslørte tette rekker av rødegardister som fulgte rett bak stormtroppene.

Til tross for store tap, kjempet bolsjevikene seg fremover og trengte omsider gjennom hovedporten til Kronstadt.

I de trange gatene ventet et regelrett helvete. Forsvarerne skjøt på rødegardistene fra husvinduene, og snart hopet likene seg opp i gatene.

Men overmakten var for stor, og snart kom den brutale hevnen. Matroser, sivile og kvinner ble skutt på gaten. Snart var det bare besetningene på slagskipene som fortsatt kjempet.

Klokken 23.50 den 17. mars sendte bolsjeviklederne et triumferende telegram til Petrograd: «De kontrarevolusjonære reirene på Petropavlovsk og Sevastopol er tilintetgjort».

På det tidspunktet hadde Petritsjenko og mange andre allerede flyktet over isen. Alt håp var ute. I løpet av det neste døgnet nådde minst 8000 fra den dødsdømte flåtebasen Finland.

Tallene er usikre, men trolig ble totalt 4000 opprørere drept, såret eller tatt til fange. Bolsjevikenes tap var enda høyere. I alt mistet de minst 10 000 soldater under kampene.

Kronstadtopprøret ble det siste store opprøret mot bolsjevikene.