I 1920 ble Sovjetunionen det første landet i verden som ga kvinner rett til fri abort.
Det skjedde med «Dekret om kvinners helse», som dikterte at alle kvinner kunne få en gratis og trygg abort på et hvilket som helst sovjetisk sykehus, hvor kun leger fikk utføre inngrepet.
Formålet med den nye loven var – erklærte dekretet – å ta vare på kvinners helse og unngå at gravide ble presset til å ta abort under lyssky og uhygieniske forhold. Her risikerte kvinnene nemlig å bli «ofre for ignorante kvakksalvere».
Loven ble strammet inn
Aborten ble imidlertid ikke frigitt uten kontroverser. Motstanden mot abort var utbredt, og allerede i 1924 hadde abortmotstanderne fått så mye gjennomslag at Sovjetunionen innførte restriksjoner, slik at kvinner bare kunne få abort dersom svangerskapet satte den gravide eller det ufødte barnet i fare.
Til tross for restriksjonene fortsatte kvinner å strømme til sykehusene, og myndighetene så seg tvunget til å opprette spesielle abortklinikker for å avlaste sykehusene og frigjøre sykehusrom.
Plakater advarte i 1920-årene russerne om at ulovlige aborter var livsfarlige.
Abort truet befolkningstallet
Det enorme antallet aborter bekymret legene, og snart ble restriksjonene strammet ytterligere inn slik at kvinner ikke lenger kunne ta abort etter tre måneders svangerskap. I tillegg fikk sykehusene ordre om å prioritere fattige, ugifte kvinner.
Samtidig påpekte kritiske røster at Sovjetunionen risikerte en stor befolkningsnedgang dersom abortbølgen fortsatte. En nedgang som ville svekke landets industri og militær.
For å imøtekomme kritikken erklærte den lovgivende eksekutivkomiteen i juni 1936 at det igjen var ulovlig å foreta aborter i Sovjetunionen.
