Katarina den store kom til verden i 1729 og ble døpt Sophie.
Hun var prinsesse i det tyske miniputtriket Anhalt-Zerbst, som lå vest for Berlin og eksisterte fra 1544 til 1797.
Ingen kunne forutse at prinsesse Sophie en dag ville bli en av de mektigste herskerne i Europa.
Selv om hun bare var ti år, bestemte Sophies foreldre seg for å prøve å få datteren gift med den russiske tronarvingen.
Det var den mektige kong Fredrik den store av Preussen som var pådriver for prosjektet.
Han så fordelene ved å knytte Russland tettere til tyskerne.
Derfor ble vesle Sophie sendt til hoffet i St. Petersburg, der hun imponerte alle med sitt intellekt og sin evne til å lære russisk på rekordtid.
Postordrebruden fra Tyskland konverterte til den russisk-ortodokse tro, og i 1744 fikk hun sitt nye navn: Katarina.
Nå var hun 15 år gammel og tiltenkt en heller beskjeden rolle langt fra maktens sentrum: Katarina skulle være fødemaskin for Romanov-dynastiet, men ekteskapet med Russlands tronarving forløp langt fra som ventet.
1. Mannen hennes elsket bare tinnsoldatene sine
Katarina ble gift med den jevnaldrende russiske tronarvingen Peter da hun var 16 år.
Hun visste godt at han var barnslig og elendig forberedt på å skulle overta tronen.
Men akkurat hvor galt det sto til, fant hun først ut på bryllupsnatten.
Her lå Katarina i timevis alene i sengen, og da den døddrukne brudgommen dukket opp, sovnet han med en gang.
Andre netter tok Peter tinnsoldatene sine med i sengen og lekte med dem i stedet for å vise at han var interessert i sin kone.
Katarina skjønte at hun var bedre kvalifisert til å styre Russland om sjansen en dag skulle by seg.
Aleksej Orlov var med og sikret Katarina makten.
2. Hemmelig elsker sikret hærens støtte
Da kronprinsen endelig viste tegn til seksualdrift, forelsket han seg i en av adelskvinnene ved hoffet. Katarina søkte trøst i en rekke affærer.
I 1762 arvet Peter tronen. Dette feiret han ved å sette sin kone i husarrest og gjennomføre en rekke upopulære reformer som ga ham mange fiender.
Katarina allierte seg med dem. Den viktigste av dem var Aleksej Orlov, greve og offiser i den russiske hæren.
Sammen la de planer om å kuppe makten og erstatte Peter med Katarina.
Etter bare et halvt år utnyttet Katarina behendig ryktene om mannens barnslighet og svake intellekt.
Grev Orlov drepte tsaren i fangenskap og sørget for at hæren stilte seg bak Katarina.
Det gule området ble erobret mellom 1768-74 og 1787-92.
3. Seire fikk riket til å vokse
Det russiske folk kalte Katarina matusjka, som betyr Lillemor, men offisielt bar hun tittelen keiserinne.
Hun fortsatte den utvidelsen av Russland som hadde begynt under Peter den store (1682-1725), og hennes hærer erobret i alt et område på størrelse med Frankrike.
Seirene i sør var spesielt populære, for her hadde osmanene herjet i 300 år.
Titusenvis av russere hadde endt som slaver i sultanens rike – ett eneste stort tyrkisk raid i 1769 endte med at 20.000 ble lagt i slavelenker.
Ved å innta svartehavskysten forhindret man fremtidige slaveraid.
4. Russland tok viktige skritt fremover
Katarina utstedte en hel del dekreter for å modernisere Russland.
De første papirpengene ble innført, og Katarina oppfordret dyktige tyske bønder til å slå seg ned i Russland.
De lærte blant annet russerne om mer effektiv hvetedyrking og hvordan tobakksplanter skulle behandles.
I 1768 vaksinerte hun seg mot kopper så undersåttene også våget det.
Ingen forsto bedre enn Katarina den store hvor viktig det var å ha høy-adelen i ryggen.
5. Katarina var slu
Katarina satt på Russlands trone i 34 år, og under henne ble landet en europeisk stormakt.
Når hun kunne herske så lenge, skyldtes det først og fremst at keiserinnen hadde nese for maktforholdene i det enorme riket: Katarina ville gjerne reformere Russland, men hun kunne ikke risikere å få bojarene – landets mektige høyadel – mot seg.
Derfor sendte hun sin store rådgivende kommisjon hjem i 1766 da den foreslo å gjøre slutt på bøndenes slavelignende livegenskap.
Uten bøndenes pliktarbeid ville bojarenes økonomi bryte sammen, og de ville helt sikkerhet gjøre opprør.
Til gjengjeld risikerte hun et bondeopprør, men det avverget hun ved å gi livegne bønder bedre muligheter for å klage på bojarenes misbruk av arbeidskraften.