Mens penselen glir over lerretet, må den unge prinsessen – 13-årige Sophie Augusta Fredericka – stadig ranke seg. Guvernanten har sagt at den spisse haken hennes er et problem. Stikker den for langt ut, vil det ødelegge hele maleriet som portrettmaleren nå legger siste hånd på.
Sophie vet at resultatet på lerretet er helt avgjørende for at hun skal finne seg en mann av riktig rang. Et godt portrett kan nemlig kompensere for det faktum at hun er prinsesse i Anhalt-Zerbst – et ubetydelig tysk fyrstedømme. Denne høstdagen i 1742 kan hun likevel neppe se for seg at hun skal ende som Russlands største tsaritsa gjennom tidene: Katarina 2. – med tilnavnet «den store».
Som 13-åring fikk prinsesse Sophie Augusta Fredericka sitt portrett malt.
Peter lignet en tilbakestående
Sammen med et smigrende brev blir portrettet sendt til Russlands nye tsaritsa, Elisabet 1. Håpet er at hun vil se med velvilje på et ekteskap mellom sin nevø, tronfølgeren Peter, og Sophie. Gleden er derfor stor da tsaritsaen i januar 1744 inviterer den nå 15 år gamle jenta til det russiske hoffet.
- februar er Sophie fremme i Moskva. Hun har knapt rukket å skifte antrekk før tronarvingen Peter blir annonsert. For Sophie er møtet et sjokk: Den ett år eldre Peters ansikt er langt, med utstående øyne og slapp munn. Hennes tilkommende ser direkte ubegavet ut, synes hun. Men Sophie kjenner sin plass og neier ydmykt. Så går salens dobbeltdører igjen opp, og Sophie står foran kvinnen som skal avgjøre hennes videre skjebne: Elisabet 1.
Allerede i 1762 var Russland verdens største land etter areal. Men statsadministrasjonen var så elendig at ingen kunne fortelle Katarina hvor stort riket hennes egentlig var. Men det tallet fikk tsaritsaen snart styr på.
Sophie tør nesten ikke puste, men tsaritsaen smiler vennlig. Sophie er alt det Elisabet har drømt om: En sunn og velfungerende fødemaskin som skal sikre dynastiet arvinger.
Tross den vennlige mottakelsen er livet ved det russiske hoffet en prøvelse. Sophie blir målt og veid, og hun lærer snart at hun må tilpasse seg russiske skikker for å bli akseptert. Den protestantiske Sophie kaster seg over studiet av den ortodokse troen slik at hun kan konvertere. Hun lærer seg også russisk i ekspressfart. Om natten går hun rundt og gjentar ord og bøyninger.
Ivan 6. tilbrakte mesteparten av livet i en celle – bl.a. i Schlüsselburg ved utløpet av elven Neva.
Rival vokste opp i fangenskap
Under den kryptiske tittelen «Fange nr. 1» skjulte tsarregimet et av sine største problembarn – tsar Ivan 6. Hvis den unge mannen slapp ut, kunne han true hele rikets sikkerhet.
Da Katarina inntok tronen i 1762, arvet hun samtidig problembarnet Ivan 6. Som spedbarn var han blitt utropt til tsar i 1740, men da Elisabet 1. – Peter 3.s tante – tok makten i et kupp, ble den under to år gamle Ivan gjemt unna i et fangehull. Hele livet var gutten uten kontakt med omverdenen – han fikk ikke engang se sin egen familie. En kort stund overveide Katarinas mann – tsar Peter 3. – å slippe ut Ivan. Men etter et besøk i Ivans fangehull måtte Peter skrinlegge sin plan.
Livet bak murene hadde forvandlet Ivan til en sinnsforvirret stakkar som ikke ante hvem han var. Når han ble spurt, stammet han frem halve, uforståelige setninger. Til tross for Ivans tilstand var både Elisabet 1., Peter 3. og Katarina den store livredde for at «Fange nr. 1» skulle slippe ut og samle en hær for å innta sin plass på tronen. Derfor fikk vaktene ordre om å drepe Ivan hvis noen forsøkte å befri ham.
Vinteren 1764 ble den dypt forgjeldede løytnanten Vasilij Mirovitsj utstasjonert ved Ivans fengsel. Mirovitsj var bitter over livets urettferdighet og begynte å planlegge en redningsaksjon – selvfølgelig mot en klekkelig belønning. Ved midnatt den 5. juli 1764 forsøkte Mirovitsj og en gruppe menn å befri Ivan, men vaktene gjorde sin plikt, og da Mirovitsj kom frem til Ivans celle, lå den unge mannen i en blodpøl. Etter det mislykkede rømningsforsøket ble Mirovitsj henrettet.
Bryllupsnatt ble en fiasko
Den 28. juni 1744 konverterer Sophie og blir til Katarina Aleksejevna. Bryllupet står rundt to måneder senere – 21. august. Da festen er over, eskorteres Katarina til sine gemakker.
Katarina blir kledd av og lagt i en gedigen brudeseng, og alle forlater rommet. Der blir hun sittende alene og stirre på døren som Peter skal komme fra. Men ingenting skjer. Etter to timer er den unge bruden mektig irritert:
«Skulle jeg stå opp eller bli i sengen? Jeg ante ikke», skrev Katarina senere i sine erindringer.
Rundt midnatt dukker Peter endelig opp. Full som en alke kryper han til køys og faller snorkende i søvn. Og slik går det stort sett hver natt.
Familiene brevvekslet i ca. to år før Katarina ble godkjent som Peter 3.s kommende kone.
Månedene går, og graviditeten uteblir for Katarina. Tsaritsaen begynner å bli utålmodig og viser sin misnøye i andres påhør ved å anklage Katarina for ikke å skjøtte sine ekteskapelige plikter. Men Peter er ikke interessert i den unge kvinnen. Tronarvingen vil heller leke med soldater av pappmasjé.
Noen netter er hele ektesengen full av leketøy som den infantile Peter flytter rundt på mens han lager lyder som skal etterligne rifle- og kanonskudd. En dag oppdager Katarina sjokkert en død rotte som henger i et tau fra taket. Peter forklarer at rotten har spist av soldatene og at den derfor er henrettet etter å ha blitt stilt for en militærdomstol.
Russland ble større og større
Russland fikk koloni i Amerika
Alaska var russisk koloni, og under Katarina ble den første bosetningen grunnlagt på Kodiak Island i 1784. Pelshandelen var en lukrativ forretning. Tsaritsaen hadde ønsket et godt forhold til områdets urbefolkning, aleutene, men tusenvis ble drept.
Krim ga tilgang til Svartehavet
Med Russlands hjelp fikk Krim-halvøya og Sør-Ukraina sin uavhengighet fra det osmanske riket i 1774. Men Katarina begynte straks et stort koloniseringsprosjekt i området, som hun annekterte i 1783. Dette ga Russland tilgang til Svartehavet.
Polen ble slukt bit for bit
Stormaktenes kriger var en plage for Polen. I 1772, 1793 og 1795 utnyttet Katarina landets svekkede stilling og tilrante seg polske områder – bl.a. Hviterussland og det baltiske Kurland. Etter 1795 var Polen fullstendig slettet fra Europa-kartet.
Et lite snitt fikk fart på sexlysten
Katarina vet at hun ikke er skyld i sin manns manglende interesse. For speilet avslører en gryende skjønnhet:
«Jeg ble vakrere for hver dag. Jeg var høy og hadde en fin figur», minnes hun senere. Blant de som legger merke til forvandlingen, er adelsmannen Sergej Saltykov. Han gjør kur og vinner Katarinas hjerte. Men forbindelsen er farlig.
Tronfølgerparet er jomfruer, og hvis Katarina skulle bli gravid, vil det forårsake en skandale uten sidestykke. Rykter ved hoffet skal ha det til at Peter lider av trang forhud, noe som kan gi sterke smerter ved seksuell opphisselse. Og ifølge en rapport fra en fransk diplomat er «ikke storhertugen i stand til å få barn på grunn av en hindring som orientalske folk fjerner ved omskjæring».
Peter er livredd for inngrepet, men en kveld skjenker Saltykov den unge mannen sørpe full før en lege som har stått klar i skjul stormer frem. Inngrepet er vellykket, og snart kaster Peter seg ut i kjærlighetens gleder – dog ikke med Katarina, men med en pukkelrygget adelskvinne med kopparr.
Legens inngrep er foretatt i grevens tid, for mindre enn ett år senere – 20. september 1754 – føder Katarina resultatet av sidespranget: sønnen Paul. Etter fødselen føler Katarina seg isolert ved hoffet. Samtidig har elskeren begynt å jakte på andre kvinner.
Men i stedet for å grave seg ned kaster storhertuginnen seg ut i hofflivet igjen, der hun smigrer diplomater og utenlandske representanter – som grev Stanislaw Poniatowski. Katarina faller pladask for den unge polakken, og for første gang opplever hun gjensidig kjærlighet.
Forholdet er en tålt, offisiell hemmelighet, men lykken varer bare noen år. I takt med sin skrantende helse utvikler tsaritsaen nemlig en sykelig mistro til sin nevøs unge, begavede kone. En kveld kaller hun Katarina inn på teppet, samtidig som Poniatowski forvises til hjemlandet Polen. Tsaritsaen bombarderer Katarina med spørsmål til klokken tre om natten. Da er hun endelig overbevist om den unge kvinnens lojalitet.
Katarina skiftet stadig elskere
Skjørtejegeren
Sergej Saltykov var den første av Katarinas mange elskere. Hans interesse for prinsessen ble angivelig styrket da han hørte at hun fortsatt var jomfru. I sine memoarer antyder tsaritsaen at Sergej var far til tronfølgeren Paul.
Den ambisiøse
Stanislaw Poniatowski ble Katarinas yndling da Saltykov mistet interessen. Han brukte forholdet til å styrke sin posisjon i det polske aristokratiet. Adelsmannen ble til slutt forvist fra hoffet, men endte opp som polsk konge i 1764.
Den allierte
Grigorij Orlov ble Katarinas elsker før kuppet, og de fikk til og med et barn sammen uten at tsaren fant det ut. Orlov hjalp til med kuppet, og tsaritsaen vurderte å gifte seg med ham. Sterke krefter ved hoffet forpurret det.
Vennen
Grigorij Potemkin var russisk general og sjarmerte tsaritsaen med sin styrke. Da forholdet tok slutt, fortsatte vennskapet. Potemkin fant til og med nye elskere for henne, og noen ganger tok han seg av «pliktene» på soverommet.
Katarina ble hyllet av folket
Selv om forhøret har satt en støkk i Katarina, tenner det ambisjonene hennes. Tsaritsaens liv går mot slutten, og ingen regner med Peter. Katarinas eleganse og forstand gjør at navnet hennes nevnes stadig oftere som en mulig arvtager. En samtidig diplomat beskriver henne som «stolt, grasiøs og nobel. Hun fremstår som en regent».
En av Katarinas største beundrere er løytnanten og krigshelten Grigorij Orlov, som hun snart innleder et forhold til. Takket være Orlov og hans fire brødre får Katarina verdifulle kontakter i militæret, og langsomt dannes en skjult hær bak den unge kvinnen.
Den 25. desember 1761 dør keiserinnen, og Peter utropes til tsar. Men han gjør seg snart upopulær ved å skrive ut harde skatter og tvinge kirken til å gi fra seg formuer og privilegier. Samtidig har Peter satt Katarina i fangenskap på et slott utenfor St. Petersburg mens han selv forlyster seg med sin elskerinne.
«På tide å stå opp. Alt ligger til rette for å utnevne Dem til keiserinne!» En av Grigorij Orlovs brødre til Katarina den store 28. juni 1762.
Da Peter flytter inn i sommerresidensen året etter, slår de sammensvorne til. Den 28. juni 1762 tar Grigorijs bror seg inn i Katarinas fengsel og vekker henne med ordene:
«På tide å stå opp. Alt ligger til rette for å utnevne Dem til keiserinne!»
De to sniker seg ut, og like etter går ferden i strak galopp til St. Petersburg. Tross Orlov-brødrenes forsikringer om folkets støtte og hærens lojalitet, er Katarina nervøs. Hun er en utenlandsk oppkomling, mens Peter er russisk tsar av blodet.
To dager senere blir bekymringene gjort til skamme. Under inntoget i St. Petersburg ringer kirkeklokkene, mens Katarina omringes av soldater som med vaiende sabler og geværer taktfast roper den russiske hyllesttittelen:
«Matusjka, matusjka!» – Lille mor. Byens innbyggere stormer ut på gaten og faller på kne i hengivelse.
Katarina den store fikk laget en ny kongelig krone til kroningen – med 4936 innlagte diamanter.
Krangel endte i drap
Men Katarinas triumf får snart et skudd for baugen. Peter er satt i husarrest, og en sen kveld uken etter mottar Katarina et brev fra Grigorij Orlov. Han skriver:
«Peter begynte å krangle med grev Feodor under middagen, og før vi greide å skille dem, var det ute med keiseren».
Ordlyden er noe ullen, men saken er klar. Orlov-brødrene har hjulpet Katarina av med ektemannen, men samtidig gjort henne medansvarlig. Katarina lar saken ligge og kunngjør i et offisielt kommuniké at Peter er død av hemoroider.
Den offisielle forklaringen var at Peter 3.s død skyldtes hemoroider. I virkeligheten ble han drept under en krangel.
Ingen protesterer på forklaringen, de fleste russere er mer enn glade for å bli kvitt tyrannen. Katarina kan derfor konsentrere seg om neste skritt, nemlig kroningen av seg selv.
Selv om Russland er skakkjørt etter flere tiår med elendig ledelse, ønsker Katarina å gjøre seremonien til en maktdemonstrasjon som vil gi gjenlyd i hele Europa. Gullsmedene som skal lage kronen hennes får tilsendt et halvt kilo gull og ti kilo sølv, mens buntmakerne lager en kroningskåpe av ikke mindre enn
fire tusen hermelinskinn.
Den 22. september 1762 blir hun velsignet av erkebiskopen av Novgorod i domkirken i Moskva, og som 33-åring kan Katarina kalle seg «den mektige prinsesse og frue Katarina 2., keiserinne og enehersker over alle russere».
For å fornærme tsaritsaen fikk Pugatsjov portrettet sitt laget oppå et maleri av Katarina den store.
Kosakk utfordret tsaritsaen
Den forkomne desertøren Jemeljan Pugatsjov satte det russiske riket i brann da han påsto at han var Katarinas avdøde mann – den avsatte tsaren Peter 3.
Sommeren 1774 sto navnet Jemeljan Pugatsjov skrevet i flammer over tsarrikets himmel. Desertøren fra et kosakkregiment påsto at han var den avsatte tsaren Peter 3. som mirakuløst hadde gjenoppstått 11 år etter sin død. Det var slett ingen fysiske likhetstrekk mellom de to mennene:
Mens Peter hadde vært høy, smalskuldret og snakket dårlig russisk, hadde Pugatsjov svart skjegg, var kortvokst og snakket flytende russisk. Men det kunne ikke fattige russere vite, siden de aldri hadde sett den avsatte tsaren.
For Pugatsjov gjaldt det å styrte Katarina 2., men opprøret utviklet seg raskt til et opprør fra Russlands laveste klasser. De var lei av samfunnets urettferdige forskjeller mellom den vanvittig rike adelen og en lutfattig underklasse.
Fra 1773-74 herjet Pugatsjov og hans hær gjennom Russland, brente ned byer og drepte adelsmenn i hopetall. Under slagord som «Ut med den tyske kvinnen» og bekjemp «Djevelens datter» erobret Pugatsjov Kazan sommeren 1774.
Da byen falt, ble Moskva og St. Petersburg satt i høyeste beredskap. Et alminnelig bondeopprør var i ferd med å utvikle seg til en borgerkrig. Katarina 2. ga derfor hæren ordre om å sette en stopper for galskapen, og den 24. august 1774 led Pugatsjov et knusende nederlag.
Kort tid etter ble Pugatsjov forrådt av sine egne og ført til Moskva i et bur. Opprørslederen ble halshugget og partert i 1775.
Ingen visste hvor stort landet var
Den unge tsaritsaen går i gang med å reformere landet og gjøre det til en ny og opplyst stormakt. Oppgaven er enorm, og hun arbeider fra morgen til kveld hver dag.
Først skal den slunkne statskassen fylles, men oppgaven blir ikke enklere av at ingen vet hvor mange innbyggere som skal skattlegges. Under et møte i det russiske senatet oppdager Katarina forbløffet at senatsmedlemmene ikke vet hvor stort verken Russland eller dets innbyggertall er.
Ikke engang i senatets egen samling fins det noe kart over Russland. Katarina gir fem rubler til en tjener og sender han over til Vitenskapsakademiet for å kjøpe et atlas.
Den falske prinsessen av Vladimir ble lurt inn i Russland, der en fengselscelle ventet på henne.
Falske arvinger hjemsøkte Russland
Under Katarina den stores regjeringstid fra 1762-1796 var det ikke mindre enn 16 ulike personer som hevdet at de var den mirakuløst gjenoppståtte tsaren Peter 3.
I Europa dukket det også opp en påstått datter av tsaritsa Elisabet 1. (Peter 3.s tante). Den unge kvinnen kalte seg vekselvis prinsesse av Vladimir, prinsesse av Asov og grevinne Pimberg og mente at hun var den rettmessige arvingen til Russlands trone. Eventyrersken ble raskt ekspedert, for i november 1774 ga Katarina Aleksej Orlov ordre om å ta seg av saken.
Med flere lengselsfulle kjærlighetsbrev overbeviste Aleksej den falske tsaritsaen om at han selv og Katarinas høyre hånd Grigorij Orlov trodde på henne. Med løfte om bryllup ble kvinnen lokket til Russland, der hun ble kastet i fengsel. Her døde hun av tuberkulose.
Reformarbeidet kjeder Grigorij Orlov, og snart er han skiftet ut med en annen støttespiller fra statskuppet, Grigorij Potemkin. I den ti år yngre adelsmannen får Katarina en livslang venn og rådgiver. Sammen utformer paret lover og dekreter for blant annet bygging av veier og skipsverft.
Russland får handelsforbindelser med blant annet Japan, mens hæren og marinen blir modernisert. Samtidig inviterer Katarina bønder fra hjemlandet Tyskland til å lære russerne å dyrke de fruktbare jordene langs Volga mer effektivt med moderne metoder.
Under Katarina trer Russland for alvor inn på den storpolitiske arenaen. Etter to vellykkede felttog tvinger de russiske hærene osmanene bort fra Krim og Svartehavet, og ved å sette sin tidligere elsker Poniatowski som marionett på den polske tronen, får Katarina en maktbase midt i Europa.
En av opplysningstidens store filosofer, Denis Diderot, inspirerte Katarina til reformer.
Katarina moderniserte Russland
I de godt og vel 34 årene Katarina den store styrte Russland, opplevde det enorme og tilbakestående landet store endringer. Tsaritsaen kjempet for å reformere landet i en opplyst og vestlig retning.
Katarina den store var oppsatt på å trekke riket sitt ut av mørket og inn i opplysningstiden. Hun leste seg f.eks. gjennom en rekke verker av de franske filosofene Voltaire og Denis Diderot – to opplysningsmenn som agiterte for religions- og ytringsfrihet samt atskillelse av stat og kirke.
De to filosofene var mer enn villige til å lese gjennom og kommentere den unge tsaritsaens ideer til et moderne samfunn. Katarina korresponderte med Voltaire i 15 år. Han roste henne opp i skyene for hennes reformarbeid og kalte henne «Nordens stjerne».
For tsaritsaen var vennskapet imidlertid ikke uten baktanker. Som kvinne på tronen måtte hun legitimere sin posisjon, og her visste hun at et nært forhold til Europas viktigste meningsdannere ville være gull verdt.
Sønnen var for dum til å herske
Arbeidet tar hele Katarinas tid. De lange rideturene og lufteturene med hundene må hun gi opp, og livmålet hennes øker kraftig. Men det største problemet er at sønnen Paul ikke virker egnet til å arve tronen. Han utviser de samme stupide karaktertrekkene som sin offisielle far: barnsligheter og likegyldighet overfor statsanliggender.
Katarina bestemmer derfor at sønnen aldri skal bli tsar, og i et hemmelig skriv utroper hun Pauls førstefødte sønn, Aleksander, som sin sanne arving. Dokumentet skal ligge nedlåst helt til Aleksander er myndig.
Da Paul 1. kom på tronen, forsøkte han iherdig å forbedre Peter 3.s ettermæle, bl.a. ved å krone liket hans. Tsaren nektet å tro på ryktene om at Peter 3. ikke var hans far.
Da den franske revolusjonen bryter ut i 1789, får det antirojale kaoset som oppstår i Frankrike det til å gå kaldt nedover ryggen på Katarina. Nå må hun for alt i verden sikre slektens makt over Russland – blant annet ved offisielt å utnevne Aleksander til tronfølger.
Men Katarina klamrer seg til makten, og da hun rammes av slag og dør den 17. november 1796, bare en uke før den offisielle utnevnelsen, er det for sent. Mot hennes vilje overtar den 42 år gamle Paul tronen.
Sønnen gjør seg snart upopulær hos adelen, og i mars 1801 blir han drept. Etter drapet blir tronen overlatt til hans 23 år gamle sønn Aleksander. Katarina får det som hun vil til slutt.