Lenin setter alt inn på å ta makten

Lenin – en farlig bakterie

Det Russland som Lenin er på vei hjem til, er et land i oppløsning. Måneden før – i mars (februar etter den russiske kalenderen) – har en revolusjon fordrevet tsar Nikolaj 2.

Romanov-slektens 300 år lange styre er over, og en provisorisk regjering har overtatt makten. Men det nye styret er skjørt, og Lenin vet at hvis han vil gjennomføre sin røde revolusjon i Russland, begynner det å haste.

Som han selv sier: «Vi blir nødt til å dra. Det får ikke hjelpe om det må bli gjennom helvete». Det helvetet Lenin snakker om, er keiserriket Tyskland.

Sammen med Østerrike-Ungarn har tyskerne innledet en blodig verdenskrig mot Storbritannia, Frankrike og Russland. Særlig på østfronten har det gått bra for tyskerne, men de trenger avlastning, for krigen mot franskmenn og briter på vestfronten har tatt alle krefter.

Ved å sende Lenin hjem og skape uro, håper tyskerne på å destabilisere Russland så mye at landet må trekke seg ut av krigen. Derfor har de gitt ham lov til å reise gjennom Tyskland under diplomatisk immunitet.

Avtalen blir senere kommentert av den daværende britiske ammunisjonsministeren, Winston Churchill: «Det var med en viss ærefrykt at tyskerne rettet sitt mest uhyggelige våpen mot Russland. De transporterte Lenin i en forseglet togvogn fra Sveits til Russland som en farlig bakterie».

Churchill aner ikke at det tyske utenriksdepartementet også har investert 26 millioner riksmark i de russiske revolusjonære for å bidra til at de skal lykkes. De første par timene av reisen er stemningen i kupeen høy.

Russerne spiser og synger mens de tøffer gjennom Sør- Tyskland. Den eneste som ikke deltar i festlighetene, er Lenin. Som vanlig sitter han for seg selv med nesen begravd i en tykk bok, travelt opptatt med å studere kommunistisk teori.

Eldre bror henges ved daggry

For Lenin er menneskelige følelser som glede et uttrykk for svakhet, og venner har han egentlig ingen av. Han verdsetter sitt eget selskap, og slik har det alltid vært – som hans gamle gymnaslærer Fjodor Kerenskij noterte:

«Vladimir Uljanov har en uvanlig innadvendt væremåte. Han er utilnærmelig og distanserer seg fra samvær, selv med folk han kjenner».

Gutten vokste opp i trygge rammer i en stor søskenflokk med fire hengivne søstre og en storebror i den russiske provinsbyen Simbirsk i 1870-årene.

Faren var skoleleder, og bøker fikk snart rollen som einstøingen Vladimirs venner. Ni år gammel begynte han på gymnaset i Simbirsk.

To år senere ble Russlands tsar Aleksander 2. drept i et bombeattentat som skulle få store konsekvenser for Vladimir.

Tsarens død betydde at Vladimirs storebror Aleksandr satte spørsmålstegn ved Russlands styreform og den autoritære ledelsen som gjennomsyret universitetet han gikk på.

I slutten av 1886 slo Aleksandr seg sammen med en gruppe studenter som planla et bombeattentat mot den nye, strenge tsaren, Aleksander 3.

Men det hemmelige politiet, Okhranaen, fikk avverget attentatplanene, og 20. mai 1887 ble gruppens bombemaker Aleksandr hengt ved daggry.

Storebrorens død tente et bål i Vladimirs sinn som ikke lot seg slukke. Han dykket ned i storebrorens bøker og stiftet bekjentskap med den revolusjonære litteraturen. Som 17-åring var Lenin erklært ateist og full av forakt for tsaren.

I forsøket på å få sin sønn til å gi opp de farlige tankene sendte moren Vladimir til familiens landsted ved byen Alakajevka, der han skulle arbeide som bonde.

Oppholdet fikk imidlertid stikk motsatt effekt, for gutten nektet å jobbe på jordene. I stedet kastet han seg over filosofen Karl Marx’ verk «Kapitalen».

Blant Vladimirs favoritter var også Sergej Netjajevs bok «Den revolusjonæres katekisme», som ramset opp kravene til en sann revolusjonær:

«Han har ingen egeninteresser, ingen egne saker, ingen følelser, ingen tilknytninger, ingen eiendom, ikke engang et navn. Alt i ham er helt oppslukt av én enkelt interesse, én eneste tanke, én eneste lidenskap – revolusjonen».

LES MER: Bli klokere på forløpet og konsekvensene av Den russiske revolusjon

Revolusjonen tar alt

Ordene skulle prege resten av Vladimirs liv – også på togturen gjennom Tyskland våren 1917. De 32 russerne har nå vært på reisefot i et par døgn, og stemningen i kupeene er betraktelig mer dempet.

På tross av marxismens løfte om likhet for alle har Lenin og hans kone, Nadezjda Krupskaja, egen kupé.

Plassen er trang, det er nesten tomt for mat, og for å gjøre vondt verre behandler Lenin sine medreisende som uskikkelige barn på utflukt.

Røyking, som Lenin anser som en stygg uvane, er forvist til toalettene, og høylytte diskusjoner og sang er forbudt.

Som i ungdommen er revolusjonen det eneste som opptar ham. Og tross beskjedne evner som taler, makter han likevel å rive tilhørerne med, som den amerikanske journalisten John Reed kunne bevitne:

«Han var en sær folkeleder – en leder med intellektets renhet, fargeløs, uten humor, kompromissløs og uten spennende særheter – men med evnen til å forklare store tanker med vanlige ord».

Andre fortalte at han tross sin tørre, akademiske fremtreden kunne gjøre folk «vilt begeistret».

Ulykkelig og glad i Sveits

De siste årene har Lenin bare hatt mulighet for å drømme om revolusjonen. Kort etter at han meldte seg inn i Russlands Sosialdemokratiske parti i 1898, ble han tatt til fange og sendt til Sibir.

Siden flyktet han til Tyskland og videre til Sveits, der han med enkelte avbrudd har bodd frem til april 1917.

I eksil offentliggjorde han blant annet skriftet «Hva må gjøres?», der han presenterte sin idé om et toppstyrt parti bestående av fulltidsrevolusjonære som skulle fungere som arbeiderklassens fortropp. Slik kunne partiet føre Russlands befolkning mot revolusjonen.

Tanker som denne skapte uro blant Lenins kamerater i Sosialdemokratiet og førte til at hans tilhengerskare av bolsjeviker skrumpet inn til en beskjeden flokk som bodde spredt utover Europa.

«Man er forbannet isolert fra Russland», skrev Lenin til en av sine støttespillere. «Uvirksomheten og dens nervøse, hysteriske, heslige og likegyldige atmosfære hviler tungt over alt».

I et mørkt øyeblikk innrømmet han overfor sin kone, Nadezjda, at revolusjonen nok aldri ville komme i deres levetid: «Jeg har på følelsen av at vi er kommet her for å hvile i vår grav!»

Men når sant skulle sies, så stortrivdes Lenin i Sveits. Hans mor, som fikk pensjon av den russiske staten, sendte ham penger, og selv om Lenin og Nadezjda bare hadde råd til en beskjeden bakgårdsleilighet i Zürich, fikk de mat på bordet.

Og hver dag etter frokost kunne Lenin gå til Sentralbiblioteket for å lese stabler av bøker. Når hjernen trengte hvile, stakk han til fjells for å gå tur eller svømme i et vann.

En annen fornøyelse var de inspirerende møtene med Inessa Armann, en fransk-russisk kommunist som han innledet et langvarig forhold til.

«Lenin elsket Inessa. Det var ingenting umoralsk ved det, for Lenin fortalte Nadezjda alt», forklarte parets felles venn Angelica Balabanoff.

Veien er sperret av krig

Toget med Lenin om bord kan umulig ta den direkte ruten til Russland via Polen, for her raser 1. verdenskrig fortsatt. I stedet går turen mot nord.

12. april 1917 – etter tre døgns skrangletur gjennom Tyskland – kan Lenin endelig forlate den trange kupeen i havnebyen Sassnitz og dra videre med ferja Drottning Victoria til Trelleborg i det nøytrale Sverige.

Dagen etter står de 32 russerne i Stockholm, der de blir mottatt med en stor middagsbuffet arrangert av den svenske sosialisten Fredrik Ström.

Mens resten av reisefølget forsyner seg av rettene, trekker Ström og Lenin seg tilbake for å drøfte situasjonen i Russland. «Du kan ikke slå tsarens hær med å be til høyere makter. Du blir nødt til å ha våpen», argumenterer Lenin overfor sin politiske åndsfelle.

For ham er ikke væpnet opprør en desperat, siste utvei – det er eneste mulige vei. Som han senere uttrykte det: «Det er nødvendig å forholde seg til enhver person og motstander uten sentimentalitet og sørge for alltid å ha en stein i slyngen».

I Stockholm får Lenin kjøpt seg litt nye klær, slik at han blant annet kan skifte ut sin godt brukte bowler-hatt med en flat lue. Så fortsetter turen mot nord til Haparanda i bunnen av Bottenviken ved den svensk-finske grensen.

Haparanda er under første verdenskrig nesten den eneste åpningen mellom Vest-Europa og Russland. Derfor vrimler byen av hemmelige agenter og smuglere som forsyner det krigsherjede Russland med varer det ellers er umulig å oppdrive.

Uten problemer drar følget i kane over den tilfrosne Torne-elva til den finske byen Tornio, der et nytt tog venter. Endelig, sent om kvelden 16. april 1917, ruller Lenins tog inn på stasjonen i Petrograd.

Hundrevis av skuelystne har møtt opp for å få et glimt av den trøtte partilederen, som holder sin første tordentale til det russiske folk.