Lenin står alene med revolusjonen

Neste dag har han møter med partikameratene. Stemningen er på bånn, for kravet om en betingelsesløs fred med Tyskland er rene landsforræderiet – og en bolsjevikisk revolusjon på nåværende tidspunkt er galskap, mener kameratene, som bytter på å prøve å snakke Lenin til fornuft.

«Rent vrøvl», slår en av dem fast.

«Du har vært borte så lenge at du har mistet kontakten med den russiske virkeligheten», følger andre opp.

Partiavisen Pravda (Sannheten) skriver at «kamerat Lenins overordnede plan er uakseptabel for oss». I avisens sjefredaksjon sitter blant andre Josef Stalin.

Russlands venstrefløy er splittet i mange grupper, og splittelsen strekker seg helt inn i Lenins parti. Selv blant bolsjevikene står han nesten alene med sitt krav om fred.

Bare den tyske etterretningstjenesten, som har investert millioner av riksmark i bolsjevikene, kan være fornøyd: «Lenins innreise i Russland er en suksess. Han arbeider helt etter vårt ønske», melder agentene hjem til Berlin.

De neste månedene skal Lenin skrive haugevis av ideologiske artikler og rope seg hes på massemøter for å overbevise den russiske befolkningen. Uten nevneverdig suksess.

VIDEO – Se fargelagte opptak av Lenin:

Russland med stormløp mot tyskerne

29. juni

Siden tsarens fall i mars 1917 er det en provisorisk regjering som har regjert Russland. Den skal blant annet forberede en forfatning, men på grunn av krigen er arbeidet satt i bero.

Forsvarsministeren heter Aleksandr Kerenskij, en 36-årig advokat med gode talegaver. Hans erklærte forbilde er keiser Napoleon – og helt i idolets ånd har ministeren forberedt en stor militæroffensiv som skal snu krigen.

Hundretusenvis av soldater står klar til en stor-­offensiv mot tyskerne ved den ukrainske byen Lviv. Offensiven har naturligvis et militært formål, men minst like viktig er det for Kerenskij at de russiske soldatene får noe å gjøre.

Lediggang kan gi dem tid til å lefle med opprørske tanker. I to dager hamrer russiske kanoner løs på de tyske linjene for å svekke dem.

2. juli

Kerenskij-offensiven er en overraskende suksess – soldatene stormer frem, forteller hovedstadsavisene i Petrograd. Ved fronten er bildet noe mer kaotisk. De russiske soldatene er udisiplinerte.

Noen må kjempe uten både våpen og støvler, andre tar en improvisert pause midt under angrepet for å plyndre et vodkabrenneri eller voldta lokale kvinner.

Etter noen dager har de tyske generalene organisert et motangrep, og Kerenskijs offensiv bryter sammen.

Hver dag deserterer 10 000 soldater, og troppereservene når aldri frem til fronten, fordi soldatene kaprer toget deres og tvinger dem hjemover igjen. Ved fronten risikerer de russiske offiserene livet, for det har nå blitt helt vanlig at deres egne soldater skyter dem.

Hjemme i Petrograd føler Lenin seg utbrent etter de siste månedenes slit med å overbevise sine ubesluttsomme kamerater om den nødvendige freden.

Han tar toget til Finland for å ta ferie – bade og gå lange turer. Det var også slik han gjenvant kreftene under eksilet i Sveits.

16. juli

Den mislykkede offensiven har kostet rundt 200 000 russiske soldater livet, og senere har tyskerne trengt 24 mil lenger inn i Russland.

Nyheten om den katastrofale offensiven utløser voldsomme demonstrasjoner i Petrograd. Matrosene fra flåte- basen Kronstadt ute i Finskebukta vrimler inn i hovedstaden for å protestere.

Det eneste den rasende folkemengden mangler for å velte regjeringen, er en leder. En av matrosene får øye på bolsjeviken Lev Trotskij og brøler:

«Ta makten da, når du har den, din horeunge!»

Tiden er bare ikke moden

Petrograd står på randen av en revolusjon – men det er feil revolusjon ifølge Lenin.

17. juli

Lenin må avbryte ferien og haste tilbake til Petrograd. Han er rasende og nekter å hilse på noen av kameratene.

Foran partihovedkvarteret står tusenvis av russere klar til å gjennomføre revolusjonen. Lenin behøver bare å gi grønt lys, men han følger sin egen plan.

«Vi har alltid tilstrebet at revolusjonen skulle gå fredelig for seg», roper Lenin for å dempe gemyttene. Folkemengden er målløs.

I måneder har Lenin agitert for revolusjonen – og når den endelig er her, vil han ikke! Skuffet lunter alle hjemover.

De færreste forstår hvorfor Lenin ikke slipper folkets tøylesløse raseri løs denne dagen: En revolusjon som ikke er startet av bolsjevikene, vil frata partiet muligheten for å sikre seg makten.

Folkets tillit til bolsjevikene har nådd sitt absolutte lavpunkt, og den provisoriske regjeringen tør innlede klappjakten på de revolusjonære. Lenin flykter til Finland.

Neste morgen kan en avis fortelle at bolsjevik-lederen i virkeligheten er en tysk agent betalt av keiser Vilhelm, for at han skal undergrave Russland.

Avisen har ingen håndfaste bevis – de dukker først opp i arkivene etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991.

21. juli

Tross den katastrofale offensiven mot tyskerne gjør krigsminister Kerenskij karriere. Med hjelp fra de moderate sosialistene stiger han opp til posten som statsminister og kan sove i tsarens seng i Vinterpalasset hver natt.

Petrograd er fortsatt Russlands ledende by med handlestrøk, restauranter og teatre. Få gater derfra lever arbeiderne på sultegrensen. Det er deres lodd i livet å stille opp som kanonføde i den uendelige krigen.

Men noe er i ferd med å skje, mener den amerikanske journalisten John Reed, som er i Russland for å følge utviklingen etter februarrevolusjonen: De fattige vil ikke være med mer.

I restauranter møtes gjestene av skilt som «Drikkepenger mottas ikke!» eller «Bare fordi en mann arbeider som kelner, er det ingen grunn til å fornærme ham med drikkepenger!».

Tjenestejenter hos de rike har også begynt å klage. De nekter å slite ut fottøyet sitt mens de venter i køen foran matbutikken. Et par nye sko koster 100 rubler, og månedslønnen er på bare 35 rubler.

LES MER: Bli klokere på forløpet og konsekvensene av Den russiske revolusjon

9. august

Statsminister Kerenskij forveksler sin flotte tittel med reell makt – en makt han frykter å miste til hærføreren Lavr Kornilov.

Under et kabinettmøte i Vinterpalasset orienterer statsministeren om at general Kornilov har et militærkupp på trappene.

Sant er det ikke – generalen vil i virkeligheten beskytte regjeringen mot de venstreorientertes opprør. Men sakens rette sammenheng drukner i den opphissede atmosfæren.

Kornilov får sparken, og alle ministre trer tilbake. Kerenskij er nå Russlands enehersker.

10. september

Av alle skjellsord er «kontrarevolusjonær» det verste i Russland. Under februarrevolusjonen har befolkningen avsatt tsaren – og alle som mistenkes for å ville skade revolusjonen, stemples som paria.

General Kornilov nekter å finne seg i sparkingen, og sender tropper mot Petrograd for å avsette eneherskeren. Borgerskapet jubler ved tanken på en stø hånd i Russland, og som bevis på optimismen stiger aksjekursene.

Men Kornilov undervurderer motstanden, for alle sosialistiske partier stiller seg på Kerenskijs side for å redde februarrevolusjonen.

Jernbanearbeidere stopper Kornilovs troppetransporttog, der bolsjevikenes agitatorer hopper om bord og sørger for at soldatene skifter side.

Redningen av februarrevolusjonen medfører en enorm folkelig støtte til bolsjevikene – til gjengjeld har de borgerlige, maktkampens tapere, mistet all troverdighet.

Lenin gjemmer seg fortsatt i Finland og tenker over revolusjonen.

Lenin kjøper parykk

Krigen har tært på Russland, men ingen tør å si at fred er den eneste løsningen. Bare Lenin står steilt – og nå sniker han seg tilbake til Russland.

8. oktober

Kerenskij danner igjen ny regjering. De moderate sosialistene får flere ministerposter, men ­samarbeidet utvikler seg til en katastrofe.

Nå har både sosialister og borgerlige mistet befolkningens respekt; bare bolsjevikene står igjen med et hederlig navn. Russland er snart klart, merker Lenin.

23. oktober

Bolsjeviklederen er tilbake i Petrograd og må snike seg til møte i partiets sentralkomité. Politiet leter fortsatt etter ham, og for ikke å bli gjenkjent går han med en gråhåret parykk når han viser seg utendørs.

Lenins krav til sentralkomiteen er revolusjon. Nå. De moderate rundt bordet vil forhandle med de andre partiene. Debatten raser i flere timer – frem til Lenin skjærer gjennom.

På et stykke papir skriver han sin resolusjon: «Den væpnede oppstanden er uunngåelig, og tiden er moden».

30. oktober

Kabinettmøte i Vinterpalasset. Innenriksministeren kan fortelle at bolsjevikene forbereder en oppstand som vil finne sted 5. november. Ministrene vet at regjeringen deres er for svak til å stoppe bolsjevikene.

I stedet beslutter de å avvente dagen og slå til når opprørerne har vist sine sanne hensikter. Slik vil regjeringen også vinne ny støtte i befolkningen, ifølge logikken.

2. november

Krigsministeren meddeler at hæren ikke lenger er kampdyktig. Han foreslår å innlede fredsforhandlinger med tyskerne – slik er det også mulig å stjele bolsjevikenes viktigste politiske løfte.

Kerenskij nekter: Krigen skal fortsette. Han setter sin lit til at en hær frontsoldater vil komme regjeringen til unnsetning om noen timer.

Frem til da samler han de siste regjeringstro reservene Petrograd har å by på: offisersaspiranter, et regiment av sårede soldater samt en kvinnebataljon på 200.

I alt 3000 soldater til å beskytte Kerenskij og kimen til et demokrati i Russland.

5. november

Tidlig om morgenen kaller Trotskij den ledende partifunksjonæren til Smolnyj-instituttet, der bolsjevikene har etablert sitt hovedkvarter.

Lenin ligger fortsatt i dekning i en leilighet nord for Neva. Partiets militære revolusjonskomité bestemmer seg for å utstede «Ordre nr. 1»:

«Petrograd-sovjetet er i største fare. Dere befales med dette å gjøre dere kampklare og avvente videre ordrer».

Om bord på panserkrysseren Aurora er offiserene godt kjent med matrosenes revolusjonære holdninger. For sikkerhets skyld kommanderer de skipet til sjøs, bort fra Petrograd. Men matrosene gjør mytteri; Aurora skal bli i byen.

Kerenskij er synlig utmattet av de siste dagenes krise, men et raserianfall kan han hoste opp da han roper til sine ministre at regjeringen nok skal takle opprøret.

Som en forholdsregel har han beordret alle broene over Neva-elva klappet opp. Slik kan han effektivt sperre trafikken mellom de store arbeiderstrøkene nord for elva og regjeringshovedkvarteret på sørsiden. Imens går livet sin gang i Russlands hovedstad.

Aleksandrinskij-teatret viser en nyoppsetning av «Ivan den grusommes død». Besteborgere promenerer i mildværet.

En løgn sikrer revolusjonen

Lenin har verken folkets støtte eller kontrollen over Vinterpalasset da han erklærer seieren.

7. november

I tre uker har Lenin holdt seg i skjul – bolsjevikene torde ikke risikere at lederen ble pågrepet før oppstanden. Men Lenin er utålmodig, og nå vil han ikke vente lenger.

Han trekker en parykk over hodet og knyter på seg et skjerf slik at det ser ut som han har tannverk. Sammen med sin finske livvakt, Eino Rahja, sniker han seg gjennom gatene. Et møte med politiet vil være fatalt.

Da de ser en trikk, hopper de på og kjører til Finlandsstasjonen. Nå skal de over broen, som kontrolleres av soldater fra den provisoriske regjeringen.

Takket være vaktskiftet kommer de to mennene seg over og spaserer videre de få kilometerne til Smolnyj-instituttet.

Det er sparsomt med gatelys, for byen frykter luftangrep fra tyske zeppelinere – og dessuten mangler kraftverkene kull.

En gang var Smolnyj-instituttet en skole for unge adelskvinner. Nå er lokalene overtatt av menn i tunge støvler. Luften er stinn av sigarettrøyk og urin. Utenfor sitter væpnede rødegardister og varmer seg rundt små bål.

Lenin blir avvist av en ung portvakt – identitetskortet hans er utløpt, påpeker vakten. «Du nekter et medlem av Petrograd-sovjetet adgang!» advarer Eino.

Bak dem danner det seg en kø av utålmodige bolsjeviker som vil inn. Da vakten et øyeblikk distraheres, smetter Lenin forbi.

Det er første gang han er i Smolnyj, så han må lete en stund rundt i gangene før han finner frem til rom 10, der den militære revolusjonskomité holder til. «Noe nytt?» spør han de overraskede kameratene.

Stemningen stiger merkbart da Lenin dukker opp. Like før var de fremmøtte ubesluttsomme og rådville. Nå gjaller det gjennom gangene: «Kupp, nå!»

Lenin går inn på rom 36, der partitoppene sitter i møte om etableringen av den kommende bolsjevik-regjeringen – «minister» blir for borgerlig, mener mange av dem.

«Hva med folkekommissær?» foreslår Trotskij.

«Folkekommissær – det kan jeg like!» utbryter Lenin. «Og hva kaller vi regjeringen?»

«Folkekommissærenes råd!»

«Storartet! Det har en eim av revolusjon over seg», avgjør Lenin. På samme møte foreslår han Trotskij som regjeringssjef, mens han selv fortsetter som partiformann.

«Du vet at en jøde ikke kan være regjeringssjef i Russland», svarer Trotskij, som er døpt Bronsjtejn og nedstammer fra ukrainske jøder. «Og for øvrig ville du alltid vært uenig med meg. Du er lederen. Det må bli deg!» Alle de fremmøtte stemmer på Lenin.

I løpet av natten får bolsjevikene kontroll med Neva-broene. Trotskij får høre at bolsjevikene har 25 000-30 000 lojale menn i gatene – men det reelle tallet er snarere 10 000.

De bygger barrikader i veikryss og tar kontroll over togstasjoner, e-verk og telefon- og telegrafsentraler.

Kl. 03.30

Matrosene på panserkrysseren Aurora har avsatt kapteinen. Nå vil de styre skipet inn i begivenhetenes sentrum ved å ta seg helt frem til Vinterpalasset.

Kapteinen vet at de ikke kan manøvrere skipet, og for å redde det fra et havari tilbyr han seg å føre Aurora uskadet til målet.

Kl. 06.00

Uten å møte motstand inntar 40 matroser den russiske nasjonalbanken. Kerenskijs regjering er isolert i Vinterpalasset, uten telefon- eller telegrafforbindelse.

Statsministeren er lei av å vente på at hovedstaden skal bli reddet av regjeringstro tropper. Han bestemmer seg for å hente dem selv.

På slottsplassen står 30 biler og venter, men ingen av dem kan kjøre. Ikke engang en drosje får han tak i.

Kl. 10.00

Lenin er sikker på at bolsjevikene har inntatt Vinterpalasset rundt lunsjtider. Han setter seg til skrivebordet for å forfatte manifestet som skal offentliggjøres ved maktovertakelsen.

«Til Russlands innbyggere! Den provisoriske regjeringen er styrtet. Statsmakten er nå i hendene på Organet for Petrograds arbeider- og soldatråd», skriver han.

Kl. 11.00

Omsider har Kerenskij fått låne en Renault hos den amerikanske ambassaden. I krigsministeriet står dessuten en åpen sportsbil. Bensinen skaffer de fra et nærliggende sykehus, og endelig kan Kerenskijs vesle kortesje forlate byen. Statsministeren sitter i sportsbilen da følget kjører gjennom byen.

Målet er byen Pskov, 28 mil lenger sør, der det militære hovedkvarteret ligger. Tilbake i Vinterpalasset venter regjeringen.

Rundt lunsjtider kommer ministrene sammen. Stemningen er trykket, men alle nekter fortsatt å overgi seg.

Kl. 12.00

Denne dagen skal Den allrussiske sovjetkongressen tre sammen i Smolnyj-instituttets festsal. 670 arbeider- og soldat-representanter er kommet fra hele landet.

At bolsjevikene har innledet revolusjonen, har de ikke fått med seg. Lenins plan er å innta talerstolen og meddele at regjeringen er veltet. Det skal vinne forsamlingen over på bolsjevikenes side.

Men tidsplanen ryker. Lenin traver utålmodig frem og tilbake mens han bjeffer ut ordrene. Seieren trekker ut, og Lenin må meddele at han først kan gå på talerstolen kl. 15. Det gir bolsjevikene tre timers frist.

Alt står på vippen. Lenin har iverksatt kuppet mot regjeringen i rådets navn, men har bare drøyt 300 stemmer – flertallet består av mer moderate sosialister.

Kl. 15.00, Vinterpalasset

Den amerikanske journalisten John Reed vil prøve å få regjeringen i Vinterpalasset i tale. Han vifter med passet foran portvakten og sier: «Offisielt ærend!»

Mer skal det ikke til – døren går opp, og Reed og hans kone Louise trer inn. En av palassets livré-kledde tjenere tar til og med imot yttertøyet deres.

«I enden av korridoren lå det et stort, utsmykket rom med forgylt stukkatur og enorme krystallysekroner. På begge sider av parkettgulvet lå rekker av skitne madrasser og tepper som soldatene byttet på å bruke. Overalt var det avfall – sigarettsneiper, brødskalker, klær og tomme flasker med dyre, franske etiketter», noterer Reed.

Det har blitt seint, så den vesle gruppen forlater palasset for å spise kvelds. De får et bord i Hotel France. Midt under forretten ber kelneren dem om å bytte bord fordi man forventer en del skyting ute på gatene.

Kl. 15.00, Smolnyj-instituttet

Lenin kan ikke holde Den allrussiske sovjetkongressen unna lenger. Han bestemmer seg for å gå på talerstolen med en løgn – uten at bolsjevikene har inntatt palasset, erklærer han opprørernes seier:

«Saken folket har kjempet for – nemlig en demokratisk fred, avskaffelsen av eiendomsretten til jorden, arbeidernes kontroll med produksjonen og etableringen av sovjetenes styre – er gjennomført. Lenge leve soldatenes, arbeidernes og landarbeidernes revolusjon!»

Da Lenin vender tilbake til kontoret, er han så rasende at han befaler at kanonbatteriene på Peter-Paul-festningen skal beskyte Vinterpalasset.

Ingenting skjer. Kanonene har ikke blitt vedlikeholdt på flere måneder, og for øvrig er det ingen som kan betjene dem. Det er heller ingen ammunisjon å oppdrive denne dagen.

Soldatene evner heller ikke å heise det avtalte tegnet til opprør – en rød lanterne øverst i en flaggstang – for ingen kan finne en rød lanterne inne i festningen.

I Smolnyj-instituttet freser Lenin av sinne. Stemmeleiet er skrikende, og på et tidspunkt truer han med å skyte alle.

Kl. 18.15

Flere offisersaspiranter og soldater forlater Vinterpalasset med våpen i hånd. Nå er det bare 300 soldater igjen til å forsvare regjeringen.

Kl. 18.30

Ministrene går til middag, rødbetsuppe og dampet fisk med artisjokk. Ti minutter senere tikker det inn et ultimatum fra bolsjevikene:

«I Den militære revolusjonskomités navn oppfordrer vi den provisoriske regjeringen og dens tropper til å kapitulere. Dere har 20 minutter – deretter vil vi åpne ild».

Ministrene løper tilbake til Malakit-rommet i palassets vestre fløy. Rommet er oppkalt etter de grønne søylene av mineralet malakit som pryder rommet.

En gang brukte tsarinaen det som tegnerom. Nå fungerer det som regjeringens møterom. Fra vinduene har ministrene utsikt over Neva og Peter-Paul-festningen på motsatt bredd.

Foran dem ligger panserkrysseren Aurora med hevede kanonrør.

«Hva skjer når Aurora åpner ild mot palasset?» spør en minister nervøst.

«Det vil bli forvandlet til en ruin», svarer en admiral.

Angrep med løskrutt

Selv etter Lenins kupp tror ikke russerne på ham – de forventer at han snart vil være borte igjen.

Kl. 19.00

John Reed har billetter til ballettforestillingen i Mariinskij-teatret, men dramaet om Petrograd er mye mer spennende for den amerikanske journalisten.

Promenadegaten Nevskij Prospekt er full av folk som går kveldstur. Lastebiler med rødegardister kjører hit og dit mens pelskledde rikinger hytter truende mot dem.

Kl. 21.40

Panserkrysseren Aurora avfyrer ett enkelt skudd – med løskrutt. Drønnet kan høres i hele byen, og ministrene i Vinterpalasset kaster seg ned på gulvet, mens soldatene i kvinnebataljonen begynner å skrike.

For å berolige dem tas de med til et rom et stykke unna. Tjue minutter senere begynner kanonene på Peter-Paul- festningen endelig å skyte.

Hovedparten av de 36 granatene bommer på Vinterpalasset, men én slår ned i fasadepynten i etasjen over Malakit-rommet. Ministrene forstår omsider at enden er nær.

Samtidig drister en liten tropp rødegardister seg omsider inn i Vinterpalasset og begynner å saumfare de til sammen 1500 rommene.

I årene etter vil angrepet bli skildret som et blodig stormløp, men i realiteten møter bolsjevikene ingen motstand på sin vei gjennom palasset. Klokken to om natten er ministrene endelig funnet og satt i arrest.

Kl. 02.00

Møtet i Den allrussiske sovjetkongressen pågår fortsatt i Smolnyj-instituttet. I tale etter tale protesterer de moderate sosialistene mot bolsjevikenes kupp. Sosialistene vil ikke være med på det, sier de.

Lenin innser at kuppet står i fare for å kollapse. Så inntreffer mirakelet som han ikke kunne forutse: Alle motstanderne hans reiser seg for å forlate møtet i protest – og dermed vil ikke rådet lenger være beslutningsdyktig.

Tror de. Men makten blir i salen, der Trotskij nå løper opp på talerstolen for å rope skjellsord etter dem:

«Elendige enekjempere, mislykkede alle som én. Rollen deres er over. Gå dit hvor dere fra nå av hører hjemme – på historiens skraphaug!»

Vinterpalasset er erobret, og plyndringene begynner. Det mest populære byttet er flaskene i tsarens vinkjeller.

Først blir en tropp betrodde rødegardister satt til å vokte de eksklusive varene, men de begynner å drikke med en gang. En ny tropp avløser dem – de bøtter også nedpå.

Uvurderlig vin fra Katarina den stores tid går i gapet på soldatene. Vaktlederen ser ingen annen mulighet enn å oversvømme kjelleren – men brannfolkene som skal utføre ordren, kaster seg også over flaskene.

VIDEO – Se en sovjetisk propagandafilm gjenskape stormingen av Vinterpalasset:

8. november

Morgenen etter slår Petrograds aviser opp nyheten om kuppet. Avisenes dom er entydig: Bolsjevikene kan umulig holde på makten. «Kalifer for en time!» slår én avis fast. «Regjeringen er satt sammen av en gjeng svindlere og vil ikke bestå lenge», forutser en annen.

Alle tror at nattens kupp bare er et øyeblikk i Russlands lange historie, og at bolsjevikene snart må gi opp overfor neste gruppe fantaster. Selv kuppmakerne tviler, mange har alltid en pakket koffert med seg så de kan flykte i en fei.

Bare Lenin forstår at kampen om Russland bare så vidt har begynt. Som det første innfører han sensur: «Den borgerlige pressen er et våpen som er like farlig som bombene og kanonene som er rettet mot oss», forklarer han.