Piloten har inntrengende advart Nikita Khrusjtsjov om at Tupolev Tu-114-flyet verken er trygt eller gjennomtestet. Mekanikere har konstatert mikroskopiske sprekker i motorene på det splitter nye flyet, derfor anbefaler piloten statslederen å velge et annet.
Men diktatoren nekter. Ydmykelsen fra et toppmøte i sveitsiske Genève i 1955 sitter stadig i ham. Den gangen ankom sovjetlederen i et fly som så ut som et usselt insekt ved siden av britenes og amerikanernes enorme metallfugler.
Nå, fire år senere, er det viktig for statslederen å gjøre en storslått entré. Han insisterer på å reise til USA i det nesten 15,5 meter høye Tupolev-flyet. Og slik blir det.
Med et følge på 54 diplomater, livvakter og flymekanikere tar Khrusjtsjov, ektefellen Nina og parets tre voksne barn av fra Moskva klokken sju om morgenen 15. september 1959, i verdens største propelldrevne passasjerfly.
Mens den sovjetiske generalsekretæren sover trygt på turen, lytter besetningen anspent etter ulyder fra motorene.
President Eisenhower ønsker velkommen
Tirsdag 15. september 1959 kl. 13.00: På Andrews Air Force Base nær Washington (D.C.), står president Eisenhower klar til å ta imot gjesten sin.
Skyer av mørkeblå røyk velter opp fra flyhjulene da piloten setter bremsene i. Tupoleven har klart turen uten problemer og takser majestetisk frem til velkomstkomiteen. Her bukserer en flokk militærfolk en kjempemessig trapp, spesialkonstruert til verdens høyeste fly, bort til døren.
Kort etter ankomsten tok Khrusjtsjov ordet. I talen sin ertet han amerikanerne med at Sovjet var langt foran i romkappløpet.
Med et bredt smil trer Khrusjtsjov ned på amerikansk jord og trykker vertens hånd. «Velkommen til USA, herr statsleder», hilser president Dwight D. Eisenhower.
Den vestlige verdens leder ser – ifølge journalistene som dekker den historiske begivenheten – ut som en mann som har fått uønsket besøk av svigerforeldrene.
Khrusjtsjov, derimot, er i sitt ess. De blå øynene gnistrer om kapp med to gullmedaljer på brystet, og smilende letter han på hatten og hilser paraden av soldater som står i geledd på hver side av den røde løperen.
Etter at Eisenhower har holdt en formell tale og understreket at «vårt felles mål er universell og varig fred», tar Khrusjtsjov ordet.
«Umiddelbart før dette møtet, herr president, har sovjetiske forskere, ingeniører, teknikere og arbeidere gledet vår nasjon ved å sende en rakett til månen. Vi er ikke i tvil om at de fremragende forskerne, ingeniørene og arbeiderne i USA på et tidspunkt også vil sende en rakett til månen. Til den tid vil det sovjetiske fartøyet, månens gamle innbygger, ønske fartøyet deres velkommen», erter sovjetlederen, som refererer til romsonden Luna 2.
Den 3. november 1957 sendte Sovjet det første levende vesen, hunden Laika, ut i rommet om bord på romfartøyet Sputnik 2.
I en kjempetriumf for Sovjet i romkappløpet mot USA har Luna 2 som det første menneskeskapte objektet nådd månens overflate bare to dager før – 13. september 1959.
Amerikanere i øredøvende stillhet
Tirsdag 15. september kl. 15.00: Omtrent 200 000 amerikanere er ute i gatene for å få et glimt av Khrusjtsjov da han i åpen limousin tilbakelegger de 25 kilometerne til Washington (D.C.).
Som i en skrustikke sitter Eisenhower klemt mellom det trinne Khrusjtsjov-ekteparet i baksetet på Lincoln-limousinen som skal kjøre statslederne til Blair House – presidentens gjestehus i Washington (D.C.).
Eisenhower smiler stramt, men Nikita og Nina vinker fornøyd til rekkene av mennesker som har tatt oppstilling langs ruten.
Menneskemengden er forbløffende taus. Ingen jubler, ingen roper, aldri har så mange laget så lite lyd. «Folk ser på oss som om vi er noen raringer», tenker Khrusjtsjov under kjøreturen.
Eisenhower endte mellom den sovjetiske statslederen og hans kone, Nina, på turen fra flyplassen til Washington (D.C.).
Den amerikanske journalisten David Lawrence har en noe dystrere forklaring: «Den besynderlige stillheten er en spontan reaksjon fra mennesker som frykter at den mannen de betrakter, en dag kan finne på å trykke på en knapp og starte en krig».
Fet gris får klaps på skinken
Onsdag 16. september kl. 09.30: Under besøket i USA drar Khrusjtsjov på rundreise til forskjellige delstater. Denne dagen byr på et besøk på et statlig forsøkslandbrukssenter i Beltsville i Maryland.
Planters reaksjon på lys. Frukt og grønnsakers vekst under innflytelse av kjemisk stimuli. I timevis lytter Khrusjtsjov til forskerforedrag om USAs fremskritt innenfor landbruket.
Jetlagen gjør at statslederen kjemper for å holde øynene åpne og undertrykke gjespene, og da omviseren foreslår en tur utenfor for å få litt frisk luft, livner han veldig til.
Med en hale av pressefotografer avlegger den prominente gjesten et besøk i en svinesti, der en flokk enorme griser vralter rundt. Khrusjtsjov klapper et av dyrene på bakdelen.
«Den er altfor feit», slår han fast. Omviseren forsikrer ham om at kjøttet er magert, og ber en forsker om å foreta en fettmåling, slik at Khrusjtsjov kan få se at det stemmer.
Men forsøket på å sette måleapparatet på grisens rygg slår feil. «Den vil holde fettet sitt hemmelig. Den skammer seg sikkert», ler Khrusjtsjov fornøyd.
Et par minutter senere viser omviseren frem en liten, hvit kalkun. Den kjøttfulle fuglen er senterets stolthet, avlet frem spesielt for middagsbordene i små husstander.
«Det er det dere får ut av å være så rike og feite. Dere begynner å lete etter små kalkuner», knegger Khrusjtsjov. «Vi gir bare amerikanerne det de ønsker», forklarer omviseren.
Khrusjtsjov svarer: «I Sovjet forsøker vi å gjøre kalkunene våre større».
Avslag på et glass vodka
Onsdag 16. september 1959: Utenrikskomiteen i senatet har invitert Khrusjtsjov på te under et uformelt besøk på Capitol Hill i Washington (D.C.).
Khrusjtsjov har skiftet mening da han når Kongressen: «Nei takk, jeg har ikke lyst på te likevel. Det er vanskelig å drikke og snakke samtidig», forklarer han.
Kommunikasjonsfeil førte til invitasjon
I juli 1959 havnet et brev fra president Dwight D. Eisenhower i hendene på Nikita Khrusjtsjov. Den sovjetiske lederen hadde flere ganger ytret ønske om å besøke USA, og nå satt han til sin forbløffelse med en invitasjon i hånden.
«Jeg kunne ikke tro mine egne øyne», uttalte han senere. Opprinnelig var det Eisenhowers intensjon å knytte en ufravikelig betingelse til innbydelsen: Bare hvis Khrusjtsjov gikk med på å finne en løsning på problemet rundt den delte byen Berlin, var han velkommen.
Kravet kom imidlertid ikke med i brevet. En begeistret Khrusjtsjov svarte: «Jeg har med stor glede mottatt Deres vennlige invitasjon til en rundreise i Deres land. Jeg kan avse 10-15 dager til formålet».
«Vi kan finne frem vodka – eller whisky, hvis De foretrekker det», tilbyr komiteens formann, senator J. William Fulbright, men Khrusjtsjov avslår:
«Det er en misforståelse å tro at russere har en hang til vodka. Hvis de drakk vodka hele tiden ville de ikke hatt tid til å sende raketter til månen».
Forretningsfolk får tilbud om jobb i Sovjet
Torsdag 17. september kl. 20.00: Khrusjtsjov og følget hans har tatt toget til New York. Etter en dag med et tettpakket program er sovjetlederen æresgjest under en middag for forretningsfolk i ballsalen på hotell Waldorf Astoria.
Det er stappfullt av folk i den fornemme salen. Rundt 2000 medlemmer av The Economic Club of New York – «en av historiens største konsentrasjoner av kapitalister» ifølge avisen The New York Times – er til stede denne kvelden for å høre den sovjetiske gjesten holde tale.
Khrusjtsjov forspiller ikke en sjanse til å fremheve kommunismens velsignelser: «I forhold til 1913 har den industrielle produksjonen i Sovjetunionen økt 36 ganger – mot bare fire ganger i landet deres», forklarer den sovjetiske generalsekretæren.
«I fjor utdannet vi 94 000 ingeniører, mens dere utdannet 34 000», konstaterer han deretter, og begynner å legge ut om den enorme arbeidsløsheten i USA.
Storsmilende tilbyr han hele forsamlingen av dresskledde forretningsfolk jobb i Sovjetunionen: «Dere vil få god lønn og en like god stilling som i et hvilket som helst firma her. Vi setter stor pris på dyktige folk, og hvis noen i denne salen ønsker å være med på å skape sosialisme i landet vårt, er vedkommende velkommen til å ringe meg på mitt hotell, så finner vi ut av noe», lover Khrusjtsjov, og blir møtt av en bølge av latter fra forsamlingen av forretningsfolk i salen.
En skyskraper er en skyskraper
Fredag 18. september, sent på ettermiddagen: Khrusjtsjov er på sightseeing i New York. Han eskorteres av hundrevis av politimotorsykler.
Etter å ha vært innom blant annet Brooklyn Bridge og New York-børsen stopper Khrusjtsjovs limousin foran den 381 meter høye Empire State Building.
Fra toppen av metropolens høyeste bygning skuer den sovjetiske statslederen utover Manhattans skyline, som er badet i et gyllent skjær fra solnedgangen.
Khrusjtsjov besøkte den 381 meter høye Empire State Building, men ble ikke imponert av skyskraperen.
Den spektakulære utsikten gjør ikke synderlig inntrykk på Khrusjtsjov: «Når du har sett én skyskraper, har du sett dem alle. Men én god ting er det tross alt ved å dra opp i New Yorks høyeste bygning: I det minste er luften frisk der oppe. Generelt sett har New York ellers et fuktig, ubehagelig klima, og luften er forurenset».
Avlysning får Khrusjtsjov til å koke over
Lørdag 19. september kl. 12.00: Khrusjtsjov er ankommet Los Angeles, der filmselskapet 20th Century Fox inviterer på lunsj i Hollywood.
En tur til Disneyland står høyt på familien Khrusjtsjovs ønskeliste. Men like før besøket hos 20th Century Fox har byens politisjef, William Parker, meddelt at han ser seg nødt til å avlyse utflukten, fordi politiet ikke kan garantere statslederens sikkerhet.
Nyheten overskygger alt da Khrusjtsjov dukker opp til lunsjen der en rekke av USAs største stjerner er samlet.
Marilyn Monroe er til stede, Judy Garland er der, Dean Martin, Ginger Rogers, Nat King Cole, Tony Curtis, Charlton Heston, Kirk Douglas, Frank Sinatra, Zsa Zsa Gabor, Elizabeth Taylor, alle de store kjendisene er til stede, men Khrusjtsjov tenker bare på Disneyland:
«Jeg har akkurat fått vite at jeg ikke kan besøke Disneyland. Jeg spurte: Hvorfor ikke? Hva er galt? Har dere rakettutskytingsramper der?», nærmest spytter han inn i mikrofonene som står foran plassen hans ved æresbordet.
«Så hva skal jeg gjøre, begå selvmord?» Khrusjtsjov, i raseri over at turen til Disneyland er avlyst.
«Men hør bare hva jeg fikk til svar: ‘Vi’ – det vil si amerikanske myndigheter – ‘kan ikke garantere Deres sikkerhet der’», freser han, og slår rasende ut med armene, mens forsamlingen av filmstjerner ler usikkert av den 65-årige statslederen som oppfører seg som et bortskjemt barn.
«Hva er galt? Raser det en koleraepidemi der inne? Har gangstere overtatt stedet? Politikonstablene deres er så hardkokte at de kan løfte en tyr ved hornene. Selvfølgelig kan de gjenopprette ro og orden hvis det er banditter i nærheten. Jeg sier: ‘Jeg vil veldig gjerne se Disneyland’. De sier: ‘Vi kan ikke garantere Deres sikkerhet’. Så hva skal jeg gjøre, begå selvmord?», himler han, mørkerød i ansiktet.
«En slik situasjon er utålelig for meg», raser han, og slår i luften med knyttneven.
Raserianfallet går imidlertid raskt over, og da Khrusjtsjov har roet seg ned, unnskylder han overfor forsamlingen at temperamentet tok overhånd: «Vær vennlig å tilgi meg hvis jeg ble en smule hissig».
Under et middagsselskap i Los Angeles møtte Khrusjtsjov filmstjernen Marilyn Monroe. Hun hadde samme år spilt i filmen «Some Like It Hot», som hun vant en Golden Globe for.
På vei ut hilser han på flere av de prominente gjestene, deriblant den største stjernen av alle, Marilyn Monroe, som er iført en kort, tettsittende kjole.
«De er en meget yndig ung kvinne», smiler han og trykker filmdivaens hånd så lenge og hardt at hun er redd han skal knuse den. Etterpå avslører hollywooddivaen at sovjetlederen «betraktet meg på den måten en mann betrakter en kvinne».
Blottede kvinnelår forarger
Lørdag 19. september kl. 14: Opptakene til musikalfilmen «Can-Can» er i gang, og Khrusjtsjov skal besøke innspillingen av en dansescene i studio hos 20th Century Fox.
«Det er en film om en masse vakre jenter – og om fyrer som liker vakre jenter», forteller hovedrolleinnehaveren, Frank Sinatra, som blir belønnet med et smil og en klappsalve fra Khrusjtsjov.
Etter at Sinatra har sunget «C’est Magnifique», virvler et korps av kabaretdansere inn på gulvet i en sensuell showdans akkompagnert av fyrig musikk.
Kvinnene løfter opp de fargerike skjørtene sine og sparker høyt og utfordrende med beina, slik at Khrusjtsjov har fritt utsyn til lår og undertøy.
I sluttscenen glir de mannlige danserne inn under kvinnenes skjørt og dukker opp igjen med lystne blikk – og med røde truser i hendene. På det tidspunktet har Khrusjtsjovs smil for lengst stivnet.
Da en journalist etterpå spør om han syntes showet var bra, svarer han diplomatisk: «Jeg har aldri sett en kabaret før, så jeg er ikke den rette å spørre om det».
Etter å ha fundert over forestillingen utdyper han: «En mann med normal moral kan ikke være interessert i slik dans. Det er en mild form for pornografi. Dansen var bedre enn bakdelene – men menneskehetens ansikt er vakrere enn dens bakdel. Det hele er amoralsk, det er kapitalismen som får jentene til å gjøre slikt».
Sovjetiske ubåter fisker sild
Mandag 21. september 1959 kl. 08.00: Khrusjtsjov er kommet til San Francisco i California. Han innleder dagen med en tur i et av kystvaktens fartøyer i San Francisco-bukta.
I horisonten får Khrusjtsjov øye på et hangarskip som glir gjennom det blikk stille havet. Han har nettopp filosofert over forskjeller og likheter mellom kristendom og kommunisme.
Forskjellen er, har han forklart ledsagerne sine, at de kristne tror på at Gud vil skape den ideelle verden, mens kommunistene er overbevist om at den vil bli skapt av mennesket.
Synet av det enorme marinefartøyet bringer ham imidlertid tilbake til nåtiden. «Stakkars besetning. Hvis krigen bryter ut, er den et lett mål. En fremragende rakettskyteskive», slår han fast og betror den brokete forsamlingen av embetsmenn, vakter og journalister at den sovjetiske marinen er i ferd med å utfase sine store skip og erstatte dem med ubåter.
Den kalde krigen var på frysepunktet
Atomtrussel
Flere ganger har Khrusjtsjov truet med å utslette Vesten med atomvåpen – «vi vil begrave dere», er sovjetlederens motto.
Gjentatte ganger har han poengtert at Sovjetunionens missiler er så avanserte at de kan brenne en hvilken som helst amerikansk storby ned til grunnen.
Berlinkrise
Khrusjtsjov har i november 1958 gitt USA, Storbritannia og Frankrike et halvt år på å trekke styrkene sine ut av Vest-Berlin.
Han betegner Vest-Berlin som «en ondartet svulst» i det kommunistiske Øst-Tyskland, og truer med å overlate kontrollen over hele Berlin til østtyskerne.
Romkappløp
Med oppskytingen av verdens første satellitt, Sputnik 1, har Sovjetunionen 4. oktober 1957 innledet romalderen.
Siden tildeler den kommunistiske staten igjen og igjen USA sviende nederlag i romkappløpet.
Like før Khrusjtsjov besøker USA, har Luna 2 nådd månens overflate, som den første romsonden noensinne.
«Hvor mange ubåter har dere?» spør en reporter.
«Jeg kunne godt fortalt deg hvor sterk ubåtflåten vår er, men da ville du trodd jeg var ute etter å skryte», svarer Khrusjtsjov og tilføyer med glimt i øyet:
«Slapp av. Vi bruker ubåtene våre til å fiske sild med».
«Er den sildefiskende flåten deres konsentrert i Vladivostok?» forhører journalisten seg.
«Sild er ikke griser. Du kan ikke avle dem der du har lyst. Du er nødt til å fiske dem der de er», svarer statslederen, og vrir seg unna spørsmålet.
Superdatamaskin taper mot kantine
Mandag 21. september kl. 12.00: IT-selskapet IBM har invitert Khrusjtsjov på besøk på konsernets nye fabrikk i San Jose i California.
IBM-president Thomas J. Watson jr. har gledet seg intenst til å presentere verdens første superdatamaskin, Ramac, for Khrusjtsjov og hæren av pressefolk som alltid svermer rundt den sovjetiske berømtheten. Firmaet kan knapt ønske seg bedre reklame.
Men statslederen ankommer ved lunsjtider, og først inviterer Watson sin prominente gjest med i kantinen, der Khrusjtsjov for første gang stifter bekjentskap med selvbetjeningskonseptet.
Skrubbsulten som han er, stabler sovjetlederen massevis av mat på brettet – stekt kylling, poteter, fruktsalat, brød, løksuppe og appelsinjuice og iste.
«De er vel bevandret i psykologi når De innleder vårt bekjentskap med å ta meg til dette spisestedet», lovpriser han Watson.
Etter lunsjen er det store øyeblikket kommet da Watson skal vise frem IBMs vidundermaskin. Datamaskinen er i anledning dagen programmert til å fungere som en elektronisk historiebok.
Tast inn et hvilket som helst årstall etter år 4 f.Kr., så vil Ramac ramse opp de viktigste begivenhetene fra det aktuelle året – på ti forskjellige språk.
Khrusjtsjov har imidlertid problemer med å se Ramacs fortreffelighet. Sovjetiske forskere har tilgang til en mengde kraftige datamaskiner; hvordan skulle de ellers kunne nå månen med en rakett, innvender han.
Tankene hans er et helt annet sted – i kantinen. Ikke bare er han overmåte begeistret for selvbetjeningen, spisebordene med sine Formica-laminerte plater har også gjort et uutslettelig inntrykk på ham:
«Du børster bare vekk smulene, tørker over med en klut, og så er bordet helt rent igjen», forklarer en ekstremt imponert Khrusjtsjov sin sønn da han forteller om besøket hos datamaskinprodusenten.
Khrusjtsjov var mer imponert av IBMs kantine enn av firmaets superdatamaskin.
Skrubbsulten som han er, stabler sovjetlederen massevis av mat på brettet – stekt kylling, poteter, fruktsalat, brød, løksuppe og appelsinjuice og iste.
«De er vel bevandret i psykologi når De innleder vårt bekjentskap med å ta meg til dette spisestedet», lovpriser han Watson.
Etter lunsjen er det store øyeblikket kommet da Watson skal vise frem IBMs vidundermaskin. Datamaskinen er i anledning dagen programmert til å fungere som en elektronisk historiebok.
Tast inn et hvilket som helst årstall etter år 4 f.Kr., så vil Ramac ramse opp de viktigste begivenhetene fra det aktuelle året – på ti forskjellige språk.
Khrusjtsjov har imidlertid problemer med å se Ramacs fortreffelighet. Sovjetiske forskere har tilgang til en mengde kraftige datamaskiner; hvordan skulle de ellers kunne nå månen med en rakett, innvender han.
Tankene hans er et helt annet sted – i kantinen. Ikke bare er han overmåte begeistret for selvbetjeningen, spisebordene med sine Formica-laminerte plater har også gjort et uutslettelig inntrykk på ham:
«Du børster bare vekk smulene, tørker over med en klut, og så er bordet helt rent igjen», forklarer en ekstremt imponert Khrusjtsjov sin sønn da han forteller om besøket hos datamaskinprodusenten.
Journalister raserer supermarked
Mandag 21. september: Khrusjtsjov besøker et amerikansk supermarked, det enorme Quality Foods i utkanten av San Francisco i California. Takket være den massive mediedekningen av rundreisen har populariteten hans nådd nye høyder.
Butikken er svart av folk. Ryktet om det fornemme besøket har gått i forveien, og i tillegg til det vanlige kjempeoppbudet av journalister og fotografer kryr det av husmødre, småbarn, unge mennesker og pensjonister.
«Der! Der er russeren!» roper en eldre dame begeistret og peker på «han søte, tykke der borte».
«Han var borti meg», hviner en tenåring like etter eksaltert da hun har håndhilst på diktatoren.
Langt ifra alle amerikanere var imot generalsekretær Khrusjtsjovs besøk.
Khrusjtsjov ble invitert i teselskap
Vantro, forakt, frykt og jubel. Reaksjonene i USA var mildt sagt blandet i forbindelse med Khrusjtsjovs besøk i landet.
Før Nikita Khrusjtsjovs ankomst til USA sendte guvernør Foster Furcolo fra Massachusetts et brev til Det hvite hus: «Nå kjenner jeg ikke herr Khrusjtsjovs reiseplan, men jeg anbefaler på det kraftigste at den ikke involverer Massachusetts», sto det i brevet.
I flere byer tok demonstranter til gatene i protest, butikker solgte «Khrusjtsjov er ikke velkommen her»-klistremerker, og avisen «New York Daily News» hadde overskriften: «Vil De håndhilse på en morder, herr president?»
J. Edgar Hoover, sjefen for FBI, anslo at minst 25 000 amerikanere ønsket å drepe Khrusjtsjov.
Samtidig viste meningsmålinger at nesten 75 prosent av befolkningen var positive til besøket. «Min svigermor er berømt for sine russiske retter og te fra samovaren», skrev en mann fra San Francisco, og inviterte statslederen på besøk.
Guvernører, borgermestre og forretningsfolk sto også i kø med invitasjoner. Jazztrompetisten Louis Armstrong foreslo at Sovjets leder burde gå på jazzklubb, slik at han under besøket kunne merke «the swingin’ feel of free-
dom» (den svingende følelsen av frihet, red.).
«Hvis en mann ikke liker musikk, ville han ikke befinne seg i den posisjonen han gjør», uttalte jazzens største stjerne.
Mens Khrusjtsjov nysgjerrig inspiserer tomater og prøvende veier en melon i hendene, slår livvaktene hans beskyttende ring om ham.
Pressefotografene kjemper sensasjonslystent for å få blinkskuddene sine. De hopper opp på frysedisker og hyller, der de feier kaffepulver, cornflakes og ris på gulvet i iveren etter å komme enda nærmere.
En av fotografene stiller seg opp på båndet, som plutselig begynner å rulle. «Stopp det, det ødelegger bildet mitt», utbryter han indignert, mens en annen fotograf blir jaget ned fra forretningens slakterdisk av en rasende ekspeditør: «Flytt deg fra kyllingene mine!» roper han.
Uten blikk for annet enn motivet velter en fotograf en delikatessedisk med ost og skinke, og i kaoset dulter en kunde borti en meterhøy stabel med chipsposer slik at den raser sammen.
Den eneste som bevarer roen, er Khrusjtsjov. Uanfektet av oppstyret håndhilser han på kunder og ekspeditører og sludrer med en kunde om utvalget av frysevarer.
«Fin butikk du har», roser han eieren, mens de ansatte kan se frem til timer med rengjøring og opprydning.
Fast-food faller i smak
Tirsdag 22. september: Khrusjtsjov har landet i Des Moines i Iowa. Her besøker han et slakteri og får øynene opp for hurtigmatens velsignelser.
Khrusjtsjov har på sin slakteri-rundtur sett levende kyr, døde griser, hallen der dyrene blir slaktet, og kjølerommene der livløse skrotter dingler fra enorme kjøttkroker i taket.
«Vi har slått dere amerikanere ved å komme først til månen, men dere har slått oss som pølsemakere». Nikita Khrusjtsjov.
En slakter har demonstrert hvordan han lager pølser, og nå venter omsider belønningen: en hotdog.
«Med sennep, takk», ber den alltid sultne Khrusjtsjov.
Omviseren rekker ham pølsen, men før han setter tennene i den, lar en av livvaktene hans for sikkerhets skyld en geigerteller gli over den for å avsløre eventuelle radioaktive stoffer.
Pølsen blir godkjent, og så kan Khrusjtsjov gape over sitt livs første hotdog.
Etter et slakteribesøk smakte statslederen for første gang en hotdog – med sennep.
«Den smaker fremragende», jubler han og tilføyer: «Vi har slått dere amerikanere ved å komme først til månen, men dere har slått oss som pølsemakere».
Bonde angriper pressen med kasteskyts
Onsdag 23. september: Den sovjetiske statslederen avlegger en visitt hos farmer Roswell Garst i Coon Rapids i Iowa. Garst har tidligere besøkt Sovjetunionen for å dele sine landbrukskunnskaper, og han har utviklet et vennskap med Khrusjtsjov.
Garsts fredsommelige landeiendom er forvandlet til et mediesirkus. I trærne henger pressefotografer, TV-selskaper har reist tårn til vidvinkelkameraene, nyhetsbyrået «Associated Press» har inntatt en låve, «United Press International» en annen, og som tykke slanger bukter et virvar av kabler seg over gårdsplassen.
«Ingen har fortalt meg at det kom til å komme så mange journalister. Jeg slipper hundene løs», advarer Roswell Garst den ansvarlige fra politiet, Richard Townsend Davies.
«Herr Khrusjtsjov er jo temmelig kjent og…», svarer Davies spakt, før han blir avbrutt:
«Jeg vil ikke ha dem her. De tramper ned maisen min», utbryter Garst frustrert. Men innvendingen kommer for sent. Minst 300 ubudne gjester har innfunnet seg på bondens eiendom, og han bestemmer seg for å ignorere pressen og i stedet konsentrere seg om sin venn Khrusjtsjov.
Under et besøk på en gård i Iowa fikk Nikita Khrusjtsjov en kalkun i gave.
Omgitt av horder av pressefolk inspiserer paret Garsts maskinpark og kunstige vanningsanlegg, og vandrer forbi åkere med mannshøy mais.
Da Garst oppdager at fotografene tramper rundt inne i maisen, eksploderer han: «Stikk», befaler han og kyler en maiskolbe etter dem.
«Hvis dere ikke går, sparker jeg dere vekk», truer han. I neste øyeblikk har en reporter fra «The New York Times» et nydelig støvelavtrykk i buksebaken.
Fotografene lar seg imidlertid ikke skremme vekk. Rasende begynner Garst derfor å kaste silofôr etter dem, og det absurde opptrinnet får Khrusjtsjov til å knekke sammen av latter.
Ektefellen hans, Nina, holder seg som alltid utenfor rampelyset og går glipp av oppstyret.
«Hva syns De om det De har sett her på gården?» spør en journalist henne da besøket lakker mot slutten: «Jeg har bare sett menneskemengden», konstaterer hun.
Uventet gest rører statslederen
Torsdag 24. september: Khrusjtsjov har landet på et kortvarig besøk i Pittsburgh i Pennsylvania. Dagens program byr blant annet på et besøk hos stålverket Mesta Machine Company.
«Det er et utmerket stålverk», erklærer Khrusjtsjov.
«Jeg er overbevist om at dere har noen som er bedre», bemerker verkets visepresident, M.K. Powell, beskjedent.
«Det skal De ikke være så sikker på. Vi har noen som er bedre. Vi har noen som ligner. Og vi har noen som er dårligere. Jeg sier ikke at alt dere har er dårlig, og alt vi har er bra. Vi kan lære av dere», erkjenner Khrusjtsjov.
Da han er på vei ut, kommer en ansatt, Kenneth Jackey, ilende og overrekker ham en sigar. Den uventede gesten rører statslederen. Han tar av seg armbåndsuret og gir det til Jackey, som øyeblikkelig blir en medieyndling.
Generalsekretæren hilste med stor entusiasme på lokalbefolkningen overalt hvor han kom på sin amerikanske rundreise.
Han poserer stolt for fotografene med sin nye eiendel, og skynder seg til en urmaker for å finne ut hvor mye han bør forsikre uret for.
«Det er ikke umaken verd med en forsikring», mener eksperten, som anslår at armbåndsuret som har tilhørt lederen av verdens største nasjon, er verdt 14 dollar.
Førstedamen ser på møll og flekker
Lørdag 26. september: Mens ektefellen er opptatt av politiske samtaler med Eisenhower i Camp David, er Nina Khrusjtsjov på besøk hos National Institute of Drycleaning i Washington (D.C.).
Nina Khrusjtsjov følger oppmerksomt med mens en flekkrensingsekspert demonstrerer hvordan en flekk på en brudekjole kan fjernes effektivt.
Med et følge av pressefolk vandrer Sovjets førstedame fra lokale til lokale og får forklart alle renserikunstens fasetter.
I et laboratorium analyserer eksperter tekstiler som har vært utsatt for feilslått rensing, i et annet stifter hun bekjentskap med møll som inngår i forsøk med bekjempelsesmidler.
Etter de innledende misforståelsene så Khrusjtsjov det som en stor ære å besøke Eisenhower i Camp David.
Sovjetlederen var redd for Camp David
I invitasjonen hadde Eisenhower foreslått at han og Khrusjtsjov skulle møtes på Camp David. Men sovjetlederen ante ikke hva det var slags sted.
Verken utenriksministeren hans eller den sovjetiske ambassaden i New York klarte å kaste lys over gåten – og Khrusjtsjov fryktet at stedet var en interneringsleir for uønskede elementer.
Først da han satte KGB på saken, fant Khrusjtsjov ut at Camp David var presidentens offisielle landsted i Maryland – en lokalitet der det gjennom tidene hadde funnet sted en rekke toppmøter.
Fru Khrusjtsjov lytter interessert, og hun takker høflig da hun etter omvisningen får overrakt en murstein av en bok om tekstiler og rensemetoder, med tittelen «Focus on Fabrics» (Søkelys på tekstiler).
Usminket statsmann sier farvel
Søndag 27. september om kvelden: Før han flyr tilbake til Moskva, medvirker Khrusjtsjov i et TV-show hos NBC i Washington (D.C.).
«Alle er sminket når de opptrer på TV, ellers ser ansiktet rødt ut», forklarer en sminkør vennlig.
Khrusjtsjov avviser imidlertid blankt å bli sminket – han frykter at det er et kapitalistisk triks som skal få ham til å fremstå som en tulling overfor seerne.
Følg Sirkus Khrusjtsjovs turné i USA:
Selv om den sovjetiske lederen lot seg fascinere og begeistre, lurte et voldsomt temperament like bak det vennlige ytret. Flere ganger under besøket eksploderte den sovjetiske vulkanen.
Pressemøte i National Press Club, Washington (D.C.)
Onsdag 16. september:
Presseklubbens president, William Lawrence, leser opp et spørsmål fra salen: «Hva gjorde De mens Stalin begikk sine forbrytelser?»
«Eventyrdiktere, inkludert forfatteren bak dette spørsmålet, er nok mest av alt ute etter å bringe meg i en vanskelig posisjon. Jeg ønsker ikke å besvare et slikt provoserende spørsmål», svarer Khrusjtsjov hissig.
Hotel Waldorf Astoria i New York
Torsdag 17. september:
Under en middag med forretningsfolk blir Khrusjtsjov spurt hvorfor han ikke tillater befolkningen sin å høre på amerikansk radio og lese vestlige aviser.
Sovjetlederen ignorerer først spørsmålet, men eksploderer da flere i salen krever et svar: «Ikke forstyrr meg med roping. Kanskje vil dere ikke høre på meg, men dere bør utvise så mye gjestfrihet at dere ikke avbryter. Hvis dere ikke vil høre på hva jeg har å si, kan jeg gå».
Hollywood, Los Angeles
Lørdag 19. september:
Under en lunsj med en rekke store Hollywood-stjerner får Khrusjtsjov et raserianfall. «Jeg har akkurat fått vite at jeg ikke kan besøke Disneyland. Jeg sier: Jeg vil veldig gjerne se Disneyland. De sier: ‘Vi kan ikke garantere Deres sikkerhet’. Så hva skal jeg gjøre, begå selvmord?», raser Khrusjtsjov og legger til: «En slik situasjon er uutholdelig for meg».
Bankett på Ambassador Hotel i Los Angeles
Lørdag 19. september:
Norris Poulson, borgermester i Los Angeles, holder tale. «Herr statsleder. Vi er ikke enige i Deres ofte siterte uttalelse: ‘Vi vil begrave dere’. De skal ikke begrave oss, og vi skal ikke begrave Dem. Men blir vi truet, vil vi kjempe til døden for å forsvare livsstilen vår».
Khrusjtsjov svarer rasende: «Noen ganger får jeg en ubehagelig følelse av at Khrusjtsjov bare er blitt invitert hit slik at dere skal henge ham ut og vise ham USAs makt og styrke i forsøket på å få beina til å skjelve under ham».
«God kveld, amerikanske venner», hilser Khrusjtsjov da han kort tid etter toner frem på skjermen – med rødlig teint og en isse som skinner i det sterke lyset.
«Jeg er glad for å få muligheten til å snakke til dere før jeg reiser hjem. Vi har satt pris på de vakre byene, fine veiene og ikke minst alle dere godhjertede mennesker».
Khrusjtsjov roser Eisenhower, men poengterer samtidig at sovjetisk kommunisme har avskaffet arbeidsløshet og sørget for gratis utdannelse og helsehjelp til alle.
«Det er ikke lenge før vi avskaffer – jeg gjentar, avskaffer – all beskatning av befolkningen,» slår han fast.
Under hele besøket har han hatt en tolk til disposisjon, men like før slutten av sendingen overrasker statslederen nok en gang vertene sine.
Khrusjtsjov runder av talen sin med å si pent farvel til seerne på gebrokkent engelsk: «Goot-bye and goot lock, friends».
«Med Khrusjtsjov ute av landet vil livet bli tomt som en silo uten korn, som et fjernsyn uten bryting eller som trompeten uten Louis Armstrong». Skribenten Fletcher Knebel.
Noen timer senere letter Khrusjtsjov og følget hans i verdens høyeste fly, som – i tillegg til en mengde handleposer fra dyre butikker som Saks Fifth Avenue og Woodward & Lothrop – har to ekstra passasjerer om bord.
På tampen har en kalifornisk forretningsmann og beundrer, Alexander Lieb, forært Khrusjtsjov to chihuahuaer – de små hundene er en gave til statslederens barnebarn, og samtidig bjeffende minner om en begivenhetsrik tur.
I USA etterlater Khrusjtsjov seg et tomrom etter to ukers omreisende mediesirkus. Den stemningen fanger skribenten Fletcher Knebel i sin satirespalte:
«Med Khrusjtsjov ute av landet vil livet bli tomt som en silo uten korn, som et fjernsyn uten bryting eller som trompeten uten Louis Armstrong».
VIDEO - Se Khrusjtsjov ankomme Washington, D.C.:
Etterord:
Som avslutning på rundreisen møttes Eisenhower og Khrusjtsjov i Camp David 25.-26. september for å diskutere det anspente forholdet mellom landene.
Våpenkappløpet fikk ikke de to mennene satt en stopper for, men Khrusjtsjov gikk med på å oppgi kravet om at USA, Frankrike og Storbritannia skulle trekke seg ut av Vest-Berlin.
Forholdet mellom de to supermaktene var imidlertid på frysepunktet igjen året etter, da Sovjet skjøt ned et amerikansk U-2-spionfly ved byen Sverdlovsk (i dag Jekaterinburg). Flyet hadde tatt bilder av sovjetiske militæranlegg.