Den 2. januar 1917 brakte New York Times en beskjeden artikkel med overskriften “Rasputin, tsarens hjelper, rapporteres drept.”
Samme rykte hadde krysset Atlanteren flere ganger tidligere og havnet på forsiden av USAs store avis, men denne gangen var det – i motsetning til tidligere – hold i ryktet.
Nyheten om mordet på Rasputin fikk bare begrenset oppmerksomhet sammenlignet med de mange artiklene om kamphandlinger under 1. verdenskrig, som på det tidspunktet dominerte pressens skriverier.
Og snart ble avislesernes oppmerksomhet rettet mot andre oppsiktsvekkende begivenheter som rystet Russland.
Sammenbruddet og den russiske revolusjon i februar 1917 tvang den eneveldige tsar Nikolaj 2. til å abdisere.
300 års styre under den mektige Romanov-familien var ved veis ende.
Senere på året kom enda en revolusjon, og med den kom bolsjevikene til makten.
De krevde en gjennomgripende omfordeling av landets jord, makt og rikdom.
Samtidens observatører og reportere var ikke overrasket over de voldsomme samfunnsomveltningene som fant sted i Russland.
Gjennom mange år hadde tsarens både hardhendte og inkompetente styre lagt opp til dramatiske omveltninger.
Flere historikere mener at et av førene som senere skulle resultere i Romanov-familiens endelikt, ble sådd i 1903.
Rasputin kom til St. Petersburg
I desember 1903 steg en mann av toget på jernbanestasjonen i St. Petersburg.
Han hadde reist lenge, også i overført betydning.
Ved første øyekast så han ut som en helt vanlig russisk bonde: langt, fett svart hår med midtskill over et par intense mørke øyne.
Et ustelt og viltvoksende skjegg som skjulte den nederste delen av ansiktet.
Den slitte, grå frakken og de tynnslitte og billige buksene over støvlene gjorde bildet komplett, og rundt ham hang det en eim av svette.
Men en ting skilte ham fra andre reisende. I lommen hadde den reisende et introduksjonsbrev fra biskop Andrej til tsarens skriftefar Feofan.
Den skitne 34-åringen var Grigorij Jefimovitsj Rasputin.
Han var født inn i bondestanden og hadde ingen utdannelse, men han hadde med tiden fått rykte på seg for å være en hellig mann.
Fra han var en liten gutt hadde bondesønnen utvist en særlig evne til å sette seg inn i hva folk tenkte.
Derfor kunne kan ofte gjette seg til hemmelighetene deres, og allerede som ung mann fikk han folk rundt seg til å bekjenne sine synder.
Rasputin representerte fyll og hor
Rasputin hadde en egen teori om hvorfor det var nødvendig å synde.
Med sitt brennende blikk overbeviste han folk om at Gud bare frelste dem som angret oppriktig.
Men det var bare mulig å angre hvis man hadde syndet, hevdet Rasputin, derfor burde man hengi seg til alt det forbudte.
Det var ingen grunn til å være måteholden verken når det gjaldt drikking eller seksuelle sidesprang.
En journalist som intervjuet landsbybeboerne på Rasputins hjemsted etter at Rasputin var blitt en mektig mann, kunne formidle de mest skandaløse fortellinger i avisen.
Ifølge journalistens artikler samlet Rasputin sine tilhengere i et lite rom der han brant røkelse og urter mens alle holdt hverandre i hendene og gjentok en enkelt setning: “Synden for angerens skyld, O Gud!”
Når ilden døde ut, kastet tilhengerne seg på gulvet på Rasputins signal, der samtlige deltok i en orgie av felles seksuelle aktiviteter.
Rasputin ble gift i ung alder og fikk tre barn før han forlot hjemmet i Sibir.
Rikdom var forbeholdt de få
Da Rasputin ankom St. Petersburg i begynnelsen av det 20. århundret var ikke Russland et spesielt fattig land.
Men rikdommene var uhyggelig skjevt fordelt. De fleste arbeidet i landbruket – 80 prosent av befolkningen var bønder, og de levde med sulten som sin daglige følgesvenn.
Barnedødeligheten var høy, og tilværelsen hadde ikke rom for mange fornøyelser for folk flest.
Når dagens dont på marken var utført, ventet belønningen i form av billig vodka eller Guds ord i kirken.
Øverst i samfunnet hersket det til gjengjeld en ufattelig rikdom, og en stor del av overskuddet ble omsatt i kunstverk av verdens ledende kunstnere, edelsteinsbesatte pyntegjenstander og prangende boliginnredning med generøse innslag av bladgull og marmor.
Russland var ustabilt. Sammen med et despotisk og eneveldig tsardømme ga den store fattigdommen grobunn for utilfredshet og revolusjonsbevegelser.
Både rike og fattige var imidlertid sterkt opptatt av religion.
For enkelte betydde Guds tilstedeværelse at de førte et liv preget av kyskhet og redelighet, mens andre dyrket den åndelige dimensjonen på mer sanselig vis, fylt med røkelse, seanser og hengivenhet – Rasputin var ikke den eneste som var opptatt av synden som en vei til frelsen.
Nikolaj 2. kjente ikke sitt folk
Landets absolutte leder, tsar Nikolaj 2., var en ubesluttsom og blid mann som var svært opptatt av sin nære familie.
Han var blottet for strategiske evner, på samme måte som at politikk ikke interesserte ham nevneverdig.
Tsaren levde så tilbaketrukket fra sitt folk at han i realiteten var helt uvitende om hvem han hersket over.
Og hans manglende evne til å forstå hva folket og landet hadde behov for, visket ut sympatien som ellers hadde skylt over ham da faren døde.
Hans regjeringsperiode kom dessuten skjevt ut fra begynnelsen av da flere tilskuere ble trampet i hjel under den storslåtte kroningsprosesjonen.
Overtroiske russere tolket ulykken som et uhyggelig varsel om fremtiden.
Tsarinaen, Aleksandra, var tysk prinsesse av fødsel og akkurat like lite i takt med den russiske virkeligheten som sin mann.
De to hadde imidlertid et lykkelig ekteskap i sitt overdådige slott, og fra året 1895 fikk de fire døtre med passende mellomrom.
Russlands siste tsar var mer interessert i familien enn i å være reell leder av sitt enorme rike.
Da tsarinaen endelig fødte en sønn 31. juli i 1904, jublet hele familien over endelig å ha fått en tronarving.
Men gleden skulle bli kortvarig. Da den lille Aleksej var en måned gammel, fikk han en blødning fra navlen som det viste seg å være vanskelig å stanse.
Da han vokste til og begynte å krype, dunket han stadig borti ting.
Der andre barn høyst fikk et blåmerke, fikk den lille tronarvingen store blodansamlinger som trykket på ledd og nerver og voldte ham store smerter.
Aleksej var bløder. Uten å vite det var hans mor, Aleksandra, en frisk bærer av den arvelige sykdommen, som innebærer at blodet ikke størkner.
Og hun hadde gitt sykdommen til sin sønn.
Den keiserlige familien holdt den fryktelige sykdommen hemmelig for alle andre enn de nærmeste – på grunn av den politiske uroen var det viktig at ingen stilte spørsmålstegn ved om tsarfamilien virkelig hadde en arving klar til tronen.
Rasputin innyndet seg hos adelen
Ved ankomsten til St. Petersburg i 1903 tok Rasputin kontakt med kretser som var tro mot tsaren.
For Rasputin ble introduksjonsbrevet til tsarens skriftefar, Feofan, en nøkkel til adelen i byen – særlig til de kvinnelige medlemmene av adelsstanden.
Høyadelen var like søkende og eksperimenterende på det religiøse området som resten av befolkningen.
Mange fornemme kvinner fordrev tiden med religiøse riter – ofte med seksuelle undertoner.
I dette selskapet kunne Rasputin raskt vinne tilhengere, og da han greide å snakke en kvinne ut av en depresjon, begynte ryktene å gå.
Hans lære var fremdeles den at synden var den direkte veien til frelse, og han sto selv klar til å hjelpe kvinnene med å synde.
Han bevarte sitt bondske ytre, for både tilhengerne hans og prestene i den russiske overklassen regnet hans ufliddhet som tegn på at han var uspolert og dermed tett på Gud.
Ikke alle satte pris på Rasputin og hans aktiviteter.
Noen ble støtt av at han kysset folk på munnen og hadde et svært frimodig språk. Selv snakket han helt åpent om sine synder – et faktum som snarere tiltrakk enn skremte hans kvinnelige tilhengere.
Rasputin ble også beskyldt for flere tilfeller av seksuelle overgrep, blant annet mot en nonne. Men ingen kunne bevise noe, og derfor gikk han fri av anklagene.
Rasputin eller “den hellige djevel” som han også ble kalt, var hatet i mange kretser. Men Rasputin hadde – som det fremgår av bildet – også mange beundrere, særlig blant overklassens kvinner. De var angivelig tiltrukket av hans påståtte direkte forbindelse til Gud.
Rasputin vant tsarparets tillit
Rasputin møtte keiserparet allerede i november 1905, men først året etter oppsto det en mer fortrolig kontakt mellom dem.
I begynnelsen fikk mystikeren bare lov til å be for den lille tronfølgeren, men mirakuløst så det ut som om bønnene hadde en virkning.
Dermed vant han ikke bare keiserparets store takknemlighet, men med tiden også deres fulle tillit – en tillit som også ble utvidet til å gjelde i politiske spørsmål.
Rasputin påsto at han kjente Guds vilje. Og den angivelige bedringen av Aleksejs helse, sannsynliggjorde overfor det godtroende keiserparet at han hadde helt rett.
Nikolaj 2. led stort nederlag
Tsaren var i disse årene mer svekket enn han noen gang hadde vært.
Han hadde innkassert et forsmedelig krigsnederlag mot nabolandet i øst: Japans angrep tilbake i 1904 hadde rammet et totalt uforberedt Russland.
Resultatet var en rekke alvorlige nederlag som kom overraskende på tsaren.
Russland ble slått ettertrykkelig i krigen, som for øvrig hadde brutt ut blant annet fordi tsaren hadde en barnslig motvilje mot japanerne – en japaner hadde angrepet ham en gang han besøkte landet.
Tsar Nikolaj ignorerte av den grunn mange advarsler om at krigen var i emning og manglet totalt respekt for Japans militære styrke.
Etter nederlaget måtte Russland akseptere en ydmykende fredsslutning, noe som ga Nikolaj problemer internt i riket sitt.
Mange av tsarstyrets fiender i Russland øynet nå nye muligheter for å sette tsaren på porten. Uroen i Russland blusset opp.
Begivenheten som utløste den første russiske revolusjon, var en fredelig demonstrasjon.
En kald januarsøndag i 1905 marsjerte en gruppe vanlige borgere til Vinterpalasset og tsaren med et bønnskrift om brød.
Men sikkerhetspolitiet feilvurderte situasjonen totalt og meide ned demonstrantene.
Mer enn 100 drepte lå igjen i gatene da skytingen tok slutt. Tre ganger så mange var såret.
Et slags forsøk på demokrati
Massakren ble et startskudd for streiker og mytteri.
Da generalguvernøren i Moskva ble drept av opprørere, ble Nikolajs motstand mot å komme med innrømmelser brutt.
Han gikk med på å danne et parlament, kalt dumaen, som skulle godkjenne lovene og fungere som kontroll av administrasjonen.
For første gang fikk Russlands borgere en smule demokrati.
Men de første parlamentsamlingene i dumaen ble tvangsoppløst, og befolkningen mistet raskt tilliten til styret.
Konservative krefter, som omfattet borgerskap og de rikeste bøndene, begynte samtidig å terrorisere gruppene de hadde på hatlisten: liberale og jøder.
Og den politiske situasjonen ble bare enda mer ustabil, fordi den brede befolkningen var ute av stand til å påvirke.
Situasjonen ble om mulig enda verre da Tyskland og Østerrike-Ungarn i 1914 innledet 1. verdenskrig.
Russland ble en del av krigen i allianse med England og Frankrike mot tyskerne.
I de første ukene av verdenskrigen hadde tyskerne det travelt med sin vestlige flanke, og derfor kunne den russiske hæren rykke langt frem.
Men krigslykken snudde raskt; russerne ble nå tvunget tilbake, og i august 1915 hadde de mistet kontrollen med Polen.
Mangel på forsyninger og ammunisjon gjorde at russerne i virkeligheten ikke hadde en sjanse til å vinne slagene. Russiske soldater overga seg til tyskerne i hele tropper om gangen for å slippe unna sulten. Andre soldater kastet våpnene og hastet hjem til sine sultende familier.
Rasputins makt økte
Mens Russland skalv av uro, krig og krav om forandringer, karet Rasputin til seg stadig mer makt. “Den hellige djevelen” som han ble kalt, la seg ut med mange mennesker.
De som klaget over Rasputin ble skjøvet ut i kulden av tsarfamilien.
En redaktør for en avis der Rasputin ble beskrevet som en som “ødelegger kropper og sjeler”, ble arrestert, og redaksjonens lokaler og utstyr konfiskert.
Selv tsarens mest betrodde embetsmann tapte ansikt da han prøvde å påpeke overfor tsaren at Rasputin var skadelig for Nikolajs renommé.
Trass i at embetsmannen kunne bevise Rasputins påståtte utskeielser, nektet Nikolaj å skille seg av med Rasputin, som i tsarens øyne hadde ansvaret for tronfølgerens helse.
Tsarinaen, som på grunn av sin tilbaketrukkethet var upopulær i utgangspunktet, fikk føle befolkningens mistillit etter utbruddet av første verdenskrig – hun var tysk av fødsel.
Situasjonen tilspisset seg, mens Rasputin, som følte seg trygg på tsarens beskyttelse, ga blaffen i om han forårsaket skandaler.
Et eksempel utspilte seg på en nattklubb i Moskva. Rasputin hadde drukket heftig da han ankom.
Da han ble kontant avvist av en kvinne som han la an på, ble han rasende og begynte å knuse glass og speil rundt seg.
Rasputin skrøt dessuten av å ha erobret tsarinaen, før han blottet seg og gjorde obskøne bevegelser midt i nattklubben.
Episoden fikk ingen konsekvenser. Tvert imot ble Rasputin kalt til Nikolaj for å være hans betrodde rådgiver.
Tsaren hadde mottatt et telegram om at hærens forsyninger ikke rakte lenger enn tre dager.
Rasputin beroliget den nervøse tsaren: Telegrammet var en løgn som hærens øverstkommanderende hadde skrevet for å skape panikk, mente Rasputin.
Dessverre var innholdet i telegrammet fullstendig korrekt, og Rasputins rådgivning resulterte i at hæren aldri fikk de nødvendige forsyningene.
Det dårlige rådet svekket imidlertid ikke Nikolajs tillit til ham – og han protesterte heller ikke da Rasputin etter et års krigsføring med mange nederlag rådet tsaren til å overta hele kommandoen over hæren selv.
Tatt i betraktning tsarens manglende overblikk og strategiske evner var beslutningen katastrofal. Krigen ble om mulig et enda større mareritt med Nikolaj som øverstkommanderende ved fronten.
Resten av rikets ledelse var nå overlatt til Aleksandra og den stadig mer egenrådige Rasputin.
Rasputin håvet inn penger
Tsardømmet styrte ubønnhørlig mot sin undergang, mens familiens opphøyede stilling ble undergravd av at den pleide omgang med bondesønnen Rasputin.
I verdenskrigens første år ville ryktene i befolkningen ha det til at Rasputin videreformidlet statshemmeligheter til tyskerne.
Ryktene kom på toppen av seiglivede historier om at enhver gunst, forfremmelse eller avskjedigelse ble påvirket av Rasputin, og at han derfor håvet inn bestikkelsespenger.
Kritikken av Rasputins makt økte, og som et siste desperat forsøk på å unngå den ultimate katastrofen, grep en liten gruppe konservative adelsmenn til handling.
Rasputin skulle dø – og det litt fort.
Døden i kjelleren
En av tsarens egne slektninger sto for den fysiske utførelsen av drapet.
Prins Feliks Jusupov var en ung adelsmann, gift med Nikolajs niese og med en militær karriere bak seg.
Han var på ingen måte interessert i politikk og levde et ubekymret liv i sitt palé i St. Petersburg.
Men han var, i likhet med de sterkt konservative kreftene, bekymret for stabiliteten i samfunnet hvis tsarens makt ble ytterligere innskrenket.
Om kvelden 16. desember 1916 sendte Jusupov en vogn med bud etter Rasputin.
Mystikeren ante ikke uråd, men kledde seg pent og dro av gårde. Ved ankomsten til Jusupovs palé ble Rasputin invitert på middag i kjelleren, der han ble traktert med søt vin og kaker.
Ifølge enkelte kilder var hele måltidet forgiftet, men Rasputin skulle ikke ha reagert nevneverdig på den sterke giften.
Kanskje ble han bare beruset av vinen. Det endte likevel med at han ble tilstrekkelig redusert til at de sammensvorne kunne stille ham et ultimatum: Enten skulle Rasputin skyte seg selv, eller så ville han bli drept.
Da Rasputin nektet å begå selvmord, ble han skutt av de sammensvorne.
Uheldigvis for dem døde ikke Rasputin. Han slo etter sine motstandere før han til slutt greide å flykte gjennom hagen, sterkt såret.
Drapsmennene måtte for enhver pris avslutte det de hadde begynt på, og det lyktes de i til slutt.
Rasputin ble innhentet og likvidert. Innrullet i et teppe ble Rasputin nå kastet i elva Neva i håp om at han ville forsvinne for alltid. Men noen dager senere skyllet liket hans opp på bredden.
Revolusjonen brøt ut
Rasputins død kom for sent til å redde tsarfamiliens renommé. Vinteren, krigen og den politiske håpløsheten styrket alle de opprørske kreftene.
I begynnelsen av 1917 fikk en akutt brødmangel i St. Petersburg arbeiderne ut på gaten for å demonstrere.
Soldatene ble beordret til å skyte på de opprørske borgerne, men soldatene nektet og gikk i stedet over på opprørernes side.
Uten hæren ble det umulig for tsar Nikolaj å beholde makten, og han abdiserte 15. mars.
I første omgang til fordel for sin bror, men broren nektet å påta seg det vanskelige embetet.
Etter tsarens avgang ble en midlertidig borgerlig regjering dannet.
Samtidig ble de største byene i Russland ledet av såkalte sovjeter – råd med representanter for arbeidere og soldater.
Dermed oppsto det to parallelle maktsystemer i landet – mens kaos rådet.
Den situasjonen forsto opprørslederen Lenin å utnytte.
Han hadde levd i landflyktighet i Sveits siden 1907, men etter tsarens fall reiste han hjem til Russland og overtok den halvferdige revolusjonen.
Lenin fikk både organisert en maktovertakelse av sovjetene og arrestert hele regjeringen i november 1917.
Etter år med borgerkrig og maktkamp i Russland ble det kommunistiske Sovjetunionen derfor en realitet i 1922. Et kjemperike som besto de neste 69 årene, frem til 1991.
Rasputins morder gikk fri
Til tross for mordet på Rasputin falt ikke prins Jusupov i alvorlig unåde hos tsaren, hans kones slektning, men han ble forvist fra hovedstaden.
Etter revolusjonen flyktet han fra Russland sammen med kone og barn.
Han tok med seg både Rembrandt-malerier og edelsteiner og slo seg ned i Paris. I 1930-årene gikk Jusupov til sak mot et amerikansk filmselskap som i en film påsto at årsaken til mordet var at Rasputin hadde voldtatt Jusupovs kone.
Paret ble tilkjent 25 000 dollar, en enorm sum, for den krenkende påstanden.
Jusupov kledde seg gjerne i dress, men her har han stilt opp til fotografering i russisk drakt.