Russerne veltet inn over Europas grenser

Om morgenen 11. juli 1719 holder fire svenske bønder vakt ved en varde på toppen av Värlingsö. De få innbyggerne på klippeøya 110 kilometer nord for Stockholm er nervøse, for der ute et sted, skjult i morgendisen, nærmer en stor russisk flåte seg Sveriges østkyst.

Bøndene har ordre om å tenne varden hvis de får øye på russere. Flammene vil kunne ses langt unna og få landsmenn med samme oppgave til å tenne sine varder. Som en løpeild skal bålene varsle befolkningen langs kysten og få dem til å flykte langt ut i skogen før russerne går i land.

Plutselig flerrer et kanonskudd stillheten. En svensk fregatt har oppdaget russernes invasjonsflåte som består av 130 galeier og over 100 mindre båter med 26 000 soldater om bord. På Värlingsö tenner bøndene raskt fyr på varden og stikker av.

Tsar Peter den store av Russland har gitt soldatene sine ordre om å herje og brenne – byer, slott og gårder langs Sveriges østkyst skal fortæres av flammer, slik at først Sverige og siden tsarens andre fiender tvinges i kne, for Russland vil være en fryktet stormakt.

Tsaren kjøpte kunnskap i Vesten

Peter den store arvet i 1682 tronen i Russland – en nasjon som haltet langt bak i forhold til Europa. Han drømte om å forvandle riket sitt til en tro kopi av mektige Østerrike og Frankrike, og et av hans første dekreter åpnet døren for utenlandske eksperter.

Lokket av klingende mynt og gode karrieremuligheter flokket de seg snart rundt hoffet i Moskva. Nederlandske båtbyggere lærte russerne hvordan de skulle bygge slagkraftige krigsskip.

Britiske og tyske ingeniører bygde kanaler, og offiserer fra hele Europa begynte å forme en moderne hær av Russlands livegne bønder og bakstreverske adelsmenn.

Et av Russlands største problemer på 1600-tallet var landets isolasjon. Tsarens rike rådde ikke over en eneste havn som kunne forbinde russiske kjøpmenn med Europas viktigste seilruter.

Mot sør hersket den osmanske sultanen over Svartehavet, og mot vest kontrollerte Sverige Østersjøen med sin flåte.

Bare havnebyen Arkhangelsk ved Kvitsjøen ga via den lange ruten nord for Skandinavia engelske og nederlandske skip mulighet for å handle direkte med tsarens rike. Men Kvitsjøen frøs til om vinteren og stengte Russland halve året.

Landet mistet derfor store inntekter, selv om Europa ikke kunne få nok av pelsvarer fra Sibir, korn og tømmer.

For å kunne vokse måtte Russland ha en havn i isfritt farvann, så i september 1700 gikk tsarens tropper til angrep. Målet var svenskenes kystfort ved Narva i dagens Estland.

37 000 russiske soldater beleiret fortet, men svenskene holdt ut i tre måneder, til den bare 17 år gamle svenske kongen kom dem til unnsetning.

Karl 12. førte troppene sine uskadde frem til russernes leir i ly av en snøstorm:

«Tett snødrev dekket oss slik at fienden ikke kunne se oss før vi var 40 skritt fra dem. Derfor ble ingen av våre skadd av de russiske kanonene før vi var inne, og like etter la fienden på flukt», skrev en svensk offiser om overraskelsesangrepet, som spredte panikk blant russerne.

Russernes dyre lærepenger

Slaget ved Narva ble en smertefull lærepenge for tsar Peter. En russisk diplomat skrev hjem fra Wien, hvor han var blitt ydmyket under forhandlinger med den svenske ambassadøren:

«Mellom Sverige og Russland kunne det verken bli en traktat eller en fred, sa den svenske ambassadøren. Deretter brøt han ut i latter», skrev diplomaten.

Tsar Peter fryktet en svensk invasjon etter nederlaget ved Narva, men Karl 12. marsjerte i stedet mot sør for å knuse russernes allierte, Polen-Litauen, som hadde angrepet de baltiske besittelsene hans.

Den beslutningen ga tsaren tid til å gjenoppbygge hæren sin og sette seg nøye inn i hvilke graverende feil soldatene hans hadde begått ved Narva.

Russerne måtte først og fremst lære av svenskenes lange linjer av geværskyttere, som først skjøt når de kunne se det hvite i fiendens øyne. Derfor var treffsikkerheten betydelig større.

Tsaren bet seg også merke i at svenskekongen personlig hadde anført angrepet, mens den russiske hærens øverstkommanderende oppholdt seg langt fra Narva.

Sverige ble knekt ved Poltava

I sju år fikk Peter den store ro til å gjenoppbygge og trene hæren sin, mens svenskene nedkjempet Polen-Litauen. Først høsten 1707 red Karl 12. mot øst med 40 000 mann for å innta Moskva.

Styrkeforholdet så ut til å være som det pleide, for svenskene gikk fra seier til seier i de første trefningene. Tsaren anmodet derfor om fredsforhandlinger, men utsendingen hans ble avvist av Karl med ordene:

«Jeg vil forhandle med ham i Moskva».

Peter måtte skifte taktikk: Svenskene skulle ikke stoppes på slagmarken, men ved å brenne landsbyer og forgifte brønner, slik at de verken kunne finne mat, vann eller brensel under forsøket på å nå frem til Moskva.

Den brente jords taktikk tvang Karl til å marsjere sørover slik at ikke hæren hans skulle sulte i hjel. Snart satte den russiske vinteren inn, og kulden tok livet av tusenvis av avkreftede svensker.

VIDEO: Få et kjapt overblikk over Peter den stores liv her:

Da Peter den store omsider stilte opp til kamp ved Poltava i den sørlige delen av dagens Ukraina, sto de 53 000 soldatene hans bare ansikt til ansikt med halvparten så mange svenske soldater.

Slaget ved Poltava 8. juli 1709 endte med en knusende seier til Peter den store. Bare 1500 svenske soldater unnslapp, mens resten falt eller ble tatt til fange.

Nå kunne ingenting stoppe tsarens erobring av Østersjøen, og i løpet av 1710 ble svenskene fordrevet fra Estland.

Deretter skulle den svenske kongen tvinges til å akseptere de nye maktforholdene og underskrive en ydmykende fredsavtale der han frasa seg alle krav på sine baltiske besittelser.

Krig mot den osmanske sultanen forhindret imidlertid Peter i å innta Finland med det samme – først i løpet av 1713 og 1714 ble svenskene trengt tilbake langs hele den finske sørkysten.

Hjertet av det svenske riket – Stockholm – begynte så smått å nærme seg faresonen, men igjen ble svens­kene reddet av at Peter den store hadde hendene fulle mot sør.

Skjærgården brant

Først i 1719 vendte tsaren sin fulle oppmerksomhet mot Sverige. Han utrustet en stor galeiflåte og sendte 26 000 soldater mot den svenske østkysten for å herje, inntil Sverige ga opp kravet sitt på Estland og det sørøstligste Finland.

Peter den store innprentet generalene sine at sivile ikke måtte drepes. Sveriges befolkning skulle påføres størst mulige lidelser, men det var viktig at de var i live slik at de kunne klage sin nød til dronning Ulrika Eleonora, som hadde avløst nylig avdøde Karl 12.

Da galeiene nådde frem til fastlandet overfor Värlingsös brennende varder, ble tsarens ordre snart glemt. Fotfolk og kosakkryttere strømmet i land og herjet med stor villskap.

Sognepresten i Harg beskrev redslene i landsbyene Marka og Svinnö under kosakkenes angrep:

«Salige og ærbare Olof Ersson i Marka fikk de fatt i ved gjerdet, og da de hadde gjennomsøkt og plyndret ham, stakk de ham i magen. Han levde enda i to døgn. I Svinnö fanget fienden Peder Mats’ kone og ville kle av henne, da bonden kom henne til unnsetning. De knuste hodeskallen hans, og kona hans slo de også i hodet slik at hun døde».

I tillegg til tapet av menneskeliv gikk byen Harg og landsbyene også opp i røyk, før kosakkene red tilbake til galeiene og seilte videre.

Bildet var det samme langs store deler av den svenske østkysten. Russerne gikk usjenert i land, for svenskene konsentrerte sine noen tusen soldater rundt forsvaret av Stockholm.

I avmakt skrev prosten i byen Öregrund, 25 kilometer nord for Harg og Värlingsö, til Riksdagen i Stockholm:

«I kveld ble Börstils kirke, preste-gården, Norrskeda og Östhammar lagt i aske. Det er høyst ønskelig at det blir sendt bevæpnede folk hit. Gud nåde og trøste oss i Jesu navn».

Men få steder fikk hjelp, for innseilingen til Stockholm måtte for alt i verden beskyttes. I stedet måtte bønder med høygafler og ljåer forsvare byer, herregårder og andre opplagte mål for russernes terror.

Den ujevne kampen endte som regel med at bondehæren flyktet når russerne nærmet seg, og deretter ble alt brent ned.

Enkelte steder klarte innbyggerne å forhindre russisk landgang ved hjelp av list. I byen Hölö, 60 kilometer sør for Stockholm, fikk prosten sine sognebarn til å dekke busker og trær med klær, slik at de lignet et helt regiment soldater.

Prosten fulgte galeiene til hest og sørget for å bli sett mange ganger, slik at russerne fikk inntrykk av at et stort kavaleri gjemte seg i skogen. Hölö unngikk plyndring, mens nabosognene ble herjet og brent ned.

Stockholm ble innbitt forsvart

To ganger forsøkte de russiske galeiene å tiltvinge seg adgang til Stockholm, men ble hver gang stoppet av svenske tropper som stilte kanoner langs det smale stredet Baggensstäket.

Deretter seilte russerne tilbake til det okkuperte Finland for å overvintre.

Både sommeren 1720 og 1721 vendte russerne tilbake, og de økonomiske tapene etter tre års herjinger var enorme: Sju større byer brant ned, og en rekke landsbyer – byen Umeå til og med tre år på rad.

Minst 50 herregårder gikk opp i røyk, og jernverk og gruver ble ødelagt. Tusenvis av svensker mistet hjemmene sine og livsgrunnlaget sitt.

Til slutt så riksdagen og monarken seg nødt til å underskrive fredsavtalen med tsaren. Det ydmykende dokumentet ga Russland en bit av Finland samt alle svenske områder i Baltikum, og varslet at Sveriges tid som stormakt definitivt var forbi.

Tsaren var nå helt klart Østersjøens sterke mann.

Peter den store feiret triumfen ved å utnevne seg selv til keiser og omdøpe Russland til et keiserrike i stedet for et tsardømme. Omverdenen og hans egne undersåtter fortsatte imidlertid uanfektet med å omtale Russlands hersker som «tsaren».

De neste årene fortsatte han sitt omfattende reformprogram, som skulle løfte Russland ut av uvitenhet. Han rakk også å sende et siste suksessrikt felttog mot Persia, før han døde i 1725 av en infeksjon i urinveiene.

Russerne inntok Berlin

Peter den stores etterfølgere hadde rikelig å gjøre med å holde sammen det nye store, men økonomisk svake riket.

Skiftende regenter sørget likevel jevnlig for å demonstrere at Russland var en stormakt med rett til å blande seg i Europas utallige maktkamper.

Under sjuårskrigen fra 1756 til 1763 sendte Peter den stores datter, keiserinne Elisabet, soldater dypt inn i Europa – med så stor suksess at de en kort periode til og med okkuperte Preussens hovedstad, Berlin.

Ingen av Europas øvrige stormakter var lenger i tvil om at Russlands hersker måtte høres før nye landegrenser ble trukket.

Katarina utvidet riket

Få forsto Europas maktforhold bedre enn keiserinne Katarina den store, som grep makten i 1762. Hun avsatte sin evnesvake mann og begynte etter vel et tiårs konsolidering av makten å utvide Russland mot sør.

Som for Peter den store var målet hennes å erobre land langs Svartehavet, og i motsetning til tsaren lyktes det for keiserinnen.

Hennes første krig mot osmanene endte i 1774 med at dagens Ukraina ble føyd til keiserdømmet, som dermed vokste med et areal tilsvarende Frankrike.

13 år senere forsøkte osmanenes sultan å gjenvinne det tapte terrenget, og en ny langvarig krig brøt ut.

Mens den raste, la Sverige en dristig plan som gikk ut på å gjenerobre de tapte besittelsene i Baltikum, innta Russlands hovedstad, St. Petersburg, og avsette Katarina den store.

Planen mislyktes, for Russland viste seg å ha militære muskler til å utkjempe to store konflikter på samme tid.

Men panikken bredte om seg i St. Petersburg, for en av de svenske invasjonene hadde funnet sted bare 160 kilometer fra hovedstaden.

Invasjonen blottla et grunnleggende problem for russerne: St. Petersburg lå i et altfor sårbart hjørne av imperiet.

Fremover måtte hovedstaden beskyttes bedre, og russiske militæreksperter begynte å leke med tanken om at Bottenviken mellom Finland og Sverige skulle være vollgraven som forhindret fremtidige svenske angrep.

VIDEO: Navneforandring, kupp mot ektemannen og utallige elskere: Bli klokere på Katarina den stores fargerike liv.

Krim og Polen ble innlemmet

Mens svenskenes angrep ble slått tilbake, gikk Katarinas hær fra seier til seier over osmanene og føyde i 1792 Krimhalvøya til Russlands besittelser langs Svartehavet.

Samme år tok hun en stor bit av Polen, som ble delt mellom stormaktene Østerrike, Preussen og Russland – Katarinas andel var på størrelse med dagens Portugal.

Da keiserinnen døde i 1796, etter 34 år på tronen, etterlot hun et stort, sterkt og fryktet Russland til sin sønn Paul.

I motsetning til sine forgjengere var han ikke interessert i ekspansjonskriger, og omverdenen fikk en kort pause fra russisk innblanding. Fem år senere ble Paul imidlertid kvalt under et statskupp, og dermed var freden forbi.

Avløseren – sønnen Aleksander 1. – gjenopp-livet planen om å skape en bred buffersone mellom hovedstaden sin og erkefienden Sverige.

Sjansen oppsto under napoleonskrigene, da Russland i begynnelsen var alliert med Frankrike, mens Sverige sto på britisk side.

Keiser Napoleon ba russerne tvinge Sverige til å stenge havnene sine for britisk handel, som ledd i den såkalte fastlandssperringen – og Aleksander var ivrig etter å oppfylle ønsket hans.

I februar 1808 invaderte 24 000 russiske soldater Finland. Sverige hadde nesten like mange soldater i sin østlige del, men visste at tsaren rådde over enorme reserver.

Derfor gikk taktikken ut på å unngå store slag, som risikerte å utslette hæren. I stedet skulle russerne utmattes, og når våren kom, ville flåten avskjære forsyningslinjene deres.

Den svenske hæren trakk seg tilbake til Finlands nordvestlige hjørne, og bare to sterke festningsanlegg ble bemannet: Svartholm, ti mil øst for Helsinki, og Sveaborg i Helsinkis skjærgård.

Ingen av festningene var imidlertid blitt vedlikeholdt ordentlig, og Svartholm med sine 1000 mann og 86 kanoner overga seg etter bare 25 dagers beleiring.

Bare åtte av festningens kanoner viste seg å være i stand til å skyte. Sveaborg utgjorde hjørnesteinen i Finlands forsvar, og hadde plass til 7000 soldater og 734 kanoner.

Festningen ble av mange kalt uinntagelig, men kommandanten følte seg ikke sikker. I et brev til den svenske kongen forklarte han:

«Det er for lite krutt til en lang artilleriduell. Jeg har maksimalt 40 skudd per kanon».

Russerne kjente ikke til problemene bak Sveaborgs murer, og fryktet et blodbad under forsøket på å storme øyene. Derfor tydde de til list.

Psykologisk krigføring skulle ifølge russernes nederlandskfødte general van Suchtelen få Sveaborg til å overgi seg. Om natten lot han styrkene sine marsjere inn i Helsinki med fakler i hendene, og om dagen snek de seg bort uten å bli oppdaget for å gjenta fakkeltoget neste natt.

Fra Sveaborg, bare en kilometer ute i skjærgården, så det ut som om den i forveien store beleiringsstyrken vokste dag for dag.

Van Suchtelen fikk også trykt falske aviser som ble sendt til Sveaborgs kommandant, slik at han kunne lese at svens­ke­ne led nederlag etter nederlag andre steder i Finland.

Avisene skulle etterlate et inntrykk av at motstand var et nytteløst spill av menneskeliv.

Etter to måneder kapitulerte kommandanten. Van Suchtelen hadde «inntatt det nye Gibraltar etter bare noen ukers blokade, noen kanonskudd og for tapet av omtrent hundre mann», skrev en begeistret russisk offiser om triumfen.

Nye plyndringer truet

Sveaborgs kapitulasjon var intet mindre enn forræderi, mente mange svensker, og kommandanten ble dømt til døden. Senere fikk han imidlertid dommen omstøtt.

Uten den sterke festningen til å binde tusenvis av russiske soldater smuldret svenskenes forsvarsplan for Finland opp. I løpet av sommeren og høsten 1808 mislyktes flere svenske landsettinger av uthvilte styrker, og russerne endte året med å erobre hele Finland.

Akkurat som i 1719 bestemte russerne seg for å krysse Bottenviken og angripe byer langs den svenske østkysten, for å fremtvinge en gunstig fredsavtale.

Vinteren 1808-09 var iskald, og bukta frøs til, så russerne vandret over isen under offensiven:

Via Ålandsøyene marsjerte 17 000 soldater i mars 1809 mot Stockholm, andre krysset isen og angrep Umeå, mens en tredje og siste styrke tvang svensker bakover på landjorden – fra nordenden av Bottenviken og ned mot Umeå.

Da en fortropp fra Ålandsøyene kom i land nær Stockholm, var den svenske kongen allerede blitt avsatt, og den nye regenten anmodet om våpenhvile.

Den fikk han, men bare til Aleksander 1. hørte om avtalen. Han avskjediget den ansvarlige generalen og befalte at angrepet på Sverige skulle fortsette.

De russiske forsyningslinjene ble for lange, og krigen fortsatte med lavere intensitet over sommeren. Piteå 850 kilometer nord for Stockholm var en av byene som russerne okkuperte.

I et brev til kongen nevnte områdets landshøvding en rekke overgrep:

«Uaktet de russiske generalers løfter (om at byen ikke ville bli herjet, red.) har jeg mottatt et antall klager over voldsomheter, særlig utført av kosakker. De har tatt bøndenes hester, andre husdyr, korn, klær, kjøkkenredskaper og penger».

Ikke før et halvt år senere skrev Sverige under på en fredsavtale som innebar avståelsen av Finland. Russerne hadde omsider fått sin vollgrav mot vest.

Napoleonskrigene ga Russland status

Ingen vollgrav kunne holde Napoleon ute av Russland da han bestemte seg for å invadere. Rivaliseringen mellom stormaktene Frankrike og Russland måtte avgjøres på slagmarken – og kom i første omgang til å koste Aleksander 1. dyrt.

Ute av stand til å beseire Napoleon i kamp tydde russerne igjen til den brente jords taktikk og lot sågar rikets viktigste by, Moskva, brenne ned for å sulte ut de over 600 000 soldatene Napoleon hadde under sin kommando.

Flesteparten av Napoleons hær døde under det feilslåtte felttoget, den franske keiseren kapitulerte to år senere og ble sendt i eksil, og Aleksander 1. ble Europas nye sterke mann.

Den russiske tsaren ledet forhandlingene under Wienerkongressen i 1815, som trakk nye landegrenser i Europa. Så vendte han blikket mot sør og tok for seg av Persia. Britiske agenter hadde lokket den persiske sjahen til å erklære Russland krig – med et katastrofalt nederlag til følge mot den krigsvante russiske hæren.

Aleksanders etterfølgere slo hardt ned på de asiatiske rytterfolkene, som i århundrer hadde plyndret Russlands sørlige grenseregioner.

Akkurat som amerikanernes krig mot indianerne tok russernes nedkjempelse av tatarer, kirgisere og andre stammefolk tiår, men til slutt underla tsaren seg steppene mellom Kaspihavet og Himalayafjellene.

Med Frankrike satt ut av spill etter napoleonskrigene utgjorde Storbritannia Russlands eneste europeiske rival. Deres maktkamp ble ført over hele verden.

Mot slutten av 1800-tallet følte britene at russerne truet India – kronjuvelen i Storbritannias koloniimperium – men konflikten endte i en avtale om at Afghanistan skulle være en buffersone mellom de to imperiene.

Japan stanset ekspansjonen i øst

I Det fjerne Østen ble den russiske ekspansjonen primært drevet av drømmen om å dominere Kina og få en større del av handelen med kinesiske luksusvarer.

Storbritannia og Frankrike hadde under opiumskrigene vist hvordan kanoner og krigsskip kunne sikre gunstige handelsvilkår, men tsarens drømmer om å gjenta bragden ble knust av Japan.

Da russerne på begynnelsen av 1900-tallet forsøket å innlemme den kinesiske provinsen Mandsjuria, førte det til krig med japanerne, og tsarens styrker led et ydmykende nederlag.

Nikolaj 2. ble Russlands siste tsar, og ved utbruddet av første verdenskrig i 1914 regjerte han en stormakt med mot – og midler – til å forsvare sin interesser overalt i verden.

Verdenskrigen ble imidlertid ikke det ventede triumftoget, i stedet kostet den russiske revolusjon tsaren makten og livet. Av det russiske imperiets aske oppsto Sovjetunionen, som de neste 70 årene var en av klodens supermakter.