Tømrermesteren Gerrit Claes Pool står og betrakter den hektiske aktiviteten på Nederlands største skipsverft da to engelske tømrere nærmer seg og spør om det er hold i ryktet:
Kan det stemme at Russlands tsar – selveste Peter den store – i all hemmelighet arbeider som tømrer på verftet?
Pool smiler og roper i retning av en gruppe menn som er kledd i tømrernes røde jakker og hvite bukser: «Tømrer Peter, hjelp de andre med å løfte sperret».
Mannen nikker og går over for å hjelpe en håndfull menn som prøver å løfte et tungt stykke tømmer. I Russland er det dødsstraff for å snakke så direkte til den 24 år gamle tsaren, men tømrermesteren vet at han har lov.
Sensommeren 1697 har Peter den store kommet til Nederland for å lære å bygge krigsskip, og tsaren ønsker ingen særbehandling – tvert imot foretrekker han å forsvinne i mengden.
Men nysgjerrige menn og steinkastende gutter er i ferd med å ødelegge studieturen før den for alvor er kommet i gang.
Krigsskip skulle slå Sverige
Da Peter arvet makten i Russland i 1682, var han bare ti år, så i begynnelsen var det hans mor, Natalja Narysjkina, som tok beslutninger på tsarens vegne.
Først da hun døde i 1694, kunne 22-årige Peter gå i gang med sitt livs prosjekt: Russland skulle moderniseres etter europeisk forbilde og bli en stormakt både til lands og til vanns.
Bare to år senere vant Peter sitt første slag, da 145 000 russiske soldater fordrev osmanene fra byen Azov, som ligger 600 kilometer øst for Krimhalvøya.
Russlands første militære seier på 30 år var bare mulig fordi landets skrøpelige flåte ble brukt med stor kløkt.
30 småskip, galeier og prammer blokkerte havna, mens fotsoldater gikk til angrep. Men hvis tsaren ville erobre resten av Svartehavet, måtte han ha moderne krigsskip.
I Østersjøen sto russerne overfor en lignende utfordring – her dominerte Sveriges mektige linjeskip.
I forsøket på å gjøre Russland til en stormakt planla Peter derfor i all hemmelighet å dra på en rundreise som ingen hadde gjort før ham.
«Tsaren vil bare ut av landet for å ha det moro». Rapport fra østerriksk spion, 1697
Han ville prøve å få flere europeiske land med i et angrep på Det osmanske riket og samtidig lære om skipsbygging av verdens mektigste sjøfartsnasjoner: Nederland og England.
I januar 1697 valgte Peter ut 250 landsmenn som skulle slå følge med ham. Nå kunne ikke planen lenger holdes skjult for Russlands elite – og reisen vakte forundring.
Ingen russisk tsar hadde reist til utlandet i fredstid før, så hvem som skulle regjere i hans sted, bekymret adelen. Hvorfor Peter skulle reise under et annet navn, og hva hensikten med reisen var, visste ingen.
En østerriksk spion plassert i Moskva skrev hjem til sine overordnete: «Tsaren vil bare ut av landet for å ha det moro, reisen har ikke noe seriøst formål».
Spionen undervurderte den unge tsaren, som var så oppsatt på å bygge Russlands første ordentlige flåte at han personlig ville lære alt om skipsbygging.
Skulle han klare det, måtte han reise under et annet navn slik at han slapp å kaste bort tiden på audienser og middager med Europas konger og fyrster.
Gikk under jorden i Nederland
I mars 1697 forlot en mektig sledekonvoi Moskva med kurs mot vest. I konvoien var diplomater, adelige, prester, tolker, sekretærer, musikere, kokker, 4 narrer, 70 soldater og den over 2 meter høye tsaren som nå kalte seg Peter Mikhailov.
Etter en lang og drøy reise kom konvoien til den nederlandske grensen i august. Tsaren var så full av forventninger at han kjøpte en elvebåt og seilte i forveien med en håndfull rådgivere.
Peter hadde lenge vært fascinert av Nederlands to millioner innbyggere, som hadde bygd 4000 skip og dominerte verdenshandelen.
Fra noen få nederlendere i russisk tjeneste hadde Peter hørt om byen Zaandam 1,5 mil nord for Amsterdam, der skipsverft sjøsatte 350 skip i året. Dit ville han.
I Zaandam var skipsbyggerne etter sigende så dyktige at store skip bare tok fem uker å bygge. Søndag 18. august sto Peter i stavnen mens hans vesle båt ble rodd på en kanal inn mot Zaandam.
Plutselig kjente han igjen en person på kaien. Mannen het Gerrit Kist, var smed og hadde møtt tsar Peter da han arbeidet i Russland.
Tsaren forlangte å bli innkvartert i Kists hus, noe smeden løste ved å sette en leieboer på gaten for å føye sin fornemme gjest. Peter gikk til innkjøp av verktøy og begynte i lære som skipstømrer på et verft i Zaandam.
Begeistret kastet «Peter Mikhailov» seg over arbeidet. Peter fulgte med på alt tømrersvennene gjorde og spurte ivrig verftets tømrermester om alt fra det beste tømmeret til baugsprydets ideelle lengde.
Etter endt arbeidstid besøkte han familier med slektninger som arbeidet i Russland. «Jeg er også tømrer», forklarte han stolt de lokale.
Dagen etter kjøpte tsaren en robåt og prutet på prisen som en ekte nederlender. Båten kostet 40 floriner, og handelen ble feiret over en kanne øl med selgeren på en lokal kro.
Selv om Peter hadde sendt mesteparten av følget til andre byer og bare hadde sju russere med seg i Zaandam, lekket nyheten om det fornemme besøket snart ut.
Etter noen dager hadde alle i Zaandam hørt at det befant seg «en svært viktig person» i byen.
Hvem det var, visste bare de færreste, så da Peter en dag delte en pose plommer med noen gutter og ikke hadde nok til alle, bombarderte de ham med gjørme, steiner og råtten frukt.
Tsaren måtte søke tilflukt på De tre svaners kro og sendte bud etter borgermesteren. For sin egen sikkerhets skyld forklarte Peter ham hvem han var.
Den sjokkerte borgermesteren utstedte et dekret som forbød byens innbyggere å fornærme «fornemme personer som ønsker å forbli ukjent».
Ryktet om at den russiske tsaren oppholdt seg i Zaandam, spredte seg raskt til storbyene Amsterdam og Haag, der folk veddet penger på om det var noe i ryktet.
Allerede etter fem dager i Zaandam merket Peter den økte interessen. Han hadde montert en ny mast i båten og var i gang med prøveseilasen da det vesle fartøyet ble oppsøkt av flere småbåter.
Så snart tsaren gikk i land, ble han omringet av nederlendere som ville ta på ham og snakke. En av dem fikk et rojalt puff, som fikk andre til å rope: «Bravo, nå er du slått til ridder».
Da Peter dagen etter gikk ned til verftet, var gatene fylt med nysgjerrige, og noen satt sågar på hustakene for å se ham arbeide. Tsaren bestemte seg for at han måtte flytte til mer beskyttede forhold i Amsterdam.
I Amsterdam tok byens borgermester, Nicolaes Witsen, imot tsaren. Witsen var eventyrer, vitenskapsmann og selv svært skipsinteressert.
Han viste Peter sine samlinger av navigasjonsutstyr, modellskip og verktøy – og etter det snakket de sammen nesten daglig.
Borgermesteren fant den perfekte læreplassen til sin prominente gjest: Nederlands ostindiske kompani (VOC) bygde skipene sine på et verft bak høye murer.
Få dager senere flyttet Peter inn i repslagerens hus på verftet, der nederlenderne til ære for tsaren gikk i gang med å bygge en fregatt helt fra bunnen.
Tømrermester Gerrit Claes Pool la alle materialene frem og forklarte hvert et trinn i prosessen til den ivrige Peter.
Etter en lang dags arbeid trakk tsaren seg tilbake til det vesle huset, der han laget sin egen mat på en liten komfyr. Men ingen måtte tro at Peter hadde glemt hvilken makt han hadde.
Da han hørte at to russere hadde kritisert ham overfor nederlenderne, dømte han dem til døden. Amsterdams borgermester manet til besindighet og fikk i stedet tsaren til å bortvise russerne.
På sine fridager fra verftet besøkte Peter områdets møller, spinnerier og botaniske hager. Overalt så han ting som var ukjent i Russland, og spurte vitebegjærlig hva det var, og hvordan det virket.
Han lærte å tegne, møtte oppfinneren av en brannpumpe og diskuterte festningsbygging med en baron. Mens han overvar en obduksjon i byen Leiden, uttrykte russere i hans følge sin avsky.
Det skulle de aldri ha gjort, for Peter tvang dem til å bite i liket som straff. I september møtte tsaren Vilhelm av Oranje som både regjerte Nederland og var konge av England.
Peter den store var selv med på å bygge krigsskipet Amsterdam.
Fra en liten yacht fulgte tsaren sitt skips jomfrutur hjem til Russland.
De to monarkene kom godt ut av det med hverandre, men da Peter ba om hjelp til å bygge 70 krigsskip og 100 galeier som skulle brukes mot Det osmanske riket, sa Vilhelm nei.
Nederland kjempet selv med å gjenoppbygge sitt militære og betalte stadig ned på en massiv gjeld etter nederlaget i krigen mot Frankrike, England og tyske fyrster i 1672.
For å oppmuntre tsaren arrangerte en av Nederlands mest berømte admiraler, Pieter Gilles Schey, et fiktivt sjøslag til ære for Peter.
To linjer av krigsskip og småbåter ble stilt opp overfor hverandre og kanoner og musketter fylt med løskrutt. På admiralens signal brøt helvete løs.
Peter nøt synet fra dekk av en luksusyacht som han hadde fått plassert så nært kampplassen som mulig. Ifølge admiralen var tsaren «så henrykt at det er vanskelig å beskrive».
Tsaren gjorde drøm til virkelighet
Etter ni uker var skroget ferdig på fregatten som Peter hadde vært med å bygge. Før skipet ble sjøsatt 16. november 1697, erklærte borgermester Witsen at det var en gave til den russiske tsaren. Dypt rørt døpte Peter skipet Amsterdam.
Tsaren ble i Amsterdam til 6. januar 1698. Da kunne han stolt vise frem sitt svennebrev som slo fast at Peter Mikhailov nå var skipstømrer.Han avsluttet læretiden med en avskjedsfest der han drakk flere nederlendere under bordet.
Hans 250 mann store følge hadde også hatt suksess med sine prosjekter. Hele 640 nederlendere seilte til Russland for å lede arbeidet og utføre spesialistarbeid under byggingen av den russiske flåten.
«Hvem hadde for 20 år siden trodd at vi kunne dekke Østersjøen med skip vi selv har bygd?» Peter den store, 1714
Blant dem var det særlig én mann som skulle få ansvar for oppbyggingen av Russland som en moderne marinenasjon – Cornelius Cruys, Russlands første admiral.
Cruys var egentlig norsk, født i Stavanger i 1655 og døpt Niels Olufsen, men dro tidlig til sjøs og tjenestegjorde i den nederlandske handelsflåten.
Cruys spilte også en viktig rolle for Peters ulike politiske og militære beslutninger, og fikk ansvar for etableringen av St. Petersburg som Russlands nye hovedstad.
Allerede under Den store nordiske krig, som brøt ut i 1700, måtte den russiske marinen vise hva den var god for. Russiske fregatter og kanonbåter utkjempet tallrike slag i Østersjøen mot Sveriges slagkraftige flåte.
Da de russiske skipene vant sin første store seier i slaget ved Hanko i 1714, kunne ikke tsaren skjule sin stolthet.
I en tale i St. Petersburg, som var oppført på jord erobret fra den svenske erkefienden elleve år tidligere, sa Peter den store: «Venner! Hvem hadde for 20 år siden trodd at vi kunne dekke Østersjøen med skip vi selv har bygd – eller at vi ville bo i denne byen som ligger på jord som vi har erobret fra våre fiender?»