Russland invaderer Finland: Sverige mister halve riket

Adlercreutz hadde gitt regimentets overløytnant beskjed om å plassere en utpost ved broen over sjøen Lillträsket, et par kilometer sør for Oravais. Valget falt på en ung offiser som hadde imponert ved flere tidligere anledninger – Wilhelm von Schwerin.

Han var kommet til Finland få uker tidligere, men hadde allerede oppnådd et betydelig ry som leder av et kanonbatteri. Til tross for sin unge alder var 15 år gamle von Schwerin viden kjent for sin kampvilje og styrke. En uke tidligere hadde han i en offisiell rapport blitt fremhevet som “kaldblodig”.

Nå sto von Schwerin med ladete kanoner og ventet på russerne. Noen av mennene hans hadde lagt seg til å sove, andre røykte tobakk og pratet lavmælt. Den unge mannen speidet inn i mørket mellom trærne på den andre siden av broen, der russerne kom til å vise seg om noen timer. Foreløpig var natten rolig.

Russerne invaderer Finland

Et halvt år tidligere, 21. februar 1808, hadde tsar Aleksander sendt en hær på 24 000 mann over den finske grensen. Det skjedde som del av en allianse med Frankrike. Napoleon hadde lovet Russland fred – under forutsetning av at Russland skulle angripe Sverige hvis ikke svenskene brøt alle bånd til Napoleons erkefiende, Storbritannia.

Den svenske kong Gustav 4. Adolf nektet å inngå i den fransk-russiske alliansen. Kongen næret dyp mistro til Napoleon og var overbevist om at hæren hans ville tåle en krig mot Russland og Frankrike. Særlig dersom Storbritannia kom dem til unnsetning.

Nå sto Danmark-Norge med fransk støtte og truet Sveriges grenser i sør og vest, mens russerne invaderte fra øst. Den strenge vinteren gjorde at Sveriges store håp – Storbritannia – var forhindret fra å delta i krigen med flåten sin.

Via diplomatiske kanaler hadde russiske spioner narret den svenske hærledelsen til å tro at Finland ble angrepet av 60 000 russere – og altså ikke av 24 000, som noenlunde tilsvarte svenskenes egne styrker i Finland.

For at de ikke skulle bli rent overende, fikk de svenske troppene ordre om å gjøre retrett, inntil kongen – og kanskje Storbritannia – sendte flere soldater. Tilbaketrekningen gikk raskt, og i løpet av få uker hadde russerne inntatt det meste av det sørlige Finland.

Etter hvert ble det imidlertid klart at det ikke var noen forsterkninger på vei. Kongen hadde valgt å prioritere forsvaret av grensen mot Danmark, der Napoleon hadde plassert ut et betydelig antall styrker.

KART – Følg krigens gang i 1808:

Fienden angriper

Ved femtiden om morgenen ble stillheten rundt Oravais plutselig brutt av sporadisk skyting nede fra von Schwerins utpost: Russerne hadde nådd frem!

Vitner forteller at den unge offiseren kjempet i flere timer for å holde broen over Lillträsket og dermed gi resten av hæren tid til å forberede det uunngåelige sammenstøtet med russerne. Det første skuddet traff von Schwerin da en snikskytter fikk ham på kornet mens han rekognoserte rundt stillingen.

Skuddet gikk imidlertid rett gjennom hatten uten å volde noen fysisk skade. Selv om motstanden var overlegen, klarte von Schwerin å holde mennene sine ved kanonene. Men snart ble den vesle gruppen omringet av den russiske fortroppen.

På mirakuløst vis – utvilsomt på grunn av von Schwerins før omtalte kaldblodighet – fikk svenskene skutt seg gjennom det russiske jerngrepet. Men utbruddet var dyrekjøpt: Den unge offiseren ble truffet av tre skudd – og en kanonkule.

Von Schwerins tapperhet skildres blant annet i den svenske forfatteren Lars Widdings roman “På rittmesterens tid”:

“Selv om han blødde mye, unnlot han likevel å oppsøke feltlasarettet og valgte i stedet å kjempe videre, som om ingenting var skjedd. Hans høyre arm hang livløs og ubrukelig og svingte ved hver minste bevegelse, så han ba en av soldatene om å binde den fast til livet. Deretter tok han sabelen i venstre hånd”, skriver Widding.

Den finske nasjonalskalden Johan Ludvig Runeberg beskriver von Schwerins tapre innsats i “Fenrik Ståls Segner” (1860):

“Snart stod han i slagmarkens Ragnarokk,/den unge mann;/hårdt herjet flyktet hans lille flokk,/han selv holdt stand./Hans batteri var hans rette hjem,/hans arnested, og han sloss for fem./Der kom en skare kosakker;/han svidde skjegget på dem.” (Norsk utgave, Gunnar Stenersens Forlag, 1944).

Soldatene klarte å holde stand mot russerne lenge nok til å redde den sårede ynglingen fra å ende i russisk krigsfangenskap. Von Schwerin ble båret til et feltlasarett ved Oravais, der han fikk tilsyn. En stund så han ut til å komme seg, men den 26. september 1808 døde den 15 år gamle helten.

Kampene bryter løs

Det ble skapt flere helter den dagen. Ikke minst general Adlercreutz, som sommeren 1808 hadde ført an i flere seirer mot russerne. I diktet “Adlercreutz” roser Runeberg generalen i malende ordelag:

“Hvem er den høye mannen der på elvens strand?/ Han står og skuer mot den blanke flaten./Hans munn er trossig og hans øyne er i brann;/han knuger hårdt og taust om sverdet, denne mann; / alt bærer preg av helten og soldaten./ I dype tanker står han ensom der.”

Adlercreutz’ 5500 mann sto nå overfor 7000 fiender nord for Lillträsket, der russerne hadde kommet over broen som von Schwerin hadde forsvart samme morgen. I stedet for å flykte videre nordover, valgte Adlercreutz stillinger rundt Oravais som ville utgjøre et effektivt forsvar og dermed bremse den russiske fremrykningen.

En rekke gamle låver ble utrustet til forsvarsposter, og de svenske troppene dannet en forsvarslinje langs skogkanten utenfor bygda. Nå begynte sabelraslingen fra geleddene, enkelte skudd ble løsnet hist og her langs veien. Og så brøt helvete løs:

“Tusenvis av geværer åpnet plutselig ild fra begge sider [...] Lyse kruttskyer la seg som en dyne over de grønne engene der de stridende beveget seg rundt som maur [...] Det russiske artilleriet svarte med slik kraft at kanonaden kan ha vært den kraftigste jeg noensinne har hørt,” forteller svenske Carl Johan Ljunggren, som var øyevitne til det historiske slaget.

Da den første intensive artilleriilden hadde lagt seg, begynte russerne fremrykningen. Svenskenes forsvarslinje ble angrepet gjentatte ganger fra både venstre og høyre flanke.

De svenske bataljonene ble revet med av kampiver, og flere brøt forsvarslinjen for å forfølge russerne. Men de ble snart straffet for dumdristigheten sin, da de plutselig så at de var omringet.

Taktikken til Adlercreutz, som gikk ut på å bite seg fast i en gunstig posisjon, så ut til å fungere: Forsvarslinjen holdt. Oppmuntret av suksessen gikk Adlercreutz’ hær til motangrep og la trykket mot sentrum av den russiske linjen. Russerne ble overrasket og måtte i løpet av ettermiddagen trekke seg tilbake til Lillträsket.

Den svenske gleden varte imidlertid ikke lenge. Russerne satte nyankomne, uthvilte soldater inn i kampen, og nå var det de svenske troppenes tur til å trekke seg tilbake.

“Det ble en forferdelig retrett! Ikke langs veien, vi fulgte terrenget. Det regnet, og mørket var så kompakt at man knapt så noe som helst foran seg [...] De svenske troppene, som nå og da kom ut fra skogene, var i fullstendig uorden. Det var ingen offiserer igjen”, forteller øyevitnet Eric Gustaf Ehrström i dagboken sin.

Sverige mister Finland

Slaget ved Oravais kostet den svensk-finske styrken 1200 mann. Mange døde, andre ble lemlestet eller tatt til fange. Tapstallet på russisk side var nærmere 900. Men det var ikke bare Oravais som ble tapt den dagen – nederlaget fikk store strategiske konsekvenser.

Adlercreutz hadde satset alt på å bremse russerne, og nederlaget førte til at retretten nordover måtte fortsette hele veien tilbake til Sverige.

Den svensk-finske tilbaketrekningen fortsatte utover høsten 1808 – riktignok med en kortvarig våpenhvileavtale. Den 17. mars 1809 trakk de svenske styrkene seg tilbake fra Åland og Umeå i Sverige, og de russiske troppene som hadde kommet et godt stykke inn over den nordlige grensen mellom Sverige og Finland, fortsatte med direkte kurs mot Sveriges hovedstad, Stockholm.

I august gikk svenske tropper i land ved byen Ratan, nord for den russiske fronten. Det tvang russerne til å snu, men etter åtte timers kamper så svenskene at de trolig kom til å tape slaget, og beordret en retrett. Det siste slaget i krigen fant sted nord for Piteå i Nord-Sverige.

Her sto svenskene så sterkt at de tvang russerne til forhandlings-bordet. Fredsavtalen ble underskrevet i september 1809. Avtalen innebar at Sverige etter 700 år måtte avstå Finland – det utgjorde halvparten av det svenske riket.