Sovjetledere styrte med frykt og gylne løfter

Sovjetunionen oppsto som en motsetning til tsardømmet. Nå var landets ledere demokratisk valgt. Men i virkeligheten var partitoppene eksentriske diktatorer med like mye makt som de forhatte tsarene.

Sovjetunionen oppsto som en motsetning til tsardømmet. Nå var landets ledere demokratisk valgt. Men i virkeligheten var partitoppene eksentriske diktatorer med like mye makt som de forhatte tsarene.

Apic/Getty Images

Russiske tsarer hadde nektet å dele makten i generasjoner. Men så kom revolusjonen i 1917, og den siste tsaren, Nikolaj 2., ble tvunget til å abdisere. For å gjenreise den kollapsende økonomien trakk landets nye makthavere, bolsjevikene, Russland ut av 1. verdenskrig.

Livet i unionen av sovjetrepublikker utviklet seg til et redselsregime, der ideer i strid med regimets offisielle linje kunne koste folk livet. På 1980-tallet innførte generalsekretær Mikhail Gorbatsjov større frihet og reformer, men altfor sent. Etter få år kollapset Sovjetunionen omsider i 1991.

1. Lenin (1917-1922)

Lenin ble rammet av sitt første slag i mai 1922, hvorpå andre styrte i hans sted. Sovjetunionen oppsto først offisielt i desember 1922.

© Pavel Semyonovich Zhukov

Kollektivisering utløste hungersnød

Nedskytingen av ubevæpnede demonstranter foran tsarens Vinterpalass i 1905 fikk den revolusjonære Vladimir Iljitsj Uljanov til å eksplodere. «Proletariatet har reist seg mot tsardømmet!» tordnet Uljanov i kampskriftet «Fremad!»

Selv levde Uljanov i eksil i bl.a. Tyskland og Danmark under dekknavnet Lenin og måtte vente til 1917 før revolusjonen brøt ut.

Misfornøyde soldater og arbeidere sluttet begeistret opp om Lenin etter at kommunistene hadde tatt makten. Lenin sluttet fred med Tyskland og nasjonaliserte alt fra landbruk til banker og industri. Etter tsardømmets kollaps hadde områder som Ukraina og Armenia erklært seg uavhengige, men ble snart tvunget til å signere avtaler som innlemmet dem i det nye Sovjetunionen.

De raske omveltningene i landbruket og industrien utløste matmangel i 1920, og opp mot 5 millioner døde av sult. Men tvangskollektiviseringen i den nye staten fortsatte.

De siste årene satt Lenin i rullestol etter flere slag, mens bl.a. Stalin styrte i hans sted. Partilederen døde av hjerneslag i 1924.

2. Josef Stalin (1922-1953)

Seieren over Tyskland var med på å skape myten om Stalin som «stålmannen» som ikke bøyde seg.

© U.S. Signal Corps Photos

Fiender ble avlivet på rekke og rad

Josef Stalin var i årevis en av Lenins nærmeste allierte. Men i sitt testament fra 1922 advarte han mot Stalins maktbegjær. Da Lenin døde, tok Stalin makten i Sovjetunionen og snappet opp testamentet før det ble offentlig tilgjengelig.

Lenins profeti holdt stikk; militærfolk og andre under mistanke for illojalitet ble dømt til døden i skueprosesser, mens en leiemorder plantet en isøks i pannen på Stalins største konkurrent, Lev Trotskij. Skueprosessene betydde at den sovjetiske hæren led under en desperat mangel på offiserer og fortsatt var i kaos da Hitler angrep i 1941.

Men Stalins hensynsløse taktikk under 2. verdenskrig førte til seier over Tyskland og gjorde Sovjetunionen til en supermakt. Snart var verden delt i to, og Stalin hadde nå makt langt ut over Sovjetunionens grenser.

Han innsatte bl.a. Moskva-tro regjeringer i Polen og Tsjekkoslovakia og brukte landene som en buffer mot Vest-Europa. I 1953 falt Stalin om av en hjerneblødning i soveværelset sitt. Ingen lege turde å gripe inn av frykt for å begå feil, og diktatoren døde fire dager senere.

3. Nikita Khrusjtsjov (1953-1964)

Khrusjtsjov var beryktet for sine hissige utbrudd og sin banking i bordet under FN-møtene.

© New York Daily News Archive/Getty Images

Humørsyke kostet jobben

Lederen av sovjetrepublikken Ukraina, Nikita Khrusjtsjov, grep makten etter Stalins død. Khrusjtsjovs aktive støtte til Stalins utrenskninger hadde gitt ham tilnavnet «Slakteren fra Ukraina».

Men som leder av Sovjetunionen løslot Khrusjtsjov politiske fanger, gjorde kunsten mer fri og dro til USA på en sjarmvisitt. Da Ungarn forsøkte å løsrive seg fra sovjetisk kontroll i 1956, ble imidlertid opprøret slått brutalt ned.

Forholdet til det kommunistiske Kina ble også særdeles kjølig etter at Khrusjtsjov ombestemte seg i 1959 og likevel ikke ville utlevere tegningene til atombomben. Kommunistlederen var kjent for ville humørsvingninger, men under Cubakrisen i 1962 holdt han hodet kaldt og fant en diplomatisk løsning med USA.

Det skulle vise seg å bli hans endelikt. Store deler av kommunistpartiets ledelse mente at Khrusjtsjov hadde vist svakhet under forhandlingene. Sovjetlederen ble avsatt i 1964, men i motsetning til mange partimedlemmer døde han fredelig noen år senere.

4. Leonid Bresjnev (1964-1982)

Bresjnev mottok i alt 114 sovjetiske medaljer, de fleste tildelt av ham selv.

© AFP/Ritzau Scanpix

Betongkommunisme brakte økonomien i kne

Etterfølgeren til den humørsyke Khrusjtsjov var den iskalde Bresjnev, en politisk kommissær fra en stridsvognfabrikk. Han pusset KGB på politiske dissidenter og strammet grepet om de østeuropeiske landene. Da medlemslandet Tsjekkoslovakia ville innføre reformer i 1968, rullet stridsvognene inn i Praha og en marionettregjering ble innsatt.

Bresjnev rustet opp atomarsenalet slik at det matchet USAs. I alt rådde supermaktene over nesten 50 000 atomvåpen – nok til å smadre kloden 500 ganger. Han syntes at han gjorde en fantastisk jobb, og tildelte derfor seg selv et utall medaljer, bl.a den prestisjetunge Leninordenen som han «mottok» åtte ganger.

Bresjnevs konservative linje og motvilje mot reformer fikk økonomien til å skrante, men kritikk var forbudt. Selv den katastrofale invasjonen av Afghanistan i 1979 ble kalt en suksess i mediene. Ved Bresjnevs død i 1982 hadde Sovjetunionens økonomiske vekst falt fra 4,9 prosent i 1965 til 1,9 prosent, og hver femte borger var arbeidsløs.

5. Mikhail Gorbatsjov (1985-1991)

Under Gorbatsjov så man for første gang en tilnærming mellom USA og Sovjetunionen. De undertegnet bl.a. avtaler om nedrustning av atomvåpen.

© White House Photographic Collection

Reformator sendte unionen i pensjon

Etter år med dårlig økonomi og lav produktivitet innså Sovjetunionens nye generalsekretær, Mikhail Gorbatsjov, i 1985 at reformer var nødvendige. Under parolene glasnost (åpenhet) og perestroika (omstrukturering) besøkte den 54 år gamle sovjetiske lederen en rekke fabrikker og lot arbeiderne åpent kritisere systemet.

Streiker ble tillatt og utenlandske selskaper fikk mulighet til å investere. Gorbatsjov inngikk nedrustningsavtaler med USA og avsluttet krigen i Afghanistan. Innsatsen ble belønnet med Nobels fredspris i 1990.

Gorbatsjov forsto mediene og lot seg ofte fotografere i avslappede situasjoner med bl.a. USAs president, Ronald Reagan. Forsøket på å dekke over ulykken på Tsjernobyl-verket i 1986 viste dog at glasnost var begrenset. Etter Berlinmurens fall i 1989 gikk Sovjetunionen snart i oppløsning, og da Gorbatsjov trakk seg formelt i 1991, var unionen død.

«Det gamle systemet kollapset før det nye hadde begynt å fungere», uttalte Gorbatsjov skuffet i sin avskjedstale.