Sovjetunionen forblør i Afghanistans fjell

Under flere minutter med intens beskytning kan løytnanten høre soldatene sine bli skutt av den usynlige fienden. Han innser at russerne vil være lette mål for mujahedin hvis de fortsetter å gjemme seg bak steinene. Poljakov gir signal til mennene sine om at de skal klatre opp den steile fjellsiden for å angripe opprørerne på platået deres. Men når de endelig kommer opp, er afghanerne borte – forsvunnet i ly av natten.

Ved daggry kryper russerne nedover fjellsiden igjen, og i morgensolen teller de rundt 25 døde kamerater som har blitt drept i bakholdsangrepet. Russerne selv har trolig ikke såret så mye som en eneste mujahedin. Nedslått samler soldatene opp de døde fra den blodige bakken.

Poljakov og hans landsmenn er innkalt til tjeneste i Afghanistan for å kjempe en heroisk kamp i kommunismens navn. Men bare fem måneder etter den sovjetiske invasjonen av nabolandet har troppene allerede innsett at felttoget vil koste dyrt – og russernes kvaler i Afghanistan har bare så vidt begynt.

Ønsker kommunistisk buffersone

Sovjetunionens interesse for det urolige Afghanistan har økt i løpet av 1970-årene. I prinsippet er ikke det knusktørre nabolandet i sør bestående av fjell og ørkener synderlig interessant for stormakten. Men den kalde krigen har gjort det strategisk viktig å ha en «buffersone» mot Vesten i form av allierte naboland.

Moskva ser derfor med tilfredshet på når det afghanske kommunistpartiet PDPA tar makten i et statskupp i 1978. PDPA innfører stemmerett for kvinner, forbud mot tvangsekteskap og jordreformer etter sovjetisk modell. Men nesten alle de 20 millioner innbyggerne i Afghanistan er muslimer, og reformene skaper umiddelbart opprør blant sterkt islamske grupper, som går til væpnet kamp mot regjeringen.

Også internt i PDPA hersker det uro, og det ender med at offiseren Hafizullah Amin henretter den tidligere presidenten og overtar makten høsten 1979.

Det vekker bekymring i Moskva. Den sovjetiske ledelsen med generalsekretær Leonid Bresjnev i spissen stoler ikke på Amin, som russerne mener er mer USA-vennlig enn sin forgjenger. Kreml beslutter derfor å intervenere i Afghanistan, noe de mener kan slå to fluer i en smekk – å få innsatt en mer sovjettro leder i form av kommunisten Babrak Karmal og få fjernet trusselen fra islamske opprørsgrupper som får støtte fra de muslimske nabolandene.

«Det er blitt besluttet å sende adskillige kontingenter av sovjetiske tropper stasjonert i landets sørlige regioner til Den demokratiske republikken Afghanistans territorium for å forhindre mulige anti-afghanske aksjoner fra nabolandene», heter det i et direktiv fra Moskva den 24. desember 1979.

Samtidig beslutter russerne å rydde Amin effektivt av veien. De har allerede forsøkt å drepe ham ved å la en sovjetisk kokk putte gift i afghanerens elskede Coca-Cola. Attentatet mislyktes og oppnådde bare å sende Amins nevø i koma da han smakte på colaen. Uten rom for flere feil sender russerne spesialstyrkene Spetsnaz til Kabul.

Elitesoldater likviderer leder

Hafizullah Amin er i strålende humør om morgenen den 27. desember. Han har nemlig hørt at Moskva sender ham soldater for å kjempe mot de muslimske opprørsgruppene. Regjeringssjefen aner ikke at han selv er målet for russernes planer, og at Spetsnaz' elitesoldater er parate til å storme Tajbeg-palasset utenfor Kabul.

Spetsnaz-styrken er forkledd i afghanske uniformer da de klokken 19.30 åpner ild mot regjeringssoldatene som forsvarer palasset. Russerne tordner opp bakken mot Tajbeg i pansrede kjøretøy, hvorfra de kaster granater og sender et fyrverkeri av Kalasjnikov-salver mot forsvarerne. Foran palasset hopper elitesoldatene ut og tiltvinger seg adgang gjennom vinduene.

Under lunsjen den dagen har russerne nok en gang forsøkt å forgifte den seiglivede Amin. Han er derfor under tilsyn av to leger når palasset blir angrepet. Kaoset sprer seg, men Amin er overbevist om at russerne fortsatt er på hans side. Han sier optimistisk til sin adjutant: «Russerne vil hjelpe!» Når adjutanten svarer at det er russerne som angriper, kaster Amin et askebeger etter ham i raseri og nekter å tro på det.

Men etter at han selv flere ganger forgjeves forsøker å tilkalle hjelp, setter han seg lamslått tilbake i stolen og mumler for seg selv: «Jeg visste det. Det er altså sant».

Spetsnaz kjemper seg effektivt gjennom korridorene i palasset, og skuddene runger høyere og høyere. Larmen får afghanerens 5 år gamle sønn til å løpe gråtende bort til faren og klamre seg til beinet hans.

«La oss gå. Det er farlig her. Han trenger oss ikke lenger», sier den ene legen til den andre, før de forlater far og sønn.

Sekunder senere når de russiske soldatene presidenten. De skyter ham med automatgevær, og for sikkerhets skyld kaster de også en granat mot målet. Både Amin og sønnen hans blir sprengt i stykker.

Før solen står opp neste morgen, har andre russiske styrker inntatt regjeringsbygningene og TV- og radiostasjonene i Kabul. I morgennyhetene kunngjør Radio Kabul at Hafizullah Amin er blitt stilt for retten og deretter skutt som «en fiende av folket». Landets nye leder er Babrak Karmal.

Samtidig ruller nesten 100 000 sovjetiske soldater og tusenvis av militære kjøretøyer over grensen og sprer seg i vifteform ut over Afghanistan. Moskvas klare forventning er at alt vil være oppnådd i det øyeblikk hæren kontrollerer byene, industrien og transportlinjene. Soldatene kan derfor rolig ta fatt på oppgaven med stolthet.

«Vi ble fortalt at vi var veldig heldige. Vi hadde fått den store ære at partiet hadde betrodd oss å utføre en internasjonal oppgave i Afghanistan», uttalte den 20 år gamle soldaten Ivan Kovalsjuk.

De første dagene går fremrykkingen da også bra, og invasjonshæren strutter av optimisme og selvtillit. Alt tegner til å bli en stor suksess. Men russerne har så til de grader undervurdert sine afghanske motstandere.

Islamister tar opp kampen

Mens russiske stridsvogner ruller inn i Afghanistan, gjør de islamske opprørsgruppene – mujahedin – seg klare til å gjøre livet surt for invasjonsstyrkene og Karmals regjeringshær. Gruppene er i utgangspunktet svært forskjellige og er ikke enige om hvordan landet deres skal fungere på lang sikt. Men de er enige om at kommunisme i hvert fall ikke er veien frem, og at enhver russer eller sovjetsympatisør må bøte med livet.

Mujahedin vet at de tar opp kampen med en militær stormakt, men til gjengjeld kjemper de hellige krigerne med hjertet. De trekker også fordel av at mye av verden ser på Sovjetunionens invasjon av Afghanistan med stor bekymring. Snart sender muslimske land som Saudi-Arabia, Egypt og Pakistan økonomisk hjelp og våpen til mujahedin. Også USA ser med stort alvor på den sovjetiske kaldkrigsopptrappingen og er raskt ute med støtte i form av britisk-produserte Lee-Enfield-rifler og ammunisjon.

Våpnene blir smuglet fra Pakistan til fjellene i Afghanistan, hvor opprørsgruppene gjemmer seg i huler. De sovjetiske troppene har god kontroll over de sentrale delene av Afghanistan på dagtid, men om kvelden og natten hersker mujahedin – ikke minst når russerne rykker inn i fjellovergangene, som utgjør viktige forsyningsruter mellom Sovjetunionen og Afghanistan.

I 1980 havner russerne i utallige bakholdsangrep lik det som løytnant Vladimir Poljakovs enhet opplever i Panjshir-dalen i april. På mesterlig vis angriper geriljakrigerne med 10-30 mann fra høydene for deretter å forsvinne før russerne kan svare effektivt.

VIDEO: Se mujahedin kjempe i fjellene

En annen favoritt-taktikk hos de hellige krigerne er å legge ut miner på veiene slik at når russerne stopper for å fjerne dem, begynner snikskyttere å likvidere soldatene. Den nesten usynlige fienden får de sovjetiske soldatene til å omtale mujahedin som «dukhi» – spøkelser.

«Dukhi unngår helst den direkte konfrontasjonen, men deres hyppige bakholdsangrep gjør det vanskelig for enhetene våre å manøvrere raskt og operativt. Kort sagt, de er noen utspekulerte beist», lyder det fra en russisk oberstløytnant hvis tropper gjentatte ganger møter motstand i Panjshir-dalen – den trange passasjen som snart vil bli døpt «Dødens dal».

Panjshirdalen blir blodrød

Ingen mujahedin-opprørsgruppe er mer vellykket enn Ahmad Shah Massouds. Afghaneren med kallenavnet «Løven fra Panjshir» trener og leder med kløkt sin geriljahær i den 145 km lange dalen noen timers kjøring fra Kabul.

«Massoud besitter fremragende personlige og ledelsesmessige talenter. Er urokkelig når det gjelder å nå sine mål. En klok, utspekulert og grusom motstander», skriver russerne i sine hemmelige filer.

I løpet av de to første årene av krigen dør russerne i hopetall mellom fjellveggene i Panjshir. Og da Massouds mujahedin-krigere i april 1982 til og med gjennomfører et dristig nattangrep på den sovjetiske flybasen i Bagram like sør for dalen, har russerne fått nok. De vil innta «Dødens dal» en gang for alle og kvele den evige trusselen fra fjellene.

Klokken 4 om morgenen den 17. mai tordner fly og kamphelikoptre inn over dalen, der de kaster granater og avfyrer missiler mot stedet de tror mujahedin holder til. Et par timer senere begynner en styrke på nesten 10 000 mann og kampkjøretøyer å rykke frem på bakken ved dalens sørvestlige åpning, mens helikoptre flyr fallskjermjegere inn i dalen som ledd i en helt ny taktikk som overrasker geriljakrigerne.

«Plutselig ankom 200 helikoptre og landet 2000-3000 kommandosoldater. Våre mujahedin ble fullstendig overrumplet. Russerne spredte seg ut over hele Panjshir-dalen og det var derfor vanskelig og farlig for oss å angripe», mintes en av Massouds krigere senere.

Massoud er imidlertid en genial taktiker. Han bruker dynamitt for å tvinge frem et steinskred og blokkerer dermed veien for mesteparten av fiendens hovedstyrke ved dal-åpningen. Dermed fjerner han midlertidig den store angrepstrusselen herfra, slik at mujahedin-krigere lenger opp i dalen kan konsentrere seg om å beseire fallskjermjegerne.

Oppe i fjellene forsøker russerne å finne og ta opp kampen med geriljakrigerne, men de er så til de grader på bortebane. Det erfarer den russiske soldaten Igor Ponomarenko raskt når han og enheten hans forgjeves prøver å angripe en gruppe mujahedin-krigere på en fjellrygg.

«Vi avanserte fra klippe til klippe, fra stein til stein, høyere og høyere, mens vi dekket hverandre med stormgeværene våre. Men ikke alle var like heldige med å krysse klippeområdet. Vi måtte etterlate de døde samt fire sårede. Men så startet geriljakrigerne med å skyte de sårede. Det var ingenting vi kunne gjøre for å forhindre det. Selv i dag husker og hører jeg skrikene deres», mintes Ponomarenko etter krigen.

Tross alle vanskeligheter får russerne i en kort periode kontroll over dalbunnen, men mujahedins konstante angrep fra høydene gjør at de sovjetiske troppene etter noen uker igjen må flykte ut fra fjellpasset.

I 1984 forsøker russerne et enda større angrep med 20 000 mann i Panjshir-dalen, men utfallet er det samme. De sovjetiske troppene må sanne at de neppe vil få total kontroll over dalen. I stedet konsentrerer de seg om å holde mujahedin-krigerne i sjakk i området gjennom mindre operasjoner og ved jevnlig å bombe dalen og dens landsbyer.

«Fordi de ikke har klart å knuse oss, har de vendt sin vrede mot forsvarsløse mennesker. De dreper gamle menn, kvinner og barn, ødelegger hus og brenner korn», lyder det beklagende fra Massoud.

Russerne mister motivasjonen

Årevis med feilslåtte operasjoner og døde kamerater betyr at russerne i frustrasjon begynner å hevne seg på sivilbefolkningen. Løytnant Poljakov ser også sine menn ty til spontan vold og skammer seg over at han nesten ikke føler anger når han ser en sivil afghaner etterlatt med kuler i kroppen.

I Kunardalen nær den pakistanske grensen støter russerne på mange gjetere som hjelper til med å smugle våpen inn til mujahedin ved for eksempel å binde dem under buken på sauene deres. Det får russerne til å gå hardhendt til verks. Da et par soldater fanger en gutt som har skutt på dem med en eldgammel muskett, gjør kompanisjefen kort prosess da makkerparet bringer den lille fangen inn i leiren.

«Han flerret hodeskallen til gutten med geværkolben, drepte gutten med ett slag, uten å reise seg fra stolen», forteller et russisk vitne.

Poljakov og hans landsmenn i hæren er rent ut sagt rystet over hvor mye lokalbefolkningen hjelper mujahedin-krigerne. Soldatene fra Moskva har nemlig blitt fortalt at de er i Afghanistan nettopp for å hjelpe afghanerne mot imperialistene og de islamske opprørerne.

Men den fattige landbefolkningen har ikke mye til overs for den sovjetiske tilstedeværelsen. Og jo mer de fremmede ødelegger, desto sterkere blir støtten til de muslimske opprørsgruppene, som er vanskelige å oppdage i sine sivile klær. Mujahedin-krigerne gjemmer seg bak burkaer og bondeklær og plasserer miner i klokker og båndopptakere i landsbyhusene.

De russiske soldatene blir stadig mer frustrert over manglende fremskritt, og livet i Afghanistans fjell og ørkener er trøstesløst.

«Sand i øynene, sand i munnen, sand renner gjennom blodårene», lyder soldatsangen i brakkene.

Om vinteren faller det snø i fjellene, og om sommeren er det varmen som plager russerne. De trasker rundt i underbukser og prøver å barrikadere seg mot heten ved å plassere madrasser foran vinduene og kaste bøtter med vann på dem.

De umenneskelige forholdene og forurenset vann gjør at leirene herjes av dysenteri, tyfus og kolera, men for Poljakov er det soldatenes forbruk av narkotika som er verst. Når offiseren tar sine menn i å røyke hasj, får han dem omgående prylt, men overalt tyr de motløse troppene til euforiske stoffer som de kjøper fra lokalbefolkningen.

Vodka og hjemmelaget sprit er et annet problem hos soldatene som mujahedin-krigerne utnytter. Når speiderne deres ser at russerne er fulle, innleder de enten et større angrep eller sniker seg inn i leirene og likviderer de sanseløse soldatene.

I Kabul klarer en mujahedin-vennlig afghaner til og med å helle så mye whisky i en politisk offiser og to rådgivere i hjemmet sitt at de til slutt faller om. Afghaneren kontakter sine opprørsvenner, som kommer til huset og henter de tre døddrukne russerne.

«Vi tok fyllikene med til et skjulested i en fjellandsby. Da de ble edru neste dag, ga vi dem sjansen til å konvertere til islam og velge den rette sti. De nektet å samarbeide. Vi kunne ikke skyte dem fordi skuddene muligens ville tiltrekke seg oppmerksomheten til en sikkerhetspost i nærheten, så vi begravde dem alle levende,» berettet en av mujahedin-lederne.

Våpen utenfra avgjør krigen

På midten av 1980-tallet, mange år inn i krigen, er både sovjetstyrkene og ledelsen i Moskva frustrert over mangelen på suksess i Afghanistan. Men russerne sitter fortsatt på ett svært verdifullt våpen: angrepshelikoptrene. De såkalte Mi-24-ene sprer død og ødeleggelse med sine maskinkanoner og missiler, og helikoptrenes dyktige piloter kan snirkle seg rundt mellom fjellveggene selv på mujahedin-soldatenes hjemmebane langt inne i fjellene. Fra luften angriper de alt som ligner geriljakrigere eller våpenkolonner med materiell og ammunisjon fra Pakistan.

Blant sivile og mujahedin-krigere går helikoptrene under navnet «Satans karet», og opprørsgruppene tigger og ber utlandet om våpen som kan sette de flygende beistene ut av spill. Deres bønn blir besvart i 1986, da Ronald Reagan beslutter at det amerikansk fremstilte Stinger-missilet skal masseproduseres og sendes til de afghanske opprørerne i kampen mot kommunismen.

Senere den sommeren trenes mujahedin-krigere i bruken av dette topp moderne bakke-til-luft-missilet, og den 26. september sniker en gruppe ledet av ingeniøren «Ghaffar» seg gjennom fjellene til en sovjetisk flybase øst for Kabul. Idet fire Mi-24-helikoptre nærmer seg, setter mujahedin-mennene seg ned på huk med sine nye våpen hvilende på skuldrene. Med sekunders intervall suser tre Stinger-missiler av gårde i 2700 km/t. og braker inn i tre av helikoptrene. Maskinene forvandles til ildkuler før de styrter brennende i bakken. Geriljakrigerne slenger avfyringsrørene på ryggen og forsvinner opp i fjellene igjen mens mørket faller på.

Angrepet markerer begynnelsen på slutten for den sovjetiske invasjonen av Afghanistan. Livet som Mi-24-pilot har plutselig blitt livsfarlig, og de neste månedene mister russerne tallrike kamphelikoptre – til en stykkpris av 12 millioner dollar.

Gorbatsjov trekker ut styrkene

Mens Sovjetunionen har sittet fast i Afghanistan, har utskiftningene vært i full gang i Moskva, der Mikhail Gorbatsjov har vært generalsekretær siden 1985. Den progressive lederen har aldri vært begeistret for krigen i nabolandet, og i november 1986 vil han ut.

«Skal vi virkelig kjempe i det uendelige og dermed bevise at troppene våre ikke er i stand til å håndtere situasjonen? Vi er nødt til å avslutte denne prosessen så snart som mulig», sier Gorbatsjov til sine kommunistfeller i Politbyrået.

Lederne i Kreml enes om at krigen bør avsluttes innen to år. I syv år har 620 000 russere på skift og nesten 300 000 afghanske regjeringstropper forsøkt å beseire mujahedin uten hell. Krigen er upopulær blant befolkningen, og den koster supermakten enorme summer som landet ikke har.

Gorbatsjov beslutter å trekke ut halvparten av de gjenværende troppene i Afghanistan i 1987, og at den andre halvparten skal returnere til Sovjetunionen i løpet av 1988. Under tilbaketrekningen skal sovjetiske tropper hovedsakelig praktisere en defensiv tilnærming til krigen. Kampen mot opprørsgruppene vil heretter være opp til Afghanistans nye kommunistiske leder, Muhammad Najibullah, og hans soldater.

Litt forsinket ruller de siste sovjetiske stridsvognene og lastebilene over stålbroene på grensen mellom Afghanistan og Sovjetunionen i februar 1989. Blant kjøretøyene på vei hjem er en pansret personellvogn, som en afghansk gutt løper bort til.

«Hei, kommandør! Fuck hjem til Moskva», roper han med et stort smil.

«Om ikke annet, så har vi i hvert fall lært dem å banne», bemerker en sovjetisk rådgiver.

ETTERSKRIFT:

Invasjonen av Afghanistan kostet den russiske hæren dyrt. Av de 620 000 utstasjonerte soldatene ble 35 000 såret og 450 000 syke. Offisielt døde ca. 14 500, men mange som kjempet i Afghanistan anslår tapstallet til nærmere 75 000. I tillegg mistet russerne minst 118 jagerfly, 333 helikoptre, 147 stridsvogner og mer enn 14 000 andre militære kjøretøyer.

Samtidig led stormakten en mental knekk fordi den ikke klarte å beseire en fiende som trolig bestod av bare 20 000 - 85 000 mujahedin. Svakhetstegnet var medvirkende til Berlinmurens fall bare 11 måneder senere. De største taperne i krigen var imidlertid de sivile. 1,5 millioner afghanere ble drept, og fem millioner flyktet under okkupasjonen.