Sovjetunionen forblør i Afghanistans fjell

I 1979 strutter russerne av selvtillit idet de rykker inn i Afghanistan. Men Sovjetunionen har fullstendig undervurdert fiendens kampvilje. For soldatene blir krigen et helvete der døden lurer i hvert fjellpass.

I 1979 strutter russerne av selvtillit idet de rykker inn i Afghanistan. Men Sovjetunionen har fullstendig undervurdert fiendens kampvilje. For soldatene blir krigen et helvete der døden lurer i hvert fjellpass.

Imageselect & Patrick Robert – Corbis/Getty Images

Solen er i ferd med å gå ned bak de snødekte Hindu Kush-fjellene denne kalde aprilkvelden i 1980. En kolonne av sovjetiske militærkjøretøyer snirkler seg gjennom fjellandskapet, og lyden av prustende krigsmaskiner og lastebiler fyller Panjshir-dalen nord for den afghanske hovedstaden Kabul. Kolonnen ruller gjennom en smal passasje med en kløft på den ene siden og en bratt, steinete klippe på den andre.

Vladimir Poljakov sitter og nyter synet av de vakre fjellene da den 25 år gamle løytnanten plutselig hører et brak lenger fremme. Den høye, mørkhårede offiseren er ikke i tvil om at russerne blir angrepet av lokale opprørere – såkalte mujahedin – og bare sekunder senere regner det kuler og granater ned over Poljakovs enhet. Han og mennene hans hopper ut av de utsatte lastebilene og tar dekning bak noen steinblokker.

sovjetiske tropper

De sovjetiske troppene hadde vanskelig for å finne de lokale mujahedin i de utilgjengelige afghanske fjellene.

© Alexander Sekretarev/AP/Ritzau Scanpix

Under flere minutter med intens beskytning kan løytnanten høre soldatene sine bli skutt av den usynlige fienden. Han innser at russerne vil være lette mål for mujahedin hvis de fortsetter å gjemme seg bak steinene. Poljakov gir signal til mennene sine om at de skal klatre opp den steile fjellsiden for å angripe opprørerne på platået deres. Men når de endelig kommer opp, er afghanerne borte – forsvunnet i ly av natten.

Ved daggry kryper russerne nedover fjellsiden igjen, og i morgensolen teller de rundt 25 døde kamerater som har blitt drept i bakholdsangrepet. Russerne selv har trolig ikke såret så mye som en eneste mujahedin. Nedslått samler soldatene opp de døde fra den blodige bakken.

Poljakov og hans landsmenn er innkalt til tjeneste i Afghanistan for å kjempe en heroisk kamp i kommunismens navn. Men bare fem måneder etter den sovjetiske invasjonen av nabolandet har troppene allerede innsett at felttoget vil koste dyrt – og russernes kvaler i Afghanistan har bare så vidt begynt.

Mujahediner

Mujahedin var meget mobile og angrep bl.a. de sovjetiske troppenes stasjonære stillinger fra høydene før de stakk seg unna på et nytt sted.

© Erwinlux

Ønsker kommunistisk buffersone

Sovjetunionens interesse for det urolige Afghanistan har økt i løpet av 1970-årene. I prinsippet er ikke det knusktørre nabolandet i sør bestående av fjell og ørkener synderlig interessant for stormakten. Men den kalde krigen har gjort det strategisk viktig å ha en «buffersone» mot Vesten i form av allierte naboland.

Moskva ser derfor med tilfredshet på når det afghanske kommunistpartiet PDPA tar makten i et statskupp i 1978. PDPA innfører stemmerett for kvinner, forbud mot tvangsekteskap og jordreformer etter sovjetisk modell. Men nesten alle de 20 millioner innbyggerne i Afghanistan er muslimer, og reformene skaper umiddelbart opprør blant sterkt islamske grupper, som går til væpnet kamp mot regjeringen.

Også internt i PDPA hersker det uro, og det ender med at offiseren Hafizullah Amin henretter den tidligere presidenten og overtar makten høsten 1979.

Kommunistiske Hafizullah Amin

Kommunistiske Hafizullah Amin rakk å være Afghanistans president i 3,5 måneder før han ble drept av sovjetiske spesialstyrker.

© Creative Commons

Det vekker bekymring i Moskva. Den sovjetiske ledelsen med generalsekretær Leonid Bresjnev i spissen stoler ikke på Amin, som russerne mener er mer USA-vennlig enn sin forgjenger. Kreml beslutter derfor å intervenere i Afghanistan, noe de mener kan slå to fluer i en smekk – å få innsatt en mer sovjettro leder i form av kommunisten Babrak Karmal og få fjernet trusselen fra islamske opprørsgrupper som får støtte fra de muslimske nabolandene.

«Det er blitt besluttet å sende adskillige kontingenter av sovjetiske tropper stasjonert i landets sørlige regioner til Den demokratiske republikken Afghanistans territorium for å forhindre mulige anti-afghanske aksjoner fra nabolandene», heter det i et direktiv fra Moskva den 24. desember 1979.

Samtidig beslutter russerne å rydde Amin effektivt av veien. De har allerede forsøkt å drepe ham ved å la en sovjetisk kokk putte gift i afghanerens elskede Coca-Cola. Attentatet mislyktes og oppnådde bare å sende Amins nevø i koma da han smakte på colaen. Uten rom for flere feil sender russerne spesialstyrkene Spetsnaz til Kabul.

Afghanistan Demonstration

Sovjetunionens «intervensjon» var særdeles upopulær blant unge afghanske studenter. De demonstrerte i Kabul og angrep den sovjetiske ambassaden.

© Bettmann/Getty Images

Russerne nektet å kalle det en krig

Ifølge Moskva var det ikke snakk om en invasjon av Afghanistan. Det å sende 100 000 soldater inn i nabolandet måtte betraktes som en nødvendig inngripen i en konflikt der det afghanske folket var truet.

I Sovjetunionen eksisterte det ingen offisiell krig i Afghanistan. De mange russiske soldatene, stridsvognene og flyene var ikke del av en invasjon av nabolandet, som Vesten anklaget Sovjetunionen for. Tvert imot påpekte lederne i Moskva at troppene hadde blitt sendt til Afghanistan utelukkende for å redde det afghanske folket fra en katastrofe. Den svadaen ble også meddelt Sovjetunionens allierte i DDR og resten av østblokken.

«I den aktuelle situasjonen virker det som om det afghanske folkets progressive og demokratiske landevinninger er alvorlig truet», het det i et brev til ambassadene datert den 27. desember 1979. Der informerte de sovjetiske lederne «våre venners politiske ledelse om de skritt vi tar».

Verken ordet krig eller invasjon ble brukt av lederne i Kreml, som forklarte sin intervensjon med at de russiske troppene var blitt offisielt invitert av den afghanske regjeringen. Det var riktig at statsleder Hafizullah Amin hadde bedt Kreml om militær støtte i kampen mot opprørsgruppene – men Amins bønn omfattet ikke at russerne skulle fjerne ham fra makten og okkupere regjeringsbygningene i landet.

Elitesoldater likviderer leder

Hafizullah Amin er i strålende humør om morgenen den 27. desember. Han har nemlig hørt at Moskva sender ham soldater for å kjempe mot de muslimske opprørsgruppene. Regjeringssjefen aner ikke at han selv er målet for russernes planer, og at Spetsnaz' elitesoldater er parate til å storme Tajbeg-palasset utenfor Kabul.

Spetsnaz-styrken er forkledd i afghanske uniformer da de klokken 19.30 åpner ild mot regjeringssoldatene som forsvarer palasset. Russerne tordner opp bakken mot Tajbeg i pansrede kjøretøy, hvorfra de kaster granater og sender et fyrverkeri av Kalasjnikov-salver mot forsvarerne. Foran palasset hopper elitesoldatene ut og tiltvinger seg adgang gjennom vinduene.

«Russerne vil hjelpe!» Hafizullah Amin til sin adjutant.

Under lunsjen den dagen har russerne nok en gang forsøkt å forgifte den seiglivede Amin. Han er derfor under tilsyn av to leger når palasset blir angrepet. Kaoset sprer seg, men Amin er overbevist om at russerne fortsatt er på hans side. Han sier optimistisk til sin adjutant: «Russerne vil hjelpe!» Når adjutanten svarer at det er russerne som angriper, kaster Amin et askebeger etter ham i raseri og nekter å tro på det.

Men etter at han selv flere ganger forgjeves forsøker å tilkalle hjelp, setter han seg lamslått tilbake i stolen og mumler for seg selv: «Jeg visste det. Det er altså sant».

Spetsnaz kjemper seg effektivt gjennom korridorene i palasset, og skuddene runger høyere og høyere. Larmen får afghanerens 5 år gamle sønn til å løpe gråtende bort til faren og klamre seg til beinet hans.

«La oss gå. Det er farlig her. Han trenger oss ikke lenger», sier den ene legen til den andre, før de forlater far og sønn.

Sekunder senere når de russiske soldatene presidenten. De skyter ham med automatgevær, og for sikkerhets skyld kaster de også en granat mot målet. Både Amin og sønnen hans blir sprengt i stykker.

Tajbeg-paladset Afghanistan

Etter stormingen av Tajbeg-palasset og drapet på Hafizullah Amin ble bygningen tatt i bruk som hovedkvarter for den sovjetiske hæren.

© aka4ajax

Før solen står opp neste morgen, har andre russiske styrker inntatt regjeringsbygningene og TV- og radiostasjonene i Kabul. I morgennyhetene kunngjør Radio Kabul at Hafizullah Amin er blitt stilt for retten og deretter skutt som «en fiende av folket». Landets nye leder er Babrak Karmal.

Samtidig ruller nesten 100 000 sovjetiske soldater og tusenvis av militære kjøretøyer over grensen og sprer seg i vifteform ut over Afghanistan. Moskvas klare forventning er at alt vil være oppnådd i det øyeblikk hæren kontrollerer byene, industrien og transportlinjene. Soldatene kan derfor rolig ta fatt på oppgaven med stolthet.

«Vi ble fortalt at vi var veldig heldige. Vi hadde fått den store ære at partiet hadde betrodd oss å utføre en internasjonal oppgave i Afghanistan», uttalte den 20 år gamle soldaten Ivan Kovalsjuk.

De første dagene går fremrykkingen da også bra, og invasjonshæren strutter av optimisme og selvtillit. Alt tegner til å bli en stor suksess. Men russerne har så til de grader undervurdert sine afghanske motstandere.

Islamister tar opp kampen

Mens russiske stridsvogner ruller inn i Afghanistan, gjør de islamske opprørsgruppene – mujahedin – seg klare til å gjøre livet surt for invasjonsstyrkene og Karmals regjeringshær. Gruppene er i utgangspunktet svært forskjellige og er ikke enige om hvordan landet deres skal fungere på lang sikt. Men de er enige om at kommunisme i hvert fall ikke er veien frem, og at enhver russer eller sovjetsympatisør må bøte med livet.

Mujahedin vet at de tar opp kampen med en militær stormakt, men til gjengjeld kjemper de hellige krigerne med hjertet. De trekker også fordel av at mye av verden ser på Sovjetunionens invasjon av Afghanistan med stor bekymring. Snart sender muslimske land som Saudi-Arabia, Egypt og Pakistan økonomisk hjelp og våpen til mujahedin. Også USA ser med stort alvor på den sovjetiske kaldkrigsopptrappingen og er raskt ute med støtte i form av britisk-produserte Lee-Enfield-rifler og ammunisjon.

Afghanistan Mujadehiner

Mujahedin fikk stadig tyngre våpen etter hvert som krigen skred frem. Mange av våpnene var blitt erobret fra sovjetiske styrker.

© Patrick Durand/Getty Images

Våpnene blir smuglet fra Pakistan til fjellene i Afghanistan, hvor opprørsgruppene gjemmer seg i huler. De sovjetiske troppene har god kontroll over de sentrale delene av Afghanistan på dagtid, men om kvelden og natten hersker mujahedin – ikke minst når russerne rykker inn i fjellovergangene, som utgjør viktige forsyningsruter mellom Sovjetunionen og Afghanistan.

I 1980 havner russerne i utallige bakholdsangrep lik det som løytnant Vladimir Poljakovs enhet opplever i Panjshir-dalen i april. På mesterlig vis angriper geriljakrigerne med 10-30 mann fra høydene for deretter å forsvinne før russerne kan svare effektivt.

VIDEO: Se mujahedin kjempe i fjellene

En annen favoritt-taktikk hos de hellige krigerne er å legge ut miner på veiene slik at når russerne stopper for å fjerne dem, begynner snikskyttere å likvidere soldatene. Den nesten usynlige fienden får de sovjetiske soldatene til å omtale mujahedin som «dukhi» – spøkelser.

«Dukhi unngår helst den direkte konfrontasjonen, men deres hyppige bakholdsangrep gjør det vanskelig for enhetene våre å manøvrere raskt og operativt. Kort sagt, de er noen utspekulerte beist», lyder det fra en russisk oberstløytnant hvis tropper gjentatte ganger møter motstand i Panjshir-dalen – den trange passasjen som snart vil bli døpt «Dødens dal».

En rekke faktorer gjorde at den sovjetiske invasjonen av Afghanistan feilet katastrofalt. Russerne hadde ikke forberedt seg skikkelig og hadde fullstendig undervurdert motstandsviljen i det afghanske folket.

Afghanistan russisk konvoj
© Bettmann/Getty Images

Russerne førte en umoderne krig

Sovjetunionen gikk inn i Afghanistan med en helt forfeilet taktikk. Som under 2. verdenskrig invaderte russerne med en stor mengde stridsvogner, selv om den slags krigsmateriell var nytteløs i den fjellrike regionen. Det gikk flere måneder før russerne tok i bruk helikoptre.

Afghanistan regeringshær
© Russian Look Ltd./Imageselect

Regjeringshæren gadd ikke kjempe

Russerne hadde regnet med at den afghanske regjeringshæren skulle ha hovedansvaret for å nedkjempe opprørsgruppene. Men mange av afghanerne hadde ingen interesse av det. Flere av dem solgte våpnene sine, da salget av en pistol kunne brødfø en familie i et helt år. Mange valgte også å gå over til mujahedin.

Afghanistan Mujahediner fragtes på æsel
© Robert Nickelsberg/Getty Images

Sivile tok mujahedins parti

Sovjetunionen hadde undervurdert hvor lite interessert den afghanske befolkningen var i et kommunistisk styre. Den fattige landbefolkningen ante knapt at det satt en kommunistleder i Kabul, og var ofte mer på linje med de tankene som preget de muslimske opprørerne.

Mujahediner med Stinger
© Robert Nickelsberg/Getty Images

Støtte utenfra ga geriljaen selvtillit

Støtten til mujahedin fra USA og muslimske naboer økte fortløpende – fra 1985 pumpet USA og Saudi-Arabia årlig inn 250 millioner dollar hver til geriljakrigerne. Tilførselen av våpen som antitankminer, plastisk sprengstoff og bakke-til-luft-missiler ga mujahedin troen på at de kunne vinne krigen.

Mujahedinerne møde med Reagan
© Michael Evans, see stamp and name on roll #C12820

Fienden ble trent profesjonelt

I løpet av krigen ble mujahedin også langt mer profesjonelle, ikke minst fordi de ble trent av pakistanske offiserer assistert av CIA-folk. Denne treningen foregikk i leirer nær den pakistanske grensen, og her lærte de hellige krigerne alt fra bakhold til bruk av mortere og antitankvåpen.

Panjshirdalen blir blodrød

Ingen mujahedin-opprørsgruppe er mer vellykket enn Ahmad Shah Massouds. Afghaneren med kallenavnet «Løven fra Panjshir» trener og leder med kløkt sin geriljahær i den 145 km lange dalen noen timers kjøring fra Kabul.

«Massoud besitter fremragende personlige og ledelsesmessige talenter. Er urokkelig når det gjelder å nå sine mål. En klok, utspekulert og grusom motstander», skriver russerne i sine hemmelige filer.

I løpet av de to første årene av krigen dør russerne i hopetall mellom fjellveggene i Panjshir. Og da Massouds mujahedin-krigere i april 1982 til og med gjennomfører et dristig nattangrep på den sovjetiske flybasen i Bagram like sør for dalen, har russerne fått nok. De vil innta «Dødens dal» en gang for alle og kvele den evige trusselen fra fjellene.

Afghanistan sovjetisk helikopter nedskudt

Sovjetunionen mistet minst 333 kamphelikoptre i Afghanistan.

© Peretz Partensky from San Francisco, USA

Klokken 4 om morgenen den 17. mai tordner fly og kamphelikoptre inn over dalen, der de kaster granater og avfyrer missiler mot stedet de tror mujahedin holder til. Et par timer senere begynner en styrke på nesten 10 000 mann og kampkjøretøyer å rykke frem på bakken ved dalens sørvestlige åpning, mens helikoptre flyr fallskjermjegere inn i dalen som ledd i en helt ny taktikk som overrasker geriljakrigerne.

«Plutselig ankom 200 helikoptre og landet 2000-3000 kommandosoldater. Våre mujahedin ble fullstendig overrumplet. Russerne spredte seg ut over hele Panjshir-dalen og det var derfor vanskelig og farlig for oss å angripe», mintes en av Massouds krigere senere.

Massoud er imidlertid en genial taktiker. Han bruker dynamitt for å tvinge frem et steinskred og blokkerer dermed veien for mesteparten av fiendens hovedstyrke ved dal-åpningen. Dermed fjerner han midlertidig den store angrepstrusselen herfra, slik at mujahedin-krigere lenger opp i dalen kan konsentrere seg om å beseire fallskjermjegerne.

Oppe i fjellene forsøker russerne å finne og ta opp kampen med geriljakrigerne, men de er så til de grader på bortebane. Det erfarer den russiske soldaten Igor Ponomarenko raskt når han og enheten hans forgjeves prøver å angripe en gruppe mujahedin-krigere på en fjellrygg.

«Selv i dag husker og hører jeg deres skrik». Den sovjetiske soldaten Igor Ponomarenko om å miste sine kamerater under kampene.

«Vi avanserte fra klippe til klippe, fra stein til stein, høyere og høyere, mens vi dekket hverandre med stormgeværene våre. Men ikke alle var like heldige med å krysse klippeområdet. Vi måtte etterlate de døde samt fire sårede. Men så startet geriljakrigerne med å skyte de sårede. Det var ingenting vi kunne gjøre for å forhindre det. Selv i dag husker og hører jeg skrikene deres», mintes Ponomarenko etter krigen.

Tross alle vanskeligheter får russerne i en kort periode kontroll over dalbunnen, men mujahedins konstante angrep fra høydene gjør at de sovjetiske troppene etter noen uker igjen må flykte ut fra fjellpasset.

I 1984 forsøker russerne et enda større angrep med 20 000 mann i Panjshir-dalen, men utfallet er det samme. De sovjetiske troppene må sanne at de neppe vil få total kontroll over dalen. I stedet konsentrerer de seg om å holde mujahedin-krigerne i sjakk i området gjennom mindre operasjoner og ved jevnlig å bombe dalen og dens landsbyer.

«Fordi de ikke har klart å knuse oss, har de vendt sin vrede mot forsvarsløse mennesker. De dreper gamle menn, kvinner og barn, ødelegger hus og brenner korn», lyder det beklagende fra Massoud.

Russerne mister motivasjonen

Årevis med feilslåtte operasjoner og døde kamerater betyr at russerne i frustrasjon begynner å hevne seg på sivilbefolkningen. Løytnant Poljakov ser også sine menn ty til spontan vold og skammer seg over at han nesten ikke føler anger når han ser en sivil afghaner etterlatt med kuler i kroppen.

I Kunardalen nær den pakistanske grensen støter russerne på mange gjetere som hjelper til med å smugle våpen inn til mujahedin ved for eksempel å binde dem under buken på sauene deres. Det får russerne til å gå hardhendt til verks. Da et par soldater fanger en gutt som har skutt på dem med en eldgammel muskett, gjør kompanisjefen kort prosess da makkerparet bringer den lille fangen inn i leiren.

«Han flerret hodeskallen til gutten med geværkolben, drepte gutten med ett slag, uten å reise seg fra stolen», forteller et russisk vitne.

«Sand i øynene, sand i munnen, sand renner gjennom blodårene». En russisk soldatsang om livet i Afghanistan.

Poljakov og hans landsmenn i hæren er rent ut sagt rystet over hvor mye lokalbefolkningen hjelper mujahedin-krigerne. Soldatene fra Moskva har nemlig blitt fortalt at de er i Afghanistan nettopp for å hjelpe afghanerne mot imperialistene og de islamske opprørerne.

Men den fattige landbefolkningen har ikke mye til overs for den sovjetiske tilstedeværelsen. Og jo mer de fremmede ødelegger, desto sterkere blir støtten til de muslimske opprørsgruppene, som er vanskelige å oppdage i sine sivile klær. Mujahedin-krigerne gjemmer seg bak burkaer og bondeklær og plasserer miner i klokker og båndopptakere i landsbyhusene.

De russiske soldatene blir stadig mer frustrert over manglende fremskritt, og livet i Afghanistans fjell og ørkener er trøstesløst.

«Sand i øynene, sand i munnen, sand renner gjennom blodårene», lyder soldatsangen i brakkene.

Om vinteren faller det snø i fjellene, og om sommeren er det varmen som plager russerne. De trasker rundt i underbukser og prøver å barrikadere seg mot heten ved å plassere madrasser foran vinduene og kaste bøtter med vann på dem.

Afghanistan sovjetiske soldater

Sovjetunionen sendte rundt 620 000 soldater til Afghanistan under den ni år lange krigen.

© Patrick Robert – Corbis/Getty Images

De umenneskelige forholdene og forurenset vann gjør at leirene herjes av dysenteri, tyfus og kolera, men for Poljakov er det soldatenes forbruk av narkotika som er verst. Når offiseren tar sine menn i å røyke hasj, får han dem omgående prylt, men overalt tyr de motløse troppene til euforiske stoffer som de kjøper fra lokalbefolkningen.

Vodka og hjemmelaget sprit er et annet problem hos soldatene som mujahedin-krigerne utnytter. Når speiderne deres ser at russerne er fulle, innleder de enten et større angrep eller sniker seg inn i leirene og likviderer de sanseløse soldatene.

I Kabul klarer en mujahedin-vennlig afghaner til og med å helle så mye whisky i en politisk offiser og to rådgivere i hjemmet sitt at de til slutt faller om. Afghaneren kontakter sine opprørsvenner, som kommer til huset og henter de tre døddrukne russerne.

«Vi tok fyllikene med til et skjulested i en fjellandsby. Da de ble edru neste dag, ga vi dem sjansen til å konvertere til islam og velge den rette sti. De nektet å samarbeide. Vi kunne ikke skyte dem fordi skuddene muligens ville tiltrekke seg oppmerksomheten til en sikkerhetspost i nærheten, så vi begravde dem alle levende,» berettet en av mujahedin-lederne.

Ahmad Shah Massoud Afghanistan

Ahmad Shah Massoud anses som en av verdens beste geriljaledere, helt på høyde med Che Guevara og Ho Chi Minh.

© Jean-Luc Bremont/AP/Ritzau Scanpix

Afghansk løve temmet bjørnen

Ahmad Shah Massoud – «Løven av Panjshir» – var den russiske bjørnens verste mareritt. Afghaneren var lynende intelligent og hentet inspirasjon hos tidligere geriljaledere. Også etter krigen fikk Massoud en hovedrolle.

Ahmad Shah Massoud ble født i en leirhytte i Panjshir-dalen i 1953 som del av den iransktalende tadsjikiske minoriteten. Han vokste opp i dalen og visste alt om fjellene hvor han gjentatte ganger slaktet ned russiske styrker under den sovjetiske invasjonen.

I motsetning til mange av de andre muslimske opprørslederne, omga Massoud seg med andre bøker enn Koranen. Han leste persisk poesi og studerte nøye hvordan folk som Mao og Che Guevara hadde lykkes som geriljaledere. Hans studier gjorde også at han ved å bruke Vietnamkrigen som forbilde organiserte sine krigere i små angrepsgrupper som overfalt russerne før de forsvant igjen, med fokus på sårbare russiske posisjoner, og han etablerte lange forsyningslinjer gjennom fjellene.

Massouds gruppe vokste fra under 1000 mann med dårlig utstyr i 1980 til 13 000 veltrente geriljakrigere i 1989. «Løven av Panjshir» ble berømt i hele Afghanistan for sin krigsinnsats og ble forsvarsminister i landets nye regjering i 1992. Han fokuserte spesielt på å bekjempe Taliban, men ble snikmyrdet av al-Qaida to dager før
11. september-angrepet i USA. Et par måneder før hadde han forgjeves forsøkt å advare Vesten om et stort forestående terrorangrep.

Våpen utenfra avgjør krigen

På midten av 1980-tallet, mange år inn i krigen, er både sovjetstyrkene og ledelsen i Moskva frustrert over mangelen på suksess i Afghanistan. Men russerne sitter fortsatt på ett svært verdifullt våpen: angrepshelikoptrene. De såkalte Mi-24-ene sprer død og ødeleggelse med sine maskinkanoner og missiler, og helikoptrenes dyktige piloter kan snirkle seg rundt mellom fjellveggene selv på mujahedin-soldatenes hjemmebane langt inne i fjellene. Fra luften angriper de alt som ligner geriljakrigere eller våpenkolonner med materiell og ammunisjon fra Pakistan.

Blant sivile og mujahedin-krigere går helikoptrene under navnet «Satans karet», og opprørsgruppene tigger og ber utlandet om våpen som kan sette de flygende beistene ut av spill. Deres bønn blir besvart i 1986, da Ronald Reagan beslutter at det amerikansk fremstilte Stinger-missilet skal masseproduseres og sendes til de afghanske opprørerne i kampen mot kommunismen.

Sovjetisk Mi-24-helikopter

Mi-24-helikopteret var, særlig i krigens tidlige år, et av russernes største trumfkort. Med sin enorme ildkraft og presisjon var «Satans karet» enormt fryktet av afghanerne.

© Shutterstock

Senere den sommeren trenes mujahedin-krigere i bruken av dette topp moderne bakke-til-luft-missilet, og den 26. september sniker en gruppe ledet av ingeniøren «Ghaffar» seg gjennom fjellene til en sovjetisk flybase øst for Kabul. Idet fire Mi-24-helikoptre nærmer seg, setter mujahedin-mennene seg ned på huk med sine nye våpen hvilende på skuldrene. Med sekunders intervall suser tre Stinger-missiler av gårde i 2700 km/t. og braker inn i tre av helikoptrene. Maskinene forvandles til ildkuler før de styrter brennende i bakken. Geriljakrigerne slenger avfyringsrørene på ryggen og forsvinner opp i fjellene igjen mens mørket faller på.

Angrepet markerer begynnelsen på slutten for den sovjetiske invasjonen av Afghanistan. Livet som Mi-24-pilot har plutselig blitt livsfarlig, og de neste månedene mister russerne tallrike kamphelikoptre – til en stykkpris av 12 millioner dollar.

Stinger-missil

Stinger-missilene var spesielt effektive mot Mi-24, da de låste seg fast på målet ved hjelp av både infrarøde og ultrafiolette sensorer. Det gjorde at det var vanskelig å riste av seg missilene.

© Flickr/Central Intelligence Agency

Gorbatsjov trekker ut styrkene

Mens Sovjetunionen har sittet fast i Afghanistan, har utskiftningene vært i full gang i Moskva, der Mikhail Gorbatsjov har vært generalsekretær siden 1985. Den progressive lederen har aldri vært begeistret for krigen i nabolandet, og i november 1986 vil han ut.

«Skal vi virkelig kjempe i det uendelige og dermed bevise at troppene våre ikke er i stand til å håndtere situasjonen? Vi er nødt til å avslutte denne prosessen så snart som mulig», sier Gorbatsjov til sine kommunistfeller i Politbyrået.

Lederne i Kreml enes om at krigen bør avsluttes innen to år. I syv år har 620 000 russere på skift og nesten 300 000 afghanske regjeringstropper forsøkt å beseire mujahedin uten hell. Krigen er upopulær blant befolkningen, og den koster supermakten enorme summer som landet ikke har.

Gorbatsjov beslutter å trekke ut halvparten av de gjenværende troppene i Afghanistan i 1987, og at den andre halvparten skal returnere til Sovjetunionen i løpet av 1988. Under tilbaketrekningen skal sovjetiske tropper hovedsakelig praktisere en defensiv tilnærming til krigen. Kampen mot opprørsgruppene vil heretter være opp til Afghanistans nye kommunistiske leder, Muhammad Najibullah, og hans soldater.

Afghanistan Sovjetunionen tilbagetrækning jubel

Afghanerne jublet da Sovjetunionen startet sin tilbaketrekking i februar 1987. Det skulle gå to år før alle sovjetiske styrker var ute av landet.

© Creative Commons

Litt forsinket ruller de siste sovjetiske stridsvognene og lastebilene over stålbroene på grensen mellom Afghanistan og Sovjetunionen i februar 1989. Blant kjøretøyene på vei hjem er en pansret personellvogn, som en afghansk gutt løper bort til.

«Hei, kommandør! Fuck hjem til Moskva», roper han med et stort smil.

«Om ikke annet, så har vi i hvert fall lært dem å banne», bemerker en sovjetisk rådgiver.

ETTERSKRIFT:

Invasjonen av Afghanistan kostet den russiske hæren dyrt. Av de 620 000 utstasjonerte soldatene ble 35 000 såret og 450 000 syke. Offisielt døde ca. 14 500, men mange som kjempet i Afghanistan anslår tapstallet til nærmere 75 000. I tillegg mistet russerne minst 118 jagerfly, 333 helikoptre, 147 stridsvogner og mer enn 14 000 andre militære kjøretøyer.

Samtidig led stormakten en mental knekk fordi den ikke klarte å beseire en fiende som trolig bestod av bare 20 000 - 85 000 mujahedin. Svakhetstegnet var medvirkende til Berlinmurens fall bare 11 måneder senere. De største taperne i krigen var imidlertid de sivile. 1,5 millioner afghanere ble drept, og fem millioner flyktet under okkupasjonen.

Bamiyan kvinder i burka

To kvinner i burka passerer stedet der de store buddhastatuene i Bamiyan sto. De nesten 1500 år gamle statuene ble sprengt i stykker av Taliban i 2001.

© Sgt. Ken Scar

De verste ekstremistene vant borgerkrigen

Blodet stoppet ikke å flyte i Afghanistan fordi Sovjetunionen trakk seg ut. En borgerkrig mellom ulike afghanske grupper blusset opp på ny og endte med at Taliban tok makten.

Afghanistans kommunistiske leder, Muhammad Najibullah, skulle holde knepent fast på makten frem til 1992, men årene etter den sovjetiske tilbaketrekkingen var først og fremst preget av en brutal borgerkrig uten noen stabil regjering.

«Vi er eksperter på geriljakrigføring, ikke på å styre», erklærte den karismatiske opprørslederen Ahmad Shah Massoud, som visste at Afghanistan ville ende i kaos når russerne forsvant.

De mange opprørsgruppene omfattet alt fra moderate muslimer til svært radikale islamistiske grupper, og Afghanistan var i årevis splittet i flere regioner som ulike krigsherrer prøvde å forsvare og utvide med egne militsstyrker.

Under borgerkrigen vokste også Taliban-bevegelsen, som til å begynne med primært besto av sterkt religiøse universitetsstudenter. I motsetning til de mange krigsherrene i landet hadde de i liten grad vært store geriljakrigere under den sovjetiske invasjonen. Til gjengjeld var de ikke lokalt forankret og kjempet dermed for et samlet Afghanistan. Av den grunn fikk de mange støttespillere og endte med å sikre seg makten i Kabul i 1996. Taliban innførte deretter et strengt islamsk styre med kvinneundertrykkelse og et middelaldersk straffesystem.